Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2014)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Step into new worlds…

Bok nummer tre i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og har også tilføyd planeten Mars i sitt fler-parallelle univers.

Jeg advarer med det samme, her kan det komme noen spoilers hvis du ikke har lest de to første ennå (The Long Earth, The Long War).

The Long Mars plukker opp tråden fem år etter The Long War. Datum Earth er nesten ubeboelig, og menneskene har spredd seg utover millioner av parallelle verdener. Joshua Valiente er fremdeles med oss, nå i førtiårene, separert og reiser uavlatelig mellom verdenene, hvor han ofte blir tilkalt for å hjelpe til med alvorlige Long Earth-problemer. Sally Linsay, som vi også har fulgt siden bok én, blir med sin far, Willies Linsay, til Mars. Sammen utforsker de The Long Mars.

Sally tried to get her head around that. “So we took a step into Long Mars. But it doesn’t – umm, run parallel to the Long Earth.” “It seems not,” Willies said, peering up into the sky. “The Long Earth chain of stepwise alternates, and the Long Mars chain, are independent of each other… They are both loops in some higher-dimensional continuum.”

Ved å åpne opp Mars i sitt fler-parallelle univers, fortsetter Pratchett og Baxter sin utforsking av evolusjonen. De leker med vitenskap, biologi og det vi vet om Mars, men alltid innenfor troverdige rammer. Nøyaktig hvorfor vi blir tatt med til Mars blir ikke forklart før ganske sent ute i boka, og grunnen, når den først kommer, syns jeg var litt dårlig forklart. Her blir det mye synsing. I en serie hvor alt henger nøye sammen, hvor alt blir forklart og nøye sammensveiset, blir det her en del gjetting og vill synsing. Forfatterne kan komme unna det ved at de bruker nettopp Willies Linsay, en man med rette kan kalle en gal vitenskapsmann. Han er jo tross alt mannen som oppfant The Stepper Box; apparatet som gjør det mulig for mennesker reise i The Long Earth.

Menneskets evolusjon er et hovedtema i The Long Mars. Åpningen av The Long Earth ble en katalysator for menneskets utvikling, og vi presenteres for vårt neste evolusjonære steg. Dette er ikke problemfritt. Vi møter menneskets frykt for det ukjente og blir med på en slags heksejakt av de Neste. Joshua Valiente må igjen trå til som megler og får uønsket makt over avgjørelsen av de Nestes skjebne.

“Stupidity is universal, it seems.”

Jeg liker forfatternes bruk av menneskets iboende frykt for egen undergang og det ukjente. Vi har blitt tatt med gjennom maktelitens redsel for å miste sine “undersåtter” i The Long Earth, menneskets frykt for annet intelligent liv i The Long War, og nå av redselen for evolusjonens utrydning av mennesket slik vi kjenner det. I alle tilfellene får frykten mennesket til å ta dårlige, og til tider dumme, valg. I alle tilfellene står Valiente som et fyrtårn av håp. Han blir med rette kalt kongen av The Long Earth, og viser oss at det er mulig å forene ulike tankesett og levemåter. Det er mulig å leve side ved side med andre intelligente vesener i The Long Earth.

Det rolige tempoet vi har blitt vant til fra de forrige bøkene fortsetter også her. Vi må fremdeles lese en del mellom linjene, men med det solide grunnarbeidet forfatterne la ned i den første boka blir det stadig mindre nødvendig. Det er ikke mye som overasker mer heller. Tanken om parallelle jordkloder og alle dens evolusjonære forskjeller er ikke lenger ny og det er ikke mye som sjokkerer. Det som kan sjokkere er menneskets oppførsel og natur, men den er ikke unaturlig. Forfatterne har tenkt nøye gjennom menneskets mange personligheter og natur, både på godt og vondt, og vi kan alle kjenne oss igjen i flere av tankesettene og reaksjonene.

Det har blitt færre karakterer å følge i The Long Mars, og hver karakter får tilegnet flere avsnitt før vi går videre til neste. Nå i den tredje boken er personlighetene til de ulike karakterene stadfestet, og de reagerer slik vi forventer. De skuffer og gleder oss akkurat som mennesker i det virkelige liv, og det er en fryd å lese om dem.

Denne boken har, som de forrige, sine plottpoeng og problemer, men det tar aldri helt av. Det blir aldri så spennende at det ikke går an å legge fra seg boka. Vi er på en reise, en evig oppdagelsesreise. Om et hovedpoeng med serien har viste seg ennå er usikkert. Hva er egentlig poenget med The Long Earth? Her kan vi bare gjette, og jeg har absolutt gjort meg noen meninger. Om de stemmer gjenstår å se.

Neste bok ut er The Long Utopia.

He imagined a sky full of threads of Longworlds, like broken necklaces drifting in some dark oceans. Maybe you could have a Long Venus, a Long Jupiter, even, if the mind took you there. But why? Why should it be that way? What was it all for? He suspected he would never find a satisfactory answer to such questions.”

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2013)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

 

One world is not enough

 

Bok nummer to i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett har igjen tatt tak i den endeløse rekken av parallelle verdener, og fortsetter utforskningen av denne.

Har du ikke lest første bok ennå, men har planer om det? Her kan det komme noen spoilers.

The Long War tar opp historien ti år etter The Long Earth, og Jushua Valiente har i løpet av disse årene giftet seg og fått barn. Han bor i en liten landsby med familien sin på en parallell verden langt unna den originale jorden, som blir kalt Datum Earth. Her er de ikke så opptatt av politikken på Datum Earth, men ønsker å leve frie og selvstendige liv. Og her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante spørsmål omkring politisk styre, menneskers frihet, evolusjon og dyrs rettigheter. Boken gir en tydelig henvisning til uavhengighetskrigen i USA, hvor Datum Earth er tyranniske og mektige England, og de fjerne parallelle verdene er nye og fritenkende Amerika.

I The Long War skifter vi ofte mellom hovedpersonene, akkurat som i den første boka, men de aller fleste er karakterer vi allerede har møtt. De har forandret seg og vokst, slik man kan forvente at mennesker gjør i løpet av ti år. Noen har truffet hverandre, og har stiftet familier, vennskap og allianser. Noen karakterer er dessverre ikke med oss lenger, mens andre er helt nye.

I den første boka møtte vi flere verdener med intelligent liv, slik som Troll og Alver. Vi møter nok en gang Trollene; mange har slått seg ned sammen med menneskene, noen frivillig andre ikke. Vi møter også et par nye raser.

 

There were humanoids out there, descendants of lost cousins of humanity, but people knew they would never encounter a humanoid that was anything like as smart as they were. Never a humanoid that could speak English, for example. The only thing wrong about this generally accepted picture was that it was totally incorrect.

Boka fokuserer mye på dyrs – og menneskers rettigheter, og spesielt hvordan mennesker vil oppfatte annet intelligent liv. Spørsmål som ”vil vi klare å leve side om side” og ”vil vi utrydde dem eller utnytte dem” gjennomsyrer historien. I The Long War møter vi mennesker med ulike synspunkter, og Joshua trekkes inn i flere konflikter mellom mennesker og andre intelligente vesener.

Boka fokuserer også mye på evolusjon. Her har Pratchett og Baxter virkelig tenkt gjennom alle slags mulige utfall av evolusjonen. Alle verdener i The Long Earth er unike; de følger alle forskjellige evolusjonære linjer. Vi møter verdener hvor insekter er dominerende, verdener hvor dinosaurene aldri døde ut, verdener hvor livet aldri forlot havet. Vi møter verdener uten oksygen, verdener uten vann og steder hvor jordkloden rett og slett er borte. Alle slags tenkelige, og utenkelige, grener på det store Evolusjonstreet er med.

 

The histories of the parallel worlds of the Long Earth had been shaped by similar processes, but different in the detail. You had to imagine that you were travelling across a kind of probability tree, where you found worlds on which some long-past event had turned out differently, thus reshaping life’s subsequent history and providing novel raw material for natural selection to mould…

Denne boka fortsetter i det samme rolige tempoet fra den forrige, forskjellen er at problemene denne gangen er mer tydelige. Vi får raskt vite hva boka skal handle om, tittelen er jo også et godt hint, men det tar en god stund før vi kommer til et utløsende klimaks.  Vi blir dratt med på tvers av The Long Earth og igjen forventes det at vi selv skal kunne pusle sammen bitene. Denne gangen får vi midlertidig være med på en litt mer spennende historieutvikling og et bedre klimaks. Kanskje ikke med like mye pomp og prakt som i mange andre historier, men i forhold til den første boka blir dette rent neglebitende.

Det er en rød tråd i boka, men tråden ligger ikke rett. Den kveiler og vender på seg, og det tar en stund å komme seg gjennom boka. Den er til tider litt langsom, men de siste hundre sidene eller så er derimot veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg mot slutten. Noen av de uløste problemene fra bok én blir løst opp, andre ikke, og vi presenteres for flere nye problemer.

Første halvdel av denne boken går sammen med forrige bok i å danne en eneste lang innledning, der vi presenteres grundig for The Long Earth. Det store hovedpoenget har ikke vist seg ennå. Igjen kan man argumentere for at ideen om parallelle jordkloder er absolutt spennende nok i seg selv, og forfatterne bruker mye tid på å fylle flere titalls av disse verdene med historier og liv.

Akkurat som den første, er The Long War absolutt interessant. Den presenterer mange tanker og ideer som kommer til å dominere mange av mine egne tanker og samtaler fremover, og helt sikkert dine også.

Likte du The Long Earth, vil du også like denne. Det gjorde i hvert fall jeg.

Earths, untold Earths. More Earths than could be counted, some said. And all you had to do was walk sideways into them, one after the next, an unending chain…

Neste bok i serien er The Long Mars, og den ligger allerede klar på stuebordet mitt.

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2012)

Sjanger: Science fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

There are worlds waiting. All it takes is one small step.

 

En av verdens fremste fantasy forfattere, Terry Pratchett, gikk for noen år siden sammen med Stephen Baxter, en verdenskjent Sci-fi forfatter, for å skrive en bok serie. The Long Earth er den første boken i denne serien. Boken er en god blanding av humor, samfunnskritikk og fantasi.

Kort fortalt handler historien om oppdagelsen av parallelle jordkloder. Alt du trenger for å bevege deg mellom verdenene er en liten innretning med bryter (mot høyre eller venstre) og en potet som energikilde. Med denne dingsen kan du forflytte deg mellom et uendelig antall ubebodde jordkloder, alle i forskjellige stadier av evolusjonen. Etter hvert oppdages det at noen mennesker ikke trenger denne dingsen for å forflytte seg, andre må ha den (men det er veldig viktig at den er skrudd sammen riktig), mens en tredje gruppe ikke kan forflytte seg i det hele tatt. Her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante samfunnsspørsmål som vil kunne oppstå etter en slik oppdagelse ut ifra slik verden er i dag, alle med et snev av selvkritikk og sarkasme.

 

“Why don’t we give it a go, boys?” “Yeah, but this is our country. This one right here.” Albert leaned forward, eyes sparkling. “Yes, but you know what? So are those others! All of them! I heard the scientist guys talking. Every rock, every stone, all there. It’s true!” … Finally Albert said, “look, tomorrow, I’m going over for good. Who’s with me? It’s all there, mates. It’s all been left there waiting for us, since the beginning…” By the next day the songlines had begun to expand, as the never-never become the ever-ever. Although sometimes the blokes came back for a beer.

Man blir kjent med en rekke ulike karakterer, innimellom fortalt i førsteperson. Noen karakterer møter du igjen senere i boka, andre ikke. Etter hvert som man kommer lenger inn i boka, trer det frem én karakter som man kan karakterisere som en hovedperson, Joshua Valienté, og det er hovedsakelig hans reise vi følger. Noen ganger ut ifra hans ståsted, andre ganger ut ifra de menneskene han møter. Han er en karakter det er lett å like og en mann som passer godt inn i The Long Earth bildet.

 

Joshua always did things meticulously. He was the kind off boy who always, but always, paints before assembly, and then assembles the pieces in the right order, with every single component laid out with care before commencing. Joshua always commenced things. In the Home, when he worked on one off the old and worn and incomplete jigsaw puzzles, he would always sort out the pieces first, separating sky and sea and edge, before even putting two pieces together. Sometimes afterwards, if the puzzle was incomplete, he would go into his little workshop and very carefully shape the missing pieces out off hoarded scrap wood and then paint them to fit.

Jeg er ikke normalt en person som liker å veksle mellom hovedkarakterer i en bok, og hvis du også er en slik leser kan det være noe slitsomt i starten. Til å begynne med syntes jeg det var slitsomt, men alle kapitlene er relativt korte og de fleste karakterene er fascinerende som personer, så jeg ble fort vant til det. Det er et vidt spekter i personlighetstrekk, det er svært få flate karakterer, og alle presenterer et varierende innblikk i The Long Earth.

Det blir som et puslespill hvor du må pusle sammen hendelsene og erfaringene til hver person i The Long Earth for å få med hele historien.

Jeg har lest flere av bøkene i Discworld-serien til Terry Pratchett opp gjennom årene, og er veldig glad i hans tørre og enkle humor. Denne humoren kommer frem flere ganger i løpet av boka, og selv om jeg aldri har lest noe av Stephen Baxter, var det enkelt å se hvem som har skrevet hva. Dette føltes ikke oppstykket eller teit. Historien har en god flyt og en tydelig rød tråd. Personlig synes jeg det var ekstra morsomt å oppdage gode, gamle Prachetts tydelige preg på boka.

Språket er veldig rett på. Det flyter godt med svært få metaforer eller andre poetiske formuleringer. Det kan bli noe tungt til tider. Jeg møtte flere nye ord, men mangelen på forståelse av disse ødela ikke leseopplevelsen. Boka er foreløpig kun å få tak i på engelsk.

Boka har fått kritikk ved at den ikke har et tydelig hovedpoeng. Dette er ikke en typisk bok hvor man får presentert et problem, med en flott spenningskurve og et utløsende klimaks nær slutten. The Long Earth er ikke bare lang i navnet, det tar også lang tid før du møter noe som helst som kan karakteriseres som et hovedproblem, og det utløsende klimakset er over før du egentlig skjønner at problemet er løst. Forfatterne har tydeligvis ment at ideen om flere jordkloder og menneskenes utnyttelse av disse er spennende nok, og jeg er absolutt enig. De presenterer et hav av muligheter ved en slik oppdagelse, alt fra de kriminelle til de religiøse til de godtroende, og jeg synes boka er veldig gjennomtenkt og spennende. Det hjelper også å vite at dette er første bok i en serie.

Anbefaler jeg boka? Absolutt!

Dette er kanskje ikke den mest lettleste boka jeg har lest, heller ikke den mest spennende. Det var lett å legge den fra seg underveis, men også lett å plukke den opp igjen. Hvis du er på utkikk etter noe rolig og noe du må lese en del mellom linjene og bruke hjernen på, er dette boka for deg.

Neste bok i serien er The Long War