Det spørs

februar 10, 2024 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jostein Gaarder

Det spørs | edgeofaword

Illustrert av Akin Düzakin

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

I flere år har jeg tatt på meg utfordringen å lese alle utgitte bøker til en selvvalgt forfatter i løpet av et år og denne gangen har valget falt på Jostein Gaarder. Gaarder har skrevet en rekke bøker for både barn og voksne, hovedsakelig med filosofi som tematikk. Jeg valgte å starte mitt Gaarder maraton med en søt liten bildebok: Det spørs.

Det spørs er en bildebok til refleksjon og ettertanke. Filosofiske spørsmål flettes sammen med en bildefortelling om vennskap, kjærlighet og sorg, og om å våge å leve sitt eget liv.

Dette har ikke jeg skrevet selv, men skrevet ordrett fra jakkeomslaget på boken. Hvorfor omskrive noe som er så flott skrevet og som forklarer boken så godt?

For det er nøyaktig det boken består av: en rekke spørsmål som har som mål å skape undring og ettertanke.

Hvorfor lever jeg? Hvorfor finnes det en verden? Hvorfor finnes noe i det hele tatt?

Filosofiske spørsmål har ikke bestemte svar. De er, rett og slett, spørsmål uten svar, eller kanskje heller spørsmål med mange svar. Spørsmål som kan skape gode diskusjoner og undringer. Det spørs er en perfekt bok å bruke for å starte undrende samtaler med både barn og voksne.

Jeg brukte ikke lang tid på å lese den, den er tross alt ikke lang, men jeg kunne lett se for meg hvordan boken kan brukes i undervisning, som samtaleåpnere og en drøss andre situasjoner. Jeg vil tørre å påstå at boken nesten bør oppleves sammen med andre.

Vi møter få spørsmål per side og hver side har et tilhørende illustrasjon. Illustrasjonene av Akin Düzakin er nydelige, om enn litt mørke og dystre. Det er mer de som skaper historien og bokens røde tråd. Spørsmålene på sin side gir illustrasjonene noe å henge på. De utdyper hverandre perfekt. Boken hadde blitt ganske så stusselig med kun det ene eller det andre, men satt sammen fungerer oppsettet veldig bra.

Går det an bare å være i verden uten å tenke på noe som helst?

Det spørs er en mer enn en bok, det er en opplevelse. Det kanskje ikke så rart at den har sanket flere seksere hos bokelskere.no. Hvis du befinner deg i det filosofiske hjørnet en dag er denne absolutt verdt en titt.

Velkommen til Amerika

juli 21, 2018april 13, 2022 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Linda Boström Knausgård Velkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård | edgeofaword

Forlag: Forlaget Oktober (2017)

Originaltittel: Välkommen till Amerika

Oversatt av Monica Aasprong

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Ellen er elleve år gammel og har sluttet å prate. Stillheten omgir henne som et teppe, og hun kjenner mørket kryper stadig lenger inn.

Jeg faller fra. Kom det til meg. Det sa tankene mine. Om og om igjen, sa de det. Jeg faller fra. Jeg faller fra alt levende, fortsatt tankene.

Hun bor i en leilighet med sin mor og sin eldre bror. Hennes mor er lyset, en rå livskraft som kan få til hva som helst bare fordi hun vil, og som nekter å akseptere sin families disharmoni. Hennes bror isolerer seg selv; han spikrer igjen døren til rommet sitt og tisser på flasker.

Faren til Ellen er død. Han er mørket.

Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa.

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glad i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Historien fortelles gjennom Ellens tanker. Hennes indre kaos kommer tydelig frem i korte og stakkato setninger og plutselige hopp mellom lys og mørke, fortiden og nå. Hun setter ord på sin angst og sin redsel for det ukjente som ligger foran henne, og på en lengsel etter den kjærligheten og tryggheten hun en gang følte. Hennes far hjemsøker henne, og mørket synes å fortrenge det lyset som en gang var.

Mørket var overalt. Mørket luktet. Det luktet skrekk og noe søtt. Mørket var det som fosset ut av kranene og fylte badekaret. Jeg vasket håret i mørket, kroppen min, hele meg. Jeg spiste av mørket og ble farget av det innvendig. Mørket kom seg inn litt etter litt.

Velkommen til Amerika er vakker og melankolsk. Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder dem sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

Jeg jaget tankene på flukt. Ville ikke vite av dem, men de var sterke, tankene. De visste at jeg bare var et barn.

Halvveis i NaNoWriMo

november 15, 2016 / Stine-Marie / Legg igjen en kommentar

Det er femten dager siden NaNoWriMo gikk av stabelen. Vi er dermed halvveis og skal stå klare med 50 000 ord om kun femten dager.

Jeg visste allerede i våres hva jeg ønsket å skrive. I flere år har jeg nemlig gått rundt med en Fantasy inne i meg. Jeg hadde en start og en slutt og en vag idé om hva jeg ønsket at skulle skje i derimellom. Jeg hadde noen flotte karakterer og en kick-ass tvist.

Nanowrimo2016 | edgeofaword

Dette er første gangen jeg deltar i NaNoWriMo så bortsett fra noen tips fra Julie Karoline, visste jeg ikke så mye om hva jeg kunne forvente meg.

Så hvordan har det egentlig gått?

Jeg må innrømme at jeg kom skjevt ut allerede første dag. Gravid i fjerde måned, hadde jeg ingen interesse av å sitte våken til etter midnatt for å skrive ned mine første ord. Dagen etter sto jeg ovenfor en 12 timers arbeidsdag. Da jeg endelig kom hjem kl. 22:00 var ønsket om å starte på historien min på bunn. I stedet havnet jeg i sofaen foran TV-en.

I oktober begynte jeg å ane hvor travel november skulle bli, og jeg bestemte meg for ikke å stresse med skrivingen. Derfor satt jeg meg ned relativt avslappet kvelden etter, og jeg ble belønnet med 3 500 ord i løpet av få timer. For en start det var. Jeg tok igjen det forsømte, og tenkte at dette skulle gå bra.

Med det var før en travel syv dagers arbeidsuke etterfulgt av utskifting av verandadør og vinduer i leiligheten. Få av de som deltar i NaNoWriMo har nok tid til å vie lange stunder og fullt med energi til konkurransen. Livet tar dessverre ikke ferie i én måned for at du skal få skrevet en roman.

Selv har jeg nå hatt flere dager der jeg ikke har fått satt meg ned for å skrive før klokken ti på kvelden og så vidt har klart å skvise ut 1000 ord før midnatt. Et par dager har jeg ikke skrevet noe i det hele tatt.

Men så har jeg også hatt et par dager der godt over 3000 ord har svømt ut gjennom fingrene mine og inn på skjermen. Relativt gode ord også.

25 000 ord burde jeg ha ligget på nå. Jeg ligger på 20 366.

Og det er ikke ille.

Litt har jeg jo likevel lært. Det viktigste kan nok oppsummeres i de følgende tre punktene:

Ikke stress så mye med å skrive minimum 1667 ord hver dag. Skriv så mye du kan når du kan.

Selv ser jeg at jeg er mer fornøyd med det jeg skriver de dagene det flyter, enn med det jeg presser ut kun for å nærme meg målet.

Og bare tenk: om femten dager har du nesten skrevet en roman.

Husk at dette kun er et første utkast.

Ble kapittel tre kjedelig og uoriginalt? Da kan du begynne å glede deg til å skrive det om på nyåret allerede nå.

I tillegg dukker det stadig opp små handlingstvister du ikke kunne forutse. Jeg har allerede en lang liste over små detaljer og handlingsendringer jeg må føre inn i tidligere kapitler. Noen ganger vet du ikke hva du trenger å ta med i begynnelsen før du har skrevet deg inn mot midten.

Begynn tidlig med å føre en liste med hint og detaljer om bakgrunn og plott som du senere kan føre inn i tidligere kapitler.

Så hva ser jeg for meg disse neste ukene?

Jeg spår at jeg kommer til å ligge like bak målet hver dag frem til få dager før 30. november. Her ser jeg for meg en innspurt i stilen til Petter Northug.

Hvordan forberede seg til NaNoWriMo?

november 13, 2016november 13, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Nanowrimo2016 | edgeofaword I fjor falt jeg inn i NaNo universet bare dager før det startet. Jeg var så vidt forberedt med historien min, men ikke så mye mer.

I år forberedte jeg meg mer. Historien min er bedre utarbeidet og jeg er tryggere på skrivestilen min. Jeg har skrevet mye i løpet av året, og lest uhorvelig mye.

I tillegg til skjønnlitteratur har jeg lest en del bøker om skriving og skriveprosesser. Noen lærerike, noen inspirerende og noen som jeg egentlig ikke trengte å bruke tid på.

En av mine kusiner ga meg Skrivehistorier Skrivehistorier | edgeofaword (ved Flamme forlag, 2015) for en tid tilbake. En artig bok full av skriveglede, frustrasjon, overtro, oppdagelser og inspirasjon. Flere norske forfattere har gitt oss et innblikk i hvordan de jobber, nervøsiteten over ikke å være gode nok og en del tanker om hva skriving egentlig er.

Jeg tenker innimellom at det finnes tre forfattertyper. Det er de dyktige, de som vet hvordan det gjøres, de som kan skrive så godt som mulig, og vite så mye som mulig om livet, være så pålitelige og kloke som bare det, men de tar aldri noen ordentlige sjanser, de stiller seg aldri midt i stormen, de dummer seg aldri ut. Noen av disse forfatterne skriver fantastiske bøker, noen skriver helt uinteressant. Så har du de som står midt i stormen, men uten sjanse til å navigere, de har gått seg helt bort, men de er ærlige og oppriktige i sin søken, de er (nesten) aldri uinteressante, de er til og med interessante når de mislykkes, men de er også frustrerende, for de vil ikke egentlig være så stedville som de er. Så har du den tredje kategorien, som er de som forener de to første, de som står midt i stormen samtidig som de prøver å navigere, de er både skikkelige og dypt personlige. Det finnes svært få forfattere av den typen. (Lukas Moodysson)

Denne boken var inspirerende, og innimellom kom det et par skrivetips også. Ikke som en oppskrift, men heller som små tips om hva som kan fungere. Hvis det var en ting som alle forfatterne i boken var enige om så er det at alle skriver på forskjellige måter, at alle må finne sin egen vei. Og det er jo betryggende.

En ting har jeg lært om det å skrive: du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal. (Anders Bortne)

On Writing | edgeofaword Ei venninne av meg (eieren av bloggen Funlit) lånte meg en bok som jeg kanskje har hatt mest nytte av å lese; On Writing av Stephen King. Den er full av inspirasjon og skrivetips. King byr på seg selv, og selv om jeg ikke har lest noen (andre) av hans bøker, falt jeg virkelig for hans ærlighet og oppriktighet.

If you want to be a good writer, you must do two things above all others; read a lot and write a lot. There is no way around these two things that I’m aware off, no shortcut.

I want you to understand that my basic belief about the making of stories is that they pretty much make themselves. The job of the writer is to give them a place to grow.

Å lese disse bøkene var absolutt ikke skremmende, noe det fort kunne bli. Jeg mener, alle disse forfatterne med voldsomme talenter og suksesser, de kunne jo ha gitt selvtilliten min en knekk. Tvert i mot. De er så åpne, så støttende, at jeg nå sitter igjen med større tro på meg og mine historier.

Som NaNo sier: The world needs your story.

Og det er kanskje den viktigste forberedelsen av alle. Ikke hvor nøye historien er planlagt, hvor godt du kjenner karakterene dine, eller hvor mange bøker du har lest eller kurs du har tatt, men troen på at du kan klare det. At din historie har en plass. At et eller annet sted der ute sitter det en (eller flere) som kommer til å elske det du har skrevet.

Selvtillit er den viktigste forberedelsen.

Brevet

april 29, 2016juni 1, 2016 / Julie Karoline / 5 kommentarer

Regnet trommer hardt mot den slitte teltduken. En mann sitter krumbøyd på den lave feltsengen, bøyd over en kasse han har satt på høykant. Han blåser varm luft på de kalde og stive fingrene, trekker jakkekragen tettere rundt halsen før han plukker opp blyanten og myser mot det fuktige papiret. Han vet hva han ønsker å skrive, men ordene sitter fast i halsen på ham. De kalde fingrene knuger på blyanten, klare for ordene, men han vet ikke hvordan han skal begynne. Han sukker og slipper ut en stor dampsky. Det er så kaldt. Kulden har kommet seg helt inn til margen. Og selv her, i ly for regnet med en liten gasslampe til lys og varme, kjenner han hvordan kulden favner om ham. Det er lenge siden han sluttet å kjenne tærne i de våte støvlene. Buksen er fulle av flenger og under de åpne hullene er huden sår og lilla. Grublende klør han seg i det uflidde skjegget, før han tar sats.

Min sønn. Min kjære, lille sønn.

Hvor mye jeg ønsker å holde om deg. Le med deg. Se deg smile. Kjenne lukten av deg. Her jeg sitter nå lukter jeg ikke annet enn død, sult og kulde. Dagene er lange. De er uendelige, og de er alle mørke. Mørke som natten. Jeg kan ikke huske når jeg så solen sist. Jeg kan ikke huske når jeg kjente varmen sist. Bare det evinnelige regnet. Og vinden. Jeg savner deg så. Deg og din mor. Den lille varmen som fremdeles finnes i mitt hjerte er fylt av minnet av dere. Min kjærlighet til dere.

Jeg sitter her, den siste dagen i mitt liv. Jeg vet at jeg aldri vil se dere igjen. Jeg vet at jeg snart vil stå ved himmelens porter. Jeg er ikke redd. Jeg er bare så veldig kald. Jeg ønsker døden velkommen. Alt jeg ønsker er å si farvel. Å fortelle deg at jeg elsker deg. Du min sønn. Min førstefødte. Min eneste. At jeg elsker min kone, din mor. Hun som alltid ga meg slik varme og kjærlighet. Selv om jeg nå forlater verden, vil jeg aldri glemme dere. Jeg vil aldri forlate dere.

Denne krigen er meningsløs. Jeg ser det. Jeg har alltid sett det. Allikevel har jeg vært nødt til å kjempe. Jeg har gjort ting. Grusomme ting. Jeg har tatt liv. Alt i navnet til en konge som snart vil være glemt. Alt for en meningsløs krangel som skulle ha vært diskutert ferdig i en stor hall på et staselig slott. Det er vi som må lide for de mektiges nykker. Vi, folket, som ikke er annet enn bønder og fattige stakkarer for de med alle privilegier.

Min sønn, ikke la min skjebne bli din. Ikke gå inn i en kamp du ikke vet hvorfor kjempes. En kamp du ikke er enig i. Hold øynene og ørene dine åpne. Hør! Se! Kjemp for det du mener er rett. For de du er glad i. Du er like mye verdt som en konge. Ditt liv er ikke deres til å ødsle vekk. En mann som tror på det han kjemper for er en farlig motstander. En verdig motstander. Ikke slik som meg. En sliten og kald mann som skyter fordi han befales til det. Jeg er ufarlig. Jeg er som en liten maur på en stor slette. Bare én blant millioner. Unnværlig.

Krigen er over. Vi har allerede tapt. Nå sendes vi ut i et siste slag fordi vår konge nekter å innse det innlysende. Fordi han legger nederlaget på oss. Fordi vi ikke er annet enn små tall i en stor bok for han. Han vil aldri se våre liv. Vil aldri se vår kjærlighet. Han ser oss ikke som mennesker. Vi er kyr på vei til slakting. Min sønn, han er ikke verdig deg. Du, en sønn av en bonde, prinsen i mitt liv.

Det vil komme flere konger. Flere ledere. Og de vil alle tro at de er bedre enn oss. De vil alltid trekke oss med seg i meningsløse kriger. Vi må sloss og dø for deres lyster, uten at de trenger å miste en eneste dråpe blod. Verden flyter over av blod, min sønn. Vårt blod. Noen må stanse det. Noen må demme denne flodbølgen. Jeg kan ikke. Det er for sent for meg. Jeg kan høre himmelens klokker kime i ørene. Jeg kan kjenne dødens kulde sive inn i kroppen. Hva er det jeg dør for? La meg få dø for deg, min sønn. La meg få dø for din fremtid.

Lev livet ditt, min prins. Lev det slik det er ment å skal leves. Hør på hva andre sier, hva de mener, men ikke gå blindt inn i andres oppfatninger. Lytt! Se! Dann dine egne meninger. Gode meninger. Og kjemp for dem. Ikke la deg overtale av søte ord. Ikke ty til våpen når ord så lett kan avslutte en uenighet. La ikke andre utkjempe dine slag. La ikke andre lide for dine overbevisninger. Krig skaper ikke fred. Krig skaper mer krig. Våpen skaper død. Bruk ordene dine, min sønn. Gi en tale som egger til fred, ikke til krig. Og min død vil ikke være meningsløs. Min død vil være frøet som spirer til fred.

Du har mitt hjerte. Du har hatt det siden du begynte livet i din mors mage. Jeg pleide å legge hånden på den og kjenne hvordan du beveget deg der inne. Jeg var der da du trakk ditt første livgivende åndedrag. Jeg var den første som holdt deg. Jeg holdt dere begge. Ta vare på din mor for meg. Hun vil sørge over meg. Ta hennes hånd og før henne til trygghet. Gi henne min kjærlighet i tillegg til din.

Jeg vil se dere igjen, min sønn. Men ikke før dere er gamle. Når du har levd et fullt liv og dør som en gammel mann. Etter et langt liv fullt av glede og kjærlighet. Og fred. Jeg vil leve gjennom deg. Jeg er en mann som bare fikk levd et halvt liv. Og halvparten av det i gjørme, blod og regn. Men jeg fikk oppleve kjærligheten. Jeg går inn i døden med hjertet mitt fullt av deg og din mor.

Min sønn. Min kjære, lille sønn. Prinsen i mitt liv.

Han legger blyanten fra seg. Den triller ned fra det provisoriske bordet og lander på det sølete jordgulvet. Han plukker den ikke opp. Det er ikke noe behov for en liten blyant der han skal. Han bretter brevet sammen. Sønnens navn og adresse reflekteres i det svake lyset før han stapper brevet i innerlommen på jakken. Stiv og støl reiser han seg fra feltsengen. Han strekker seg og prøver å stampe litt varme i føttene. Ute begynner trommene å egge til strid, mens regnet fremdeles pøser nådeløst fra himmelen og trekker seg inn i alt av klær og humør. Han strekker seg etter musketten som står lent mot teltduken. Deretter stikker han en kniv i beltet ved siden av pungen av fuktig krutt. På nytt trekker han kragen tettere om halsen. Han trekker pusten dypt, lukker øynene et øyeblikk og sender noen siste tanker til de der hjemme før han går ut i regnet. Ut til døden.

Nyttårsforsett

desember 31, 2015 / Julie Karoline / 4 kommentarer

I kveld er kvelden. Årets siste dag. Vi skal feire det som har vært og det som kommer. Med raketter, alkohol og godt selskap møter vi det nye året. De nye håpene og drømmene. Planene og ønskene.

I dag er en dag vi ser tilbake på det som har vært. Vi ser på det vi har oppnådd og det vi har mistet. Alle oppfylte drømmer og planer. Alle skuffelsene. Vi teller begivenheter og krysser av oppnåelsene. Med et stadig økende alkoholinntak lister vi opp året som om det er en handleliste. Vi kikker rundt oss i misunnelse på de som har oppnådd mer enn oss, brisker oss over dem som har oppnådd minst. Jaja, sier vi, det går bedre neste år. Nytt år, nye muligheter.

Tid er menneskeskapt. Ja, jorden surrer rundt sola i en grei fart. Vi har årstider som markerer tidens gang, men sekunder, minutter, timer og år er menneskeskapte. Dagen jorda snudde på året er ikke i dag. Det må i så fall ha vært ved et solverv og jeg tror ikke Mor Jord feirer den dagen slik vi feirer vårt nyttår. Ikke tror jeg resten av dyreriket legger stort merke til det heller. Tiden bare skjer. Den er.

Det er vi mennesker som henger oss opp i tiden. Vi liker å dele inn dagene og årene. Vi liker oversikt og forutsigbarhet. Samtidig legger vi opp til uoppnåelige forventninger. I år skal det skje. I år skal jeg treffe mannen/kvinnen i mitt liv, gifte meg og få barn. Jeg skal få drømmejobben, drømmehuset og drømmeferien. Og så sitter vi der, dagen da året er omme, uten noen av delene. Skuffa? Så klart! Men livet følger ikke klokka. Livet bare skjer. Det er.

Å feire nyttår er artig, slik det er med alle merkedager. Alle, selvfølgelig, menneskeskapte. Vi pynter hjemmene våre og oss. Handler inn god mat og drikke. En dag som egentlig, i bunn og grunn, ikke er noe annerledes enn alle de andre dagene i året, styles opp. For nå skal vi starte på nytt. Det vi ikke fikk til eller rakk i fjor, det skal vi ordne i det nye året. Nytt år, nye muligheter.

I fjor på denne dagen, hadde jeg store forventninger til året. Hvorav ingen ble innfridd. Hvem har skylda? Jeg eller tiden? Jeg liker å tro ingen av dem. Ikke livet heller. For livet følger ikke tiden, og i mange situasjoner går tiden for fort for meg. Kan man sette en tidsfrist på håp og drømmer? Planer og ønsker?

Jeg våknet i dag med en tung klump av skuffelse i magen og tenkte at denne vil jeg ikke ha. Og det er jeg som må endre den. Det er jeg som må få bort den tunge klumpen, ikke året som kommer. Dermed skal jeg ikke åpne det nye året med ferdigstilte planer og drømmer. Jeg skal ikke stå med en handleliste som skal krysses av innen bestemte tidspunkt. Jeg skal ta planene og ønskene som de kommer. Neste år blir ikke nødvendigvis annerledes enn året som har vært. For året er bare en tidsenhet. En måte for mennesker å dele inn livet på. Jeg skal åpne denne inndelingen og la livet skje i sin egen takt. Alle drømmene, håpene og ønskene mine skal oppfylles de også, men ikke nødvendigvis i løpet av neste år. De skal oppfylles i løpet av livet!

Himmelen er blå

november 26, 2015desember 12, 2015 / Julie Karoline / 1 kommentar

Broken

oktober 18, 2015november 17, 2015 / Stine-Marie / 1 kommentar

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk (eller mangelen der av)

august 10, 2015mars 30, 2016 / Julie Karoline / 1 kommentar

Vannet plasker forsiktig rundt føttene mine. Solens varme stråler brenner lett på ryggen. Jeg sitter og følger med på bølgenes ertende lek med steinene strødd bortover stranden. Bølgene kommer inn og går ut. Det skummer rundt steinene, som etter tusenvis av år med lek med bølgene har blitt runde. De vugger frem og tilbake, med små klirr og knepp, sammen med bølgene.

Jeg beveger på tærne. Det lunkne vannet strømmer mellom dem. Utrolig deilig for vinterslitne føtter.

Solhatten min skygger for den varme sola, som strålende fornøyd skinner ned fra en lyseblå, skyfri himmel. Jeg sitter i en strandstol helt i vannkanten, med føttene godt plantet i vannet. Jeg er helt alene. Det er bare meg, sola og havet.

Da jeg var yngre var noe av det rareste jeg visste de mennesker som kaster av seg klærne med en gang sola kommer. Som hele sommeren går med bikini under bukser og gensere, konstant klare for sola hvis den klarer å vise sitt blide ansikt gjennom skydekket. Akkurat som min mor. Jeg trodde lenge at dette var en typisk trøndersk ting, og har vel ertet min mor for det ved flere anledninger. Ikke for at hun er trønder, men for den galopperende farten hun kunne ha for å komme seg ut i sola og for sollivet som alltid var på, selv på de mest regntunge dagene. Det kunne jo hende at sola tittet frem noen minutter nå og da.

Nå som jeg sitter her i sola, skjønner jeg henne godt. For gjorde ikke jeg nettopp det samme? Så fort sola kom over fjellet og skyene forsvant, var jeg i bikinien min og smurte meg inn med solkrem mens jeg løp ned til vannkanten. Før jeg selv egentlig var klar over hva jeg gjorde satt jeg her for å absorbere så mye sol som mulig.

Nå er jeg jo halvt trønder.

Når man drar på hytteferie i en lenge etterlengtet sommerferie kan man fort bli depressiv når regnet pøser ned dag etter dag og temperaturen sjelden klarer å klatre over 15 grader. Når man nærmest glemmer hvordan sola ser ut og vinteren virker mye nærmere enn den egentlig er.

Jeg har aldri skjønt poenget med å klage på været. Været er som det er. Det er like liten vits å klage på det som det er mulig å endre på det. Men til og med jeg blir lei når himmelen er dekket av et tykt lag med mørkegrå skyer og vannpyttene på gårdsplassen er store som basseng dag etter dag, uke etter uke.

Vel, man slipper å vanne plantene.

Nå som jeg sitter her og kjenner solen varme kroppen min, og ser det rødlige skjæret i huden, virker regnværsdagene langt unna. Og selv om jeg kan lukte den våte jorda og se dampen som stiger opp fra gresset på enga bak meg, er det utrolig deilig her i sola. Hvor heldig er ikke jeg som kan sitte sånn og bare nyte det å være i live mens ryggen sakte, men sikkert blir solbrent? Hvor mye deiligere det er nettopp fordi det skjer så sjelden?

Det er lett å ta det for gitt når sola skinner dag etter dag. Når de få skyene som våger å vise seg er små, florlette og hvite. Når temperaturen holder seg over 20 tallet på gradestokken hele sommeren gjennom. Man blir fort vant til det, kanskje litt for fort, og det blir ikke lenger noe spesielt.

Når regnet trommer mot taket. Når man har ullgenser på og må fyre i peisen midt i juli. Når den sure vinden uler ustanselig forbi veggene. Når man har lagt enda et puslespill på over 1000 biter og hele bokhylla er full av ferdig leste bøker. Man blir fort vant til det også, men ikke særlig glad. Man blir slapp og sur. Man krangler med hverandre om de mest latterlige ting. Man krangler med seg selv. Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofaword

Og så, midt i alt dette våte og sure, titter sola plutselig frem. Helt uanmeldt. Og man forter seg ut, i bikini, fordi man vet at det ikke kommer til å vare lenge.

Dagen blir spesiell. Og vi nyter det. Nyter det til det fulle. Vi sitter i sola lenge etter at ryggen er blitt brent. Og når solen går ned, sitter vi fremdeles ute og lar oss spise opp av mygg og knott. En hel dag er vi i sola og gjør ingen verdens ting. Vi bare nyter denne dagen. Denne plutselige og overraskende dagen. Denne deilige dagen hvor vi koser oss glugg i hjel. Denne spesielle dagen vi har ventet så lenge på.

Vi vanner til og med plantene.

For meg er slike dager de beste. Nettopp fordi de ikke kommer hver dag. Fordi de er sjeldne. Fordi på slutten av en slik dag vet jeg at jeg nettopp har hatt en spesiell og unik dag. Fordi når det igjen pøser ned utenfor vinduet i morgen kan jeg fryde meg over at jeg er så solbrent at jeg ikke kunne ha vært ute i sola allikevel.

Men jeg er jo halvt trønder.

Å føle skogens ro

mai 22, 2015april 9, 2021 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Å føle skogens ro

Å sitte på en stein dypt inne i skogen, med øynene igjen og beina godt plantet på jorda. Å føle vinden stryke over kinnet og en liten edderkopp som kravler sakte oppover armen. Å høre fuglene synge og insektene summe mellom trærne. Å lukte de mangefargede blomstene som vokser spredd bortover bakken og den fuktige jorda under føttene.

Helen Keller sa en gang «de vakreste tingene i verden kan ikke bli sett eller hørt. De må føles med hjertet». Det å sitte her og bare være til. Bare være en del av naturen, av skaperverket. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til det? Hvor ofte tar vi oss tid til å sitte og bare kjenne på all skjønnheten rundt oss?

Denne fantastiske jordkloden som har skapt oss, utviklet oss og fostret oss. Denne nydelige verdenen som lever og puster rundt oss. Med alle sine vakre farger og gode lukter. Med den store himmelhvelvingen over oss og den dype, varme jorden under oss. Med havet og fjellet og ørkenen og jungelen. Alt som kryper, kravler og går. Alt som svømmer og flyr. Alt som vi er en del av. I denne evige runddansen av liv. Eller som Elton John sang; sirkel av liv.

Å trekke pusten dypt inn, kjenne den friske skogsluften fylle lungene. Å børste forsiktig bort en liten edderkopp som vil få et bedre liv på en liten skogblomst enn under en genser. Å la bikkja få løpe fritt rundt trærne, uten bånd og mas. La ham få lov til å være en hund i noen minutter før han må tilbake til hverdagens restriksjoner og strenge regler. Å høre ham snuse og undersøke hver lille busk og stein. Å sitte sånn midt i alt livet, og føle det med hele kroppen.

Albert Einstein sa en gang «se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre». Kanskje det er det vi trenger mest i hverdagens mas og kjas? Kanskje det vi trenger aller mest er å gå ut og være en del av moder jord?

Det er så lett å glemme at vi tilhører skaperverket vi også. Vi som blir så opptatte av karriere, suksess og rikdom. Vi har plassert oss selv på utsiden. Vi har fjernet oss fra naturen, fra røttene våre. Vi tenker ikke over at det som er rundt oss ikke er skapt for oss, men med oss. Det er ikke oss og dem, men vi. Vi har vokst og utviklet oss sammen.

Å høre en hakkespett hamre løs på en trestamme dypt inne i skogen. Å se en humle surre tungt og dovent fra blomst til blomst. Å føle en våt hundesnute dytte til en hånd, letende etter godbiter. Å kjenne skogens ro senke seg over sinn og sjel. Å senke skuldrene og kjenne stresset sive ut gjennom hver pore i kroppen. Å fylle kroppen med skogens energi og liv.

Mahatma Gandhi sa en gang «det er mer til livet enn å øke livets fart». Skogen følger sin egen takt. Den bryr seg ikke om tidsskjemaer og tidsfrister. Den fortsetter sitt liv i sin egen rolige marsj. I sin evige sirkel av liv. Det å sitte her uten hensyn til tiden er befriende, og kanskje noe vi alle burde gjøre oftere. Det å sitte her og bare være til. Det å være en liten del av den fantastiske naturen, som vi har så lett for å ta for gitt. Så lett for å glemme.

Det å sitte i moder jords armer, å føle seg trygg og levende. Å høre henne puste og se alt det vakre hun har skapt. Å føle og se og høre hennes glede over at du tar deg tid til henne. Det å bruke et øyeblikk på å være en del av naturen. En del av verden. En del av livet. Som Cesare Pavese sa «vi husker ikke dager, vi husker øyeblikk».