Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

 

Reklamer

Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Thoron

Skrevet av Gunhild HaugnesThoron, jenta fra den grønne øya | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For to år siden leste jeg Kvinnen ved jordas kant, en bok om Frøydis Eiriksdatter som er den første boken i serien Frøyas døtre. Serien skal ta for seg kvinner fra norsk historie og gi dem en stemme. For noen uker siden ble jeg kontaktet av Gunhild Haugnes som lurte på om jeg var interessert i å lese hennes neste bok i serien: Thoron, jenta fra den grønne øya.

Hva var det med det blikket? Hva var det med hans yngste datter?

Håkon Håkonsson, den lille gutten som ble fraktet av Birkebeinerne over fjellet, har blitt voksen og konge over Norge. For å sikre fred må han gifte seg med Margrete, men hva da med hans store kjærlighet Kanga Unge og deres tre små barn? Valget blir tatt ut av hans hender da Kanga Unge dør og hans yngste datter, nyfødte Thoron, flytter til Irland sammen med bestemoren for å bli oppdratt langt fra det norske kongehuset. Først da Thoron er 14 år får hun vite hvem hennes far er, og blir sendt tilbake til Norge. Her må hun kjempe for å få leve slik hun vil og for kjærligheten. Her må hun også utføre sin livsgjerning, et oppdrag av hedensk opprinnelse midt i et kristent Norge, som vil prege henne hele hennes liv.

-Du er prinsesse, datter av kong Håkon, sier han tungt.

-Ja.

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hvert fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Det er ikke sikkert at Thoron faktisk var datteren til kong Håkon. Hun nevnes aldri i Håkon Håkonssons saga. Men hun har levd. Og man kan konkludere med at hun hadde nære bånd til kongen i og med at han ga henne storgården Berg i Elvdal. I Haugnes sin slektsbok står Thoron oppført som datter av Håkon og Kanga Unge, og det er herfra Haugnes har hentet noe av sin inspirasjon til romanen.

Ellers er det svært lite historiske fakta om Thoron, men det lille som er, har gitt grobunn til en flott roman av Haugnes. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er dessverre slik at det er menn som styrer alt her i landet, og noen av dem misbruker sin makt. For at vi kvinner skal vinne fram med noe må vi stå sammen.

Vi følger Thoron gjennom hele hennes liv, og det er stort sett hennes stemme vi følger. Et par ganger blir det brutt opp av Kanga Gamles eller kongens stemme, men heldigvis ikke ofte.

Thoron er en interessant karakter. Hun er ei dame som lett lar seg overmanne av lyster og drømmer, noe som ikke er spesielt rart i og med at en kvinnes liv på den tiden må ha vært uhyrlig kjedelig til tider. Samtidig er det ei dame med tæl, som gjør som hun vil og som kjemper innbitt for å få leve slik hun ønsker. Hun er en sterk kontrast til de andre kvinnene i boka, kanskje litt mer lik slik vi forventer at moderne kvinner skal være.

Vi møter ganske mange karakterer, noen med større roller enn andre. Heldigvis møter vi ikke så mange at man mister oversikten. Og det at karakterene er basert på virkelige historiske mennesker, gir boken det lille ekstra.

-Og jeg er glad for å kunne hjelpe ei kvinne fra ei mektig ætt med å utføre de oppgaver hun er pålagt.

Jeg liker bøker med flyt, en slags melodi om du vil. Det betyr ikke at jeg alltid trenger lange, lyriske setninger fulle av doble meninger som noen ganger er vanskelig å få tak. Ei heller trenger jeg bøker med mengder av vanskelige fremmedord. Men jeg liker flyt. Jeg liker at setningene glir over i hverandre nesten umerkelig. Thoron er ikke slik. Den oppfattes som hakkete og med flere harde stopp. Jeg savner flyten.

Samtidig er dette det eneste jeg har å utsette på boka. Det jeg har erfart er at bøker i denne sjangeren (om vi kan kalle vikingromaner en egen sjanger) ofte er skrevet slik. Er det for å gi et inntrykk av saga? Er det et stilistisk valg for å gi inntrykk av muntlig tradisjon som har, endelig, blitt skrevet ned? For selv om dette ikke er min favoritt skrivestil, så passer den til historien.

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn, og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

Tusen takk, Gunhild Haugnes, for anmeldereksemplar. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

 

Vi spring ikke slik vi sprang

Skrevet av Gjertrud Langva Vi spring ikkje slik vi sprang | edgeofaword

Forlag: Samlaget (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Eg skulle ønske vi var ein skarvfamilie, som følgde kvarandre på rekkje og rad. Vi kunne berre følgje etter skarvforeldra våre, og dei visste at vi var rett bak dei, og vi kunne alltid sjå dei i ryggen, og når ein skarv roper, så kjem dei andre, for dei høyrer at han roper på dei, og da kjem dei.

En søster og en bror våkner en morgen og oppdager at foreldrene deres er sporløst borte. Helt alene i huset i skogen leter de etter foreldrene, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd med dem. Dagene går uten at foreldrene kommer tilbake og barna må lære seg å overleve på egenhånd.

Dei sa ikkje noko før dei gjekk.

En mørk og dyster bok. En bok hvor du må tolke en del og lese mye mellom linjene. Dette er en bok som skaper flere spørsmål enn den svarer. Så hvis du er en leser som trenger svar er kanskje ikke denne for deg.

For det står faktisk ikke så alt for mye. Dette er en kort bok, men få ord. Det er sjelden ordene fyller en hel side i boka. Dette er en bok med mye pusterom. Med plass til å tenke og fundere.

Historien veksler på fortellerformen, mellom de og vi, noe som får en til å fundere om hele historien egentlig er en drøm. En fantasi en rømmer til for å slippe den vanskelige virkeligheten.

Alltid kjem vi til å leite på dei same stadene, men ikkje samstundes og ikkje saman.

Det er også vanskelig å fange opp hvor mye tid som faktisk går. Er det bare noen få årstider? Et år? Flere år? Hvor gamle er egentlig barna? Man tror man vet, men så kommer et ord eller en setning som kaster om kull alt man trodde man visste. Alt man trodde man skjønte.

Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger, at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.

Det står om boken at Langva har skapt et særegent univers med ekko av eventyr og fabler. Og ja, det er en treffende beskrivelse. Det er i hvert fall vanskelig å finne en bedre treffende beskrivelse.

Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.

Boken er så utrolig flott skrevet at selv i det mørkeste og mest forunderlige blir man fenget av ordene og setningene. Og selv om alt man vil er å finne svar, så føler man at svarene har ligget der hele tiden, hvis man bare leste ordene tydelig nok.

En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.

Vi spring i skogen, men vi spring ikkje slik vi sprang før. Då vi sprang, tenkte vi på å springe og berre det. Når vi spring no, tenkjer vi på vårt neste måltid, kor kald vinteren kjem til å bli, og kva som skjer om ein av oss snublar i ein rot eller verre. Vi spring ikkje slik vi sprang, og det kjem vi heller ikkje til å gjere.

 

Vi mot dere

Skrevet av Fredrik BackmanVi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn.  Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!

Til ungdommen

Skrevet av Linn SkåberTil ungdommen | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Pitch Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det er ikke lett å være i en brytningstid, i forandring, i en ommøblering. 

For sånn kan det faktisk føles å bli ungdom. Som om noen har ommøblert rommet ditt uten at du visste om det, uten at du ba om det.

Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.

Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:

«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»

Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.

Boken er satt sammen av flere korte tekster, som handler om alt fra kroppslukt til første forelskelse. Alle tekstene er korte og lette, og  det tar ikke mange timene å komme gjennom boka. I tillegg er den meget fengende og vanskelig å legge fra seg.

De sier vi skal inn i de voksnes rekker, men hvis det er greit for presten, driter jeg i det og er unge litt til.

Illustrasjonene til Lisa Aisato er fantastiske. Symbolikken i bildene og metaforene i teksten komplimenterer hverandre på en fin måte.

Dette er en bok som gjør at man føler seg normal. For hvis det er en ting mange ungdommer strever med er det å vite at alle de tankene og følelsene de sitter med er helt normale. Uansett hvor rare de er. Og denne boken viser det på en fin og sart måte. Uten å være belærende eller påtrengende. Skåber forteller bare hvordan ståa er uten å poengtere noe eller overforklare. Boken er mer som en dagbok. En dagbok som passer for de fleste. En dagbok som er der og setter ord på ting man kanskje ikke klarer selv.

Dette er absolutt en bok man bør få med seg, enten man er i tenåra, i tredveåra eller i syttiåra. Dette er en bok som passer for alle aldre og alle kjønn. Og absolutt en god gave til tenåringen.

Anbefaler. Anbefaler. Anbefaler.

Ønsker du flere slike ungdomsbøker? Sjekk ut Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Julegavetips 2018

Julegavetips | edgeofawordDesember er her, og julestemningen siger inn sammen med regnet. Duften av stearinlys og våte ullsokker minner oss på at tiden for å handle inn julegaver har begynt. Uansett om du gleder deg til en førjulstid fylt av kos og hygge, eller om du gruer deg til årets mest stressende måned – vi er her for å gjøre julehandelen enklere.

Vi har satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter fra i år. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

 

For de minste (1–5 år):

Flipp-flapp Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Jul med Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Snokeboka av Lisa Aisato

 

For de litt større (6–9 år):

Snøsøsteren. En julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (merk: bestselger og har vært utsolgt. Ser du den, så kjøp den, men få med byttelapp i tilfelle det blir dobbelt opp)

Håndbok for superhelter (serie, 3. bok utgitt i høst) av Elias Våhlund og Agnes Våhlund

 

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Ellinor av Katarina von Bredow

Ingenlund: Morrigans forbannelse (serie, bok 1) av Jessica Townsend

Skrekkelig jul av Sveinung Lutro (utgitt i 2016, men en god gave til noen du ikke kjenner fullt så godt)

 

Ungdom (13+):

Moxie av Jennifer Mathieu

Hun ba om det av Louise O’Neill

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Til ungdommen av Linn Skåber

 

Voksne:

Kvinnen i vinduet av A. J. Finn (merk: bestselger, så det kan være lurt å vite om de har den fra før)

En dag i desember av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

 

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.

 

 

One Day in December

Skrevet av Josie SilverEn dag i desember | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2017)

Sjanger: Chic-Litt

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lyst på litt koselig lesing nå før jul? Eller kanskje trenger en julegave? Da kan One Day in December være et alternativ. Den er ute nå i norsk utgave, med tittelen En dag i desember. 

Laurie ser drømmemannen. Og så kjører bussen videre, med henne ombord og drømmemannen igjen på bussholdeplassen. I et helt år leter hun etter han, før hun til slutt gir opp og konstaterer at det ikke finnes noe slikt som kjærlighet ved første blikk. Like etterpå introduserer bestevennen Sarah henne for sin nye kjæreste, som selvfølgelig er han. Mannen på bussholdeplassen. Drømmemannen. Bestemt på å gi slipp på han, går Laurie videre i livet sitt. Men er det virkelig så lett når mannen hun egentlig vil ha er så nære, men samtidig umulig å få tak i?

«Ohh, it’s you. Finally.»

Hvis jeg skal bruke et adjektiv om denne boken må det bli søt. Den er ikke noe stort litterært mesterverk, dette er en bok som skal underholde. En lettlest og søt bok. Kanskje ikke den mest spennende boka der ute, men absolutt spennende innenfor sin sjanger. En bok om kjærlighet og vennskap, og om det å våge å ta tak i det livet gir deg.

I’m horrified as I find myself wanting to snatch this chance to ask him if he remembers me from the bus. I can feel the question climbing up my windpipe like it’s being pushed from behind by a determined colony of worker ants. I swallow hard. My palms are starting to sweat. I don’t know what I hope to gain from asking him if he remembers, because I’m ninety-nine per cent certain that the answer would be no.

Karakterene er nok noe stereotypiske, med den litt forsiktige hovedpersonen og den ultra sosiale bestevennen. Sånn sett er det få overraskelser. Overraskelsene som er står andre bikarakterer for. Laurie er lenge bare med på det de andre finner på, hun har ikke mye indre driv i seg selv, før hun mot slutten tar en mer aktiv part i sitt eget liv og sin egen skjebne. Aldri dumt med litt karakterutvikling.

Mange chic-lit er morsomme, på grensen til det hysteriske. Det er nok ikke denne. Gjør det det til en dårlig chic-lit? Overhodet ikke. Jeg humret ved et par anledninger og smilte masse. For den er søt og man ønsker å finne ut av hvordan det går med Laurie og drømmemannen. For vil kjærlighet ved første blikk seire til slutt? Eller vil den slukne etter som hverdagen går sin gang?

You know how some events turn out to be the big stepping stones between one part of your life and the next?

Enkel og kjapp lesing. Ingen vanskelige ord eller usammenhengende setninger. Det er nok tatt noen enkle løsninger her og der, men ikke så det irriterer. Engelsken er enkel og grei hvis du ønsker å lese den på engelsk.

Nå som jeg har plukket opp boka for å lese enkelte deler om igjen, kan jeg vel bare konstatere at jeg likte den ihvertfall. En søt lesing som passer på kalde vinterdager.

 

 

Codex

Skrevet av Tom Egeland Codex  | edgeofaword

Forlag: Capitana (2018)

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.

Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?

Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.

«Jeg stoler på deg, Beltø.»

Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.

Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?

Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.

Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.

Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).

Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.

«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»

Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.

Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.

Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.

Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

 

Artemis

Skrevet av Andy WeirArtemis | edgeofaword

Forlag: Del Rey (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Og etter en slik bok er det vanskelig å komme med noe like bra. Det ser vi gang på gang, blant de fleste forfattere. Bok to er sjelden like god som bok en. Og det er det samme her. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Jazz Bashara bor i Artemis, den første byen på månen. Hovedandelen av menneskene i byen er turister fra jorden, men noen har gjort byen til sitt hjemsted. Tross alt: noen må jo vaske hotellrommet etter at turisten har forlatt det. Jazz jobber som sjauer, offisielt, mens i det skjulte er hun byens største og beste smugler. Men det er ikke nok, så når en sjanse til å tjene en enorm sum penger kommer hennes vei, hopper hun på muligheten. Og selv om det er morsomt å planlegge en kriminell handling i 1/6 del av jordens tyngdekraft, er det også mye farligere.

It’s not dangerous to do a solo EVA, in and of itself. EVA masters do it all the time. But I was doing an EVA in secret. No one even knew I’d be out here. If I had a problem, no one would think to look for me. There’d just be a very attractive dead body out on the surface for however long it took someone to notice.

Boken er proppfull av den samme sarkastiske humoren som vi fikk i Weirs forrige bok. En relativt tørr humor det er lett å le av. En anmeldelse jeg leste mente at Weir overdriver det, at det er vanskelig å like Jazz når hun er så overdrevent sarkastisk. Det er ikke jegjenig i. Jeg  lo høyt flere ganger.

Ikke fant jeg hovedkarakteren slitsom heller, selv om jeg syns hun gjorde en del dårlige valg. Nå er jo det en av de tingene jeg liker. Det at en karakter du liker kan fremdeles ha noen trekk du ikke setter like stor pris på. Om Jazz er spesielt dyp, vil jeg ikke påstå, men hun er en hovedkarakter du kanskje ikke møter så ofte. Hun er selvopptatt og egoistisk, samtidig som hun er selvironisk og en smule naiv.  Og selv om hun kanskje ikke har noe særlig til utvikling, så blir det en endring i hvordan hun ser seg selv og hvordan andre oppfatter henne.

«Maybe you can do it in your head. I would do anything to be as smart as you. But I’m not. That’s okay. I work hard instead, and you’re lazy as hell.»

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

«How dare you call me lazy! I’d come up with a scathing retort but, meh, I’m just not motivated.»

Selv om dette ikke er en like god bok som Weirs suverene debutbok, så er det en god bok i seg selv. Jeg likte den godt. Weir skriver fint og engelsken er grei hvis du ønsker å lese den på engelsk, ellers så er den oversatt til norsk.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.