Outlander – Dragonfly in Amber

Skrevet av Diana GabaldonDragonfly in Amber | edgeofaword

Forlag: Arrow Books (1994)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. 2 i Outlander serien, og en direkte fortsettelse på første bok: Outlander.

Claire Beauchamp Randall har holdt hemmeligheten om sine eventyr på 1700 tallet i 20 år, men nå er hun tilbake i Skottland med sin voksne datter. Året er 1968 og tiden er inne for å fortelle sin historie til datteren Brianna. Sannheten om de tre årene hun var borte, om steinsirkelen og hvem Briannas egentlig far er.

Dragonfly in Amber fortsetter der Outlander slutter, med unntak av en intro fra 1968 der Claire leter etter informasjon om hva som skjedde med hennes venner fra 1700-tallet etter at hun forlot dem og dro tilbake til sin egen tid. Hun har holdt på minnene uten å kunne fortelle dem til noen, men hun finner et publikum i sin motvillige datter og en tidligere bekjent.

For I had come back, and I dreamed once more, in the cool air of the Highlands. And the voice of my dream still echoed through ears and heart… “You are mine,” it had said. “Mine! And I will not let you go.”

Igjen dras vi inn i en verden av politisk uro, med intriger, manipulasjon og om dødstrusler. Over det hele holder kjærligheten mellom Claire og Jamie stand, selv om hindrene er mange. De setter kursen mot Frankrike og kong Luis sitt hoff for å prøve å hindre det skotske opprøret i 1745. Et opprør Claire vet vil feile. Men kan man endre historien? Og hva blir konsekvensene?

Doom, or save. That I cannot do. For I have no power beyond that of knowledge, no ability to bend others to my will, no way to stop them from doing what they will. There is only me.

Dragofly in Amber er lenger enn forrige bok. Med sin 963 proppfulle sider kan det bli noe voldsomt å lese gjennom og leseren finner seg i å spørre hvor mye kan egentlig skje med de samme personene? For det er mye som skjer, både fysisk og psykisk, med både Claire og Jamie.

Som i forrige bok blir ting gjentatt i det uendelige. Jeg ble ganske lei av å høre det samme igjen og igjen, slik som Jamie sitt utseende. Ja, Claire er forelska, men jeg som leser trenger ikke de samme forklaringene gjentatt utallige ganger. Det forfatteren har gjort som faktisk fungerte var å trekke inn info fra bok 1 når det gjelder personer eller situasjoner som gjør seg gjeldene igjen. Der fungerer repetisjonene, men ellers blir det alt for mange av dem.

Det samme gjelder overforbruket av adjektiver. Det blir for mye. Det er mye jeg kan tenke/fantasere meg frem til på egen hånd og trenger derfor ikke å få inn ting med teskje. Forfatteren kan godt stole mer på leserne sine enn hun gjør.

Det historiske bakteppet er godt utført. Det er tydelig at forfatteren har satt seg godt inn i normer og regler fra 1700 tallet, både i det Skotske klansamfunnet og ved det franske hoff. Og flere av problemene Claire havner i er et resultat av å sette en moderne kvinne inn i en gammelt og til tider fiendtlig kvinnesyn. Jeg liker kræsjen mellom det moderne og det gamle, og med tanke på hvor historisk korrekt boken er, er det hele troverdig.

I found myself thinking that I had always heretofore assumed that the eighteenth-century ladies tendency to swoon was due to tight stays; now I rather thought it might be due to the idiocy of eighteenth-century men.

Engelsken er, til tider, ganske tung. Boken trenger en leser som er stødig i engelsk da vi møter mange vanskelige ord og en skrivestil som passer til en historie satt på 1700-tallet. Noe gaelisk og fransk er også med, men det meste er forståelig.

I Dragonfly in Amber opplever vi det meste: kjærlighet, intriger, spenning, sorg, savn og lengsel. Det mangler ikke på noe, og boken gir leseren en bred og opplevelsesrik lesing.

Denne boken slutter med en større cliff-hanger enn den forrige, og ønsket om å lese videre er større nå enn da jeg ble ferdig med den første. Nå har jeg også sett tv-serien som er basert på bøkene, og sesong to har holdt seg meget tro mot boka, selvfølgelig med noen forandringer og tilpasninger. Bøkene er fremdeles bedre, men tv-serien er verdt en titt.

Advertisements

Outlander

Outlander | edgeofaword

(tidligere utgitt som Cross Stitch)

Skrevet av Diana Gabaldon

Forlag: Arrow Books (1991)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Oulander er nå en populær og spennende tv-serie, og det var gjennom den jeg fant bokserien med samme navn. Tv-serien er god, men bøkene er, selvfølgelig, bedre.

People disappear all the time… Many of the lost will be found, eventually, dead or alive. Disappearances, after all, have explanations. Usually.

Andre verdenskrig er endelig over og feltsykepleier Claire Beauchamp Randall er på ferie i Skottland med ektemannen, Frank Randall. De har nesten ikke sett hverandre på seks år og benytter ferien til å bli kjent med hverandre igjen. Frank er historiker med en forkjærlighet for sitt eget familietre og bruker dagene til å forske på sine forfedre, mens Claire vandrer rundt i heiene rundt Inverness. Dermed havner hun i en gammel steinsirkel og plutselig er hun ikke lenger i 1945, men i 1743.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed, because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Midt i datidens overtro, politiske omveltninger, klanfeider og vold finner hun seg jaktet på fra alle kanter. Alt hun ønsker er å komme seg tilbake til steinsirkelen, tilbake til 1945 og til Frank, men hun blir stadig holdt tilbake. Ikke bare fra de som frykter henne, men også av hennes voksende kjærlighet til Jamie Fraser.

I was contented I realized with a shock. Despite the myriad uncertainties of life here … despite the small, constant ache of missing Frank, I was in fact not unhappy. Quite the contrary.

Outlander er ikke en bok for de som liker korte og lette romaner. Med sine 863 sider med liten og tett skrift kan den virke avskrekkende på mange. Og det tar tid å komme seg gjennom den. Engelsken er tung og omstendig, med mange lange og vanskelig setninger. Vi møter også en del gaelisk og fransk, som ikke alltid er oversatt. Engelsken er ofte tilpasset 1700 tallets talemåte, men med en moderne vri slik at leseren skal forstå. Her trengs en leser som er stødig i engelsk. Om boken er oversatt til norsk, vet jeg ikke.

Forfatteren har gjort grundig forarbeid, både når det gjelder skikker og manerer i 1700 tallets Skottland, og klær, tro/overtro, medisin, politikk, personer og steder. Leseren får virkelig et innblikk i hvordan det var å leve på 1700 tallet, og kanskje spesielt som en moderne kvinne og hennes problemer med å tilpasse seg datidens kvinnesyn og verdi.

I did somehow feel that it was his responsibility to protect me, and that he had failed me. Perhaps because he so clearly felt that way.

Det skjer mye i løpet av romanen. Claire og Jamie går fra den ene livsfarlige situasjonen til den andre, og det kan fort føles som litt mye. Samtidig har forfatteren laget et flott persongalleri, med et rikt nett av relasjoner, intriger og skjulte intensjoner. Vi møter mange personer, et par bare en eller to ganger, mens andre er med oss over lange perioder. Det hendte jeg gikk litt i surr, men forfatteren er utrolig flink til å gjenta og forklare hvem vi møter.

Claire er en dyp person med mange karaktertrekk. Hun er langt fra kjedelig. Noen ganger overrasker hun mens hun irriterer leseren andre ganger. Noen ganger ble jeg også oppgitt på hvor mange ganger ting må skje før hun skjønner realiteten. Hun strever veldig med datidens kvinnesyn, noe de fleste av nåtidens kvinner ville gjort, men jeg ble fremdeles overrasket over hvor ofte hun blir overrasket over hvordan ting var. Hvor ofte hun kommer i trøbbel fordi hun sier eller gjør noe som ikke er tidsriktig. Med tanke på datidens heksejakt burde hun passet mer på.

“Do you really believe me, Jamie?” He sighed and smiled ruefully dawn at me. “Aye, I believe ye, Sassenach. But it would ha’ been a good deal easier if you’d only been a witch.”

Forfatterens hang til å gjenta seg selv blir litt mye. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om Jamies hår, eller hans ansiktstrekk. Eller om kroppen hans generelt. Eller om Claire sine tanker og følelser om enkelte ting og personer. Boken kunne ha blitt mye kortere hvis forfatteren hadde stolt mer på leserne sine og stolt på at de husket forklaringer og detaljer. Alt trenger ikke å bli forklart i minste detalj hver gang.

Det er ikke bare repetisjoner det blir mye av her, men også adjektiv. Alt forklares med et eller flere adjektiv. Store, flotte og blomstrende adjektiv. Det blir litt mye av det gode. Spesielt når ting gjentas i det uendelige og da med de samme adjektivene hver gang.

Det er allerede kommet to sesonger i Outlander tv-serien. Sesong en fra bok en, sesong fra bok to, naturligvis. Sesong tre har akkurat startet og kan følges på Viaplay. Jeg har lest de to første bøkene, og nettopp begynt på sesong tre i tv-serien. Bøkene er selvfølgelig best, men gjennom serien blir ting litt mer komprimert og du møter ikke fullt så mange personer. Der Jamie er ganske lik i serien som i bøkene, er Claire litt forskjellig, og jeg liker bok-Claire bedre enn tv-Claire.

Outlander byr på mye: kjærlighet, lyst, lengsel, intriger, spenning, politikk, dueller og mørke intensjoner. Med et bakteppe av historiske fakta. Med andre ord: her finnes noe for de fleste.

Myrkongens datter

Skrevet av Karen Dionne Myrkongens datter | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim/thriller

Originaltittel: The March King’s Daughter (2017)

Oversatt av Marianne Fjellingsdal

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er på vei hjem til deg. Ta meg – stopp meg – redd dem – om du kan.

Helena har holdt fortiden sin hemmelig fra ektemannen. Han vet ikke at hennes mor ble kidnappet og holdt fanget i mange år i Michigans sumpområde. Heller ikke at Helena er et resultat av fangenskapet og at hun ikke hadde noen kontakt med omverdenen før hun var 12 år. Men nå har faren hennes rømt fra fengselet og hun er overbevist om at han kommer for henne. Barndomsminnene strømmer på og hemmeligheter blir avslørt, mens hun jakter på faren sin. For det er en jakt, og bare en kan komme gjennom i live. Enten Helena eller hennes far, Jacob.

Hjertet mitt stanser. Jeg ser ikke. Får ikke puste. Susingen i ørene overdøver alle andre lyder… Jacob Holbrook har rømt fra fengselet. Myrkongen. Min far. Og jeg var den som i sin tid fikk ham fengslet.

Dette er en thriller litt utenom det vanlige. Normalt holder thrillere et høyt og adrenalinfylt tempo, men ikke her. Myrkongens datter er rolig og sakte. Det betyr ikke at historien er en dårlig thriller, tvert imot. Historien er spennende, og det er mange actionscener, men det er ikke det som er i fokus. Historien til Helena er i fokus. Barndommen hennes.

Jakten på Jacob er bare bakteppet, en slags intro til hva historien egentlig handler om. Dette er Helenas historie. Sett med hennes egne øyne. Fortalt fra hennes egen munn. Hvordan oppdager man at ens far er ond når han er alt man er vant til? Hvordan oppdage alle hemmelighetene og løgnene når man ikke vet at de er hemmeligheter og løgner?

Min far kunne kontrollere min mor. Han kunne aldri kontrollere meg.

Historien er forklart med to perspektiv, begge fra Helenas side, men en med hennes barneøyne og en som en voksen. Barn kan oppdras til å tro hva som helst, men ved et eller annet punkt begynner de å forstå virkeligheten på en annen måte, og det var denne psykologien jeg fant mest spennende. Helenas sakte realisasjon om hvem og hva hennes far egentlig er. Noe ligger hele tiden og murrer bak ordene, og spenningen ligger i å finne ut når Helena oppdager sannheten.

Oversettelsen er så som så. Boken er originalt skrevet på engelsk og flere av setningene ble tunge på norsk. Oversetteren har ikke alltid klart å finne en god måte å oversette uten å miste poenget. Noen metaforer gir heller ingen mening på norsk, og jeg hadde ikke skjønt hva meningen var hvis det ikke er for at jeg er relativt stødig i engelsk.

F.eks:

Dårlig metafor/sammenligning: Men det var disse kortene jeg fikk utdelt, som min rettslige oppnevnte psykolog alltid sa, og jeg måtte kalle en spade for en spade for å kunne komme videre. Som om sammenligningen ga noen som helst mening for en tolvåring som aldri hadde sett en kortstokk. (Spar på engelsk er Spade)

Oversettelsen til tross er dette en stødig og god thriller. Den var mer eller mindre umulig å legge fra seg og jeg slukte den.

Tusen takk til Juritzen Forlag for anmeldereksemplar.

Det én person må gjøre, er umulig for en annen.

Luridiumstyven

Skrevet av Bobbie PeersLuridiumstyven | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Lånt av Sigurd

Anmeldt av Julie Karoline

Luridiumstyven raste raskt fra salgshyllene da den kom på markedet og vant  Arks barnebokpris i 2015. Den ble umåtelig populær her i Norge og har også skaffet seg et omdømme rundt om i verden. Den er den første boken i en serie og neste bok, Kryptalportalen, er på markedet.

William Wenton bor i skjul i Norge med mamma og pappa. Pappa sitter i rullestol etter en bilulykke, men hverken han eller mamma vil fortelle William hva som faktisk skjedde den gangen. Alt han vet er at han ikke får lov til å tiltrekke seg oppmerksomhet og at han skal holde seg langt unna alt som har med koder å gjøre. Det er bare det at han elsker kodeknekking. Han er også ekstremt god til det, bedre enn han selv vet. Og før han vet ordet av det har han løst verdens vanskeligste kode og hemmelighetene som mamma og pappa har jobbet så hardt for å holde fra han kommer frem. William er ikke den han trodde han var og verden er et mye farligere sted enn han trodde.

Pappa skrudde av radioen og ble sittende en stund uten å si noe. «Var det deg?» spurte han til slutt. «Jeg…»,  begynte William. Men klarte ikke å si noe mer. Stemmen hans skalv for mye. Mamma begynte å gråte. «Det spiller ingen rolle nå. Vi må pakke!» sa pappa og kjørte ut av stua.

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Nå er jeg for langt unna målgruppen og jeg har lest så mange bøker at min grense for hva som gjør en bok bra har blitt relativt høy.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

William skulle til å rope, men ble avbrutt av pappa som skrek for fulle lunger fra stua: «WILLIAM! KOM DEG UT AV HUSET! LØP! LØP!» William ble stående i trappa, fullstendig lammet. Så hørte han mamma hyle og pappa som ropte en gang til: «LØP WILLIAM, LØP!»

Jeg er en leser som liker oppdagelser. Jeg liker å utforske nye ideer, verdener og situasjoner. Her føler jeg meg litt snytt. Jeg syns William er en super karakter; undrende, belest, snartenkt og modig. Samtidig som han er litt naiv og utrolig rask til å stole på andre. Jeg finner selve historien meget spennende, det er flere ting som overrasket meg underveis, men jeg ble ikke tilfredsstilt. Dessverre.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.

Knights of the Borrowed Dark

Forlag: Puffin Books (2016)Knights of the Borrowed Dark | edgeofaword

Skrevet av Dave Rudden

Sjanger: Fantasy, ungdom/YA

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

If you’re afraid of the dark, what’s the dark afraid of?

Med et slikt spørsmål på omsalget må man jo nesten lese boka. Vi møter 13 år gamle Denizen, en foreldreløs gutt som bor på et barnehjem ved Irlands forblåste kyst. En dag får han en lapp fra ei dame som påstår hun er tanten hans og han drar fra barnehjemmet for første gang siden han kom dit for 10 år siden. Raskt vikles han inn i en hemmelig krig mellom den verden vi kjenner og alt som rører seg i mørket.

Grey placed his finger in the middle of the shadow. “What’s this?” he asked. Denizen frowned. “It’s a shadow.” “No, it isn’t,” Grey said. “It’s a door.”

Dette er mørk fantasy på sitt beste, eller i hvert fall veldig nære. Det er nesten så man kan høre noe puste i skyggene bak seg. Jeg tror den eneste måten å få en bedre opplevelse av denne boken må være å lese den en mørk høstkveld mens regnet bøtter ned utenfor og vinden rasler i de få bladene som sitter igjen på trærne. Og ikke slik jeg gjorde; en flott sommerdag med skyfri himmel og strålende sol. Uansett vær og årstid så er dette en god bok.

Denizen er en ungdom som ungdommer flest, bortsett fra det at han ikke aner noe om sine foreldre og han hater sport. Faktisk liker han å lese og gjør det ganske bra på skolen. Hurra for å skape en god karakter som unge gutter kan se opp til som går litt unna mainstream. Han er gretten og sur, samtidig som han er utrolig nysgjerrig og kanskje en smule korttenkt. Han er også intelligent og sta. En meget dynamisk ung gutt, som sin oppvekst til tross er meget lojal. Han stoler ikke helt på sine nye bekjente; soldatene som sloss mot monstrene i mørket, men lærer raskt at man ikke blir en god kriger uten medsoldater.

“Of course, my other option is to go and find a nice spot to watch the apocalypse.”

Siden dette er en fantasy handler dette om kampen mellom det gode og det onde, eller rettere sagt mellom lyset og mørket. Men selv om utgangspunktet er noe uoriginalt er selve historien alt annet enn. Rudden har skapt en meget interessant og spennende verden. Den er original og troverdig. Så troverdig en fantasyverden kan bli.

Siden dette er en ungdomsbok er den ganske lettlest. Engelsken er grei, med unntak av et par vanskelige ord. De er ikke verre enn at en lett kan finne ute av, og de få oppdiktede ordene blir raskt og enkelt forklart.

Historien er meget spennende, den røsker leseren med seg, men Rudden klarer allikevel å gå i dybden på det meste. Jeg likte svært godt at han har tatt seg tid til å utdype og forklare, at han ikke falt for fristelsen å rushe videre. Boken holder en god flyt, og spenningen ligger alltid å murrer i bakgrunnen.

“Just a little more misery in the world. That is all we ask.”

Jeg har ingen negativ kritikk å komme med. Denne boken har alt; originalitet, spenning, overraskelser og humor. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt både til ungdom, voksne med ungdommelige sinn og fantasyfans.

Boken er den første i en serie og bok nummer to er allerede på markedet. Gjett hvem som skal skaffe seg den…

«You fight tem. Is that it?» Denzien said. «You did something. Destroyed it. You didn’t even use your sword. Also, you have a sword

I sverdets tid

Skrevet av Jan Ove EkebergI sverdets tid | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2011)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Ekeberg har slått seg opp som en av Norges ledende historiskroman forfattere. I sverdets tid er hans debutroman. For litt siden leste jeg en av hans nyere bøker, Den siste vikingkongen, krigens læregutt. Begge tar for seg historiske personer som er viktige i Norges historie.

I sverdets tid møter vi Sigurd, trellen til Kong Sverres sønn Håkon. Sigurd i seg selv er en fiktiv person, men Håkon, hans eier og våpenbror, var en faktisk person. Far til lille Håkon som Birkebeinerne reddet over fjellet fra Lillehammer til Rena. En historie de aller fleste nordmenn er kjent med.

Sigurd er jevngammel med Håkon og ved bokens start er de to unge gutter som vokser opp i en urolig tid. Det er borgerkrig i Norge mellom Kong Sverres birkebeinere og Kong Magnus og hans innleide baglere. Selv om Sigurd er trell blir han opplært i våpenkunst sammen med Håkon og blir raskt uunnværlig for Håkon. Han viser seg å ha et klokt og taktisk hode, samt en stødig våpenarm. Etter som guttene blir eldre, skaper Sigurd seg et stadig voksende rykte som en god soldat, men fremdeles nekter Sverre å frigi ham. Hvorfor tvinges han til å forbli trell selv når han er den beste soldaten i Sverres hær? Og hvem er foreldrene hans?

Sigurd skjønte det ikke ville falle noen ære på han selv, slik det heller ikke gjorde etter at han hadde satt pil i kong Magnus i Nidaros og reddet Håkon på Elgseter bru. Mange hadde rost han for det, og Håkon hadde takket han tifold det Sigurd selv ønsket, men kongen hadde ikke sagt noe direkte til ham. Hvorfor sa aldri Sverre noe om ham? Kongen som ellers var så raus med mennene sine.

Historien er skrevet som en saga. Den er ikke flytende og blomstrende som en løkkeskriftroman, men stødig og klar, kanskje til og med litt bastant. Det er ingen overforklarte metaforer eller lyriske passasjer, men et rett-fram type språk. Jeg fant skrivestilen noe hakkete, jeg liker best en stil med litt mer flyt, men Ekebergs skrivestil passer til sjangeren han skriver.

Boken krever nok en litt erfaren leser. Den noe hakkete skrivestilen krever en del tilvenning og gjør at mye må leses mellom linjene. Her møter vi også mange navn og personer. Så mange at det er vanskelig å huske hvem som er hvem. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

En ting jeg ikke skjønte var prologen. Den passer ikke inn i noe av det som skjer senere i boken, men siden dette er den første i en serie så kommer det kanskje senere?

I sverdets tid skjer det stort sett noe hele tiden. Her er det spenning fra første side. Og selv om historien spenner seg over mange år er det få stillestående sider. Her oser sidene over av kjærlighet, lojalitet, svik, brorskap og vennskap. Og det at flere av tingene som skjer er faktiske historiske hendelser gjør boken mer spennende. Her lærer vi en del av Norges historie, samtidig som vi blir underholdt av en storslått saga.

-Vil dere være med meg, så skal vi vise disse ynkryggene hvordan birkebeinerne slåss.

I sverdets tid har høstet masser av god kritikk og anmeldelser. Det er en bok det fremdeles snakkes om, og det vil den nok bli i lang tid fremover.

Jeg anbefaler boken for alle historiefans. For de som ønsker å lære mer om hvordan nasjonen Norge vokste frem og kanskje ekstra for de som ønsker å lære mer om birkebeinerne.

I sverdets tid er den første i en serie, etterfulgt av Kongedrapene og Helligdommen.

Visning

Skrevet av Sofie SarenbrantVisning av Sofie Sarenbrant | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Visning pågår (Damm förlag, 2014)

Oversatt av Henning J. Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Familien Gøransson har visning på huset sitt i Bromma, et idyllisk villastrøk i Stockholm. Morgenen etter visningen finner den 6 år gamle Astrid sin pappa drept i husets gjesterom, et rom han er henvist til på grunn av forestående skilsmisse.
Det er ingenting som tyder på innbrudd, og mordvåpenet er en av husets kjøkkenkniver.

Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Et av spørsmålene hun stiller seg er om noen kan ha gjemt seg i huset etter visningen, noe som forsterkes av at Astrid påstår at en fremmed var inne på rommet hennes den natten.

Hun ligger helt stille i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har glidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrede nattkjolen holder henne varm nok.

Gjennom hele boka får vi også følge, det vi kan anta er, morderens egne tanker. Men forfatteren holder oss på pinebenken fordi det ikke er opplagt hvem (dvs. bokens jeg-person) som kommer med disse tankene. Jeg er normalt ikke så begeistret for slike «brudd» i en spennende handling, men i dette tilfellet gir det boken en ekstra dimensjon.

I god tradisjon leder forfatteren mistanken i flere retninger i løpet av historien. Selv offerets kone, Cornelia, slipper ikke unna mistanke i og med at hun holder informasjon tilbake overfor politiets etterforskere.

I boken treffer vi mange personer, som alle er vevd inn i hverandres liv. Deriblant Hugo, Emma Skölds ekskjæreste.  Hugo er sjalu og forøker å gjøre livet surt for Emmas nye samboer, Kristoffer, som er eiendomsmegler, ved å møte opp på visninger og komme med negative påstander om visningsobjektet.

«Jeg synes det lukter mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham hører hva han sier. Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak.

At Hugo får mistanken rettet mot seg forsterkes også av at Kristoffer hadde megleransvar for Cornelias hus.

Cornelias mann, Hans, har et alkoholproblem og er tidvis voldelig. Cornelia vil ut av dette forholdet og ønsker derfor skilsmisse, hvilket er foranledningen for salget av huset deres. Cornelia lever i konstant frykt for hva Hans kan foreta seg når han har drukket.

Lyden av slepende skritt får Cornelia til å sperre opp øynene og stirre ut i mørket. Hun blir øyeblikkelig lysvåken og lytter etter tegn til at han befinner seg utenfor soverommet. Frykten griper fatt i henne med det samme.

Personer som er sekundære i handlingen blir også bragt inn i dramatiske og livstruende hendelser. Dette gjelder i særdeleshet Josefin, som er Emmas søster og i tillegg Cornelias venninne.

Den rare drømmen tar liksom aldri slutt. Josefin blendes av et lys som er så sterkt at hun må lukke øynene. Øyelokkene føles blytunge. Hele tiden trekkes hun mot lyset, samtidig som hun kjemper imot. Når hun kommer til bevissthet igjen, ligger hun taus og stille.

At vi her har med en kvinnelig forfatter å gjøre er tydelig (en rent personlig «analyse»). Vi får delta i barnefamiliers daglige gjøremål, med levering og henting av barn i skole og barnehage, beskrivelser av husets interiør osv. Dette er kanskje ikke mannlige forfattere så opptatte av, men på denne måten blir man bedre kjent med menneskene i historien.

Er dette en spennende bok?

Ja, definitivt.

Den starter langsomt – det er ikke så mye som skjer i første halvdel av boken. Denne delen bruker forfatteren til å bygge opp persongalleriet og handlingsmønsteret. Men jeg lover, den blir spennende nok, og etter hvert blir den en skikkelig «page turner». Og når morderens identitet endelig blir avslørt vil nok mange lesere bli overrasket. Derfor er konklusjonen: løp og kjøp. Jeg står inne for en femmer.

Simon og stjernene

Skrevet av Nathan FilerSimon og stjernene | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Shock of the Fall (Conville and Walsh Ltd, 2013)

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg skal fortelle deg hva som skjedde, for da får jeg presentert broren min samtidig. Han heter Simon. Ham tror jeg du vil like. Det gjør i hvert fall jeg. Men om et par sider kommer han til å være død. Han ble aldri den samme igjen etter det.

Matthew er 19 år og strever med psyken. Han er inn og ut av psykiatrisk avdeling og føler at han ikke hører hjemme i livet. Mest av alt strever han med at han ser broren sin, Simon, overalt: i speilet, under senga, i flammene. Men Simon er død, har vært det i mange år, noe Matthew ikke klarer å komme over.

Jeg følte med skyldig. Noen ting i livet er akkurat som vi forestiller oss.

Da jeg kjøpte denne boken skjønte jeg at det kom til å falle noen tårer under lesingen, og det gjorde det. Historien er så skjør, så sår. Filer mestrer virkelig kunsten å få frem de vanskelige følelsene, som den lammende sorgen etter dødsfallet til en kjær en og skyldfølelsen over å være den som er igjen i live. Forbered deg på en emosjonell reise hvis du plukker opp denne boken.

Det tar lang tid før vi får vite hva som egentlig skjedde da Simon døde. Vi får heller ikke vite nøyaktig hvilken diagnose Matthew har før på slutten av boken. Men det gjør absolutt ingen ting. Det er reisen til Matthew som er viktig her, ikke diagnosen hans. Og det er flere sider ved Matthew det er lett å kjenne seg igjen i. Han er en flott karakter, godt gjennomtenkt.

Jeg lever et slags Klipp ut & Lim inn-liv.

Filer jobber i psykiatrien og det kommer godt frem gjennom skrivestilen. Ingen ting virker påtatt eller falskt. Matthews sorg og forvirring treffer. Og det er ikke bare gjennom ordene Filer får det frem, men også gjennom skrivestilen. Den hopper og spretter og gjentar seg.

Jeg flytter minnet rundt i leiligheten som om det er et møbel, eller et innrammet bilde som jeg ikke klarer å bestemme meg for hvor jeg skal henge.

Normalt er jeg ikke spesielt glad i slike hopp og sprett, men her spiller de ikke bare en stilistisk rolle, de er en viktig del av historien. For Matthew er forvirret. Han er ofte neddopet og sløv. Han er trist og full av lengsel. All hoppingen er en flott måte å fremheve forvirringen på.

Gjentagelsene hjelper til med å bygge opp under Matthews liv i psykiatrien. Flere steder er også setninger delt opp og ord slengt litt rundt hulter i bulter. Til å være en debutroman er den utrolig gjennomført og skriveteknikkene godt gjennomtenkte. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene.

Simon og stjernene er full av nydelige skildringer og originale metaforer. Filer skildrer Matthew med en forsiktig hånd. Mange av metaforene er kanskje litt rare, men de passer til en person som ser på verden med litt andre øyne enn den gjennomsnittlige personen. De hjelper til med å bygge opp en karakter som har knekt sammen, men som fremdeles har en styrke, et slags sjelelig håp. Matthew er kompleks, men samtidig enkel. Han er dyp og vel gjennomtenkt.

Jeg snublet ut i en ny morgen som var uskarp i kantene.

Alle de valgte teknikkene henger så fint sammen i denne historien. Det er rett og slett bare nydelig.

Er det én ting jeg kan sette fingeren på er det den norske tittelen på boken. Hva har stjernene med det hele å gjøre? Den engelske tittelen passer mye bedre. Heldigvis har ikke tittelen noe med leseopplevelsen å gjøre.

Simon og stjernene er en perfekt bok på mange måter. Den er original, godt gjennomtenkt og gjennomført. Den trekker frem følelsene til leseren og gir en god dose med visdom på veien. Dette er en bok som vil være med meg lenge. En bok som har fått sin plass blant mine favoritter.

Les den, føl den, erfar den. Du vil ikke angre.

Slike minner kravler under huden min.

The Lilies of the Field

Skrevet av William E. BarrettThe Lilies of the Field | edgeofaword

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

The Lilies of the Field | edgeofaword

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”

Smaken av følelser

Skrevet av Aimee BenderSmaken av følelse | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Particular Sadness of Lemon Cake (2010)

Oversatt av Ellen Karine Berg

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Washington Post skrev «Merkelig vakkert» om Smaken av følelser da den kom ut, noe som kanskje er den mest treffende beskrivelsen av romanen. Det er flere år siden jeg kjøpte boken, men det er først nå jeg har fått lest den, og det var en leseopplevelse av de sjeldne.

Rose vokser opp i L.A sammen med en meget intelligent storebror, en fraværende far og en mor som forguder eldste sønnen. På niårsdagen sin oppdager Rose at hun kan smake menneskers følelser gjennom maten de lager. Følelsene hun fornemmer er alt for store for den unge kroppen, og snart starter et anstrengt forhold til mat. Et vanskelig forhold som skal følge henne hele livet. Følelsene og hemmelighetene hun avdekker er like mye til forbannelse som til glede. Hun har ingen som forstår problemet hennes, og ingen hun kan dele hemmelighetene sine med.

Vi starter historien på Roses niårsdag, da moren har bakt hennes favorittkake. Rose skjønner ikke til å begynne med hva som skjer med henne, hvorfor smaker maten så rart? Etter hvert som dagene går prøver hun å fortelle andre om egenskapen sin. Mange blir bekymret, ikke fordi de tror henne, men fordi de mener hun har en spiseforstyrrelse. I stedet for å overbevise dem skjuler Rose egenskapen sin.

Jeg kjente fortsatt snevet av sjokolade, som foldet seg ut, åpnet seg, men det var som om munnen min også ble fylt av smaken av ubetydelighet, en følelse av å skrumpe inn, av bekymring, smaken av en distanse jeg på en eller annen måte visste var forbundet med moren min…

Vi følger henne mens hun vokser, går ut av High School, får seg jobb, hele tiden med sin forbannelse. Det er ikke før hun er godt inn i 20 årene at hun begynner å endre tankesett. Kan hun bruke forbannelsen sin til noe?

Boken er ikke lang, allikevel følger vi Rose over flere år. Utviklingen hennes er konstant, først kanskje i en negativ retning, før hun på slutten finner styrken sin og dermed også selvtilliten.

Jeg er matsynsk…

Historien er ganske sær, men bak det spesielle og sære ligger det tunge tema. Hele romanen kan tolkes som en metafor for hvordan å takle følelser som er for store for seg selv. Rose og hennes familie er nok alle veldig sensitive, og gjennom den sære historien setter Bender fokus på mange problemstillinger ved menneskers følelser og det å finne sin plass i samfunnet med de manglene vi har.

Det var alt for skremmende å spise et helt måltid jeg hadde laget selv.

Det er vanskelig å forklare historien bedre da jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Det var noe ved slutten jeg ikke helt forstod og den blir særere jo lenger ut man leser. Samtidig var den vakker, tankevekkende og fin på sin sære måte.

Språket er pent. Ikke av det vakreste jeg har lest, men treffende på sin måte. Det jeg ikke likte var mangelen på anførselstegn. Sikkert et bevist stilistisk valg fra forfatterens side, men det var vanskelig å få med seg hva karakterene sier. Jeg liker nok en litt mer tydelig og ryddig stil. Noen setninger var også litt kronglete, men om det er selve forfatterstilen eller oversettelsen vet jeg ikke.

Smaken av følelser er en bok som overrasker. Den er sær, rørende, spesiell og klok. Med andre ord: merkelig vakker.