boktips

Kvit, norsk mann

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Brynjulf Jung TjønnKvit, norsk mann | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var for en tid tilbake på Cappelen Damm som jevnlig arrangerer bokprat. Blant forfatterne denne gangen var Brynjulf Jung Tjønn, som har skrevet en diktsamling om det å være en adoptert gutt i distriktsnorge. Det er ikke ofte jeg leser poesi, men etter å hørt en tydelig rørt Tjønn lese utdrag fra boka si, ønsket jeg å lese denne. Heldigvis er det kort avstand mellom scenen og kassa på Cappelen Damm, og før Tjønn var ferdig med å prate hadde jeg allerede kjøpt boka. Og jeg angrer ikke.

Kva vil du bli

når du blir stor?

Eg vil bli

ein kvit, norsk mann

Allerede ved det første lille diktet skjønner man at dette kommer til å bli en sterk leseopplevelse. Tjønn ble adoptert til Norge i 1982, og har gjennom hele livet fått høre at han ikke er norsk nok. Med boka Kvit, norsk mann har han skrevet om sine opplevelser med rasisme under oppveksten og sitt inderlige ønske om å kunne være norsk nok.

Og diktene treffer. Det er vanskelig for mange å sette seg inn i rasismens stygghet, men Tjønn skriver så enkelt og sårt at for en liten stund kan man klare å forstå hvordan det er å kjenne rasisme på kroppen.

læraren går rundt og deler ut fargestiftar

og spør om nokon treng hudfarge

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

kva vil du bli

når du dør?

eg vil bli til norsk

mørk jord

Kvit, norsk mann er ikke en lang diktsamling. Med sine knappe 100 sider er det ikke vanskelig å komme seg gjennom den. Allikevel tar det tid å lese boka, da følelsene den vekker trenger tid til å fordøyes. Denne diktsamlingen er en opplevelse. En viktig opplevelse. En tankevekkende opplevelse. En opplevelse jeg anbefaler, selv for de som normalt ikke leser mye poesi.

Hvis du ønsker å sjekke ut en annen diktsamling, kan du sjekke ut Ikke slipp av Trygve Skaug.

Feil sted, feil tid

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Av Gillian McAllisterFeil sted, feil tid | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2023)

Originaltittel: Wrong Place Wrong Time (2022)

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Årets påskekrim var en bok jeg fikk i gave av Stine-Marie. En bok hun hadde fått anbefalt fra en ekspeditrise i en bokhandel, som anbefalte denne til alle som liker krim uten blod og gørr. Og det er jo meg, så tusen takk for anbefalingen. Og nå er det min tur til å anbefale denne videre.

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

Jen er en advokat i 40-årene, lykkelig gift med Kelly, en snekker, og med en tenåringssønn, Todd. Todd har akkurat fylt 18, men Jen finner det vanskelig å gi slipp på sin myndige sønn og når han begår et drap rett foran øynene hennes, faller hele hennes verden i grus. Hva var det som ledet Todd til å begå drap? Hvordan kunne gutten hun oppdro begå slik en grusom handling?

Etter en emosjonelt slitsom dag sovner Jen på sofaen og våkner dagen før den skjebnesvangre dagen. Hun finner raskt ut at ingen andre vet hva som kommer til å skje, at hun er den eneste som har begitt seg ut på en tidsreise. Og hver morgen våkner hun stadig lenger i fortiden. Besatt på å bevise at Todd ikke kunne drept noen uten provokasjon, benytter hun seg av muligheten til å ta de valgene hun ikke tok da hun levde dagene første gang. Og sakte, men sikkert oppdager hun hemmeligheter som kan hjelpe henne med å finne årsaken til drapet.

Det var ingenting, det var en drøm, det er noe, det er et mareritt. Hun er gal, hun er gal, hun er gal.

Jen er en ganske alminnelig karakter. En person det er lett å kjenne igjen, for vi kjenner mange av typen. Ei kvinne som strever med å balansere jobb og familie, med konstant dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre. Og når Todd begår drap, skylder hun på seg selv og sine mangler som mor, ikke på sønnen. Man blir kanskje ikke direkte glad i henne, men med en karakter som er så lettkjennelig, blir man raskt engasjert i hennes historie og reise. Hun har ikke en voldsom karakterutvikling gjennom boken, men etter som hun reiser stadig lenger bakover i tid og ser sine egne handlinger og valg på nytt, blir hun stadig tryggere på seg selv.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel. Boka var fengene, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og selv om jeg gjettet meg til løsningen før avsløringen, holdt boken meg fast.

«Du finner nok ut av omfanget», mumler han før han føres bort.

Nå og da bytter vi synsvinkel og følger en annens historie. Dette skjer ikke ofte, så det rekker ikke å bli plagsomt, men jeg sitter igjen med følelsen at disse kapitlene ikke er så veldig viktige. Ja, de gir et litt bredere innsyn i selve historien, men de gir ikke så mye mer informasjon enn at vi kunne klart oss uten. Forfatteren kunne, med litt mer fantasi, løst denne informasjonsflyten på en annen måte, slik at vi kunne fulgt Jen hele veien. Det hele føles litt lettvint. Men som nevnt, det skjer ikke så ofte at det blir direkte plagsomt.

Alt i alt er dette en god historie, og selv om den kanskje ikke når helt opp på terningkastet, så er det en bok jeg anbefaler. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

Luzie – Adelskvinnen og den hedenske ringen

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Gunhild Haugnes Luzie Adelskvinnen og den hedenske ringen | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2022)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Tidlig høsten 2022 kom en e-post fra Gunhild Haugnes med spørsmål om jeg ønsket å lese den neste boken i serien om Frøyas døtre. Siden jeg har lest de som har kommet til nå, ventet jeg ikke med å takke ja. Gleden var stor da denne dumpet ned i postkassen. Det tok meg ikke lang tid å lese den, selv om det har tatt tid å få ut anmeldelsen.

Luzie – adelskvinnen og den hedenske ringen føyer seg fint inn i Frøyas døtre serien, etter Kvinnen ved jordas kant, Thoron og Driva. Alle handler om sterke kvinner i ulike tidsepoker. Hver kvinne får en oppgave, en livsoppgave, de må fullføre i løpet av sine liv. De ulike gjenstandene de skal finne/samle/skape, skal tilslutt stanse en stor ondskap en gang i fremtiden. Nøyaktig hva som skal skje, vites ikke, men kvinnene tar sine oppgaver seriøst og vier sin liv til dem.

Hun tenker ofte på Frøya og det Toril sa om at hun var hennes datter. Hva betyr det å være hennes datter, og hva er det Frøya vil bruke henne til?

Denne gangen er det altså Luzie sin tur. Etterkommer av Driva, den forrige av Frøyas døtre, får hun en oppgave hun ikke aner hvordan skal løse. Født inn i en av de få gjenlevende adelsfamiliene etter Svartedøden, skal hun finne en hedensk ring. Men familien er strengt katolsk, og hun finner det vanskelig å balansere sin uavhengighet, kjærlighet til de hedenske tradisjonene og et sterkt ønske om en lutheransk fremtid for Norge med familiens planer for henne.

Det føles som han har fortalt henne et eventyr. Hun har fått en ukjent familiehistorie i fanget, en historie som forklarer hvorfor hun alltid har følt seg annerledes.

Som de fleste kvinner på denne tiden er det forventet at Luzie skal gifte seg med en mann av rik og mektig slekt, men Luzie selv gjør opprør mot disse forventningene og bryter sin egen vei. Det er spennende å lese om slike sterke kvinner i tider vi vet det ikke var så lett. Selv om Luzie i seg selv er en oppdiktet karakter, gjør hun det lett å tro (og håpe) at det fantes sterke kvinner som kjempet mot urettferdige systemer gjennom historien.

Luzie er en sterk karakter med mye personlighet, men det er ikke mye endring hos henne. Jeg liker historier med gode karakterutviklinger, men det er det dessverre ikke mye av her. Det skjer mye med Luzie, og med menneskene rundt henne, og det er få sider uten at selve historien drives fremover. Boka er med andre ord absolutt ikke kjedelig, men jeg savner større karakterutvikling.

Språket i boka er enkelt og lettlest. Det er få fremmedord, og det er deilig å lese en bok hvor forfatteren fokuserer mer på historien og nytelsen av den, enn på at språket skal være overpyntet og full av ord man ikke forstår.

Akkurat da får hun øye på noe, ondskapen selv nærmer seg. Den kommer i rasende fart.

Nei, det må ikke skje. Angsten hugger tak i henne. Alt kan gå galt. Alt. Hun må handle. Nå!

Boken er full av historiske hendelser. Selv om Luzie er fiktiv, møter eller hører vi om personer som faktisk har levd. Jeg er glad i historie, og bøker som klarer å blande fantasi og fakta på denne måten har en spesiell plass i lesehjertet mitt. Er du glad i slikt, bør du sjekke ut Luzie – Adelskvinnen og den hedenske ringen og de andre bøkene i serien. Det er ikke nødvendig å lese alle bøkene for å nyte denne, men jeg anbefaler å lese de i riktig rekkefølge. Jeg er veldig glad for at jeg får være med på reisen til Frøyas døtre, og jeg gleder meg til neste del.

Tusen takk til Gunhild Haugnes for anmeldereksemplar.

Året som gikk 2022

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Nå som vi har kommet oss trygt inn i et nytt år har vi brukt den første uken til å se tilbake på året som har gått. For oss her på Edge of a Word startet året bra, med flere planer for bloggen og hverdagen, men så kom livet og sendte oss i en u-sving. Bloggen ble lagt på is, da andre trengte oss mer.

Så skjedde det utenkelige: døden kom på besøk og tok vår kjære pappa. Pappa som var vår konstante, som alltid kom da vi trengte ham, ble tatt fra oss mye tidligere enn vi ønsket. Å miste en person som alltid har vært der er tøft. Sorgen er overveldende og la seg over livene våre som et tungt, mørkt pledd. Og alle planene vi hadde for året ble skrinlagt. Borte ble også leselysten og planene for bloggen. 

Pappa delte vår kjærlighet for bøker og det skrevne ord. Vi kan på mange måter takke ham for at vi har denne appetitten på bøker og historier. Å finne pappa med nesa dypt i en bok var ikke uvanlig og vi har flere anmeldelser her på bloggen skrevet av ham, som Kastanjemannen, Utmarker, Visning og I skumringen synger svarttrosten.  Vi savner deg, pappa. For alt du var for oss!

Bloggen ble, som dere sikkert nå forstår, ikke prioritert av oss resten av året. Det var først i desember at leselysten begynte å melde seg igjen og vi begynte å tørke støv av planene våre. Så i stedet for å lage nye planer for 2023, ønsker vi rett og slett å gjøre oss ferdige med de vi allerede har.

Julie Karoline tok på seg utfordringen å lese alle Dan Browns bøker om Robert Langdon i løpet av året.  Hun rakk å lese tre av dem: Engler og demoner, Da Vinci koden og Det tapte symbol. Da er det to bøker igjen å lese, samt å legge ut anmeldelsene av dem. Årets utfordring blir derfor å gjøre ferdig den hun allerede holder på med.

Vi har savnet å legge ut litt mer av våre egne skriverier, så ikke se bort i fra at det kommer litt av det også.

Ellers har vi ikke store forhåpninger for året. Bare at det bør bli bedre enn fjoråret!

Slik endte vårt bokår 2022:

Bøker lest og anmeldt:

Det er vi som er her nå av Jostein Gaarder

Hjem til mørket av Amy Engel

Bøker lest og anmeldt i 2021, men publisert i år:

Helt ærlig av Kirsten Hotlmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Bøker lest og anmeldt, men ikke publisert:

Luzie – adelskvinnen og den hedenske ringen av Gunhild Haugnes

Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn

Engler og demoner av Dan Brown

Da Vinci-koden av Dan Brown

Det tapte symbol av Dan Brown

Bøker lest, men ikke anmeldt:

Steelheart (the Reckoners #1) av Brandon Sanderson

Firefight (the Reckoners #2) av Brandon Sanderson

Calamity (the Reckoners #3) av Brandon Sanderson

The Year that Changed Everything av Cathy Kelly

Havfruestolen av Sue Monk Kidd

Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

Too Like the Lightning (Terra Ignota #1) av Ada Palmer

Seven Surrenders (Terra Ignota #2) av Ada Palmer

Stargate av Ingvild H. Rishøi

Øyas hemmelighet av Patricia Wilson

The Love Hypothesis av Ali Hazelwood

Når hvalene synger av Jojo Moyes

Jenta fra toget av Irma Joubert

On Earth We’re Briefly Gorgeous av Ocean Voung

Vår tid er alltid av Sophie Cousens

Project Hail Mary av Andy Weir

Life Signs (Firefly #5) av James Lovegrove

Bienes historie av Maja Lunde

Manuskriptet fra Accra av Paulo Coelho

Til oss fra de eldste av Linn Skåber

PS. jeg elsker deg klubben av Cecelia Ahern

Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl

City Under the Stars av Gardner Dozois & Michael Swanwick

Here We Are av Graham Swift

When Women Were Dragons av Kelly Barnhill

Match Me If You Can av Susan Elizabeth Phillips

It Had to Be You av Susan Elizabeth Phillips

Velkommen til Floras kafé av Jenny Colgan

Giæver og Iunker av Erlend Loe

Juleønsket av Tracy Rees

The Ten Thousand Doors of January av Alix E. Harrow

A  Not so Meet-Cute av Meghan Quinn

A Touch of Darkness (Hades and Persephone #1) av Scarlett St. Claire

A Touch of Ruin (Hades and Persephone #2) av Scarlett St. Claire

A Touch of Malice (Hades and Persephone #3) av Scarlett St. Claire

Jakten på trollmannens bok av Jørn Lier Horst

 

Må det nye året bringe mange gode leseopplevelser!

Godt nytt år!

Det er vi som er her nå

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Helt ærlig – om hvordan vi henger sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

 

Skrevet av Kirsten Hotlmoen Resaland og

Helt ærlig | edgeofaword

Astrid Nylander Almaas

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Ungdom, fakta

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jorda er full av mennesker som alle henger sammen på omtrent samme måte. Likevel er det lett å tenke at du er den eneste som tenker som du gjør, eller at ingen andre kan vite hvordan du har det. 

Jeg kom over denne boken via en forelesning psykologspesialist Kirsten Holtmoen Resaland holdt. Hun nevnte da at hun hadde skrevet en bok, sammen med lege Astrid Nylander Almaas, om hvordan mennesker hanger sammen. Boken er adressert til ungdom med fokus på kropp, følelser, sosialt liv og mange andre ting ungdom går og lurer på. Jeg endte med å bestille boken før forelesningen var ferdig.

Det er veldig mye mer som er normalt og vanlig enn man skulle tro – det snakkes bare ikke høyt om. I denne boken vil vi vise deg hvor mye rart som følger med å være menneske, og forklare så ærlig som mulig om hvordan ting henger sammen.

Tematikken i boken er tung, men forfatterne har ikke vikt unna og har skrevet godt om alt fra seksualitet til psykisk helse. Det er tydelig at forfatterne snakker mye med ungdom, for hele boken er skrevet på et lett ungdommelig måte med slang som bør treffe de fleste i målgruppen.

Ungdommer har lest og kommet med tilbakemeldinger underveis i forfatternes arbeid med boken. Dermed kan man trygt si at boken inneholder tema som er viktig for dem, og blir et oppslagsverk hvor ungdommen kan finne svar på det meste. Boken inneholder også en del forslag og tips til hva man kan gjøre i konkrete situasjoner, og bakerst ligger en liste over steder man kan få hjelp i ulike situasjoner.

Alle de ti kapitlene i boken handler om nye tema, og de er ganske lange. Hele boken er på over 300 sider. Den er stor og tung, ikke noe man bærer med seg på t-banen for å lese med andre ord. Dette er heller ikke en bok man trenger å lese gjennom på en gang, men kan leses hulter i bulter, hvor man tar for seg de kapitlene man trenger å lese der og da.

Det er ikke alltid lett å være menneske.

Boken er ment for å normalisere alt kroppen gjør og alt man går og tenker på i tenårene, noe forfatterne nevner mange ganger. Kanskje litt mange ganger? Det hendte skrivestilen ble litt masete, men kanskje det bør være sånn? Kanskje man må gjenta hvor normalt alt er til det kjedsommelige for at det virkelig skal synke inn?

Vi voksne vet alle hvor tøffe tenårene kan være, og det er veldig deilig å sitte på den andre siden, men vi må ikke glemme å hjelpe og støtte de som er i tenårene nå. Boken kan like mye være et hjelpemiddel til de voksne som ønsker å støtte sine ungdommer.

Boken er et ungdomsleksikon, med alt de trenger å vite for å navigere seg gjennom ungdomsårene, og burde nesten bli et must i bokhyllene på ungdomsrommene. Dette er en super gave, selv til ungdommer som normalt ikke leser så mye, eller er spesielt opptatt av bøker.

Dette er akkurat en type bok jeg skulle ønske jeg hadde hatt i ungdomstiden, og jeg anbefaler den sterkt til både ungdom og voksne. Denne er fin å ha i bokhylla! Og ja, den kommer helt sikkert til å bli brukt.

Lykke til med alt ungdomstiden din innebærer av morsomme, utfordrende, fine og vanskelige ting. Vi heier på deg!

Napalm Death rolig i bakgrunnen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Einar IlnerNapalm Death rolig i bakgrunnen | edgeofaword

Forlag: Tears Back In Press (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I våres ble vi kontaktet av Einar Ilner som lurte på om vi kunne tenke oss å lese og anmelde hans roman Napalm Death rolig i bakgrunnen. Selv om jeg satt midt i eksamensskriving, svarte jeg ja. Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, og også anmeldt den, men jeg er veldig glad for at jeg svarte ja på Ilners henvendelse, for jeg endte med å like boken mer enn hva jeg forventet.

Tittelen på boken satt meg ut i starten. Jeg syntes tittelen var, hvis jeg skal være ærlig, ganske dårlig, og jeg lurte fælt på hva dette var for noe. Nå bør det kanskje nevnes at jeg ikke er spesielt bevandret i musikkens verden, så jeg tok ikke henvisningen, men nå som jeg har lest boka, skjønner jeg den. Tittelen gir mening og blir faktisk ganske bra satt inn i riktig kontekst. Den passer også supert til bokens handling og humoristiske preg. Det bare beviser at man aldri skal dømme en bok på tittelen alene.

Det blir ikke som du tror. Det blir aldri som du tror.

En vennegjeng av helt ordinære menn i 40-årene inngår en pakt om å ta hevn på dem som har voldt dem urett. Hver og en i vennegjengen skriver en liste over mennesker de ønsker å hevne seg på av ulike grunner, både store og små, og ledet av Siver (bokens jeg-person), begir de seg ut på det ene hevntoktet etter den andre, med blandede resultater.

Plutselig befant jeg meg omringet av en gjeng idioter.

Boken er delt inn i kapitler ut fra hvilket hevntokt de er på, men det er alltid Siver sin stemme vi hører og hans tolkninger av hendelsene vi følger. Sivers virkelighetsoppfatning er ikke alltid helt til å stole på. Å ha en slik hovedkarakter gir en litt forvirrende leseopplevelse, men samtidig er det med på å bygge opp Sivers personlighet. Han er en mann med traumer og en mengde uuttalte følelser og tanker, som sliter med et indre mørke og depresjon. Hevntoktene blir på mange måter hans måte å bearbeide depresjonen og mørket på, og en vei ut av den. Hans karakterutvikling er kanskje ikke enorm, men den er der.

De andre karakterene vi blir kjent med, er alle forskjellige, med forskjellige liv og reaksjonsmønstre. Og selv om vi blir kjent med dem gjennom Siver, merker vi en utvikling hos flere av dem også. Ilner har klart å samle et knippe med varierte karakterer, han har unngått klisjeene og gitt oss et realistisk og troverdig galleri av personligheter.

«Gjeng? Vi er ikke noen gjeng,» sier jeg. «Vi er en prosjektdrevet nettverkskonstellasjon.»

Språket i boken kan være litt tungt til tider. Det var ikke alle metaforene og tankerekkene jeg klarte å henge med i, men hovedbudskapet og den røde tråden er relativt grei å følge. Noe tolkning mellom linjene må til, siden Sivers beretninger ikke alltid samsvarer med hva de andre karakterene sier og gjør.

Selv om språket kan være noe tungt, slipper vi overforklaringer og lange utbroderinger. Språket er veldig direkte, og til å være en debutroman, er boken velskrevet og tett.  

En mørk humor ligger over hele historien. Noen av tingene vennegjengen (nei, beklager: nettverkskonstellasjonen) gjør, er ganske så absurde. Men hvordan skal en gjeng menn, som ikke har et eneste vondt ben i kroppen, ta hevn over andre? Humoren er nok ganske typisk nordisk: mørk og sarkastisk, og selv om jeg humret godt opptil flere ganger, vil den nok kanskje ikke treffe alle.

Fordi vi kan, fordi vi har valgt å presse oss fullstendig ut av boksen i kampen for rettferdighet. Vi, gripere av uante muligheter i menneskelivet!

Boken overrasker med en dybde man ikke ser med det første, og avdekker relevante og viktige samfunnstemaer. Dybden dukker opp litt etter litt, etter som Siver avslører mer og mer. Det var akkurat som om Siver trengte å bli kjent med meg, stole på meg, før han klarte å fortelle mer om seg selv og sine. For en super måte å bygge opp en bok på!

Dette var en bok som overrasket. En bok jeg endte med å like mer enn hva jeg forventet, og som jeg liker bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. Anbefales til dere som ønsker å lese noe litt annerledes og uortodoks, og som tåler en god dose absurditet.

Boken er dessverre ikke å få tak i overalt, men gi meg et lite pip hvis boken ønskes lest, så skal jeg sende deg i riktig retning.

Tusen takk til Einar Ilner for anmeldereksemplar.

Der skogen møter stjernene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Glendy VanderahDer skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.

Lyst mørke

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

Driva

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Gunhild HaugnesDriva | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Driva er bok nummer tre i serien om Frøyas døtre. Tidligere har jeg lest og anmeldt Kvinnen ved jordas kant og Thoron – jenta fra den grønne øya, som er bok én og to i serien. Da jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i å lese og anmelde den nyeste boka, var svaret selvfølgelig ja.

Frøyas døtre tar for seg kvinner opp gjennom historien. Noen virkelige, andre fiktive, men alle satt i virkelige historiske settinger. Kvinnene har til felles at de får oppgaver fra gudinnen Frøya som de må løse i løpet av livet. Til sammen skal disse oppgavene, eller tingene og informasjonen de samler, hjelpe en fremtidig datter av Frøya med et stort oppdrag.

Der blir hun liggende og stirre opp mot himmelen. Fugler som flyr, disen som langsomt letter. Hun elsker disse rolige morgenstundene, før naturen våkner til liv og de tunge pliktene kaller på henne. Vente på og smile mot den stigende morgensola som omhyller landskapet i gylne toner. Aldri i hennes fjortenårige liv har det vært så vakkert på setra som nå.

Likevel er det noe som ikke stemmer.

Driva er kun 14 år da svartedauden ankommer Norge. Hun har tilbrakt sommeren på en seter og får ikke med seg pandemiens verste herjinger, men haster fort ned til familiegården når hun får beskjed om hva som har skjedd og at hennes mor nå ligger for døden. Her får hun for første gang vite om sin livsoppgave og hun settes på en livslang reise, som fører henne på kryss og tvers av landet. På veien treffer Driva på mange forskjellige utfordringer og hendelser som preger hennes liv og avgjørelser, med livsoppgaven sin som en konstant ledestjerne.

– Det har vært mange kriger her i landet, men ingen av dem har vært så drepende som denne pesten …

Årene etter svartedauden var fylt med uro og vanskeligheter. De skandinaviske landene går fra å være rike og mektige til fattige og mennesketomme. Det er anslått at det i Norge kun var rundt 200 000 mennesker igjen etter pandemien, mot 500 000 før (hentet fra Wikipedia). Lite folk på gårdene betyr lite produksjon som igjen betyr lite inntekt til kongen og politisk uro. Driva havner midt i alt dette. Driva er en fiktiv person, men mange av personene hun møter er faktiske personer som levde i tidsperioden bokens handling er satt til.

Jeg liker Haugnes evne til å blande fiksjon med virkelighet. Som leser er det lett å få med seg hva som er historisk riktig og hva som er fiksjon, men med forfatterens skrivestil er blandingen av fakta og fiksjon smeltet sømløst sammen. Bakerst i boken er det også en liste som avklarer hvilke karakterer som er fiktive eller virkelige.

Frøya har staket ut livsveien hennes, ikke gitt henne noe valg.

Som i de to foregående bøkene leser føres leseren enkelt gjennom fortellingen. Haugnes har en enkel skrivestil og vi får gode beskrivelser av steder, personer og følelser. Jeg har i tidligere anmeldelser skrevet at Haugnes skriver noe haltende, men det er det en slutt på her. Teksten flyter fint og setningene henger mer sammen.

Dessverre hopper vi mellom karakterer. Jeg skulle så gjerne ønske at Haugnes kun holdt seg til Driva. Likevel forstår jeg hvorfor dronning Margrete får såpass med plass (Margrete var i praksis dronning over Norge, Sverige og Danmark fra 1389 til 1412).

Vi hopper også en del i tid, ettersom vi følger Driva gjennom livet. For å hjelpe oss å holde tritt starter hvert kapittel med et årstall.

Selv om boken er satt i et virkelig historisk tidsrom møter vi magi her. Med tanke på tidsperioden og datidens kunnskapsnivå, er det kanskje ikke så rart at mye blir tilskrevet magien, men boken tar det et steg videre. Her møter vi tidsreiser og Midgardsormen. Vi møter jotner og guder. Vi møter synske og trolldom.

– Noe feilet, det skal jeg rett opp. Det skal bli som det er skrevet …

Boken om Driva føyer seg flott inn i Frøyas døtre etter Frøydis og Thoron. Bøkene kan leses hver for seg, de står fint alene også, men å lese de i rekkefølge gir historiene en bred rød tråd man ellers kan gå glipp av.

Driva er en lettlest, fengende og skarpsindig bok. Den griper fatt i deg og tar deg med på et eventyr satt sammen av fakta og fiksjon.

Selv om jeg likte de to forgående bøkene noe bedre enn denne, anbefaler jeg Driva til deg som leter etter noe lettlest og innholdsrikt.

Tusen takk til Gunhild Haugnes og Vikinga Media for anmeldereksemplar.