Skrevet av Andy Weir

Forlag: Pantagruel Forlag (2015)

Sjanger: Sci-fi

Originaltittel: The Martian (Crown Publishers 2011)

Oversatt av Morten Hansen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For en bok. For en bok, dere. Jeg kan like så godt si det med en gang: denne anbefaler jeg på det sterkeste. Selv om du normalt ikke er en sci-fi fan, les den. Boka er så spennende, så original og så herlig nerdete at den er en fryd å lese. Ok, jeg skal roe meg litt og forklare nærmere.

Boka handler om astronauten Mark Watney som blir etterlatt på Mars. Han er med i en ekspedisjonsgruppe på seks som må avblåse sin ekspedisjon noen dager inn i den p.g.a. storm. På vei til fartøyet blir Watney truffet av en antenne, som stormen har blåst løs, og han fyker av gårde i vindkastene. De andre i gruppen begynner å lete etter han, men må snart gi seg, og siden de er ganske så sikre på at han er død, forlater de Mars.

Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt.

Watney er skadet og befinner seg helt mutters alene på en ugjestmild planet. Ingen vet at han overlevde, antennen er jo tross alt ødelagt, og han har ingen måte å kontakte noen på. Han vet at en ny ekspedisjon er planlagt å lande om 4 år, så han utformer en plan for å overleve til da. Med utstyr som er konstruert med en levetid på ca. 30 dager, med mat (når rasjonert) som vil vare i halvannet år og alle andre farer som truer på en planet uten særlig atmosfære, har han en tøff jobb foran seg.

Astronauter er naturlig sinnssyke.

Heldigvis er Watney en smart og snarrådig mann. Og selv om hver dag byr på nye problemer, møter han dem med en overbevisning om at han skal klare seg. Med en fin dose med humor og en stor samling med discomusikk skal han klare seg. Han finner ut hvordan han skal dyrke poteter og hvordan han kan skaffe vann. Etter hvert klarer han å få kontakt med jorda, og hele NASA settes i sving for å redde han.

Jeg har klart å la være å ta livet av meg i dag …

Høres spennende ut, ikke sant? Og det er den, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Så her er min anbefaling: IKKE start med denne boka en sen ettermiddag midt i uka. For adjø nattesøvn. Jeg hadde litt flaks og startet boka en fredag ettermiddag. Heldigvis en fredag uten spesielle planer. Dermed gikk det bare utover middagsplanene, kveldsturen med bikkja og søvnen (jeg lukket boka 03.30). Jeg leste hele på en gang, eller rettere sagt: jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok.

Jeg kunne ha gjort det i dag, men det ble mørkt, og jeg gadd ikke.

Boka er altoppslukende, spennende og nerdete. Det er en del matematikk og kjemi i den, men forklart på en relativt forståelig måte. Jeg skal ikke ljuge å si at jeg forsto alt og jeg kan heller ikke være sikker på at alt stemmer. Heldigvis ødela ikke mangelen på forståelse for leseopplevelsen, da alt det matematiske og kjemiske var mer for å gjøre historien troverdig.

Historien er for det meste skrevet som en logg. For å få tiden til å gå, mellom all reparasjonene, potetdyrkingen og den generelle overlevelsen, fører vår strandede helt en logg og det er denne vi leser. Noen ganger flere bidrag på en dag, andre ganger går det flere uker mellom innføringene. Etter hvert får vi mer og mer innblikk i menneskene i NASA som jobber for å få han tilbake. Disse delene er skrevet på mer tradisjonelt vis.

Humoren sitter løst. Flere steder ble humoren brukt av hovedpersonen som en overlevelsesstrategi, og det er kanskje i slike mørke og absurde situasjoner at humor spiller en viktig rolle. Hovedpersonen har en lett galgenhumor som kommer godt frem og jeg lo høyt flere ganger.

Jeg har spart fem proviantpakker til spesielle anledninger. Alle fem er påført navn. … Den fjerde er «Overlevd noe som burde ha tatt livet av meg», for et eller annet kommer til å skje, det er jeg faen meg sikker på. … Den siste er reservert … «Siste måltid». Kanskje det navnet ikke er så bra.

Tempoet og spenningen øker i en fin kurve gjennom hele boka, og kan på mange måter minne om en thriller. Jeg fikk rett og slett et adrenalinkick av å lese denne. Og, etter en titt på bokelskere.no, er jeg ikke alene om det. Slutten er kanskje litt brå, men samtidig passer den bra.

Med tanke på at Marsboeren startet som en selvpublisert e-bok, har denne debutromanen kommet langt. I vinter kom filmatiseringen, en storslagen Hollywood produksjon, med ingen ringere enn Aksel Hennie i skuespillerbesetningen. Jeg så filmen etter at jeg leste boka, og syns det var en passende og spennende filmatisering.

Jeg leste boka på norsk og oversettelsen er god. Jeg følte ikke at jeg mistet noe ved å ikke lese den på originalspråket. Jeg er sikker på at vi kan vente oss flere perler fra Andy Weir.

Dette er en bok som føk rett inn på min favorittliste allerede før jeg var ferdig med den, og jeg kommer til å anbefale den til alle jeg møter.

Jeg er kongen av Mars … Det er en merkelig følelse. Overalt hvor jeg beveger meg, er jeg den første. Når jeg går ut av roveren? Den første som noen gang har vært der! Når jeg går opp en bakke? Den første som har gått opp den bakken! Når jeg sparker til en stein? Den steinen har ikke rørt seg på en million år! … Jeg er den første personen som er helt alene på en hel planet.