Mumiens mysterium

Skrevet av Tom EgelandMumiens mysterium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Mumiens mysterium er bok tre i serien om Robert, og den følger spenningen og intensiteten til de to andre bøkene: Katakombens hemmelighet og Skatten fra Miklagard.

Roberts mamma er arkeolog, og Robert får lov til å bli med henne til Kongenes dal i Egypt og til utgravingen av en hittil ukjent grav.

Døden skal komme på raske vinger til den som forstyrrer gravens fred.

Ved inngangen til graven er det skrevet inn en forbannelse, og Robert er sikker på at forbannelsen ikke bare er en overtroisk advarsel. Når han møter Yasmin, bekrefter hun at det ligger en trist og skjebnesvanger historie bak funnet i gravkammeret. Hun forteller også at han har ti dager på seg å løse mysteriet om funnet før forbannelsen blir en virkelighet med verdensomspennende kraft. Ikke bare må Robert overtale moren sin om den overhengende faren, men han har også hensynsløse gravrøvere i hælene som vil gjøre hva som helst for å få tak i skattene i gravkammeret.

Robert følte seg svimmel. Ør. Pusterøret ble stadig trangere. Forbannelsen! innså han nå.

En spennende bok. Full av mysterier, hemmeligheter og forfølgelse. Spenningen starter allerede på første side og det er nærmest non-stop helt til siste side. Tempoet er høyt, men heldigvis ikke heseblesende.

Robert er en flott karakter. En usikker fjortis som er nysgjerrig, utålmodig og utrolig modig når det trengs. Samtidig er det mamma han roper på når han har det som verst. Han forelsker seg raskt, men vet ikke helt hvordan han skal håndtere det. Han er utspekulert og smart, men har fremdeles en del han må lære da han er en smule dumdristig. Alt i alt en meget troverdig ung mann.

Andre karakterer blir ikke forklart så nøye, som regel bare utseende. Men det er greit, det er Robert vi følger.

«Det er ganske mange hvis-er i alt du sier, Robert.» Han nikket. «Det største hvis-et,» sa han, «er om jeg har rett. Og hvis jeg har rett…» Han ristet på hodet. «Hvis jeg har rett, da  vi lykkes.» Moren så ned. Tenkte. Nikket. «Du har selvsagt rett i det.» «Jeg har hatt rett før.» Hun møtte blikket hans. «Ja. Du har jo det.»

Egeland har fått med mye i en ungdomsbok. Her følger man flere parallelle historier på en gang, men han skriver de så lett at de ikke er vanskelige å følge for en ung leser. Språket er lett, og nye (for unge lesere) begreper blir forklart gjennom faktabokser. Egeland har funnet et flott måte å sy de inn i teksten uten å ødelegge flyten. Og man kan lett hoppe over de hvis man ikke trenger forklaringene.

Bøkene om Robert kan leses frittstående, men i Mumiens mysterium blir ting som skjedde i Skatten fra Miklagard nevnt, så hvis man ikke ønsker spoilere bør man lese de i rekkefølge.

Serien om Robert er en flott ungdomsbok, og jeg anbefaler den. Ikke bare til ungdom, den kan også gå til yngre, sterke lesere.

Og til voksne selvsagt…

Reklamer

Wives and Daughters

Wives and Daughters | edgeofaword

Skrevet av Elizabeth Gaskell

Forlag: Oxford World’s Classics (2008)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser meg videre i årets utfordring. Her på bloggen har jeg hvert år plukket meg ut en ny forfatter og utfordringen er å lese alle bøkene gitt ut av den valgte forfatteren. Tidligere har jeg lest Nicholas Sparks romaner og Suzanne Collins sine barne-og ungdomsbøker. I år valgte jeg meg Elizabeth Gaskell, 1810-1865, og skal lese hennes 6 romaner. Jeg er ferdig med Mary Barton og North and South. Og nå: Wives and Daughters.

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

For noen år siden så jeg en BBC serie (1999) basert på boka, en serie jeg likte godt. Og nå, endelig, har jeg også fått lest boka. Serien har holdt seg veldig nær boka, til og med flere av dialogene er hentet rett fra boka. Artig! Så om du velger å bare se serien mister du egentlig ingen ting.

For boka er tykk. Over 600 sider, og språket er ganske tungt, så dette er ikke en bok du pløyer gjennom på kort tid. Og tenk: 600 sider på en tid da alt ble skrevet for hånd? Ikke rart Gaskell brukte noen år på å skrive den.

«…Everything must have a beginning.»

Molly Gibson er hovedpersonen i boka. Hun bor sammen med sin far, en landsbylege, og de har et godt og nært forhold. Faren innser plutselig at Molly er i ferd med å bli en ung kvinne uten en mor til å beskytte eller oppdra henne riktig. Derfor gifter han seg med Hyacinth Kirkpatrick, en enke som har ei datter på Molly sin alder, Cynthia Kirkpatrick. Å plutselig få en stemor er alt annet enn hva Molly ønsker seg, og hun finner utvidelsen av familien vanskelig å bære. Samtidig blir hun meget glad i sin nye søster. Hyacinths nye oppgave i livet er å få de to jentene godt gift, og når de to unge mr. Hamleys blir introdusert til familien starter intrigene. Mens Molly vokser opp og blir en vakker og omtenksom kvinne, lærer hun å elske folk for hva de er og ikke for hva de ser ut som.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

«… I only wish it were Molly’s good fortune to meet with such another.» «I will try for her; I will indeed, » said Mrs Gibson… «No, don’t. That’s one thing I forbid. I’ll have no «trying» for Molly.» (said Mr. Gibson)

Jeg storkoste meg med denne boka. Og selv om jeg visste hvordan historien endte var den ikke mindre spennende av den grunn. Her finner man latter og tårer om hverandre, og Molly blir raskt en favoritt. Selv om man mange ganger kunne ønske hun var litt flinkere til å kjempe for seg og sine ønsker.

Karakterene i boka er mange og varierte. Den mest interessante er nok Cynthia. Hun har mange lag, og man kommer aldri helt i dybden på henne, selv om man kan lett tro at man kjenner og forstår henne. Jeg vil tørre å påstå at hun er en av de mest interessante karakterene jeg noensinne har møtt blant de bøkene jeg har lest i mitt liv. Det er en vanskelig karakter Gaskell har skapt, og en som er vanskelig å beskrive, men hun har gjort en fabelaktig jobb med henne. Og selv om Cynthia skaper en del uro i Molly sitt liv, ønsker man hele tiden at ting skal ordne seg for henne også.

«Try and be a little more cheerful. Youth is gay. You are young, and therefor you ought to be gay.»

Engelsken er, forståelig nok, av det mer utfordrende laget. Ikke bare er ordene gamle og formuleringene vanskelige, men hele setningsoppbyggingen kan ofte ta pusten vekk fra en. Det er en del formuleringer jeg skummet gjennom, uten helt å forstå nøyaktig hva Gaskell prøver å forklare, men så lenge man forstår helheten, går det vel greit? Det er også en del henvisninger til dikt, bøker og andre tidsriktige skriverier som gikk meg hus forbi, men heldigvis blir de fleste forklart i en liste bakerst i boka.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

Mary Barton

Skrevet av Elizabeth GaskellMary Barton | edgeofaword

Forlag: Wordsworth Editions Limited (2012)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. Tidligere har jeg lest North and South, og nå ble det Mary Barton sin tur. Jeg visste ingenting om denne boken før jeg startet med den, og for en gledelig opplevelse det har vært.

Mary Barton ble utgitt første gang i 1848 og er Gaskells debutroman. På den tiden boken ble skrevet var det store sosioøkonomiske forandringer i Europa på grunn av den industrielle revolusjonen. Boken skildrer et rikt og detaljert bilde av livet til arbeiderklassen og avstanden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Mary Barton ble mye kritisert i Gaskells levetid.

Mary Barton er ei ung sydame i industrielle Manchester. Hun vet hvordan sult og nød føles på kroppen og drømmer om å komme seg ut av fattigdommen. Da rikmannssønnen Harry Carson fatter interesse for hennes skjønnhet, begynner hun å tro at hun har funnet veien til et bedre liv. Men når barndomsvennen Jem Wilson frir, virker ikke veien så sikker lenger. Før hun rekker å tenke ut hva hun skal gjøre, og hva hjertet hennes egentlig vil, skjer et drap som kan ødelegge hennes fremtid for alltid.

She knew she was very pretty; the factory people as they poured from the mills, and in their freedom told the truth (whatever it might be) to every passer-by, had early let Mary into the secret of her beauty. If their remarks had fallen on an unheeding ear, there were always young men enough, in a different rank from her own, who were willing to compliment the pretty weaver’s daughter as they met her in the streets. Besides, trust a girl of sixteen for knowing it well if she is pretty….

Som nevnt over: en gledelig opplevelse har det vært å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Visste du at tredemøllen opprinnelig var en straffemetode i viktorianske fengsel?

Ja? Nei? Boken er full av slike små opplysninger om datidens samfunn. Opplysninger skrevet av en kvinne i middelklassen, men allikevel så informative og skarpsindige. Gaskell ble noe kritisert for sin forkjærlighet for arbeiderklassen og hennes kritikk mot de øvrige klassene som hadde i sin makt å endre den lutfattige og desperate hverdagen til mange, men som sjelden løftet en finger. Og som en kvinne i datidens samfunn er det noen ting hun ikke helt klarer å forklare uten å avsløre sin ignoranse. Likevel er det mye lærdom å hente fra hennes verker.

Oh, it is terrible, that sudden information that one you have known has met with a bloody death! You seem to shrink from the world where such deeds can be committed, and to grow sick with the idea of the violent and wicked men of earth.

Boken er noe treg i starten. Gaskell bruker lang tid på å sette grunnlaget og livshistorien til Mary. Det føles litt omstendig til å begynne med, men den tar seg fort opp. Mary Barton vokser mye i løpet av boken, og selv om kjærlighetshistorien kan føles som et hovedtema, syns jeg utviklingen til Mary er større. Hun tar noen store personlige oppgjør og konfronterer en del overbevisninger hun tidligere har antatt som selvfølgeligheter. Hun er en karakter du sympatiserer med, og heier på, kanskje ikke fra starten av boka, men absolutt etter hvert.

Before my telling you so truly what folly Mary felt or thought injures her without redemtion in your opinion, think what are the silly fancies of sixteen years of age in every class, and under all circumstances.

Gaskell hopper også mye mellom karakterene. Det er hun som sitter med jeg-stemmen i boken, og hun har skrevet romanen som om hun forteller en historie hun har hørt, noe som gir henne mulighet til å hoppe inn i hver karakter fortløpende. Dermed vet man alltid hva alle tenker og føler, og man skjønner fort hvem morderen er. Men boken er fremdeles spennende, veldig spennende. Gaskell har skrevet en godt gjennomtenkt historie.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

It was as if two people were arguing the matter; that mournfull desponding comunication between her former self, and her present self. Herself, a day, an hour ago; and herself now. For we have every one of us felt how a very few minutes of the months and years called life will sometimes suffice to place all times past and future in an entirely new light; will make us see the vanity or the criminality of the bygone, and so change the aspect of the coming time that we look with loathing on the very thing we have most desired.

Engelsken til tross, og selv om mysteriet rundt drapet aldri er særlig uklart for leserne, likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

Kryptalportalen

Skrevet av Bobbie PeersKryptalportalen | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kryptalportalen er oppfølgeren til Luridiumstyven, boken som vant Arks barnebokpris i 2015. Den leste jeg i fjor, og nå i vinter gikk turen til bok to om William Wenton.

William Wenton er tilbake sammen med foreldrene sine i Norge. Der venter han på å bli hentet av bestefaren sin og brakt tilbake til Instituttet for Posthuman Forskning. Etter noen vanskelige dager, og et møte med en mystisk og skremmende person, blir han endelig hentet tilbake til Instituttet, men ingenting er slik det var.

«Hva er snart over? Livene våre?»

Kryptalportalen er en god oppfølger av Luridiumstyven. Det høye tempoet og spenningen fortsetter. William blir dratt lenger inn i problemene som oppstod i den første boka og han prøver så godt han kan å gjøre det som forventes av han. Men hvor mye kan man egentlig forvente av en ung gutt?

William utvikler seg ikke spesielt i løpet av boka, men han kommer ofte i konflikter og i situasjoner hvor han må handle til tross for sin redsel. Som en karakter man kan se opp til er William er god kandidat. Han er nerdete, morsom og tøff. Han handler ofte til tross for sin redsel. William innehar mange karaktertrekk man i dagens samfunn ofte setter mot hverandre. Kan man virkelig være nerdete og tøff? Svaret er selvfølgelig ja, og William gjør det kult å være nerdete/smart.

Samtidig sitter jeg igjen med den samme skuffelsen som sist. Tempoet er alt for høyt. Det er mange spennende ting som blir presentert i løpet av boka, men det blir ikke godt nok utforsket. Dette gjør at boka ikke blir mer enn middelmådig for meg. Ok, jeg vet, dette er en barnebok, men kan man ikke forvente mer allikevel?

Jeg hørte noen rykter om at forfatteren egentlig skrev historien som et filmmanus, men at han ikke fikk støtte til det, dermed ble det bok i stedet. Hvis det stemmer, skjønner jeg opplegget i boka bedre. Alt det som jeg syns mangler, kan nok komme bedre frem visuelt.

Bøkene har blitt meget populære, og jeg skjønner det. De er spennende. Gode karakterer, uforutsigbarhet og humor. Alt man kan ønske seg i en barnebok. Jeg skulle så gjerne bare hatt mer. Litt mer tid til å oppleve alle ideene som presenteres. Litt mer rom til å virkelig utforske verdenen Peers har skapt.

Kan vel konkludere med at bøkene er såpass gode at de skulle vært lengre.

Absolutt bøker som kan anbefales til barn 10+. Yngre barn kan også prøve seg på bøkene, hvis de er sterke lesere eller med hjelp av voksne, da språket krever noe tolkning og lesing mellom linjene. Ellers møter vi få vanskelige ord. Bøkene passer ypperlig til høytlesing eller samlesing.

Anestesi

Skrevet av Henrik Fram (pseudonym) Anestesi | edgeofaword

Forlag: Fokus Invest Forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det kom en forespørsel om vi ønsket å anmelde en krimbok. Vi sier da sjelden nei til å lese, så vi takket pent ja, og Anestesi ramlet ned i postkassen min i april.  Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, jeg er en én bok om gangen person, og lesebunken min blir av en eller annen grunn aldri mindre…

Han tenkte. Urkrafte. Han visste at den var der, at han lett kunne hente den. Han hadde gjort det før. Dratt dit, og hentet den. Hentet den opp og frem. Hentet den til hjernen og kroppen. Den var svaret på den lammende, blindende frykten og angsten. Den var motsatset: handling, klarsyn, tunnelsyn.

Thomas Bernts er vant til å være i stressende situasjoner. Som anestesilege klarer han å holde hodet kaldt når det gjelder. Han er gift med en vakker fransk kvinne og sammen har de to barn. Selv med mye reising med jobben, klarer han å være med familien. Så skjer det utenkelige: eldstedatteren Anne blir borte fra en klassetur, og Bernts står foran det verste tenkelige som kan skje og det mørkeste av det mørke. Klarer han å holde hodet kaldt i møte med mørket, eller vil han gi tapt?

En spennende thriller, dette her. Og som lærer må jeg si at det absolutte marerittet må være om en av elevene mine blir borte på klassetur, så denne boken traff rett i redselen. Og alle historier som omhandler det mørke som kan skje barn blir, for meg, ekstra grusomme. Denne boken handler ikke bare om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Jeg må si at historien gjorde inntrykk på meg, og det er jo alltid en god bokopplevelse når det skjer. Samtidig gikk den ikke helt til topps. En av grunnene til det er steg for steg skrivestilen. Det blir for detaljert. Alt blir beskrevet nesten som en oppskrift. Det er en god del setninger som kunne vært slått sammen ved å kutte ned på detaljene uten at det hadde gått ut over handlingen.

Som f.eks: 

Han trakk pusten. Så grep han inn i venstre innerlomme og tok ut pakken med Lucky Strikes. Han trykket inn sigarettenneren i dashbordet. Det gikk syv sekunder. Tenneren poppet ut. Han tente sigaretten med den rødglødende enden. Han trakk inn, dypt, mens han satte sigarettenneren tilbake på plass. Så satte han bilen i gir. Og kjørte ut på hovedveien.

En annen ting som gjorde at boka ikke fikk toppscore var all hoppingen mellom karakterer. Hvis du har lest noen av de andre anmeldelsene mine, vet du at jeg ikke er noen fan av en slik skrivestil. Jeg liker best historier med èn fortellerstemme. Og her blir aldri fortellerstemmen lenge hos en enkelt karakter. Leseren møter til stadig nye karakterer. Hvorav noen er bare med på noen få sider og føles ikke viktige i forhold til historien. Hvorfor ha dem med, og med fortellerstemme, når de er med så lite?

Thomas Bernts treffer vi igjen gang på gang, noe som er bra. Han er jo hovedpersonen, men mange andre er egentlig helt uviktige i historieforløpet. De har absolutt ingen påvirkning på historien. Ta dem ut, gi fortellerstemmen til en av de mer sentrale karakterene, og historien foreløper helt likt. Boka hadde hatt godt av et lite ryddesjau i stedet for å gi et stort galleri av karakterer som forvirrer.

Noe jeg likte veldig godt var hovedpersonen. Han er så nyansert. Han innehar mange personlighetstrek og har en fin dybde. Det var en flott utviklet karakter som virkelig blir dratt gjennom en rekke opplevelser som setter han på de mest ekstreme prøvelsene. Om man er enig i alle valgene og handlingene hans kan man jo sette spørsmåltegn ved, men de er hele tiden forståelige. Og jeg tror at mennesker satt i samme situasjon, om de ikke hadde gjort det samme, hadde nok tenkt tanken.  Det fineste var nok da han stod midt i det mørkeste og ikke endte opp med å handle helt slik han hadde planlagt. For selv i mørket finnes det små lysglimt. Som sagt: en flott og nyansert karakter.

Tittelen passer veldig godt til historien, på flere nivå. Ja, hovedkarakteren er anestesilege, men den passer også til den helt lammende følelsen dyp sorg kan gi. Som her treffer både hovedkarakteren og hans kone. En helt perfekt tittel.

Anestesi har en god utviklingskurve og den er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende. Og den har en ganske så åpen slutt. Noe som mange ganger kan være frustrerende, men ikke her. Den var såpass avsluttende at jeg fikk svar på det jeg lurte på. Samtidig kan man håpe på en oppfølger.

En spennende thriller jeg kan anbefale.

Tusen takk for anmeldereksemplar.

Du kan lese mer om boken på crimenoir.no

Vårfestivalen 2018

 

Forrige uke gikk Cappelen Damms vårfestival av stabelen. Festivalen holdes årlig, men dette var vår første. Vårfestivalen startet torsdag 3. mai og ble avsluttet lørdag 5. mai. I løpet av disse tre dagene ble det holdt 19 arrangementer. Jeg skulle likt å si forskjellige, men siden en del av forfatterne var med på flere av samtalene, ble mange nokså like.

Vi fikk dessverre ikke med oss alle; til det ble det litt for vanskelig med full jobb og arrangementer på formiddagen. Det vi fikk med oss var imidlertid veldig bra og inspirerende.

På torsdag fikk vi møte

Jan-Philipp Sendker, forfatteren bak Kunsten å høre hjerteslag. Hans filosofi er at kjærlighet kan reparere alt. En meget romantisk mann, med et stort talent for skriving. Han har reist jorden rundt flere ganger og har mange hjerteskjærende historier å fortelle om de menneskene han har møtt. Ofte trekker han disse historiene inn i bøkene sine. Ideen til Kunsten å høre hjerteslag fikk han av sin sønn for mange år siden, som da han var liten likte å høre på farens hjerteslag.

Lucy Dillon, forfatteren bak 100 umistelige ting. For noen år tilbake ga hun ut boken Ensomme hjerter og hjemløse hunder, en bok Julie Karoline likte veldig godt. Den nye boken handler om minnene vi knytter til tingene vi eier og hvor viktig det er å gi slipp på ting. Hun liker å skrive om kvinner som forelsker seg i seg selv, om kvinner som får bedre liv ved å utforske selvet. Hun henter inspirasjon til historiene sine ved å lytte til andres samtaler og ved å lese lokale aviser. Ofte må hun notere ned samtaler hun har med venner for å forsikre seg om at de ikke ender opp i en bok, da hun ikke alltid husker hvor hun får ideene fra.

Alyson Richman, forfatteren av Hele livet på en dag. For Richman starter det ofte med et spørsmål hun vil vite svaret på. Hun henter inspirasjon fra oppdagelser rundt om i verden, oppdagelser som gir ubesvarte spørsmål, og gjennom bøkene utforsker hun mulige svar. Hele livet på en dag ble inspirert av en historie fra Paris der det ble oppdaget en leilighet som har vært helt lukket siden 40-tallet. Spørsmålet er da selvfølgelig hvorfor?

Alyson Richman på Vårfestivalen 2018 | edgeofaword

Alyson Richman

Fedon Lindberg, som er ute med en ny kokebok, Naturlig slank. Han  la frem ny forskning som viser hvor viktig tarmfloraen er for helsen og humøret vårt. Mye viktigere enn tidligere antatt.

Henriette Lien har kommet med en livsstilsbok, En yogareise, og snakket om hvordan yoga endret livet hennes.

Andreas Viestad og Gry Hammer har begge kommet med bøker med oppskrifter og  tips til hvordan å leve et mer bærekraftig liv.

Programlederen Fridtjof Nilsen har kommet med en idiotsikker bok med kakeoppskrifter. Oppskrifter hentet fra, eller inspirert av, deltagerne på kakekrigen. Han mener at hvis han klarer å bake disse kakene, kan enhver «idiot» klare det.

På lørdag fikk vi med oss

Hanne Cecilia Aas som med Naturligvis har skrevet en bok full av enkle tips for å leve mer bærekraftig.

Mia Frogner med Grønn bonanza fortalte om sitt liv som veganer og hvordan det å spise kjøttfritt ikke har noen påvirkning på tiden matlagingen tar.

Tommy Tønsberg, 10 tips til dyrking av grønnsaker og urter, ga oss tips og ideer til hagen vår.

Ingeborg Senneset, Anoreksi, snakket med psykolog Peder Kjøs om veien ut av spiseforstyrrelser. Om hvor sammensatt problemstillinger ofte er, og at for mange er spiseforstyrrelser faktisk en løsning på et større problem, og ikke et problem i seg selv, noe psykiatrien ikke alltid er god nok til å plukke opp.

Sarah Jio, den verdensberømte forfatteren av ni bøker, deriblant Fioler i mars og Hjem til deg, snakket om sitt forfatterliv og ga noen tips til å skrive romaner. Jio henter inspirasjon fra mennesker hun møter, de hun bare går forbi eller de hun ser på gaten. Ofte ender slike tilfeldige treff i en hel bok. Problemet er ikke å komme på ideer, sier hun, problemet er å ha tid til å skrive alle ideene.

Cappelen Damm satte sammen et godt program i denne festivalen. Det er flere arrangement vi gjerne skulle vært med på. Kanskje neste gang?

Goodiebags ble også delt ut, og selvfølgelig var det mulighet til å kjøpe bøkene til forfatterne. Det gikk litt hardt ut over bankkortet denne helgen …

Tusen takk til Cappelen Damm for et flott arrangement.

Teatersport på Vårfestivalen til Cappelen Damm | edgeofaword

 

 

Håndbok for superhelter. Del 1: Håndboka

Skrevet av Elias og Agnes VåhlundHåndbok for superhelter – Del 1: Håndboka | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Sjanger: Barnebok

Originaltittel: Handbok för superhältar. Del 1: Handboken (Rabén & Sjögren, 2017)

Oversatt av Helene Heger Voldner

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Du kan flykte fra fiendene dine.

Men du kan ikke flykte fra deg selv.

Lisa er ni år gammel. Moren hennes har dratt til utlandet for å jobbe, og Lisa må flytte fra alle vennene sine og bo hos mormoren sin. Og som om det ikke er ille nok, er guttene på den nye skolen helt pyton. Hun har så store og utstikkende ører, og hver dag når hun er på vei hjem fra skolen, løper de etter henne og erter henne for de store ørene.

Hver natt legger hun seg med hendene presset mot ørene, i håp om at de til slutt vil bli værende sånn, bare hun holder dem lenge nok. Men ørene hennes nekter å adlyde, og mobbingen fortsetter.

En dag søker hun tilflukt fra mobberne på biblioteket, der søsteren til mormor jobber. Og mens hun sitter hulkende mellom noen hyller, ser hun noe lyse mot henne på nederste hylle. Det er en bok hun aldri har sett før, «Håndbok for superhelter».

Beskrivelsene av superkrefter og hvordan man trente dem opp, var så detaljert at det rett og slett måtte være en ekte håndbok.

Men det er noe merkelig ved denne boken: når hun går for å registrere lånet, ligger den ikke i systemet. Det er som om den ikke finnes i det hele tatt. «Vet du hva jeg tror? […] Jeg tror du kan låne den akkurat så lenge du trenger den», sier søsteren til mormor.

Den kvelden bestemmer Lisa seg for at hun skal lære seg noen superkrefter og ta oppgjør med bøllene en gang for alle.

Det var i alt 101 ulike superkrefter man kunne lære seg. I boka stod det at man ikke burde trene på mer enn tre forskjellige ferdigheter om gangen, for å være sikker på at [det] ikke skjedde en kortslutning i hjernen.

Håndbok for superhelter er en kick-ass tegneserie for alle gutter og jenter som drømmer om å bli superhelt. Den har fart, spenning, skurker, superkrefter og en liten dose humor. Den handler om å ta kontroll over livet sitt og å reise seg mot de som gjør oss vondt.

Dette er som sagt en tegneserie, og mye av historien formidles via bildene. Det er begrenset med tekst på hver side, og teksten er enkel og direkte. Ikke er boken for lang heller. Håndbok for superhelter egner seg derfor godt til lesetrening.

Dette er en super gave eller et flott tilskudd til biblioteket til barn fra 6 år og oppover. Som en introduksjon til tegneserier, kan den bane vei for én av de mest populære bokseriene for alderen 9+, nemlig Amuletten.  Og best av alt, dette er første bok i en serie.

Dyrespråk: Evnen til å snakke med alle dyr på hele jorden, unntatt pinnedyr.

Sekten på Tåkøy

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

The Mistletoe Murder and other stories

Skrevet av P.D. JamesThe Mistletoe Murder | P.D. James

Forlag: Faber & Faber (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det vel greit å lese julekrim selv om det egentlig er tid for påskekrim?

P.D. James var en anerkjent krimforfatter. Hun har skrevet en rekke krimromaner og noveller. Selv likte hun utfordringen ved å skrive noveller. Mange av hennes krimnoveller er blitt publisert i ulike publikasjoner. The Misteltoe Murder and Other Stories kom ut i 2016.

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

«What did I think of it?» Adam paused for a moment and considered. «My dear Aunt Jane, I don’t think I’ll ever have another case like it. It was pure Agatha Christie.»

Det tok meg ikke mange timene å lese novellene. På hytta med fyr i peisen og snødekte fjell var stemningen komplett. Jeg koste meg.

Engelsken er avansert. Selv jeg, som er ganske stødig i engelsk, strevde her og der. Jeg møtte flere ord jeg ikke kan, kanskje da spesielt noen adjektiv vi ikke-engelsk språklige nok sjelden er borti. Språket har nok endret seg noe siden disse novellene ble skrevet på 60–70- tallet. Og med mye informasjon som skal ut på få sider, må man kanskje bruke de litt mer spesielle ordene.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om handlingene i novellene da jeg raskt kan komme til å røpe for mye. Det jeg kan si er at novellene har overraskende plott og at man sjelden skjønner hvem morderen er før det blir røpet.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre.

Alt i alt er boka en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme. Selv med den utfordrende engelsken koste jeg meg med boka. Og hvis du ikke prøver deg på den nå i påsken, er den et flott tilskudd i juletider.

«Then hurry. It’s urgent. He’s dead.» «Are you sure?» «Of course I’m sure. He’s cold and he isn’t breathing and he’s got no pulse.» Dalgliesh was tempted to say, «In that case there’s no particular hurry,» but forbore.

I Skumringen Synger Svarttrosten

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.