The Hunger Games Trilogy

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.

Reklamer

The Vagrant

Skrevet av Peter NewmanThe Vagrant | edgeofaword

Forlag: Harper Voyager (2015)

Sjanger: Sci-fi/fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

The Vagrant is his name.

He has no other.

Friendless and alone he walks

a desolate, war-torn landscape.

His purpose is to reach the Shining

City and deliver the only weapon that

may make a difference in the war.

But the Shining City is far away and

the world is a very dangerous place.

The Vagrant er en Seraph Knight, en av de siste igjen etter et voldsomt og blodig slag. Et slag som dømte store deler av verden til mareritt, korrupsjon og voldsomme ødeleggelser. Nå, åtte år etter slaget, skal han frakte et våpen tvers over landet til The Shining City. Hans følgesvenner er en liten baby og en geit, og sammen møter de mye motstand: fiender som ønsker våpenet og mennesker som øyner store gevinster. Sakte, men sikkert tar de seg frem over det ødelagte landskapet. De møter nye venner og fiender, mens de stadig rykker nærmere målet.

Dette er Peter Newmans debutroman. Den skildrer en spennende verden, en god blanding av sci-fi og fantasy. Den er mørk og dyster, men håpet skinner i form av en ensom figur som bærer et våpen som ikke er ment for han, og en baby. Kan verden reddes av denne rene og uskyldige kjærligheten?

Jeg leste boken på engelsk og jeg vet ikke om den er oversatt til norsk. Språket er vanskelig. Mange ganger måtte jeg lese setninger på nytt, både fordi jeg møtte ord jeg ikke kunne, men også fordi setningene var vanskelig satt sammen. Det er ofte normalt at engelske bøker virker vanskelige i starten hvis jeg nettopp har lest flere bøker på norsk, men denne gangen rettet det seg ikke etter som jeg kom lenger ut i boken, selv om jeg er ganske så stødig i engelsk. Dette er engelsk for viderekommende. Hemmet det leseopplevelsen min? Ja, dessverre.

Språket er også skrevet på en svært distansert måte. Jeg kom aldri helt inn på karakterene. Noe kan skyldes det vanskelige språket, men det meste skyldes skrivestilen. Det er få beskrivelser. Få dype innblikk i hva som skjer. Det var som å se historien utfolde seg gjennom en kikkert. Detaljer ble slørete og vanskelige å få øye på. Jeg kunne ønske Newman åpnet opp historien mer. Åpnet opp karakterene. Slik det er nå ble det mye plass til egen tolkning, ikke at jeg har noe imot det, men det ble litt for mye av det gode.

Boken er veldig spennende, med store overraskende momenter. The Vagrant er en karakter man blir glad i. Kanskje nettopp fordi leseren kan gi han så mange egne karaktertrekk. Hans kjærlighet for babyen er sympativekkende, mens geita står for de fleste humoristiske stikkene.

Selv om boken er veldig spennende og original, trakk det vanskelige språket ned leseopplevelsen. Dermed er det ikke en bok jeg kan anbefale til alle. Dette er en bok som trenger en leser som er stødig i engelsk.

The Infinite Sea

The Infinite Sea av Rick Yancey | edgeofawordSkrevet av Rick Yancey

Forlag: Penguin Books (2014)

Serie: The 5th Wave

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Det endeløse havet (Gyldendal, 2015)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

He was squeezed between what the world had been and what the world had become, who he was before and who he was now, and the cost of all the unspoken promises weighing on his heart. He’s just a baby. Would you shoot a child?

The Infinite sea er andre bok i Rich Yanceys trilogi og oppfølgeren til The 5th Wave. Denne anmeldelsen vil mest sannsynlig røpe deler av handlingen i den første boken, så har du ikke lest den er dette et godt sted å avslutte.

Vi plukker opp bekjentskapet med Cassie, Sam, Ben, Ringer, Teacup, Poundcake og Dumbo. Denne gangen på det rotteinfiserte hotellet der Cassie og Evan Walker avtalte å møtes igjen etter redningsaksjonen. Men tiden drar ut, og Evan Walker dukker ikke opp. Nå som treningsbasen er blåst til himmels, er spørsmålet hvordan de skal overleve vinteren. Kulda er nådeløs og mat en mangelvare. De kan ikke bli på hotellet.

En brosjyre om et gammelt hulesystem gir dem løsningen. Ringer legger i vei for å finne hulene, mens de andre blir igjen på hotellet. De ser hverandre ikke igjen.

Promises are the only currency left.

Mens bok én var actionfylt med et raskt hendelsesforløp, er bok to adskillig mer bedagelig. Ikke alle spenningselementene er viktige med hensyn til plott, men er tilført for å forhindre at vi kjeder oss. Oppgaven til bok to er å forklare hva som skjer og sette scenen for finalen. Dette merkes godt.

Som i forrige bok hopper vi litt mellom fortellerstemmer, men i motsetning til første bok befinner vi oss hovedsakelig hos Ringer. Ringer viser seg å være nøkkelen til gåten om de andres strategi og deres tilstedeværelse på jorden.

«Run», he whispers.

I shake my head. «I can’t.»

Vi tilbringer veldig lite tid sammen med Cassie, og jeg savnet hennes galgenhumor og snedige kommentarer. Ringer er mer alvorlig, direkte og fåmælt. Dette skiftet i personligheten til fortellerstemmen, bringer også med seg en endring i stemningen i boken.

Samtidig betyr det at vi blir bedre kjent med de andre personene i boken. Vi lærer om bakgrunnshistorien til både Poundcake og Ringer. Dette aspektet var veldig bra og sårt nødvendig for å skape dybde i historien. Yancey har virkelig brakt disse flotte karakterene til live.

The Infinite Sea klarte ikke å holde det høye tempoet som ble etablert i første bok. Tatt i kombinasjon med stemningsendringen og mangelen på humor, nådde leseopplevelsen ikke opp til det samme nivået. Disse er likevel så små ting, kanskje et resultat av å være en veldig kritisk leser, at det ikke påvirker min anbefaling av denne serien. Jeg skal absolutt lese siste bok i trilogien.

I am drowning in blood. Not mine. The blood of the billions who died before me, an infinite sea of blood that envelops me and bears me down to the lightless bottom.

“If you are human, there is no hope.”

Markspist måne

Skrevet av Sally GardnerMarkspist måne av Sally Gardner | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Maggot Moon (Hot Key Books, 2012)

Oversatt av John Grande

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir.

Markspist måne er en original ungdomsroman satt i et dystopisk samfunn. Jeg kjenner bunnoter av George Orwells 1984 og William Goldings Fluenes herre. Hvis du har lest disse, vil denne sammenligningen gi deg et inntrykk av stemningen i boken.

Moderlandet planlegger den store månelandingen. Med månen skal de utvide sitt territorium, og anskaffelsen vil utgjøre regimets største bragd og stadfeste dets overlegenhet. Med månen i sin besittelse, vil ingen våge å utfordre deres suverenitet.

Lovet være Moderlandet.

Historien fortelles av Standish Treadwell, en ung gutt som bor sammen med sin bestefar i Sone sju i Moderlandet, et sted reservert for samfunnets avvikere og urene. Hans beste venn Hector er forsvunnet, slik som så mange andre, strøket fra boka, navnene glemt. Men før han forsvant, avdekket Hector en hemmelighet, en som Moderlandet vil gjøre alt for å holde skjult. Nå er det opp til Standish å avsløre hemmeligheten i sin kamp mot undertrykkelse.

Språk- og stilmessig er dette en fantastisk bok. Markspist måne har et modig plott med en intens og original oppbygging. Kapitlene er korte, og handlingen utspilles i et raskt tempo.

Beretningen inneholder scener av voldelig natur og enkelte skildringer er på grensen til groteske. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, selv i en ungdomsroman. Her bidrar de til å skildre et dystopisk samfunn og legger et grunnlag for hovedpersonens valg og handlinger.

Det var blod på skjørtet hennes. Det var blod overalt.

Hele historien fortelles i førsteperson med en intens fortellerstemme full av emosjonell tyngde. Språket er direkte og dramatisk. Fortellerstilen bidrar til å gjøre Markspist måne til en unik ungdomsbok, men påfører historien også visse begrensninger. At historien fortelles ut ifra synspunktet til en relativt ulærd og ureflektert tenåringsgutt som aldri har opplevd annet enn sitt eget nabolag, fører til at vi får utdelt bare en håndfull brikker til det 1000-brikkers puslespillet som utgjør Moderlandet. Jeg ønsket mer.

Selv om intensiteten og kvaliteten var til stede i denne ungdomsromanen, følte jeg at den manglet intimitet og mulighet for innlevelse eller deltakelse. Jeg klarte ikke helt å investere i hverken hovedpersonen eller handlingen, til tross for det alvorlige temaet og de grusomhetene vi ble vitne til.

Likevel er dette en fantastisk bok. Den styrer unna alle klisjéene vi er blitt så vant til i ungdomslitteraturen, og vi finner en relativt original historie mellom hendene våre. Dette kan være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese. Den holder et hurtig tempo, styrer unna lange, lyriske beskrivelser og fortelles i et enkelt og personlig språk. Plottet er tungtveiende og spennende.

Fordi overlevelse ikke er nok

Skrevet av Emily St. John MandelFordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel | edgeofaword

Forlag: Font Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Station Eleven (Knopf, 2014)

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Fordi overlevelse ikke er nok er karakterisert som en postapokalyptisk endetids roman for voksne. Den er en dystopisk roman med en meget avdempet tone. Den handler ikke om samfunnets sammenbrudd, men heller om menneskets natur før og etter en nær apokalyptisk hendelse.

Jordens befolkning rammes av en spesielt aggressiv influensapandemi, Georgia-influensaen. De som blir smittet utviser symptomer innen et par timer og er døde innen to døgn. Vi følger en håndfull hovedpersoner både før og etter utbruddet.

Historien begynner like før influensautbruddet på en teaterscene i Toronto. Den berømte skuespilleren Arthur Leander spiller Kong Lear på denne dagen som skal vise seg å bli hans siste. Senere samme kveld blir pandemien er et faktum, og et par dager senere tar også sivilisasjonen sine siste åndedrag.

Helvete er fraværet av mennesker du lengter etter.

Tyve år senere møter vi Den omreisende symfoni, en gruppe skuespillere og musikere som reiser mellom spredte bosetninger i grensetraktene mellom Canada og USA og fremfører Shakespeare. På den fremste vogna i følget står tekstlinjen: Fordi overlevelse ikke er nok. Snart ankommer de bosetningen St. Deborah by the Water, ledet av en voldelig profet, og livene deres tar en ny vending.

Fordi overlevelse ikke er nok er en treffende tittel. Dette er en beretning om humanitet og menneskelig natur etter det moderne samfunnets kollaps. Den går forbi overlevelse og til de valgene vi må ta for å bevare vår menneskelighet og forstand i fravær av sivilisasjonens ramme. Dette er en sterk roman om erindring og jakten på en fremtid i en ny verden.

«Jeg vet ikke,» sa kameraten deres nå. «Er det fortsatt noen vits i å lære unger om hvordan det var?»

«Jeg er ærlig talt ikke sikker,» sa Daria. «Spørsmålet er antagelig om kunnskap om disse tingene gjør dem mer eller mindre lykkelige.»

Jeg ble mindre begeistret over denne historien enn både kritikere og andre lesere. En stor årsak til dette er nok at jeg visste veldig lite om boken på forhånd. Ofte betyr det at jeg har få forventninger, men det var ikke tilfellet her; Jeg så postapokalyptisk roman, og leste følgende:

nedbrytelse av samfunnet + død + ødeleggelse + kaos = spennende

Fordi overlevelse ikke er nok ga meg imidlertid:

Shakespeare + middagsselskap + opplisting av elektronikk som nå ikke virker + kjendissladder + daglige gjøremål uten elektrisitet og innlagt vann = ikke så spennende

Ordet postapokalyptisk ga meg forventninger som ikke ble innfridd, og jeg ble skuffet. Selv om det er en god bok, strevde jeg dermed med å komme meg gjennom store deler av den. Jeg la den fra meg da jeg var kommet omtrent halvveis for så å lese to krimbøker og tre ungdomsbøker før jeg plukket den opp igjen.

Hvis jeg ser bort ifra denne skuffelsen og min resulterende mangel på interesse for Arthur Leander og hans tre koner, anerkjenner jeg at dette er en meget god bok. Er det en av de beste jeg har lest? Nei. Er den så fantastisk at den må vinne alle litterære priser? Nei.

Historien er litt langtekkelig og oppstykket. Når den endelig begynner å bli virkelig spennende, hopper vi tilbake 30 år i tid og leser 50 sider om Arthur og hans første ekteskap. Dette gjentar seg gjennom boken. Det er ingenting direkte galt med det, men det resulterer heller ikke i en spesielt spennende bok. Jeg ville foretrukket et mer kronologisk handlingsforløp på det som skjer etter utbruddet med en gradvis oppbygging av spenningsnivået, og heller kun hoppet tilbake i tid for Arthur.

Som det er følte jeg konstant at jeg ble avbrutt og nektet innlevelse i historien.

Hvis man ser bort i fra den oppstykkede strukturen, er dette stilmessig en godt skrevet fortelling. Språket er skildrende og detaljert. Mandel klarer med enkelte velplasserte setninger å skape slags språklig spenning, en forventning av spenning.

Av alle som var tilstede i baren den kvelden, var bartenderen den som levde lengst. Han døde tre uker senere, på vei ut av byen.

Vi møter mange nyanserte og realistiske karakterer. Personskildringene er gode, men vi ser lite personlig utvikling. Den mest interessante karakteren er nok profeten. Hvordan ble han slik? Tja, si det. Det var tydeligvis et ikke-tema for Mandel.

Fordi overlevelse ikke er nok har inspirert til mange fantastiske anmeldelser om intense følelser og dype eksistensielle inntrykk. Min reaksjon var noe mer dempet, og jeg klarte ikke å leve meg inn i historien. Jeg kan imidlertid se hvorfor veldig mange likte den.

The 5th Wave

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

Rød dronning

Skrevet av Victoria AveyardRød dronning av Victoria Aveyard | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2015)

Sjanger: Fantasy, Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Red Queen (2015)

Oversetter: Carina Westberg

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Alle kan forråde alle.

Samfunnet består av to folkeslag: rødblods og sølvblods. Rødblods er oss vanlige, sårbare og dødelige mennesker. Sølvblods er alt annet enn med sitt sølvfargede blod og overnaturlige krefter. Krefter som å kontrollere elementer, lese tanker og manipulere lys. Du kan kalle kreftene magi, men i utførelsen minner dette mer om x-men.

Vår heltinne, Mare, er en ung rødblods kvinne fra fattige kår. Gjennom en betimelig handlingstvist reddes hun fra den sikre død i en krig ingen kan vinne og engasjeres som tjener for kongefamilien.

Jeg skal ikke dø, jeg skal ikke engang i krigen. Jeg skal arbeide, og jeg skal klare meg.

Det tar imidlertid ikke lang tid før hun havner i en situasjon hun umulig skal kunne overleve. En situasjon som avdekker hennes skjulte krefter. Krefter hun, som rødblods, ikke skal kunne ha. I et desperat forsøk i å dekke over denne feilen, plasseres hun rett i løvens hule, nærmere bestemt det kongelige hoff.

Så hva skjer når du har et dystopisk samfunn bestående av et sterkt og et svakt folkeslag? Jo, samfunnet blir et sterkt klassedelt imperium der all makt og rikdom ligger hos det privilegerte fåtall, og den underdanige majoriteten må sloss om liv og rester.

Hva skjer hvis vi kaster Katniss fra Dødslekene og en genetisk mutasjon inn i det hele? Jo, vi får den sterke heltinnen Mare med krefter til å rive ned dette imperiet.

Kast spenning, overnaturlige krefter, intriger og en kjærlighetstrekant inn i blandingen, og vi har en fantasy for ungdom med tittelen Rød dronning.

I kveld vil det flyte blod.

Så da kommer spørsmålet, likte jeg boken?

For min egen del ble jeg ikke veldig imponert. Nå har det seg imidlertid slik at jeg ikke befinner meg i målgruppen for denne typen roman. Til tross for min forkjærlighet for ungdomsbøker, ble denne litt for enkel og uoriginal og inneholdt litt for mange klisjéer for min smak.

Men jeg skal anmelde den som det den er: en fantasy for ungdom.

Når det kommer til plott er Rød dronning på ingen måte original. I motsetning til de fleste slike fantasy-romaner, befinner vi oss imidlertid i en mer teknologisk moderne verden med både elektrisitet og motordrevne kjøretøy. Denne verdenen er spennende og detaljert beskrevet.

Mare har sjarm og dybde, men også her mangler historien originalitet. Mare er på ingen måte unik innenfor ungdomslitteraturen; Mare er Katniss. Faktisk bærer flere av bipersonene tydelige likhetstrekk med karakterer i Dødslekene-serien (Hunger Games); Cal er den stillferdige og grublende Gale, Manel er den sympatiske Peeta, Evangeline er den endimensjonalt onde Clove. Om vi kommer til å se dynamiske karakterer og interessante personutviklinger er for tidlig å si.

Romanen har imidlertid driv og plottutviklingen er god, ikke dårlig for første bok i en trilogi. Mengden av spenning er passelig, slåsscenene er ikke for detaljert beskrevet og volden ikke for blodig.

Språklig er boken enkel og god, og fortellerstemmen engasjerende. Her ligger alt fokus på handling og verdenen Aveyard har skapt. Lettlest er et adjektiv jeg gjerne vil bruke her.

Så er det på tide å påpeke følgende:

Dersom du er lei klisjéene som preger ungdomslitteraturen, dersom du ikke kan fordra kjærlighetstrekanter og den evige «liker jeg ham/liker jeg ham ikke», da er ikke Rød dronning boka for deg.

«Han misliker å tape. Og» – han senker stemmen og er nå så nær meg at jeg kan se ørsmå sølvskimrende flekker i øynene hans – «det gjør jeg også. Jeg vil ikke miste deg, Mare. Det vil jeg bare ikke.»

Mangelen på originalitet i plott og karakterer er det boken har mottatt mest kritikk for. Den blir rett og slett for lik andre bøker i ungdomssjangeren. Det er lite nytt som tilføres sjangeren, handlingen er gjennomtrukket av klisjéer og de store handlingstvistene er lette å forutsi. Enkelte av handlingstvistene føles også tvungne og kunstige, som om det var noen gapende plotthull som måtte dekkes over i siste liten.

Rød dronning har likevel det meste som skal til for å skape en god fantasyroman for ungdom: en tøff heltinne, spenning, magi og en god dose kjærlighetsdrama under et teppe av intriger og bedrag. Dette er en trygg og spennende roman for de mellom 13 og 15 år. Dette betyr selvfølgelig ikke at den ikke kan nytes av de litt eldre; smaken er jo, som de sier, som baken.

Neste bok i serien er Glass Sword og ble utgitt på engelsk tidligere denne måneden. Noen tittel eller utgivelsesdato for den norske utgaven kan jeg ikke gi ennå.

The Girl with All the Gifts

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel:  Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten; den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet  alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

 

The Gracekeepers

The Gracekeepers | edgeofaword

Skrevet av Kirsty Logan

Forlag: Harvill Secker (2015)

Sjanger: Fantasy/Science Fiction

Kilde: Forhåndseksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

 

The first Callanish knew of the Circus Excalibur was the striped silk of their sails against the grey sky. Ships arrived a dozen a day in the archipelagos, and Callanish knew that the circus folk would have to fight for their place on her island. In a world that is almost entirely sea, placing your feet on land was a privilege that must be earned.

Historien innledes med en sirkusforestilling og en opptreden med dødelig utfall. Livene til to små jenter rører ved hverandre. North mister foreldrene sine, og Callanish er vitne til det hele.

Boken faller innenfor fantasy og science fiction sjangeren med et snev av det eventyrlige. Vi inntar en postapokalyptisk, oversvømt verden der det eneste landet som gjenstår består av spredte øygrupper. Det er en verden av hav og overtro med et dystopisk preg. Det er en historie om å finne et hjem og en familie, om å bli akseptert og elsket for den man er.

Mangelen på land har ført til et sterkt klassedelt samfunn. Hovedsakelig går skillet mellom the landlockers, det heldige og priviligerte fåtall som bor på land, og the damplings, en underklasse av sjøfolk. Vi følger to hovedpersoner, North og Callanish. North er en dampling og del av et omreisende sirkus, Sirkus Excalibur. Callanish er en landlocker med en hemmelighet.

Etter det første kapittelet, hopper vi flere år frem i tid. De to jentene er blitt til unge kvinner. North seiler fortsatt rundt med sirkus Excalibur; sirkuset hun ble født inn i og den eneste familien hun kan huske. North er the bear girl og har sin egen stjerneopptreden. Callanish er blitt en gracekeeper; hun er en spirituell autoritet og begravelsesagent med en daglig tilværelse som eremitt i et beskjedent og flytende hus ved ekvator. Så kommer stormen og skjebenene til de to kvinnene knyttes ubønnhørlig sammen.

The storm seemed to last for days, though Callanish did not know how many. She slept heavily, the days and nights blurred into an argument of rain and wind.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at den er gjennomsnittlig. Den er gjennomsnittlig bra skrevet, gjennomsnittlig spennende, gjennomsnittlig interessant.

Har den satt et dypt inntryk?

Nei. Jeg leste den, jeg fullførte den, jeg gikk videre med livet mitt, uendret.

Historien er for det meste vakkert skrevet, og Logan leverer noen nydelige formuleringer

With every beat of the oars she felt something over her heart stretch, and stretch, until it might break. A string like the one between a body and its grace. But all threads broke eventually. It was for the best.

Dessverre blir historien til tider repetitiv med stadige gjentagelser av tanker og handlinger. Det er som om Logan ikke klarte å velge mellom de ulike formuleringene sine og dermed dyttet inn alle. Gjentakelser kan være nyttige, men bare når de brukes forsiktig og med klar hensikt. Dette var ikke tilfellet her. Istedet gjorde de budskapet uklart og kjedelig.

Historien utfolder seg dermed noe tregt; dette er ikke en bok for den som liker høyt tempo og drivende spenning.

Det er ingen flate karakterer i denne historien. Logan har brukt tid på karakterutvikling, og flott er det.

Dessverre har hun også viet for mye plass til å utdype nettopp dette. I en håndfull kapitler hopper vi til én eller flere av bikarakterene, ofte på bekostning av tempoet og flyten til historien. Disse kapitlene tilfører ikke noe til selve plottet. Bikarakterene er veldig interessante, så jeg kan forstå at hun ønsket å fortelle oss om dem. Dessverre førte det til at fortellingen vandrer rundt blindt, tempoet blir haltende og strukturen oppstykket. Jeg har ikke noe imot et rolig tempo, men flyten og destinasjonen er viktig og her mistet Logan kontroll over historien.

Til tross for et vakkert språk, en spennende verden og interessante karakterer, ble jeg aldri en del av historien. Jeg var hverken Callanish eller North, men befant meg hele tiden utenfor, som en biolog som studerer bakterier under et mikroskop. Jeg ble dermed ikke grepet, ei heller revet med.

Dette er en bok der, når du har lest siste side, klapper den sammen med et smil, slenger den fra deg på gulvet og går rett bort til bokhylla for å plukke ut ditt neste offer. Jeg nøt språket, jeg nøt historien, men jeg følte ingen ting, jeg tenkte ingen ting, min verden forble den samme.

Likevel er dette en god debut roman av Kirsty Logan. Den er original nok og språket er vakkert nok til at jeg ser potensiale for et flott forfatterskap. Jeg gleder meg til å se hva hun kommer med videre.