Anestesi

Skrevet av Henrik Fram (pseudonym) Anestesi | edgeofaword

Forlag: Fokus Invest Forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det kom en forespørsel om vi ønsket å anmelde en krimbok. Vi sier da sjelden nei til å lese, så vi takket pent ja, og Anestesi ramlet ned i postkassen min i april.  Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, jeg er en én bok om gangen person, og lesebunken min blir av en eller annen grunn aldri mindre…

Han tenkte. Urkrafte. Han visste at den var der, at han lett kunne hente den. Han hadde gjort det før. Dratt dit, og hentet den. Hentet den opp og frem. Hentet den til hjernen og kroppen. Den var svaret på den lammende, blindende frykten og angsten. Den var motsatset: handling, klarsyn, tunnelsyn.

Thomas Bernts er vant til å være i stressende situasjoner. Som anestesilege klarer han å holde hodet kaldt når det gjelder. Han er gift med en vakker fransk kvinne og sammen har de to barn. Selv med mye reising med jobben, klarer han å være med familien. Så skjer det utenkelige: eldstedatteren Anne blir borte fra en klassetur, og Bernts står foran det verste tenkelige som kan skje og det mørkeste av det mørke. Klarer han å holde hodet kaldt i møte med mørket, eller vil han gi tapt?

En spennende thriller, dette her. Og som lærer må jeg si at det absolutte marerittet må være om en av elevene mine blir borte på klassetur, så denne boken traff rett i redselen. Og alle historier som omhandler det mørke som kan skje barn blir, for meg, ekstra grusomme. Denne boken handler ikke bare om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Jeg må si at historien gjorde inntrykk på meg, og det er jo alltid en god bokopplevelse når det skjer. Samtidig gikk den ikke helt til topps. En av grunnene til det er steg for steg skrivestilen. Det blir for detaljert. Alt blir beskrevet nesten som en oppskrift. Det er en god del setninger som kunne vært slått sammen ved å kutte ned på detaljene uten at det hadde gått ut over handlingen.

Som f.eks: 

Han trakk pusten. Så grep han inn i venstre innerlomme og tok ut pakken med Lucky Strikes. Han trykket inn sigarettenneren i dashbordet. Det gikk syv sekunder. Tenneren poppet ut. Han tente sigaretten med den rødglødende enden. Han trakk inn, dypt, mens han satte sigarettenneren tilbake på plass. Så satte han bilen i gir. Og kjørte ut på hovedveien.

En annen ting som gjorde at boka ikke fikk toppscore var all hoppingen mellom karakterer. Hvis du har lest noen av de andre anmeldelsene mine, vet du at jeg ikke er noen fan av en slik skrivestil. Jeg liker best historier med èn fortellerstemme. Og her blir aldri fortellerstemmen lenge hos en enkelt karakter. Leseren møter til stadig nye karakterer. Hvorav noen er bare med på noen få sider og føles ikke viktige i forhold til historien. Hvorfor ha dem med, og med fortellerstemme, når de er med så lite?

Thomas Bernts treffer vi igjen gang på gang, noe som er bra. Han er jo hovedpersonen, men mange andre er egentlig helt uviktige i historieforløpet. De har absolutt ingen påvirkning på historien. Ta dem ut, gi fortellerstemmen til en av de mer sentrale karakterene, og historien foreløper helt likt. Boka hadde hatt godt av et lite ryddesjau i stedet for å gi et stort galleri av karakterer som forvirrer.

Noe jeg likte veldig godt var hovedpersonen. Han er så nyansert. Han innehar mange personlighetstrek og har en fin dybde. Det var en flott utviklet karakter som virkelig blir dratt gjennom en rekke opplevelser som setter han på de mest ekstreme prøvelsene. Om man er enig i alle valgene og handlingene hans kan man jo sette spørsmåltegn ved, men de er hele tiden forståelige. Og jeg tror at mennesker satt i samme situasjon, om de ikke hadde gjort det samme, hadde nok tenkt tanken.  Det fineste var nok da han stod midt i det mørkeste og ikke endte opp med å handle helt slik han hadde planlagt. For selv i mørket finnes det små lysglimt. Som sagt: en flott og nyansert karakter.

Tittelen passer veldig godt til historien, på flere nivå. Ja, hovedkarakteren er anestesilege, men den passer også til den helt lammende følelsen dyp sorg kan gi. Som her treffer både hovedkarakteren og hans kone. En helt perfekt tittel.

Anestesi har en god utviklingskurve og den er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende. Og den har en ganske så åpen slutt. Noe som mange ganger kan være frustrerende, men ikke her. Den var såpass avsluttende at jeg fikk svar på det jeg lurte på. Samtidig kan man håpe på en oppfølger.

En spennende thriller jeg kan anbefale.

Tusen takk for anmeldereksemplar.

Du kan lese mer om boken på crimenoir.no

Reklamer

Vårfestivalen 2018

 

Forrige uke gikk Cappelen Damms vårfestival av stabelen. Festivalen holdes årlig, men dette var vår første. Vårfestivalen startet torsdag 3. mai og ble avsluttet lørdag 5. mai. I løpet av disse tre dagene ble det holdt 19 arrangementer. Jeg skulle likt å si forskjellige, men siden en del av forfatterne var med på flere av samtalene, ble mange nokså like.

Vi fikk dessverre ikke med oss alle; til det ble det litt for vanskelig med full jobb og arrangementer på formiddagen. Det vi fikk med oss var imidlertid veldig bra og inspirerende.

På torsdag fikk vi møte

Jan-Philipp Sendker, forfatteren bak Kunsten å høre hjerteslag. Hans filosofi er at kjærlighet kan reparere alt. En meget romantisk mann, med et stort talent for skriving. Han har reist jorden rundt flere ganger og har mange hjerteskjærende historier å fortelle om de menneskene han har møtt. Ofte trekker han disse historiene inn i bøkene sine. Ideen til Kunsten å høre hjerteslag fikk han av sin sønn for mange år siden, som da han var liten likte å høre på farens hjerteslag.

Lucy Dillon, forfatteren bak 100 umistelige ting. For noen år tilbake ga hun ut boken Ensomme hjerter og hjemløse hunder, en bok Julie Karoline likte veldig godt. Den nye boken handler om minnene vi knytter til tingene vi eier og hvor viktig det er å gi slipp på ting. Hun liker å skrive om kvinner som forelsker seg i seg selv, om kvinner som får bedre liv ved å utforske selvet. Hun henter inspirasjon til historiene sine ved å lytte til andres samtaler og ved å lese lokale aviser. Ofte må hun notere ned samtaler hun har med venner for å forsikre seg om at de ikke ender opp i en bok, da hun ikke alltid husker hvor hun får ideene fra.

Alyson Richman, forfatteren av Hele livet på en dag. For Richman starter det ofte med et spørsmål hun vil vite svaret på. Hun henter inspirasjon fra oppdagelser rundt om i verden, oppdagelser som gir ubesvarte spørsmål, og gjennom bøkene utforsker hun mulige svar. Hele livet på en dag ble inspirert av en historie fra Paris der det ble oppdaget en leilighet som har vært helt lukket siden 40-tallet. Spørsmålet er da selvfølgelig hvorfor?

Alyson Richman på Vårfestivalen 2018 | edgeofaword

Alyson Richman

Fedon Lindberg, som er ute med en ny kokebok, Naturlig slank. Han  la frem ny forskning som viser hvor viktig tarmfloraen er for helsen og humøret vårt. Mye viktigere enn tidligere antatt.

Henriette Lien har kommet med en livsstilsbok, En yogareise, og snakket om hvordan yoga endret livet hennes.

Andreas Viestad og Gry Hammer har begge kommet med bøker med oppskrifter og  tips til hvordan å leve et mer bærekraftig liv.

Programlederen Fridtjof Nilsen har kommet med en idiotsikker bok med kakeoppskrifter. Oppskrifter hentet fra, eller inspirert av, deltagerne på kakekrigen. Han mener at hvis han klarer å bake disse kakene, kan enhver «idiot» klare det.

På lørdag fikk vi med oss

Hanne Cecilia Aas som med Naturligvis har skrevet en bok full av enkle tips for å leve mer bærekraftig.

Mia Frogner med Grønn bonanza fortalte om sitt liv som veganer og hvordan det å spise kjøttfritt ikke har noen påvirkning på tiden matlagingen tar.

Tommy Tønsberg, 10 tips til dyrking av grønnsaker og urter, ga oss tips og ideer til hagen vår.

Ingeborg Senneset, Anoreksi, snakket med psykolog Peder Kjøs om veien ut av spiseforstyrrelser. Om hvor sammensatt problemstillinger ofte er, og at for mange er spiseforstyrrelser faktisk en løsning på et større problem, og ikke et problem i seg selv, noe psykiatrien ikke alltid er god nok til å plukke opp.

Sarah Jio, den verdensberømte forfatteren av ni bøker, deriblant Fioler i mars og Hjem til deg, snakket om sitt forfatterliv og ga noen tips til å skrive romaner. Jio henter inspirasjon fra mennesker hun møter, de hun bare går forbi eller de hun ser på gaten. Ofte ender slike tilfeldige treff i en hel bok. Problemet er ikke å komme på ideer, sier hun, problemet er å ha tid til å skrive alle ideene.

Cappelen Damm satte sammen et godt program i denne festivalen. Det er flere arrangement vi gjerne skulle vært med på. Kanskje neste gang?

Goodiebags ble også delt ut, og selvfølgelig var det mulighet til å kjøpe bøkene til forfatterne. Det gikk litt hardt ut over bankkortet denne helgen …

Tusen takk til Cappelen Damm for et flott arrangement.

Teatersport på Vårfestivalen til Cappelen Damm | edgeofaword

 

 

Håndbok for superhelter. Del 1: Håndboka

Skrevet av Elias og Agnes VåhlundHåndbok for superhelter – Del 1: Håndboka | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Sjanger: Barnebok

Originaltittel: Handbok för superhältar. Del 1: Handboken (Rabén & Sjögren, 2017)

Oversatt av Helene Heger Voldner

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Du kan flykte fra fiendene dine.

Men du kan ikke flykte fra deg selv.

Lisa er ni år gammel. Moren hennes har dratt til utlandet for å jobbe, og Lisa må flytte fra alle vennene sine og bo hos mormoren sin. Og som om det ikke er ille nok, er guttene på den nye skolen helt pyton. Hun har så store og utstikkende ører, og hver dag når hun er på vei hjem fra skolen, løper de etter henne og erter henne for de store ørene.

Hver natt legger hun seg med hendene presset mot ørene, i håp om at de til slutt vil bli værende sånn, bare hun holder dem lenge nok. Men ørene hennes nekter å adlyde, og mobbingen fortsetter.

En dag søker hun tilflukt fra mobberne på biblioteket, der søsteren til mormor jobber. Og mens hun sitter hulkende mellom noen hyller, ser hun noe lyse mot henne på nederste hylle. Det er en bok hun aldri har sett før, «Håndbok for superhelter».

Beskrivelsene av superkrefter og hvordan man trente dem opp, var så detaljert at det rett og slett måtte være en ekte håndbok.

Men det er noe merkelig ved denne boken: når hun går for å registrere lånet, ligger den ikke i systemet. Det er som om den ikke finnes i det hele tatt. «Vet du hva jeg tror? […] Jeg tror du kan låne den akkurat så lenge du trenger den», sier søsteren til mormor.

Den kvelden bestemmer Lisa seg for at hun skal lære seg noen superkrefter og ta oppgjør med bøllene en gang for alle.

Det var i alt 101 ulike superkrefter man kunne lære seg. I boka stod det at man ikke burde trene på mer enn tre forskjellige ferdigheter om gangen, for å være sikker på at [det] ikke skjedde en kortslutning i hjernen.

Håndbok for superhelter er en kick-ass tegneserie for alle gutter og jenter som drømmer om å bli superhelt. Den har fart, spenning, skurker, superkrefter og en liten dose humor. Den handler om å ta kontroll over livet sitt og å reise seg mot de som gjør oss vondt.

Dette er som sagt en tegneserie, og mye av historien formidles via bildene. Det er begrenset med tekst på hver side, og teksten er enkel og direkte. Ikke er boken for lang heller. Håndbok for superhelter egner seg derfor godt til lesetrening.

Dette er en super gave eller et flott tilskudd til biblioteket til barn fra 6 år og oppover. Som en introduksjon til tegneserier, kan den bane vei for én av de mest populære bokseriene for alderen 9+, nemlig Amuletten.  Og best av alt, dette er første bok i en serie.

Dyrespråk: Evnen til å snakke med alle dyr på hele jorden, unntatt pinnedyr.

Sekten på Tåkøy

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

The Mistletoe Murder and other stories

Skrevet av P.D. JamesThe Mistletoe Murder | P.D. James

Forlag: Faber & Faber (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det vel greit å lese julekrim selv om det egentlig er tid for påskekrim?

P.D. James var en anerkjent krimforfatter. Hun har skrevet en rekke krimromaner og noveller. Selv likte hun utfordringen ved å skrive noveller. Mange av hennes krimnoveller er blitt publisert i ulike publikasjoner. The Misteltoe Murder and Other Stories kom ut i 2016.

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

«What did I think of it?» Adam paused for a moment and considered. «My dear Aunt Jane, I don’t think I’ll ever have another case like it. It was pure Agatha Christie.»

Det tok meg ikke mange timene å lese novellene. På hytta med fyr i peisen og snødekte fjell var stemningen komplett. Jeg koste meg.

Engelsken er avansert. Selv jeg, som er ganske stødig i engelsk, strevde her og der. Jeg møtte flere ord jeg ikke kan, kanskje da spesielt noen adjektiv vi ikke-engelsk språklige nok sjelden er borti. Språket har nok endret seg noe siden disse novellene ble skrevet på 60–70- tallet. Og med mye informasjon som skal ut på få sider, må man kanskje bruke de litt mer spesielle ordene.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om handlingene i novellene da jeg raskt kan komme til å røpe for mye. Det jeg kan si er at novellene har overraskende plott og at man sjelden skjønner hvem morderen er før det blir røpet.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre.

Alt i alt er boka en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme. Selv med den utfordrende engelsken koste jeg meg med boka. Og hvis du ikke prøver deg på den nå i påsken, er den et flott tilskudd i juletider.

«Then hurry. It’s urgent. He’s dead.» «Are you sure?» «Of course I’m sure. He’s cold and he isn’t breathing and he’s got no pulse.» Dalgliesh was tempted to say, «In that case there’s no particular hurry,» but forbore.

I Skumringen Synger Svarttrosten

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent

Within the Sanctuary of Wings | edgeofaword

Skrevet av Marie Brennan

Forlag: Titan Books (2017)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En leseopplevelse utenom det vanlige har kommet til sin ende. Bok nummer fem i en fantastisk serie er lest, med motstridende følelser. Jeg har kost meg med det siste kapittelet i Lady Trents eventyr samtidig som jeg har gruet meg til å bli ferdig.

Før jeg går videre med anmeldelsen må jeg advare mot spoilere. Det kan hende jeg røper mer enn hva jeg har lyst til. Det kan også være lurt å sjekke ut anmeldelsene på de fire første bøkene: A Natural History of Dragons, The Tropic of Serpents, Voyage of the Basilisk, In the Labyrinth of Drakes.

Writing the final volume of one’s memoirs is a very peculiar experience. This book does not chronicle the end of my life… This book is not the conclusion of my tale, but it is the conclusion of a tale.

Lady Trent har blitt voksen og er en rik kvinne med innflytelse, men selv om Isabella har blitt en meget kjent og anerkjent person innenfor dragemiljøet, er hun fremdeles ikke tatt med i de indre sirkler. Mange dører er fremdeles lukket for henne og hun vet alt hun må gjøre noe stort før det er for sent. Nye oppdagelser kommer ofte og Isabella blir stresset med tanke på at hun kanskje ikke rekker å nå sin livsambisjon. Da en fremmed mann forteller om en hittil ukjent dragerase, setter hun av sted med sin gode venn Tom, ektemannen Suhail og den fremmede. Sammen drar de til verdens høyeste fjell, hvor Isabella ender med å gjøre sitt livs største oppdagelse.

But never had such tempting bait been dangled in front of me, with so many obstacles between. Suhail watced me chew on this problem for days. Then, one evening as we sat in my study, he said, «Please do not tak this the wrong way. But … why are you so determined to go?» … I sighed. «I feel like I haven’t done anything.»

Dette er boken de andre fire har ledet opp til. Dette er den store finalen. Allikevel ble jeg litt skuffet. Bøkene har bygget opp til noe stort, og ja, stort er det, men veldig regulert. I de tidligere bøkene har Isabella alltid havnet i et eller annet. Hvor hun må kjempe for å overleve. Kanskje det er derfor jeg ble skuffet denne gangen? Hun var aldri i skikkelig fare. Det føltes i hvert fall ikke slik. Det kan ha noe med skrivestilen, eller noe med mine forventninger.

Selv om serien i sin helhet har vært en heidundrende reise, syns jeg Brennan avslutter med den svakeste boka i serien. Dette endte med å bli den boka i serien på fem jeg likte minst.

Vi er i den samme verdenen som i de andre bøkene, men den har, naturligvis, endret seg noe. Samfunnet utvikler seg og historien endrer seg. Men verdenen er kjent, det har ikke kommet de store endringene. Vi følger de samme personene, de samme målene, og mange av Isabellas tidligere valg følger henne fremdeles. Brennan har bygd en flott og troverdig verden.

Engelsken er grei. Noen fremmedord her og der, men ikke så mye at det går utover forståelsen eller leseopplevelsen. Den sarkastiske humoren sitter fremdeles løst og Isabella har fremdeles mye tæl. Hun er ei dame med bein i nesa og er absolutt ei dame det er verdt å lese om.

Men, som sagt, vi er nå ved veis ende. En serie jeg er utrolig glad for at jeg snublet over i bokhandelen. Og jeg som kjøpte den første boka fordi den hadde så fint cover. Lite visste jeg da at jeg skulle bli så hektet på disse bøkene.

Les. Drøm. Nyt. Det har i hvert fall jeg gjort.

If there is any conclusion to my tale (apart from my death, which I hope is yet a good way off), it is that the heart of it will never truly end. Although my memoirs are of course the story of my life and career, they are also a story of discovery: of curiosity, and investigation, and learning… I take comfort in knowing that others will carry this tale forward…

When Charlie McButton Lost Power

Skrevet av Suzanne CollinsWhen Charlie McButton Lost Power | edgeofaword

Forlag: Puffin Books (2005)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min utfordring i 2017 var å lese bøker av Suzanne Collins. Da året var omme manglet bare en bok, som endelig dumpet ned i postkassen min andre uka i januar, over en måned etter at den var bestilt. Jaja, sånn kan det gå.

Boka er nå lest, i hvert fall. Og jeg koste meg med den. Selv om jeg bare brukte minutter, var den en glede å lese.

Collins ble inspirert av sønnen sin til å skrive historien. Etter en dag da hennes dataspillelskende sønn måtte finne på andre ting å gjøre siden strømmen gikk. En artig bok om det å finne nye gleder i livet. Om det å finne ut at livet byr på så mye mer enn man tror.

Boka er skrevet på rim, med illustrasjoner av Mike Lester som utfyller teksten. Det er ikke mye tekst på hver side, men det er en del engelske uttrykk som barn kommer til å trenge hjelp til. Om boka er oversatt til norsk, vet jeg ikke, men det er uansett en flott bok som kan brukes i engelsklæringen.

Så, selv om boka kom for sent til at jeg klarte utfordringen min innen utgangen av året, er jeg glad for at jeg fikk lest den.

Collins har en fin skrivestil, som passer godt til målgruppen hennes. Og illustrasjonene gir en ekstra glede da det flere flotte og små detaljer. Jeg finner noe nytt hver gang jeg åpner boka.

Anbefales!

Hvis du ønsker å sjekke ut de andre bøkene til Suzanne Collins jeg har anmeldt, sjekk ut:

The Hunger Games Trilogy

Gregor the Overlander

Gregor and the Prophecy of Bane

Gregor and the Curse of the Warmbloods

Gregor and the Marks of Secret

Gregor and the Code of Claw

Jungelåret

Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Atlas over u-oppdagede øyer

Atlas over u-oppdagede øyer | edgeofawordSkrevet av Malachy Tallack

Illustrert av Katie Scott

Forlag: Vega (2017)

Originaltittel: The Un-Discovered Islands (Polygon, 2016)

Oversatt av Punktum Forlagstjenester

Kilde: Goodiebag, Vega forlagstreff

Anmeldt av Julie Karoline

Samlet i denne boken finner du et helt arkipel av u-oppdagede øyer. … Hvert av disse stedene har sine egen historier. Ingen av dem er helt like. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre igjen knapt har vært viet oppmerksomhet. Alle sier noe om verdiene som rådet i samtiden, og alle har beriket sinnets geografi. Denne boken er et forsøk på å hylle og minnes disse u-oppdagede øyene, og på den måten fortelle historien om hvordan vi har skapt vårt bilde av verden.

Å sitte og lese et atlas fra begynnelse til slutt er ikke noe jeg har for vane å gjøre. Jeg kikker i dem nå og da når det er noe jeg lurer på. Land, landegrenser, hovedsteder, elver osv. Men dette atlaset er noe annerledes. Det er vel egentlig ganske så unikt. Atlas over u-oppdagede øyer er nettopp det den sier den er: et atlas over øyer som tidligere var å finne på verdenskartet, men som i løpet av århundrene har forsvunnet fra kartet.

Hvorfor de har forsvunnet er ofte et lettere spørsmål enn hvordan de kom på kartet til å begynne med. Boken tar nemlig for seg øyer som aldri har eksistert. Øyer som kommer fra religiøs overbevisning og gamle metaforer.

Øyer som har blitt oppdiktet av kapteiner som søker berømmelse og, kanskje enda viktigere, penger.

Øyer som rett og slett har blitt oppdaget flere ganger, av forskjellige personer, og gitt forskjellige navn.

Øyer som senere viser seg å være innbilning eller til og med is-berg.

Tallack har i boken plukket ut et lite utvalg av slike øyer. Fra de mest kjente, som Atlantis, til øyer vi ikke har hørt så mye om i moderne tider, men som en gang var mye diskutert og søkt etter.

Fra øyer som har skapt mye politisk uro, til øyer mennesker fremdeles velger å tro på.

Det er et beundringsverdig bakgrunnsarbeid Tallack har gjort. Fra å sammenligne gamle verdenskart til å lete opp historiene til de utvalgte øyene. Han legger også frem hypoteser om hvordan øyene kom til live til hvordan de etter hvert forsvant.

Illustrasjonene av Scott er nydelige. Scott er illustratøren bak Animalium og Botanicum. Illustrasjonene hjelper med å sette fantasien i sving og gir boken et fint særpreg.

Atlas over u-oppdagede øyer er en meget interessant lesing. Selv om det kanskje ikke er en bok du leser gjennom på kort tid, er den en bok som passer i de fleste bokhyller. En bok man plukker opp nå og da for å slå ihjel noen kjedsomme minutter, eller for å stille nysgjerrigheten. Eller kanskje for å gi det lille ekstra på den neste quizen du er med på, eller lager. Eller for å vekke fantasien?

Boken kan være en fin julegave for mange. Enten til historieglade personer, bokglade personer eller til personen som har alt.

Et hav av myter og mysterier, fantasier og bedrag.