The Gracekeepers

The Gracekeepers | edgeofaword

Skrevet av Kirsty Logan

Forlag: Harvill Secker (2015)

Sjanger: Fantasy/Science Fiction

Kilde: Forhåndseksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

 

The first Callanish knew of the Circus Excalibur was the striped silk of their sails against the grey sky. Ships arrived a dozen a day in the archipelagos, and Callanish knew that the circus folk would have to fight for their place on her island. In a world that is almost entirely sea, placing your feet on land was a privilege that must be earned.

Historien innledes med en sirkusforestilling og en opptreden med dødelig utfall. Livene til to små jenter rører ved hverandre. North mister foreldrene sine, og Callanish er vitne til det hele.

Boken faller innenfor fantasy og science fiction sjangeren med et snev av det eventyrlige. Vi inntar en postapokalyptisk, oversvømt verden der det eneste landet som gjenstår består av spredte øygrupper. Det er en verden av hav og overtro med et dystopisk preg. Det er en historie om å finne et hjem og en familie, om å bli akseptert og elsket for den man er.

Mangelen på land har ført til et sterkt klassedelt samfunn. Hovedsakelig går skillet mellom the landlockers, det heldige og priviligerte fåtall som bor på land, og the damplings, en underklasse av sjøfolk. Vi følger to hovedpersoner, North og Callanish. North er en dampling og del av et omreisende sirkus, Sirkus Excalibur. Callanish er en landlocker med en hemmelighet.

Etter det første kapittelet, hopper vi flere år frem i tid. De to jentene er blitt til unge kvinner. North seiler fortsatt rundt med sirkus Excalibur; sirkuset hun ble født inn i og den eneste familien hun kan huske. North er the bear girl og har sin egen stjerneopptreden. Callanish er blitt en gracekeeper; hun er en spirituell autoritet og begravelsesagent med en daglig tilværelse som eremitt i et beskjedent og flytende hus ved ekvator. Så kommer stormen og skjebenene til de to kvinnene knyttes ubønnhørlig sammen.

The storm seemed to last for days, though Callanish did not know how many. She slept heavily, the days and nights blurred into an argument of rain and wind.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at den er gjennomsnittlig. Den er gjennomsnittlig bra skrevet, gjennomsnittlig spennende, gjennomsnittlig interessant.

Har den satt et dypt inntryk?

Nei. Jeg leste den, jeg fullførte den, jeg gikk videre med livet mitt, uendret.

Historien er for det meste vakkert skrevet, og Logan leverer noen nydelige formuleringer

With every beat of the oars she felt something over her heart stretch, and stretch, until it might break. A string like the one between a body and its grace. But all threads broke eventually. It was for the best.

Dessverre blir historien til tider repetitiv med stadige gjentagelser av tanker og handlinger. Det er som om Logan ikke klarte å velge mellom de ulike formuleringene sine og dermed dyttet inn alle. Gjentakelser kan være nyttige, men bare når de brukes forsiktig og med klar hensikt. Dette var ikke tilfellet her. Istedet gjorde de budskapet uklart og kjedelig.

Historien utfolder seg dermed noe tregt; dette er ikke en bok for den som liker høyt tempo og drivende spenning.

Det er ingen flate karakterer i denne historien. Logan har brukt tid på karakterutvikling, og flott er det.

Dessverre har hun også viet for mye plass til å utdype nettopp dette. I en håndfull kapitler hopper vi til én eller flere av bikarakterene, ofte på bekostning av tempoet og flyten til historien. Disse kapitlene tilfører ikke noe til selve plottet. Bikarakterene er veldig interessante, så jeg kan forstå at hun ønsket å fortelle oss om dem. Dessverre førte det til at fortellingen vandrer rundt blindt, tempoet blir haltende og strukturen oppstykket. Jeg har ikke noe imot et rolig tempo, men flyten og destinasjonen er viktig og her mistet Logan kontroll over historien.

Til tross for et vakkert språk, en spennende verden og interessante karakterer, ble jeg aldri en del av historien. Jeg var hverken Callanish eller North, men befant meg hele tiden utenfor, som en biolog som studerer bakterier under et mikroskop. Jeg ble dermed ikke grepet, ei heller revet med.

Dette er en bok der, når du har lest siste side, klapper den sammen med et smil, slenger den fra deg på gulvet og går rett bort til bokhylla for å plukke ut ditt neste offer. Jeg nøt språket, jeg nøt historien, men jeg følte ingen ting, jeg tenkte ingen ting, min verden forble den samme.

Likevel er dette en god debut roman av Kirsty Logan. Den er original nok og språket er vakkert nok til at jeg ser potensiale for et flott forfatterskap. Jeg gleder meg til å se hva hun kommer med videre.

Reklamer

One thought on “The Gracekeepers

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s