North and South

Skrevet av Elizabeth GaskellNorth and South | edgeofaword

Forlag: Penguin Books

Sjanger: roman

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt med målet å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. North and South er den første av romanene hennes jeg har lest, og jeg må si jeg gleder meg til å lese flere .

But the cloud never comes in that quarter of the horizon from which we watch for it.

Margaret Hale, med sin oppvekst i sør-England og noen år hos sin tante i London, må plutselig flytte nordover til Milton, en industriby. Hennes far har forlatt kirken, etter mange år som prest, og må finne jobb et annet sted. Milton er en tøff by, med sterke og stolte innbyggere.

Was it to be so sudden then? Thouht Margaret; and yet perhaps it was as well. Lingering would only add stings to the pain; it was better to be stunned into numbness by hearing of all these arrangements, which seemed to be nearly completed before she had been told.

Margaret, med sin sørlige vaner og væremåte finner det vanskelig å tilpasse seg den mer direkte, no-nonsense, væremåten til Miltons innbyggere, og kanskje spesielt fabrikkeieren Mr. Thornton.

North and South kan nok sammenlignes med Pride and Prejudice av Jane Austen. Det er mye stolthet og fordommer i begge historiene. Og episke kjærlighetsdrama. Men der stanser egentlig sammenlikningen, for North and South fokuserer også mye på klasseskiller og på den trøblete industrielle revolusjonen. Boken er en like mye lærende lesing som en fornøyelse.

I og med at boken er skrevet på midten av 1800 tallet, er engelsken ganske vrien. Den er full av lange setninger med gammeldags setningsoppbygging. Det kan bli ganske så vanskelig å komme seg gjennom, og til tider forstå, men er en super måte å forbedre engelsken sin på.

She believed that she could have borne the sense of Almighty displeasure, because He knew all, and could read her penitence, and hear her cries for help in time to come. But Mr. Thornton – why did she tremble, and hide her face in the pillow? What strong feeling had overtaken her at last? … What could it be? Why did she care for what he thought?

North and South er en flott bok. Den har alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, håp og overraskelser. Den har et fantastisk karaktergalleri, og Margaret blir raskt en godt likt karakter. Man heier, og kjefter, på henne gjennom alle vanskene hun må gjennom. Hun har en flott utvikling gjennom boka.

Det er nesten umulig å ikke like historien. Og hvis engelsken skulle skremme, har BBC laget en flott serie av boka. Serien har holdt seg ganske nær boka, det er ikke mye man mister ved kun å se den. Jeg liker serien like mye som jeg liker boka, og jeg liker boka godt!

Fra omslaget på boka:

Elizabet Gaskell’s compassionate, richly dramatic novel features one of the most original and fully-rounded female characters in Victorian fiction, Margaret Hale. North and South depicts a young woman discovering herself, in a nuanced portrayal of what divides people, and what brings them together.

 

Reklamer

I Skumringen Synger Svarttrosten

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.

Pust for meg

Skrevet av Cecilie EngerPust for meg | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Carla Ruud skal en tur til hjembygda for å besøke sin mor på pleiehjemmet. Hun har bestemt seg for å kjøre og med seg i bilen har hun Synne. Ei ung kvinne hun ikke kjenner, men som skal samme vei. Carla finner Synne plagsom og angrer på at hun lot Synne få sitte på. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Selv etter mange år som anestesilege klarer ikke Carla å redde Synnes liv.

Carla tynges ned av skyldfølelse og anger. Hvordan kan hun gå videre i livet sitt når Synne ikke kan? Hvorfor klarte hun ikke å like Synne bedre? Og hvordan kan hun fortsette som akuttmedisiner når hun ikke klarte å bruke kunnskapen sin da det virkelig gjaldt?

Noen hadde sett sporene fra bilen og ringt ette ambulanse. Jeg aner ikke hvor lenge etter de kom, men i de minuttene jeg hadde til rådighet, lot jeg mange menneskers liv falle fra hverandre.

Det er et vakkert og sårt tema Enger har valgt for denne boka. Allikevel klarer hun ikke å fenge. Dette er en vakker bok, men den kunne vært så mye mer. Jeg er skuffet, jeg er det. For selv om den er vakker er den ikke fantastisk. Og potensialet ligger der. Rett rundt hjørnet.

Jeg kom aldri til å bli fri igjen.

Hva er det som er problemet, spør du? Rett og slett at selv med et så sårt og vart tema holdes leseren hele tiden på armlengs avstand. Enger klarer ikke å trekke leseren inn i følelsene, inn i karakterene. Det er et stort glassvindu mellom leseren og karakterene og det er umulig å åpne det. Veldig synd, det er så lite som mangler fra å gjøre boka fantastisk.

Når man blir skadet, flykter man. Men når man skader, er det mer usikkert hva man gjør.

Språket flyter lett. Det er flere flotte dialoger og gode metaforer, om enn litt mange klisjeer. Boken er heller ikke lang, og for et slikt tøft tema er den heller ikke spesielt tung. Karakterene er varierte og interessante. Hendelsesforløpet følger en fin rød tråd, men det blir ingen toppunkt, ingen kurve på historien. Hendelsesforløpet er ganske så flatt.

Vi har ulykken i begynnelsen og Carla sin samvittighet etterpå, men ikke noe dramatikk, ikke noe sammenbrudd. Carla har en veldig liten, om noen, utvikling i løpet av historien. Noe som er merkelig, med tanke på hvordan boka starter. Dermed blir historien rett og slett for flat.

En vakker, men samtidig skuffende bok.

En moderne familie

Skrevet av Helga FlatlandEn moderne familie | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Som bokbloggere flest her til lands ønsker jeg å lese flest mulig norske nyutgivelser. Ikke bare med tanke på bokbloggerprisen, men også for å følge litt med på hva som rører seg i det norske litterære miljøet. En moderne familie har solgt meget bra. Den har mottatt en god del positiv kritikk og Flatland vant bokhandlerprisen 2017 for romanen.

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Boken handler om en familie, Torill og Sverre, og deres tre voksne barn. Torill og Sverre bestemmer seg for å skilles etter 40 års ekteskap. Boken følger de tre voksne barnas, Liv, Ellen og Håkon, reaksjoner på skilsmissen. Skilsmissen rokker ved familiens grunnmur, og ved dynamikken i familien. Barna må også ta stilling til verdier de før så på som urokkelige.

Det har ikke skjedd noe spesielt, sier han. Du tror alltid at alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke engang når det begynte.

Interessant nok tema, absolutt, og det var det som gjorde at jeg ønsket å lese den, men makan til egoistiske unger har jeg aldri møtt. Og dette er godt voksne mennesker? At de ikke har oppdaget at foreldrene faktisk er to egne, tenkende individer, med egne, selvstendige følelser, før de er over 40? Dette er slik små barn tenker og føler, men jeg håper da virkelig at voksne mennesker vet bedre.

Det har blitt sagt om boken at den er lett å kjenne seg igjen i, men nei, det gjorde ikke jeg. Eneste grunnen til at jeg faktisk leste den ferdig var fordi jeg ville lese om Håkon, men han fikk kun et lite kapittel på slutten av boken. Den karakteren som var mest interessant, som hadde flest lag, ble nesten oversett. Dermed endte jeg som en meget skuffet leser.

Jeg måtte pine meg gjennom delene med Liv, for fysj, for en sutrete og usikker karakter. Jeg hadde så utrolig lyst til å riste henne skikkelig. Så egoistisk. Med null innsikt i personene rundt seg.

Jeg likte delene om Ellen bedre. Hennes forståelse for familien og den personlige kampen som overskygger det meste. Ellen, som blir stemplet som den mest egoistiske, men som egentlig er den mest innsiktsfulle av dem alle.

Det som kunne reddet boka for meg var Håkon, familiens yngste, men han får veldig liten scenetid. Jeg fant han mest interessant av de tre barna, måten han distanserer seg fra det hele på, men som overrasker seg selv med at han faktisk har en del følelser rundt skilsmissen han også.

Jeg trodde ikke du trodde på kjærlighet, jeg, sa hun. Det er et bevis på hvor lite dere faktisk hører etter når jeg snakker, sa jeg og ble hissig. Dette har jeg sagt hundre ganger, jeg tror sikkert mer på det du kaller kjærlighet, enn både deg og Ellen og mamma og pappa og alle andre til sammen, men jeg tror ikke på å regulere den, jeg tror på at den må eksistere uten regler og uten at et den skal presses inn i former andre har bestemt for oss.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige innsikten flere av dem fikk. Virkelig? Det er jo nettopp erfaringen og måten karakterene vokser gjennom en bok jeg liker. Her føler jeg meg snytt. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt.

Jeg kan ikke si at jeg har så til overs for denne typen romaner. Romaner som tar et lite innsnitt i noen karakterers liv. Uten en klar begynnelse og uten en klar slutt. De føles så ufullstendige. Så meningsløst. Og når man i tillegg slenger inn karakterer som jeg ikke klarer å føle en smule av sympati for? Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

Vi gir ikke opp. Vi slutter ikke. Vi tar oss sammen og vi holder ut.

Outlander – Dragonfly in Amber

Skrevet av Diana GabaldonDragonfly in Amber | edgeofaword

Forlag: Arrow Books (1994)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. 2 i Outlander serien, og en direkte fortsettelse på første bok: Outlander.

Claire Beauchamp Randall har holdt hemmeligheten om sine eventyr på 1700 tallet i 20 år, men nå er hun tilbake i Skottland med sin voksne datter. Året er 1968 og tiden er inne for å fortelle sin historie til datteren Brianna. Sannheten om de tre årene hun var borte, om steinsirkelen og hvem Briannas egentlig far er.

Dragonfly in Amber fortsetter der Outlander slutter, med unntak av en intro fra 1968 der Claire leter etter informasjon om hva som skjedde med hennes venner fra 1700-tallet etter at hun forlot dem og dro tilbake til sin egen tid. Hun har holdt på minnene uten å kunne fortelle dem til noen, men hun finner et publikum i sin motvillige datter og en tidligere bekjent.

For I had come back, and I dreamed once more, in the cool air of the Highlands. And the voice of my dream still echoed through ears and heart… “You are mine,” it had said. “Mine! And I will not let you go.”

Igjen dras vi inn i en verden av politisk uro, med intriger, manipulasjon og om dødstrusler. Over det hele holder kjærligheten mellom Claire og Jamie stand, selv om hindrene er mange. De setter kursen mot Frankrike og kong Luis sitt hoff for å prøve å hindre det skotske opprøret i 1745. Et opprør Claire vet vil feile. Men kan man endre historien? Og hva blir konsekvensene?

Doom, or save. That I cannot do. For I have no power beyond that of knowledge, no ability to bend others to my will, no way to stop them from doing what they will. There is only me.

Dragofly in Amber er lenger enn forrige bok. Med sin 963 proppfulle sider kan det bli noe voldsomt å lese gjennom og leseren finner seg i å spørre hvor mye kan egentlig skje med de samme personene? For det er mye som skjer, både fysisk og psykisk, med både Claire og Jamie.

Som i forrige bok blir ting gjentatt i det uendelige. Jeg ble ganske lei av å høre det samme igjen og igjen, slik som Jamie sitt utseende. Ja, Claire er forelska, men jeg som leser trenger ikke de samme forklaringene gjentatt utallige ganger. Det forfatteren har gjort som faktisk fungerte var å trekke inn info fra bok 1 når det gjelder personer eller situasjoner som gjør seg gjeldene igjen. Der fungerer repetisjonene, men ellers blir det alt for mange av dem.

Det samme gjelder overforbruket av adjektiver. Det blir for mye. Det er mye jeg kan tenke/fantasere meg frem til på egen hånd og trenger derfor ikke å få inn ting med teskje. Forfatteren kan godt stole mer på leserne sine enn hun gjør.

Det historiske bakteppet er godt utført. Det er tydelig at forfatteren har satt seg godt inn i normer og regler fra 1700 tallet, både i det Skotske klansamfunnet og ved det franske hoff. Og flere av problemene Claire havner i er et resultat av å sette en moderne kvinne inn i en gammelt og til tider fiendtlig kvinnesyn. Jeg liker kræsjen mellom det moderne og det gamle, og med tanke på hvor historisk korrekt boken er, er det hele troverdig.

I found myself thinking that I had always heretofore assumed that the eighteenth-century ladies tendency to swoon was due to tight stays; now I rather thought it might be due to the idiocy of eighteenth-century men.

Engelsken er, til tider, ganske tung. Boken trenger en leser som er stødig i engelsk da vi møter mange vanskelige ord og en skrivestil som passer til en historie satt på 1700-tallet. Noe gaelisk og fransk er også med, men det meste er forståelig.

I Dragonfly in Amber opplever vi det meste: kjærlighet, intriger, spenning, sorg, savn og lengsel. Det mangler ikke på noe, og boken gir leseren en bred og opplevelsesrik lesing.

Denne boken slutter med en større cliff-hanger enn den forrige, og ønsket om å lese videre er større nå enn da jeg ble ferdig med den første. Nå har jeg også sett tv-serien som er basert på bøkene, og sesong to har holdt seg meget tro mot boka, selvfølgelig med noen forandringer og tilpasninger. Bøkene er fremdeles bedre, men tv-serien er verdt en titt.

Outlander

Outlander | edgeofaword

(tidligere utgitt som Cross Stitch)

Skrevet av Diana Gabaldon

Forlag: Arrow Books (1991)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Oulander er nå en populær og spennende tv-serie, og det var gjennom den jeg fant bokserien med samme navn. Tv-serien er god, men bøkene er, selvfølgelig, bedre.

People disappear all the time… Many of the lost will be found, eventually, dead or alive. Disappearances, after all, have explanations. Usually.

Andre verdenskrig er endelig over og feltsykepleier Claire Beauchamp Randall er på ferie i Skottland med ektemannen, Frank Randall. De har nesten ikke sett hverandre på seks år og benytter ferien til å bli kjent med hverandre igjen. Frank er historiker med en forkjærlighet for sitt eget familietre og bruker dagene til å forske på sine forfedre, mens Claire vandrer rundt i heiene rundt Inverness. Dermed havner hun i en gammel steinsirkel og plutselig er hun ikke lenger i 1945, men i 1743.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed, because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Midt i datidens overtro, politiske omveltninger, klanfeider og vold finner hun seg jaktet på fra alle kanter. Alt hun ønsker er å komme seg tilbake til steinsirkelen, tilbake til 1945 og til Frank, men hun blir stadig holdt tilbake. Ikke bare fra de som frykter henne, men også av hennes voksende kjærlighet til Jamie Fraser.

I was contented I realized with a shock. Despite the myriad uncertainties of life here … despite the small, constant ache of missing Frank, I was in fact not unhappy. Quite the contrary.

Outlander er ikke en bok for de som liker korte og lette romaner. Med sine 863 sider med liten og tett skrift kan den virke avskrekkende på mange. Og det tar tid å komme seg gjennom den. Engelsken er tung og omstendig, med mange lange og vanskelig setninger. Vi møter også en del gaelisk og fransk, som ikke alltid er oversatt. Engelsken er ofte tilpasset 1700 tallets talemåte, men med en moderne vri slik at leseren skal forstå. Her trengs en leser som er stødig i engelsk. Om boken er oversatt til norsk, vet jeg ikke.

Forfatteren har gjort grundig forarbeid, både når det gjelder skikker og manerer i 1700 tallets Skottland, og klær, tro/overtro, medisin, politikk, personer og steder. Leseren får virkelig et innblikk i hvordan det var å leve på 1700 tallet, og kanskje spesielt som en moderne kvinne og hennes problemer med å tilpasse seg datidens kvinnesyn og verdi.

I did somehow feel that it was his responsibility to protect me, and that he had failed me. Perhaps because he so clearly felt that way.

Det skjer mye i løpet av romanen. Claire og Jamie går fra den ene livsfarlige situasjonen til den andre, og det kan fort føles som litt mye. Samtidig har forfatteren laget et flott persongalleri, med et rikt nett av relasjoner, intriger og skjulte intensjoner. Vi møter mange personer, et par bare en eller to ganger, mens andre er med oss over lange perioder. Det hendte jeg gikk litt i surr, men forfatteren er utrolig flink til å gjenta og forklare hvem vi møter.

Claire er en dyp person med mange karaktertrekk. Hun er langt fra kjedelig. Noen ganger overrasker hun mens hun irriterer leseren andre ganger. Noen ganger ble jeg også oppgitt på hvor mange ganger ting må skje før hun skjønner realiteten. Hun strever veldig med datidens kvinnesyn, noe de fleste av nåtidens kvinner ville gjort, men jeg ble fremdeles overrasket over hvor ofte hun blir overrasket over hvordan ting var. Hvor ofte hun kommer i trøbbel fordi hun sier eller gjør noe som ikke er tidsriktig. Med tanke på datidens heksejakt burde hun passet mer på.

“Do you really believe me, Jamie?” He sighed and smiled ruefully dawn at me. “Aye, I believe ye, Sassenach. But it would ha’ been a good deal easier if you’d only been a witch.”

Forfatterens hang til å gjenta seg selv blir litt mye. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om Jamies hår, eller hans ansiktstrekk. Eller om kroppen hans generelt. Eller om Claire sine tanker og følelser om enkelte ting og personer. Boken kunne ha blitt mye kortere hvis forfatteren hadde stolt mer på leserne sine og stolt på at de husket forklaringer og detaljer. Alt trenger ikke å bli forklart i minste detalj hver gang.

Det er ikke bare repetisjoner det blir mye av her, men også adjektiv. Alt forklares med et eller flere adjektiv. Store, flotte og blomstrende adjektiv. Det blir litt mye av det gode. Spesielt når ting gjentas i det uendelige og da med de samme adjektivene hver gang.

Det er allerede kommet to sesonger i Outlander tv-serien. Sesong en fra bok en, sesong fra bok to, naturligvis. Sesong tre har akkurat startet og kan følges på Viaplay. Jeg har lest de to første bøkene, og nettopp begynt på sesong tre i tv-serien. Bøkene er selvfølgelig best, men gjennom serien blir ting litt mer komprimert og du møter ikke fullt så mange personer. Der Jamie er ganske lik i serien som i bøkene, er Claire litt forskjellig, og jeg liker bok-Claire bedre enn tv-Claire.

Outlander byr på mye: kjærlighet, lyst, lengsel, intriger, spenning, politikk, dueller og mørke intensjoner. Med et bakteppe av historiske fakta. Med andre ord: her finnes noe for de fleste.

I sverdets tid

Skrevet av Jan Ove EkebergI sverdets tid | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2011)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Ekeberg har slått seg opp som en av Norges ledende historiskroman forfattere. I sverdets tid er hans debutroman. For litt siden leste jeg en av hans nyere bøker, Den siste vikingkongen, krigens læregutt. Begge tar for seg historiske personer som er viktige i Norges historie.

I sverdets tid møter vi Sigurd, trellen til Kong Sverres sønn Håkon. Sigurd i seg selv er en fiktiv person, men Håkon, hans eier og våpenbror, var en faktisk person. Far til lille Håkon som Birkebeinerne reddet over fjellet fra Lillehammer til Rena. En historie de aller fleste nordmenn er kjent med.

Sigurd er jevngammel med Håkon og ved bokens start er de to unge gutter som vokser opp i en urolig tid. Det er borgerkrig i Norge mellom Kong Sverres birkebeinere og Kong Magnus og hans innleide baglere. Selv om Sigurd er trell blir han opplært i våpenkunst sammen med Håkon og blir raskt uunnværlig for Håkon. Han viser seg å ha et klokt og taktisk hode, samt en stødig våpenarm. Etter som guttene blir eldre, skaper Sigurd seg et stadig voksende rykte som en god soldat, men fremdeles nekter Sverre å frigi ham. Hvorfor tvinges han til å forbli trell selv når han er den beste soldaten i Sverres hær? Og hvem er foreldrene hans?

Sigurd skjønte det ikke ville falle noen ære på han selv, slik det heller ikke gjorde etter at han hadde satt pil i kong Magnus i Nidaros og reddet Håkon på Elgseter bru. Mange hadde rost han for det, og Håkon hadde takket han tifold det Sigurd selv ønsket, men kongen hadde ikke sagt noe direkte til ham. Hvorfor sa aldri Sverre noe om ham? Kongen som ellers var så raus med mennene sine.

Historien er skrevet som en saga. Den er ikke flytende og blomstrende som en løkkeskriftroman, men stødig og klar, kanskje til og med litt bastant. Det er ingen overforklarte metaforer eller lyriske passasjer, men et rett-fram type språk. Jeg fant skrivestilen noe hakkete, jeg liker best en stil med litt mer flyt, men Ekebergs skrivestil passer til sjangeren han skriver.

Boken krever nok en litt erfaren leser. Den noe hakkete skrivestilen krever en del tilvenning og gjør at mye må leses mellom linjene. Her møter vi også mange navn og personer. Så mange at det er vanskelig å huske hvem som er hvem. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

En ting jeg ikke skjønte var prologen. Den passer ikke inn i noe av det som skjer senere i boken, men siden dette er den første i en serie så kommer det kanskje senere?

I sverdets tid skjer det stort sett noe hele tiden. Her er det spenning fra første side. Og selv om historien spenner seg over mange år er det få stillestående sider. Her oser sidene over av kjærlighet, lojalitet, svik, brorskap og vennskap. Og det at flere av tingene som skjer er faktiske historiske hendelser gjør boken mer spennende. Her lærer vi en del av Norges historie, samtidig som vi blir underholdt av en storslått saga.

-Vil dere være med meg, så skal vi vise disse ynkryggene hvordan birkebeinerne slåss.

I sverdets tid har høstet masser av god kritikk og anmeldelser. Det er en bok det fremdeles snakkes om, og det vil den nok bli i lang tid fremover.

Jeg anbefaler boken for alle historiefans. For de som ønsker å lære mer om hvordan nasjonen Norge vokste frem og kanskje ekstra for de som ønsker å lære mer om birkebeinerne.

I sverdets tid er den første i en serie, etterfulgt av Kongedrapene og Helligdommen.

Arv og miljø

Arv og MiljøArv og miljø | edgeofaword

Skrevet av Vigdis Hjorth

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Arv og miljø er en meget diskutert, og populær, roman. Hjorth har vunnet en rekke priser for den og er nominert til bokbloggerprisen for romanen. Bokbloggerprisen blir utdelt i september, og bokbloggermiljøet er nå opptatt med å lese seg opp på årets nominerte bøker. For meg er denne den første av de nominerte, og den første romanen av Hjorth, jeg leser.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte berike valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Bergljot har brutt med familien, hun ønsker ikke å ha noe med sine to eldre foreldre og tre søsken å gjøre. Men da det viser seg at hennes yngre søstre har arvet noen hytter på Hvaler uten at hun og hennes eldre bror har fått vite om de, blir hun uvillig dratt inn i familiens drama igjen. Det viser seg at hun og broren har noen helt andre minner og erfaringer fra barndommen enn de yngste to, og ingen av de andre ønsker å vedkjenne seg historiene Bergljot og broren sitter med.

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

I bunn og grunn et meget enkelt og interesant tema, så hvorfor fenget ikke boken meg? Jeg leste den ut både for å finne ut av Bergljots historie, men også for å forstå hvorfor den har vunnet og er nominert til flere priser. Jeg fant svaret på det første, men ikke det andre.

Hvorfor fenget den meg ikke? Skrivestilen, språket. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.

… fordi jeg hadde lært at å snakke sant var ulovlig, at å snakke sant ville straffe seg.

Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.

Å være utenfor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

Hele romanen var en lang, og til tider komplisert, lyrisk bit. Den hadde en diktform følelse over seg. Lange setninger med mange komma og få punktum. Sjeldne adkjektiver og gjentagelse av ord i samme setning. Det ble for rotete for meg. Vakkert, ja, men alt for rotetet.

Er det det som skal til for å motta literaturspriser i Norge? Å skrive så kronglete og vanskelig at leserne ikke klarer å holde følge? Slik at mindre beleste mennesker rett og slett mener den er bra fordi de ikke forstår den? Og mer beleste mennesker slår seg på brystet og føler seg intelligente fordi de forstår, eller tror de forstår?

Jeg forstod ikke alt, jeg datt av hele tiden. Jeg var forvirret mer enn halvparten av tiden det tok meg å lese romanen. Jeg som trodde jeg var en av de mer beleste. Jeg som sitter med erfaring om hvordan det er å slite med angst.

Det var nederlaget. At jeg var så hemmet og lammet at jeg måtte avstå fra slikt som kunne vært bra for meg. Bundet til den dumme barndommen. Overskriften over mitt virke i verden: bundet av barndommen.

Etter en rask titt på Bokelskere og Goodreads ser jeg at Arv og miljø er en bok man enten elsker eller misliker. Og den blir likt eller mislikt mye p.g.a de samme tingene. Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen.

Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela. Og kanskje det er de øyeblikkene som gjør den fortjent til alle prisene.

… takknemlig… for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn i og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg selv, og det ville ikke være til å holde ut.

Simon og stjernene

Skrevet av Nathan FilerSimon og stjernene | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Shock of the Fall (Conville and Walsh Ltd, 2013)

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg skal fortelle deg hva som skjedde, for da får jeg presentert broren min samtidig. Han heter Simon. Ham tror jeg du vil like. Det gjør i hvert fall jeg. Men om et par sider kommer han til å være død. Han ble aldri den samme igjen etter det.

Matthew er 19 år og strever med psyken. Han er inn og ut av psykiatrisk avdeling og føler at han ikke hører hjemme i livet. Mest av alt strever han med at han ser broren sin, Simon, overalt: i speilet, under senga, i flammene. Men Simon er død, har vært det i mange år, noe Matthew ikke klarer å komme over.

Jeg følte med skyldig. Noen ting i livet er akkurat som vi forestiller oss.

Da jeg kjøpte denne boken skjønte jeg at det kom til å falle noen tårer under lesingen, og det gjorde det. Historien er så skjør, så sår. Filer mestrer virkelig kunsten å få frem de vanskelige følelsene, som den lammende sorgen etter dødsfallet til en kjær en og skyldfølelsen over å være den som er igjen i live. Forbered deg på en emosjonell reise hvis du plukker opp denne boken.

Det tar lang tid før vi får vite hva som egentlig skjedde da Simon døde. Vi får heller ikke vite nøyaktig hvilken diagnose Matthew har før på slutten av boken. Men det gjør absolutt ingen ting. Det er reisen til Matthew som er viktig her, ikke diagnosen hans. Og det er flere sider ved Matthew det er lett å kjenne seg igjen i. Han er en flott karakter, godt gjennomtenkt.

Jeg lever et slags Klipp ut & Lim inn-liv.

Filer jobber i psykiatrien og det kommer godt frem gjennom skrivestilen. Ingen ting virker påtatt eller falskt. Matthews sorg og forvirring treffer. Og det er ikke bare gjennom ordene Filer får det frem, men også gjennom skrivestilen. Den hopper og spretter og gjentar seg.

Jeg flytter minnet rundt i leiligheten som om det er et møbel, eller et innrammet bilde som jeg ikke klarer å bestemme meg for hvor jeg skal henge.

Normalt er jeg ikke spesielt glad i slike hopp og sprett, men her spiller de ikke bare en stilistisk rolle, de er en viktig del av historien. For Matthew er forvirret. Han er ofte neddopet og sløv. Han er trist og full av lengsel. All hoppingen er en flott måte å fremheve forvirringen på.

Gjentagelsene hjelper til med å bygge opp under Matthews liv i psykiatrien. Flere steder er også setninger delt opp og ord slengt litt rundt hulter i bulter. Til å være en debutroman er den utrolig gjennomført og skriveteknikkene godt gjennomtenkte. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene.

Simon og stjernene er full av nydelige skildringer og originale metaforer. Filer skildrer Matthew med en forsiktig hånd. Mange av metaforene er kanskje litt rare, men de passer til en person som ser på verden med litt andre øyne enn den gjennomsnittlige personen. De hjelper til med å bygge opp en karakter som har knekt sammen, men som fremdeles har en styrke, et slags sjelelig håp. Matthew er kompleks, men samtidig enkel. Han er dyp og vel gjennomtenkt.

Jeg snublet ut i en ny morgen som var uskarp i kantene.

Alle de valgte teknikkene henger så fint sammen i denne historien. Det er rett og slett bare nydelig.

Er det én ting jeg kan sette fingeren på er det den norske tittelen på boken. Hva har stjernene med det hele å gjøre? Den engelske tittelen passer mye bedre. Heldigvis har ikke tittelen noe med leseopplevelsen å gjøre.

Simon og stjernene er en perfekt bok på mange måter. Den er original, godt gjennomtenkt og gjennomført. Den trekker frem følelsene til leseren og gir en god dose med visdom på veien. Dette er en bok som vil være med meg lenge. En bok som har fått sin plass blant mine favoritter.

Les den, føl den, erfar den. Du vil ikke angre.

Slike minner kravler under huden min.

The Lilies of the Field

Skrevet av William E. BarrettThe Lilies of the Field | edgeofaword

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

The Lilies of the Field | edgeofaword

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”