Visning

Skrevet av Sofie SarenbrantVisning av Sofie Sarenbrant | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Visning pågår (Damm förlag, 2014)

Oversatt av Henning J. Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Familien Gøransson har visning på huset sitt i Bromma, et idyllisk villastrøk i Stockholm. Morgenen etter visningen finner den 6 år gamle Astrid sin pappa drept i husets gjesterom, et rom han er henvist til på grunn av forestående skilsmisse.
Det er ingenting som tyder på innbrudd, og mordvåpenet er en av husets kjøkkenkniver.

Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Et av spørsmålene hun stiller seg er om noen kan ha gjemt seg i huset etter visningen, noe som forsterkes av at Astrid påstår at en fremmed var inne på rommet hennes den natten.

Hun ligger helt stille i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har glidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrede nattkjolen holder henne varm nok.

Gjennom hele boka får vi også følge, det vi kan anta er, morderens egne tanker. Men forfatteren holder oss på pinebenken fordi det ikke er opplagt hvem (dvs. bokens jeg-person) som kommer med disse tankene. Jeg er normalt ikke så begeistret for slike «brudd» i en spennende handling, men i dette tilfellet gir det boken en ekstra dimensjon.

I god tradisjon leder forfatteren mistanken i flere retninger i løpet av historien. Selv offerets kone, Cornelia, slipper ikke unna mistanke i og med at hun holder informasjon tilbake overfor politiets etterforskere.

I boken treffer vi mange personer, som alle er vevd inn i hverandres liv. Deriblant Hugo, Emma Skölds ekskjæreste.  Hugo er sjalu og forøker å gjøre livet surt for Emmas nye samboer, Kristoffer, som er eiendomsmegler, ved å møte opp på visninger og komme med negative påstander om visningsobjektet.

«Jeg synes det lukter mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham hører hva han sier. Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak.

At Hugo får mistanken rettet mot seg forsterkes også av at Kristoffer hadde megleransvar for Cornelias hus.

Cornelias mann, Hans, har et alkoholproblem og er tidvis voldelig. Cornelia vil ut av dette forholdet og ønsker derfor skilsmisse, hvilket er foranledningen for salget av huset deres. Cornelia lever i konstant frykt for hva Hans kan foreta seg når han har drukket.

Lyden av slepende skritt får Cornelia til å sperre opp øynene og stirre ut i mørket. Hun blir øyeblikkelig lysvåken og lytter etter tegn til at han befinner seg utenfor soverommet. Frykten griper fatt i henne med det samme.

Personer som er sekundære i handlingen blir også bragt inn i dramatiske og livstruende hendelser. Dette gjelder i særdeleshet Josefin, som er Emmas søster og i tillegg Cornelias venninne.

Den rare drømmen tar liksom aldri slutt. Josefin blendes av et lys som er så sterkt at hun må lukke øynene. Øyelokkene føles blytunge. Hele tiden trekkes hun mot lyset, samtidig som hun kjemper imot. Når hun kommer til bevissthet igjen, ligger hun taus og stille.

At vi her har med en kvinnelig forfatter å gjøre er tydelig (en rent personlig «analyse»). Vi får delta i barnefamiliers daglige gjøremål, med levering og henting av barn i skole og barnehage, beskrivelser av husets interiør osv. Dette er kanskje ikke mannlige forfattere så opptatte av, men på denne måten blir man bedre kjent med menneskene i historien.

Er dette en spennende bok?

Ja, definitivt.

Den starter langsomt – det er ikke så mye som skjer i første halvdel av boken. Denne delen bruker forfatteren til å bygge opp persongalleriet og handlingsmønsteret. Men jeg lover, den blir spennende nok, og etter hvert blir den en skikkelig «page turner». Og når morderens identitet endelig blir avslørt vil nok mange lesere bli overrasket. Derfor er konklusjonen: løp og kjøp. Jeg står inne for en femmer.

Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og godt likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Dragsug

Skrevet av Yrsa SigurdardóttirDragsug | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Sogid

Oversatt av Silje Beite Løken

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardóttir er for tiden en av Islands heteste krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og høster stadig strålende kritikk. Dragsug er hennes niende roman og er oppfølgeren til DNA som kom ut på norsk i 2016. DNA ble kåret til beste Islandske kriminalroman i 2014. Dragsug er den første av Sigurdardóttirs bøker jeg leser.

I Dragsug møter vi politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Huldar blir satt til å etterforske en liste med navn funnet i en tidskapsel utenfor en skole. Listen er over mennesker som skal drepes i løpet av 2016, og raskt viser det seg at politiet er nødt til å ta listen på alvor.

«Jeg går ut fra at du har undersøkt om noen som har disse initialene, har dødd under mistenkelige omstendigheter, eller hva?» «Ja. Det har jeg. Det er ikke lenge siden årsskiftet, og vi har ingen slike tilfeller i det nye året.» Han dro arkene til seg og rullet dem tett sammen. «Men 2016 er så vidt i gang. Hvem vet hva vi kan forvente oss?»

Huldar er blitt degradert fra avdelingsleder til etterforsker etter hendelsene i DNA, og det er slik han ender opp med listen skrevet av en barnehånd 15 år tidligere. Ingen andre på stasjonen tenker noe særlig over listen, men Huldars magefølelsen sier noe annet. Når et drap inntreffer, og det viser seg at offerets navn står på listen, begynner Huldar, med Freyjas hjelp, å nøste i gamle saker for å finne morderen.

Dragsug er spennende, det er det ingen tvil om; man trekkes gjennom boken i et relativt høyt tempo, og spenningen er alltid til stede. Dette er en vaskeekte krim og mange av krimsjangerens trekk dukker opp: bestialske mord, flere mistenkte og en etterforsker med problemer.

Jeg kan se hvorfor boken høster så mye god kritikk. Den er godt utarbeidet, plottet stikker dypt og karakterene er varierte. Sigurdardóttir skriver med en fin og stødig hånd – her finnes ingen løse tråder og den røde tråden er lett å følge.

Huldar lente hodet bakover og lukket øynene. Det var som om alt jobbet mot dem i denne saken.

Det som skurret litt hos meg var skrivestilen. Misforstå meg rett, Sigurdardóttir skriver bra. Språket er lett og ledig, og lesingen flyter godt. Det jeg fant slitsomt var hvor nøye alt er skrevet og forklart. Sigurdardóttir kan godt stole mer på leserne sine. Mye av det hun bruker sider på å forklare klarer jeg fint å finne ut av på egen hånd. Her er det ikke mye lesing mellom linjene. Et eksempel: Huldar sitter og tenker på noe han vet hvordan fungerer, allikevel blir det nøye forklart. Hvorfor sitter Huldar og forklarer noe han allerede vet til seg selv?

Dette skjer flere ganger gjennom boken og trekker ofte leserens oppmerksomheten vekk fra det som virkelig skjer. I tillegg hadde det kuttet ned ganske så mange sider i den 438 sider lange boken.

Noe annet jeg også stusset på var den store oppklaringen på slutten. Hvilken mistenkt sitter i avhør og gladelig forteller alt som er gjort? I detalj? For meg virket ikke dette spesielt troverdig, spesielt når det nevnes tidligere i boken at man sjelden får fram hele sannheten i slike saker. Ikke var den store avsløringen så overraskende heller. Jeg klarte enkelt å tenke meg til morderens motiv uten å få det forklart.

Jeg er ganske så delt når det gjelder Dragsug. Den er spennende, og jeg likte karaktergalleriet. Jeg likte historieforløpet, som var godt utarbeidet, og at det ikke var unødvendig mye blod og gørr. Det jeg ikke likte var skrivestilen; den var for nøye, for forklarende. Jeg foretrekker forfattere som stoler mer på leserne sine.

Dragsug endte opp som en midt på treet bok for meg.

Skatten fra Miklagard

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?

Den stumme jenta

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Jordfast

Skrevet av Graham NortonJordfast | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Holding (Hodder & Stoughton 2016)

Oversatt av Ina Kirsten Sundal Widerøe

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Graham Norton er en irsk komiker, skuespiller, TV-programleder og journalist. Han er nok aller mest kjent fra talkshowet Graham Norton Show. Han har tidligere gitt ut tre humorbøker. Jordfast er hans første roman.

Duneen er en stille landsby i Irland, hvor det sjelden skjer noe, så når noen benrester etter et menneske dukker opp på en bondegård, får innbyggerne livene sine snudd på hodet. PJ Collins, landsbyens lensmann, får plutselig en ordentlig kriminalsak å etterforske, men det viser seg raskt at innbyggerne i Duneen har flere hemmeligheter. Hemmeligheter de ikke ønsker at skal se dagens lys.

«De fant noe da de gravde fram fundamentene, og de tror det er et lik.» Suppebollen traff gulvet med et brak, og bitene spredte seg til hvert eneste hjørne i rommet.

Denne boka overrasker. Jeg har aldri tenkt på Graham Norton som noe annet enn en komiker og TV-programleder. Da Juritzen spurte om jeg ville lese denne og jeg hørte hvem forfatteren er, innrømmer jeg at jeg ble overrasket. Og nysgjerrig. Og for å være helt ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger, men boka overrasket meg. I den positive retningen.

Vi møter en stor samling med karakterer her. Vi hopper mellom dem uten noen skille eller avklaring. Her hopper du fra den ene til den andre fra den ene setningen til den andre. Dette er noe jeg ikke er spesielt glad i, og er kanskje det som trekker ned boka litt. Allikevel er persongalleriet så variert at det imponerer. Alle er ulike. Alle har de personligheter, med arr og hemmeligheter. Og alle har de en utvikling i løpet av historien. Fantastisk.

Han flyttet blikket fra utgravingene og ned mot skolen, tok fram notatboka for å dra ut tiden, og håpet desperat at han ga inntrykk av å være en profesjonell politimann som fulgte protokollen.

Følelsene ligger hele tiden og bobler rett bak ordene her. Og Norton har gjort en fenomenal jobb med å beskrive de og gjøre de troverdige. Gamle lengsler, kjærlighet, sorg, skuffelse og knuste drømmer er alle representert. Noe som gir boken og karakterene en fin dybde. Jeg følte virkelig med alle karakterene. De var så levende, så troverdige.

Som Irish Times skrev: «En betydelig prestasjon … ekte karakterer og nydelige følelser.»

Man skulle tro at en bok skrevet av en humorkonge skulle være mer artig og kanskje til og med fjollete. Heldigvis er ikke fjollete et passende adjektiv om Jordfast. Vi finner humor her, men den er ganske lett og enkel. Det er ikke en humor som forstyrrer eller ødelegger historien.

Boken er godt skrevet, om enn noe rotete da den hopper mye fram og tilbake mellom karakterene. Den røde tråden er hele tiden lett synlig og lett og holde i, selv med all hoppingen. Oversettelsen er grei. Widerøe har gjort en god jobb, men jeg stusser på noen av ordvalgene, da spesielt adjektivene. Om dette er Widerøes oversettelse eller Nortons skrivestil er vanskelig å si da jeg ikke har noen referansepunkter.

Flere har kritisert boken for å falle litt mellom to stoler. Jordfast er satt inn i krim sjangeren, men den kan like godt passe inn i roman sjangeren. Dette er absolutt ingen krimkrim. Flere har kalt denne en kosekrim, og jeg syns den betegnelsen passer bedre. For hvis dette er en krim kan også bøker av Kathrine Webb og Lucinda Riley, blant andre, kalles krim. Dette er en roman med en kriminell handling som bakteppe. Det er vanskelig å sette boken i en sjanger. Eller i en bås, om du vil. Uansett er det en fin bok.

Alt i alt har Graham Norton skrevet en flott debutroman. Den grep meg godt og holdt meg fast til siste side var lest. Jordfast er en bok jeg kan anbefale.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Harpiks

Skrevet av Ane RielHarpiks | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Harpiks (2015)

Oversatt av Cecilie Winger

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Årets oppkjøring til påsken er i gang. I år, som i fjor, kommer vi til å legge ut en anmeldelse hver dag denne uka for å gi deg noen tips til påskens krimlesing. Først ut er Ane Riels Harpiks. En mørk, dyster og ond, men samtidig så vakkert skrevet, krim.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men han oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.

Liv er ei lita jente som bor sammen med sin far og ekstremt overvektige mor på en liten øy. De er de eneste som bor på øya. Nå og da drar Liv til naboøya for å hente mat og andre ting familien trenger uten å vite at det hun egentlig gjør er å stjele. Faren kaller det en lek. Det er også en lek at far stenger henne inne i en container oftere og oftere. For Liv er alt dette normalt. Å bo på en gård hvor søppelet hoper seg opp, å ha en far som samler på absolutt alt og en mor som bare ligger i sengen er Livs normalitet. Det er heller ikke merkelig at far melder henne død, når hun slettes ikke er det.

Okay, jeg skjønner godt at det høres ganske merkelig ut når jeg bare forteller det slik, men det var slik det var. Vi var ikke helt som de andre, det fant jeg ut underveis.

Liv er i førskolealderen og hun har ingen venner. Hun er vant til å bo i rot og møkk, far har samlet alt for mye søppel, men hun elsker han og mor. Liv er ikke i tvil om at far elsker henne. Far vet best og han vet alt. Så når han dreper farmor er det litt merkelig, men ikke unormalt.

Det er først når hun legger merke til hvor ryddig det er hos de hun sniker seg inn til om natten, når dyrene på gården begynner å lide (selv om far alltid har sagt at de ikke skal la dyr lide) og far slutter å bli med henne i skogen eller på de mange lekene deres, at hun begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal. Men hva skal man gjøre når man er lita og det ikke er så lett å forstå?

Men det underligste, og det verste, var øynene som stirret på meg under de store brynene. De stirret uten å se. Det var som om det var kommet en melkeaktig hinne over de vennligste øynene jeg kjente. Det var som jeg ikke lenger kunne få øye på far.

Liv er fortellerstemmen i historien. Det tar derfor ganske så lang tid før leseren skjønner hvordan forholdene egentlig er på gården. Liv er såpass ung at hun ikke helt skjønner hvor unormalt de lever. For henne har det nesten alltid vært sånn. Hun kan så vidt huske en tid da ting var annerledes.

Jeg kunne huske at det ikke alltid hadde vært så mye hjemme hos oss, slik det var nå. Jeg kunne huske at vi en gang i tiden kunne bruke kjøkkenet og badet på ordentlig. Ikke bare til å ha ting i. Jeg tror nok at jeg ville foretrekke at det fortsatt var slik. At det ikke var fullt så mange ting der. På den annen side var det ikke noe av det vi hadde som jeg hadde lyst til å unnvære. Og far sa at vi skulle passe på det.

Liv sin historie blir avbrutt av kapitler om Jens Haarder, Livs far. Om hans barndom og hans utvikling. I disse delene sitter leseren på utsiden og forståelsen for situasjonen blir bredere. Jeg likte svært godt denne oppklaringen og fant ikke hoppene mellom fortellerstiler for slitsomt. Riel får det hele til å flyte fint.

Språket er så vakkert, så skjørt og nydelig. Noe som også gjør det vanskeligere å få satt fingeren på hva som faktisk foregår. Det blir en sterk kontrast til grusomhetene boken faktisk inneholder.

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Han hadde satt fram en skammel til meg for at skulle få bedre utsyn til alt sammen, og der stod jeg altså og kikket. Det var merkelig, for på den ene siden hadde jeg lyst til å løpe langt vekk – lyst til å løpe opp og gjemme meg på soverommet til mor eller til å løpe av sted og gjemme meg i containeren sammen med Carl. På den annen side hadde jeg lyst til å stå på skammelen og se alt sammen. Til å være der sammen med far.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Katakombens hemmelighet

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

Djevelmasken

Skrevet av Tom EgelandDjevelmasken | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.

Høstens pocketparty hos Gyldendal

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine  amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.