Hviskeleken

Skrevet av Chandler BakerHviskeleken | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag AS (2020)

Originaltittel: Whisper Network (2019)

Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

#MeToo kampanjen avslørte for verden hvordan hverdagen er for mange kvinner. Den satte igang en mengde diskusjoner, både offentlige og private, og viste at kvinner ikke står alene. At du ikke er den eneste som har opplevd trakassering, men at vi er mange. For en mannlig kollega av meg: ikke overrasket over at det dessverre er noen, men at det er så mange?

En annen bivirkning av #MeToo er alle bøkene som nå slippes som handler nettopp om trakassering og seksuell trakassering. Slik som Moxie, Det jenter er lagd av, Skamløs og Hun ba om det. Og det er bare noen av de bøkene vi har kommet over. Til forskjell fra de øvrige er Hviskeleken en roman for et voksent publikum, satt i et miljø som burde ha vært mer modent.

Sloane, Ardie og Grace har jobbet i Truviv Inc. i årevis. Når toppsjefen uventet dør, er alt lagt til rette for at alfahannen Ames skal ta over hele selskapet. Hver av kvinnene har sitt spesielle og kompliserte forhold til Ames, og det har lenge blitt visket om hvordan han behandler kvinner. Advarslene har vært ignorert, feid under teppet, glemt og gjemt, men verden er forandret og kvinnene nekter å være tause vitner til at Ames blir forfremmet og hyllet.

Mens vi trengte ansiktsløftninger og fillers for å holde oss relevante, trengte de bare å bli eldre for å bli mer distingverte. Tro ikke at vi ikke merket oss det.

Hele handlingen er lagt til et mektig firma i Chicago, og vi tar få turer utenfor kontorbygningen. Boken beskriver et miljø fullt av mistro og usikkerhet. Hvor kvinner tar på seg nærmest umenneskelige roller for å klare jobbene sine. Du kan føle desperasjonen stråle ut fra sidene.

Det hele starter når toppsjefen uventet dør, en hendelse som ville skapt ringvirkninger i de fleste firmaer. Når også en liste over byens «mannsgriser» blir delt mellom kvinner byen over, settes det igang en rekke hendelser og avsløringer som vil forandre Truviv Inc. for alltid. For ikke å snakke om våre tre hovedpersoner.

For hvordan kan du avsløre en oppførsel som har pågått over mange år og som har skapt alt for mange sår, samtidig som du må beskytte deg selv i et utilgivelig miljø?

Mange av hendelsene som avdekkes er basert på virkelige hendelser, enten av forfatteren selv, eller fra kvinner forfatteren har snakket med. Å vite at slike ting faktisk har hendt, gir boken en ekstra dimensjon. Og man kan lett bli irritert over at kvinnene bruker så lang tid på å stå opp for seg selv. Men hva hadde vi gjort selv?

Visse former for adferd så vi gjennom fingrene med – vi tålte jo en frekk vits. Andre – menn som gjorde et poeng av å fortelle oss om sitt åpne ekteskap, som fulgte etter oss inn på toalettet, som sendte eksplisitte tekstmeldinger for så å påberope seg å være alt for full til å huske det, som ikke fikk med seg ordet «nei», og som protesterte når de gjorde det, som tafset oss på rumpa – kunne vi ikke la passere. Vi takket Gud for at det ikke var oss. Og når det var det, følte vi en syk form for trøst i at det ikke bare var oss, en lettelse som minte om den man får når man er i bakrus og nettopp har spydd.

Skrivestilen er rotete. Vi hopper mellom Sloane, Artie og Grace uten helt klare skiller. I tillegg er det en vi-forteller der som er vanskelig å få taket på. Jeg fant det hele forvirrende og klarte aldri helt å komme inn i en slags leseflyt. Dette trakk hele leseopplevelsen ned for meg.

Jeg oppdaget etterpå at vi-stemmen er forfatteren sine innspill med hendelser og tanker fra virkeligheten. Dette hjalp meg noe, men skrivestilen passet fremdeles ikke meg. Om det er oversettelsen, eller originalteksten, er vanskelig å si, men hele boken kunne godt trengt både to og tre runder til gjennom språkvasken.

Boken er også veldig lang og treg. Det skjer veldig lite over lang tid. Om den kunne vært kortere er vanskelig å si, men jeg måtte tvinge meg videre ganske lenge før jeg følte at vi kom noen vei.

Samtidig reflekterer dette et miljø der ingen stoler på hverandre, der ingen forteller noe før én velger å ta sats. Og når først den ene åpner munnen, følger plutselig alle andre etter. Som stilistisk valg fungerer det, men det går det for sakte til å bygge opp en god spenning.

Å mislykkes var en luksus vi ikke kunne ta oss råd til, lenket sammen som vi var, med skjebnene våre låst fast i hverandre. Én flopp fra en kvinnelig regissør og ingen ville ha «jentefilmer», ett børsfall hos et selskap med en kvinnelig administrerende direktør og kvinner var ikke i stand til å lede, én falsk anklage, og vi var alle løgnere, alle som én. For når vi mislyktes, skyldtes det kromosomene våre, det var ikke fordi markedet falt eller på grunn av ineffektiv reklamekampanje eller ren uflaks.

Skrivestilen til tross er boken provoserende og tankevekkende. Den viser oss hvor vanskelig det er å si i fra. At for mange bedrifter er det lettere å si opp de som varsler, enn å faktisk endre praksis.

Så hvis #MeToo avslørte hvor mange historier og opplevelser det faktisk er der ute, er det nå på tide å virkelig jobbe for en endring i bedrifters håndtering og praksis rundt trakassering. Og der vil bøker, som Hviskeleken, ha en stor rolle.

Sloane strakte seg over bordet og klemte hendene til både Grace og Ardie, og Ardie syntes litt synd på menn fordi de aldri fikk holdt hverandres hender.

Ut av det blå

Skrevet av Kristin VallaUt av det blå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Møt meg på museet

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Roseromanen

Skrevet av Øyvind BergRoseromanen | edgeofaword

Forlag: Oktober forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å kikke på internett etter bøker er alltid moro, i hvert fall når man snubler over denne godbiten. Øyvind Berg har utgitt en rekke diktsamlinger tidligere og Roseromanen er hans første roman. Jeg håper virkelig den ikke blir den siste.

– Vi to har levd noen smått uvirkelige liv.

– Vi har lidd noen høyst virkelige nederlag.

– Nå er vi de siste gjenlevende i våre familier. Begge vil ta slutt med oss.

– Ikke rart etter den begynnelsen.

Romanens hovedperson, en navnløs mann, er rosedyrker. Han jobber for å utvikle drømmerosen, en blanding mellom gammel og ny rose, en velduftende skjønnhet. Han liker seg blant blomstene, de sårer han ikke, de forlater han ikke. Jacob, bestekompisen, er hans konstante følgesvenn og de to deler en høyst merkverdig historie.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i sammen jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid vanskelig får å rive opp den stakkarslige.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom hele romanen.

Bokas jeg-person er en mann som har lidd store tap. Tap han aldri har fått hjelp til å bearbeide, ei heller lov til å akseptere. Han utvikler tidlig en kjærlighet for blomster og da spesielt roser. En kjærlighet han bærer med seg hele livet. Blomstene er de eneste som aldri svikter han.

Ingenting har noensinne sagt meg så mye som blomstene, og jeg har aldri vært flink med ord.

Det gjør heller ikke bestekompisen, Jacob, som er den eneste personen han virkelig stoler på. Men der jeg-personen har hengitt seg til rosene, har Jacob hengitt seg til poesien. Gjennom livet deler de en rekke hendelser og tap, som sveiser dem sammen mer som brødre enn som venner. De to blir både en motvekt og en likevekt for hverandre der de støtter hverandre gjennom oppveksten og senere i voksenlivet.

Samtalene disse to karakterene har er spesielle. Det er ingenting lett eller liketil, her dykker de dypt ned i sjelene og diskuterer høyst eksistensielle saker. Saker som gir noen flotte tankekors til leseren. Tenkte du ikke videre over livets betydning før, så kan det godt hende du gjør det nå.

Jeg hadde ingenting. Jeg måtte hele tida leite etter noe som kunne fungere. Noe som ga mening. Noe vakkert og uimotståelig. Noe jeg kunne vokse på.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Vi får også en kjennskap til forskjellige rosedyrkere opp gjennom historien. Rosene tar opp mesteparten av romanen og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

– Du er gal, sa Jacob en kveld.

– Jeg gal?

– Du er faen ta meg mye mer gæren enn de mest sinnssvake kunstnerne jeg kjenner.

– Jeg er bare en gartner som tar jobben på alvor.

– Du prater om disse blomstene, om dette vegetative, evinnelige planteriket, som om det er noe halvt filosofisk og helt eksistensielt, psykologisk dyptloddende som mennesker aldri kan klare seg uten.

Alt i alt er dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Å skape en ny rose er som å strekke ut neven og ta på regnbuen. Å la fargene sildre mellom fingrene. Å kaste om på dråpene så arvestoffene renner sammen og spiller ut nye kombinasjoner. Å se hvordan det dannes mønstre som heretter vil forfriske alle somre. Å veie det uvirkelige i hånda.

 

Cranford

Skrevet av Elizabeth GaskellCranford | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2005)

Sjanger: Klassiker/roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I 2018 satte jeg meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, ei forfatter som ga ut en rekke romaner og noveller på midten av 1800-tallet. Jeg klarte dessverre ikke å lese alle, det stod en igjen ved årets slutt, og det tok en lang stund før jeg fikk startet med den siste. Nå, endelig, er den lest.

Cranford ble første gang utgitt i 1853 som en serie med noveller. Nå er novellene samlet til et verk, med hver novelle som et kapittel. Selve romanen er ikke lang, knappe 180 sider, og hvert kapittel ligger på omtrent 10 sider. Derfor burde boka være overkommelig. Så hvorfor klarte jeg ikke å lese den i fjor?

Vel, så mange klassikere på kort tid viste seg å bli for mye. Det tar tid å sette seg inn i 1800-tallets engelsk og skrivestil, dermed tar bøkene mer tid å lese og krever mer konsentrasjon.

In the first place, Cranford is in possession of the Amazons; all the holders of houses, above a certain rent, are women.

I Cranford bor det flere middelaldrende enslige kvinner. Enten de er enker eller ugifte er de alle klare i sin sak: de trenger ikke menn! Kvinnene følger et sett med strenge og utdaterte sosiale regler som er særegne for Cranford og liker dårlig at det kommer innflyttere som ikke passer inn i deres levesett.

Unge miss Smith er ofte på besøk hos Jenkyns søstrene i Cranford og det er gjennom hennes beretninger vi tar del i livene til damene i Cranford. Gjennom sorger og gleder, dødsfall og bryllup (for det meste uønskede), tåpelige innfall og kvinnelist. Boka er et flott portrett av en liten engelsk landsby på 1800-tallet.

«I only hope it is not improper; so many pleasant things are!»

Av alle bøkene til Gaskell er denne den mest ironiske. Gaskell legger ikke skjul på tåpelighetene til flere av karakterene og dette er nok den romanen jeg har ledd mest av.

Siden romanen består hovedsakelig av små noveller følger vi ikke et vanlig historieforløp. Ja, saker bringes over fra kapittel til kapittel, men vi får ikke den tradisjonelle oppbyggingen med den oppklarende toppen til slutt. Noen ting ordner seg, men boken er bare et innblikk i noen år av damenes liv. Noen saker forblir uløste, mens andre ser man kun en aning av oppklaring på. Noen ting ender godt, andre ikke.

«… He used to say, the old ladies in the town wanted something to talk about… and I remember the clacking noise there always was when some of the ladies got together.»

Romanen er som et kortvarig, men varmt vennskap. I de årene vennskapet varer er man med i alle hemmeligheter og drømmer. Man tar del i alle begivenheter og sladder, men så snart vennskapet er over hører man ikke mer fra menneskene igjen. Så hva som skjer videre med kvinnene i Cranford kan man bare gjette seg til siden miss Smith ikke lenger forteller hva som skjer der.

Jeg vil ikke påstå at Cranford er av Gaskells beste, men den er verdt en lesing. Med sarkasme og ironi har Gaskell skrevet et flott portrett av ugifte kvinner og hvordan deres liv var på 1800-tallet.

Bøkene til Gaskell krever en leser som er stødig i engelsk. Det er en ordliste bakerst i boka for å hjelpe med de vanskeligste og gammeldagse ordene. Det er også en oversikt over de mest brukte klesdraktene, som hjelper mye siden damene er veldig opptatte av klær og korrekte hodeplagg. Boken er like mye en informasjonskilde til viktorianske England som den er til underholdning.

The ladies of Cranford always dressed with chaste elegance and propriety.

Sammen

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time

Skrevet av Mark Haddon

Forlag: Vintage (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år tilbake fant jeg en anmeldelse av denne boka og bestemte meg sporenstreks at denne skulle jeg lese en dag. Jeg tok et bilde av coveret for å huske boka og bar med bildet på mobilen noen år før jeg snublet over boka på bokmarkedet på Bjølsen nå i våres. Endelig skulle jeg få lese den.

This is a murder mystery novel. Siobhan said I should write something I would like to read myself. Mostly I read books about science and maths. I do not like proper novels. But I do like murder mystery novels. So I’m writing a murder mystery novel.

Ved første side skjønte jeg at denne boka var noe spesielt og begynte allerede da å anbefale den til kolleger. Nå som boken er ferdig lest står jeg fremdeles ved anbefalingene. Kanskje enda fastere enn tidligere.

Christopher Boone er femten og har Asperger. Noe som gjør det vanskelig for han å forstå mennesker og det menneskelige aspektet av verden. Han hater fargene gul og brun, men elsker fargen rød. Han liker forutsigbarhet, tabeller, matematikk og fysikk. Han hater å bli tatt på og store menneskemengder. Han liker stjernene og aller best å gå i nabolaget om natta, og det er slik han snubler over naboens hund som ligger død i hagen. Christopher bestemmer seg for finne hundemorderen og setter dermed i gang en rekke hendelser som snur verdenen hans på hodet.

Boken er fortalt i førsteperson, og Christopher slår tidlig fast at dette ikke vil bli en morsom bok. Å fortelle vitser er det samme som å lyve, og det er noen han absolutt ikke gjør. Dessuten er vitser ofte vanskelige å forstå, da de har doble betydninger. Christopher er avhengig av at ting blir forklart rett frem, uten mulighet for forvirrende dobbelt betydninger.

This will not be a funny book. I cannot tell jokes because I do not understand them, Here is a joke, as an example. It is one of father’s. His face was drawn but the curtains was real. I know this is supposed to be funny. I asked.

Men selv om han påstår at boken ikke blir morsom ender man med å humre både her og der. Christophers betraktninger av menneskene i livet sitt og samfunnet han lever i er enkle og ganske naive, noe som gjør boken morsom allikevel.

Christopher bestemmer seg også for å skrive en bok, noe han selv innser ikke er lett for en med Asperger. Å skrive historier betyr nemlig at man ofte må finne på ting, noe som igjen blir å lyve. Når han finner ut at han kan skrive om etterforskningen av hundedrapet, finner han et smutthull som gir han mulighet til å skrive en bok. Å skrive om det som faktisk skjer er jo ikke oppspinn.

I do not tell lies. Mother used to say this was because I was a good person. But it is not because I am a good person. It is because I can’t tell lies. … This is another reason why I don’t like proper novels, because they are lies about things which didn’t happen and they make me feel shaky and scared. And this is why everything I have written here is true.

Christopher er opptatt av mange ting, og siden det kan være vanskelig for han å konsentrere seg om én ting om gangen, får vi også vite om tingene han interesserer seg for, som universet, matematikk og hans søken etter å forstå sosial samhandling. Gjennom hans betraktninger og forklaringer får vi et unikt innsyn i hvordan hjernen, og da spesielt tankene og sanseinntrykkene, fungerer for en som er på spekteret.

Og det er kanskje her man humrer mest. Ikke fordi det er så rart og merkelig, men fordi det er så logisk. Så utrolig logisk at det er rart ikke flere tenker på denne måten, egentlig.

I decided that I was going to find out who killed Wellington (red. the dog) even though Father had told me to stay out of other people’s business. This is because I do not always do what I am told. And this is because when people tell you what to do it is usually confusing and does not make sense.

Forfatteren viser en unik kjennskap til Asperger syndromet. Hva som er utfordringene og egenskapene. Og han holder det gående gjennom hele boken. Det glipper aldri, noe som gir inntrykk av at boken faktisk er skrevet av en med Asperger. Utførelsen av boken er helt fantastisk.

Jeg vet ikke om boken er oversatt til norsk, men det er absolutt ikke vanskelig engelsk vi møter her. Og enkelte begreper forklarer Christopher for oss, så vi mister ingenting på grunn av manglende engelskkunnskaper.

Dette er en bok som virkelig bergtok meg. Helt fra første side var jeg fanget og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Dette er en bok jeg kommer til å tenke mye på og som jeg anbefaler på det sterkeste, spesielt hvis du jobber med eller kjenner mennesker med samme utfordring som Christopher.

All the other children at my school are stupid. Except I am not meant to call them stupid, even though that is what they are. I’m meant to say they have learning difficulties or that they have special needs. But this is stupid because everyone has learning difficultis because learning to speak French or understanding Relativity is difficult…

Og kanskje den bidrar til å gi samfunnet som helhet en bedre forståelse av autisme og Asperger. At de som går med hørselsvern på kjøpesenteret eller skriker når noen kommer borti dem ikke er gale, men er mennesker med hjerner som fungerer litt annerledes.

For hva er egentlig normalt? I Christophers verden er det han selv som er den normale. Alt handler om perspektiv, og perspektivet i denne boken vil absolutt gi deg noe å tenke på. Og noe å lære av.

Dette er absolutt en bok du bør lese.

Der lyset slipper inn

Skrevet av Lucy DillonDer lyset slipper inn | edgeofaword

Forlag: Bazar (2019)

Originaltittel: Where the light gets in (Bantam Press, 2018)

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lucy Dillon besøkte Norge under Vårfestivalen arrangert av Cappelen Damm i 2018. Ei dame like søt og hyggelig som bøkene sine. Jeg har lest to av hennes tidligere bøker – Ensomme hjerter og hjemløse hunder og 100 umistelige ting. Bøker jeg likte meget godt.

Der lyset slipper inn fikk jeg tilsendt som leseeksemplar av Bazar forlag.

«Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.

Lorna finner endelig motet til å prøve seg på nytt. På drømmen. På livet. Med en arvet dachshund med på lasset kjøper hun et galleri i Longhampton. Byen hun forlot som barn, men alltid lengtet tilbake til. Galleriet inviterer gamle og nye venner tilbake i livet til Lorna og hun er nødt til å konfrontere harde sannheter og se nye muligheter. At hun turte å satse på galleriet skal raskt vise seg å være noe av det beste hun har gjort.

«Du er en veldig kreativ person, Lorna. Du har bare en litt for snever oppfatning av hvordan kreativitet kan komme til uttrykk.»

Det finnes mange forfattere som skriver denne typen romaner, (Jojo Moyes og Nicholas Sparks for å nevne to), men det er få som klarer å skrive inn så mye livsvisdom som Dillon.

Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

«Vet du hva som er problemet med å spare det beste til slutt?» spurte hun… «At det noen ganger ikke ser ut som du sparer, men som om du har tenkt å la det ligge igjen.»

Lorna er en sta karakter. Hun hopper raskt til konklusjoner og bruker en del tid før hun skjønner hvor feil hun kan ta eller hvor usaklig hun kan være. Som leser er det flere ganger man blir irritert over hvor forutinntatt karakteren er. Men er det en ting til Dillon mestrer så er det karakterutvikling og det får vi mengder av her.

Og så er det denne livsvisdommen da. Vanskelig å putte det inn i en historie på en troverdig måte hvis det ikke er noe utvikling blant karakterene.

Det var sikkert en fordel at du ikke kunne se hvor diffus du var i andres versjon av din egen fortid.

Dillon holder seg også for det meste unna stereotypene. Alle karakterene er velutviklet og troverdige med både positive og negative personlighetstrekk. Selv om vi ikke blir presentert for en uendelig parade av karakterer, møter vi et rikt karaktersamfunn.

Flere av karakterene har kjent hverandre lenge, men heldigvis slipper vi ja, vi har kjent hverandre hele livet, men la oss gjenta for hverandre alt vi har gjort sammen allikevel skrivestilen. Dillon stoler på at leseren klarer å trekke egne konklusjoner ut fra hintene som blir presentert. På denne måten virker dialogene mer troverdige og historien får en bedre flyt. Ingenting virker overpresentert eller overformulert.

Noe som er litt artig er at Dillon plasserer sine historier til samme by. Denne gangen traff vi ikke karakterene fra tidligere bøker, men noen av dem blir nevnt.

«OK, jeg gleder meg til det.»

«Var det noe annet?»

Alt det andre. Det var alt det andre.

«Nei,» sa hun…

Skrivestilen er lett og ledig. Man blir presentert for flere parallelle historier, men det blir aldri rotete eller uoversiktlig. Oversettelsen er god og jeg følte ikke at Dillons fortellerstemme ble borte.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Hun har raskt klatret opp som en av mine favorittforfattere og det blir spennende å følge hennes karriere fremover.

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

 

 

 

Kinderwhore

Skreve av Maria Kjos FonnKinderwhore | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kinderwhore er nominert til Bokbloggerprisen 2018. I år kan vi være med å stemme frem vinner av prisen, derfor er det med stor interesse at vi leser finalistene.

Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg.

Charlotte vokser opp i et hjem med en deprimert mor og et gjennomtrekk av fedre. Moren ruser seg for å slippe unna hverdagen og ensomheten. Charlotte lærer seg tidlig å ta seg av seg selv. Helt til en ny far ikke ser forskjell på henne og moren. Da finner Charlotte trøst i morens piller og tillegger seg en selvdestruerende oppførsel.

Jeg hadde kanskje falt ut av skolen, men jeg skulka ikke prosjektet med å ødelegge livet mitt, der var jeg flinkest i klassen.

Da vi først treffer Charlotte er hun et barn som tar seg av mor. Det er Charlotte som vasker og ordner. Det er hun som passer på at mor har det bra, at hun sover trygt, at hun har rene klær. Mor er bare mamma når hun har en kjæreste i livet sitt. Resten av tiden sover hun. Charlotte har ikke et hjem som bryr seg om henne.

Hadde vi vært en familie, hadde jeg vært jævlig sint på mamma, sa jeg, eller kanskje jeg tenkte jeg det, for da hadde jeg ment at hun hadde svikta meg. Men hun har ikke svikta meg, for jeg stolte ikke på henne i utgangspunktet.

Mors kjæreste Jonas ødelegger den siste lille biten av Charlotte. Charlotte mister kroppen sin som tolvåring. Hun har ingen å gå til. Ingen å snakke med. Ingen hun stoler på, bortsett fra mors lager av sovepiller. Dermed er livet til Charlotte i en raskt nedadgående spiral.

Og vi blir trukket ned i et liv så mørkt, så fult av angst og selvhat at det til tider er vanskelig å lese videre. Vanskelig å tro at Charlotte noen gang skal klare å finne veien opp og ut.

Å lese en bok hvor karakterutviklingen går i negativ retning, over på minussiden, er tøft. Og Fonn beskriver det mørket som omslutter Charlotte, som er Charlotte på en (nesten fælt å si det) flott måte. Ordene, beskrivelsene, metaforene. Alt er sveiset sammen til en flott og fæl tekst.

Det var en jente som gråt for siste gang, hun festet alle tårene til et kjede, de var blanke som glassperler. Så la hun kjedet i et syltetøyglass og satte lokket på. Om dagen tok hun kjedet i lomma og smuglet det ned i sekkene og klærne til de andre på skolen, så folk gråt og måtte hjem og på gangen, mens jenta bare satt der, med tørre øyne som ble røde, men aldri blanke.

Gjennom boken blir man trukket nedover og nedover. Det er få lysglimt og fordi boken er skrevet i jeg-form nekter Charlotte å ta inn over seg de få lysglimtene som er. Leseren ser nok flere enn hovedkarakteren.

Jeg vet for mye, tenkte jeg, men samtidig aner jeg ikke hva som foregår.

Vi får en karakterutvikling som er helt utrolig. Først den ene veien, så den andre. Charlottes kamp er tung, og skrivestilen bygger opp om dette. Boken er proppfull av små anekdoter og metaforer jeg vet jeg kommer til å tenke mye på. Kanskje til å med bruke.

Dette er ikke en bok man koser seg med, samtidig er den helt umulig å legge fra seg. Dette er en bok som fortjener å bli lest av en forfatter som fortjener anerkjennelse.

Dette er absolutt en velfortjent nominasjon til Bokbloggerprisen.

Jeg tenker aldri på «det som skjedde», men det hender det tenker på meg.

Andre bøker nominert i samme kategori er:

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Så mye hadde jeg av Trude Marstein.

Fremdeles meg

Skrevet av Jojo MoyesFremdeles meg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2018)

Originaltittel: Still Me (Jojo’s Mojo Ltd., 2018)

Oversatt av Kjersti Velsand, ved Nye Tillen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Louisa Clark er tilbake, hovedpersonen vi møtte og forelsket oss i i Et helt halvt år og siden i Etter deg. Fremdeles meg er tredje og siste bok om Lou.

Lou Clark har flyttet til New York. Her skal hun jobbe som personlig assistent for en rik sosietetsfrue, mens kjæresten Sam blir igjen i London. De vet at avstandsforhold kan være vanskelig, men er overbevist om at de skal klare det. Så møter Lou amerikanske Josh som minner henne så mye om en mann hun en gang kjente at forholdet til Sam blir satt på en stor prøve. Og når Lou må ofre mye for å holde på arbeidsgiverens hemmeligheter, tvinges hun en gang for alle å finne ut hvem hun egentlig er.

Jeg var fullt og helt til stede, med vibrerende sanser åpnet jeg hele mitt vesen for alt det nye rundt meg

Louisa opplever mye i løpet av året sitt i New York og vokser en del som karakter. Eller mer det at hun godtar seg selv slik hun er. Hun velger endelig å stå opp for seg selv og forsvare sine karaktertrekk overfor de som ønsker å forandre henne.

Noen av karakterene i boka er flate og stereotypiske. Det er få overraskelser når det gjelder personene vi møter. Heldigvis er ikke Lou så flat. Hun har flere lag og elskelige karaktertrekk. Hun er en interessant karakter som kan til tider være irriterende, men som oftest underholdende.

«Du har fremdeles den ´si ja`- innstillingen, ikke sant? Så da må du si ja.» Han så på meg med hundeøyne. «Si ja, Louisa, vær så snill. Bli med.»

Jojo Moyes skriver lett og ledig. Språket er lettlest uten for mange tunge ord. At boken er oversatt, er til tider litt for tydelig.

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

Det var en gang en småbyjente som levde i en liten verden. Hun hadde det riktig bra, det var i alle fall det hun sa til seg selv. Som så mange jenter likte hun å prøve ulike stiler, å være noen hun ikke var. Men slik det skjer med så alt for mange jenter, hakket livet i vei på henne til hun, i stedet for å finne noe som virkelig passet for henne, kamuflerte seg og gjemte vekk det som gjorde henne annerledes. …

Det finnes mange slags utgaver av oss selv vi kan velge å være.