Skrevet av Andy Weir

Forlag: Del Rey (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Og etter en slik bok er det vanskelig å komme med noe like bra. Det ser vi gang på gang, blant de fleste forfattere. Bok to er sjelden like god som bok en. Og det er det samme her. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Jazz Bashara bor i Artemis, den første byen på månen. Hovedandelen av menneskene i byen er turister fra jorden, men noen har gjort byen til sitt hjemsted. Tross alt: noen må jo vaske hotellrommet etter at turisten har forlatt det. Jazz jobber som sjauer, offisielt, mens i det skjulte er hun byens største og beste smugler. Men det er ikke nok, så når en sjanse til å tjene en enorm sum penger kommer hennes vei, hopper hun på muligheten. Og selv om det er morsomt å planlegge en kriminell handling i 1/6 del av jordens tyngdekraft, er det også mye farligere.

It’s not dangerous to do a solo EVA, in and of itself. EVA masters do it all the time. But I was doing an EVA in secret. No one even knew I’d be out here. If I had a problem, no one would think to look for me. There’d just be a very attractive dead body out on the surface for however long it took someone to notice.

Boken er proppfull av den samme sarkastiske humoren som vi fikk i Weirs forrige bok. En relativt tørr humor det er lett å le av. En anmeldelse jeg leste mente at Weir overdriver det, at det er vanskelig å like Jazz når hun er så overdrevent sarkastisk. Det er ikke jegjenig i. Jeg  lo høyt flere ganger.

Ikke fant jeg hovedkarakteren slitsom heller, selv om jeg syns hun gjorde en del dårlige valg. Nå er jo det en av de tingene jeg liker. Det at en karakter du liker kan fremdeles ha noen trekk du ikke setter like stor pris på. Om Jazz er spesielt dyp, vil jeg ikke påstå, men hun er en hovedkarakter du kanskje ikke møter så ofte. Hun er selvopptatt og egoistisk, samtidig som hun er selvironisk og en smule naiv.  Og selv om hun kanskje ikke har noe særlig til utvikling, så blir det en endring i hvordan hun ser seg selv og hvordan andre oppfatter henne.

«Maybe you can do it in your head. I would do anything to be as smart as you. But I’m not. That’s okay. I work hard instead, and you’re lazy as hell.»

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

«How dare you call me lazy! I’d come up with a scathing retort but, meh, I’m just not motivated.»

Selv om dette ikke er en like god bok som Weirs suverene debutbok, så er det en god bok i seg selv. Jeg likte den godt. Weir skriver fint og engelsken er grei hvis du ønsker å lese den på engelsk, ellers så er den oversatt til norsk.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.