Galgen

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Kjemikeren

Skrevet av Stephenie MeyersKjemikeren | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Originaltittel: The Chemist (Sphere, 2016)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Forfatteren bak Twilight serien og the Host har kastet seg ut i en ny sjanger. Med Kjemikeren har hun skrevet en spennende thriller.

Nå var hun sitt andre jeg, den som byrået kalte Kjemikeren, og Kjemikeren var en maskin. Nådeløs og iherdig. Nå var hennes monster sluppet løs.

Alex er på rømmen. I flere år har hun holdt seg i konstant bevegelse slik at hennes tidligere arbeidsgivere ikke skal få tak i henne. De ønsker henne nemlig død. De har vært nære på å drepe henne flere ganger, men Alex har lært en del om det å holde seg skjult og hennes ferdigheter innen kjemi gjør det vanskelig å komme nær henne. Helt til en dag de finner henne. Hun mottar en e-post med et tilbud hun ikke kan si nei til. Ved å utføre en siste jobb for dem vil de la henne leve. Alex øyner en mulighet og sier ja til tilbudet. Det skal vise seg å sette henne i enda større fare enn det hun var i fra før.

Ikke regn med det, sa hun til seg selv. Ikke la det gå til hodet på deg og hemme dømmekraften. Ikke la håpet gjøre deg dum.

Alex er ei lita dame med kvaliteter man sjelden liker i en hovedkarakter. Hun har utført grusomme handlinger og hun ber ikke om noens tilgivelse. Hun ønsker ikke at noen skal forstå heller, men hun fortjener ikke å dø for det hun har gjort. Hun gjorde tross alt det hun ble bedt om. Og hvem er verst? Den som utfører handlingene eller den som beordrer den?

Å skrive en historie med en hovedkarakter med slike lite attraktive ferdigheter er tøft gjort. Hvordan vil en leser ta i mot en slik karakter? Joda, man gir den karakteren en spennende og ufortjent kamp. Blander inn en god dose med romantikk og strør noen kampscener på toppen. Og det fungerer. Kjemikeren er spennende og nærmest umulig å legge fra seg. Hvis leseren er villig til å overse noen ting, da.

Hun hadde trent på det så mange ganger, og fått bekreftet at hun klarte det ved de tre anledningene som ikke hadde vært øvelse. Hun hadde overlevd. Systemet hennes hadde virket. 

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt. Hvilken mann forelsker seg i en torturist? Og i det hun torturerer han? Det lukter litt Stocholmsyndrom, egentlig, men nei da, her er de sjelevenner. Ment for hverandre. Og hun forelsker seg mens hun torturerer han? Merkelig.

«Dette kommer vi til å angre på…» sa hun … «Dette kommer jeg aldri til å angre på,» sa han bestemt. Med tanke på den korte tidslinjen de sto ovenfor, var det ingen grunn til å kaste bort så mye som et sekund hun kunne tilbringe med han. Lykke med tidsfrist… 

Og karakterene må være rundt de tretti, hvis man regner litt på den informasjonen man får. Men de oppfører seg ikke slik. De oppfører seg som tenåringer. Nå er det bøker for ungdom Meyer mestrer best, så det er kanskje ikke så rart. Kjemikeren føltes ofte mer som en ungdomsbok enn en thriller for voksne.

Sjangermessig faller boken mellom to stoler. Tematisk sett er det en type bok, men skrivemessig sett er det en annen.

Allikevel har Meyer klart å skrive en spennende bok. Jeg la alle irriterende momenter til side og bare nøt spenningen. Jeg ga opp å prøve å plassere karakterene i riktig aldersgruppe og da fungerte det. Helt til slutten.

Hvorfor byttet Meyer plutselig fortellerstemme i epilogen? Plutselig følger vi en helt fremmed mann som ikke har hatt noe med historien tidligere å gjøre. Det føles litt for amatørmessig og alt jeg sitter igjen med er hvorfor?

«Er det … jeg vet ikke … er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Spurte Daniel alvorlig. Hun så på han, overrasket over tårene som presset på. «Jeg syns ikke jeg fortjener hjelp av deg, Daniel.»

Jeg har et meget ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

En grav for to

Skrevet av Anne HoltEn grav for to | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har ikke lest mange Anne Holt bøker tidligere, men etter at jeg hørte henne snakke om sitt forfatterskap, og sin nye heltinne, på Forfatterne kommer 2018 hos Gyldendal i fjor høst, ble jeg nysgjerrig. Holt er ei artig dame med en kriminelt god fantasi. Og en krim satt til det norske skiløperforbundet måtte jeg lese. Dette treffer tross alt rett i den norske folkesjela.

Du vet, søker du hevn, så grav en grav for to.

Selma Falcks liv er i oppløsning. Hun har mistet jobben, huset, ektemannen og barna. Hun har selv skyld i at det har blitt sånn, men nå ser hun ingen vei ut, ingen vei tilbake. Hun sitter i et vrak av en leilighet, med en katt hun ikke kan fordra, og må innrømme at slaget er tapt. Helt til hun får en mulighet hun ikke kan si nei til. En mulighet til å rette opp noe av takraset hun har forårsaket. Norges fremste skiløper, Hege Chin Morelli, er nemlig dopingtatt. Hege står fast på at hun ikke har dopet seg, og mens dagene raskt nærmer seg OL uttaket, ønsker Heges far at Selma finner ut av dopingskandalen. Selma veves raskt inn i et nettverk av kameraderi, økonomisk rot, skjult fiendskap og lyssky forbindelser.

Alt var i ferd med å rakne. … Et eller annet sted i alt som hadde skjedd den siste knappe uka lå det likevel noe hun ikke riktig fikk tak i, noe plagsomt; en ørliten stein i skoen hun aldri hadde tid til å stanse for å bli kvitt.

Holts nye heltinne er ikke en super fantastisk dame. Dette er ei dame med historie, med feil og mangler, med en personlighet som ikke alltid er like lett å like. Det er noe spesielt å lese bøker med hovedpersoner det tar en stund å like. Karakterer som har personlighetstrekk som gnisser mot sine egne. Det gir en egen liten utfordring i tillegg til det litterære.

Noe var helt feil, og det kom til å bli oppklart.

En grav for to er spennende. Og hvis du klarer å finne ut nøyaktig hva som skjer før du har lest halve boka er du god. Holt har klart å skrive en krim som forvirrer, men ikke på en negativ måte. Ikke på en usammenhengende og dårlig utarbeidet måte, men på den måten vi ønsker å finne i en krim.

Gjennom boka hopper vi mellom flere ulike personer og det er litt mange karakterer å holde styr på. Siden jeg fremdeles ikke er noe fan av bøker som hopper mellom mange karakterer fant jeg det til tider litt irriterende. Det hjelper lite at det er Selma vi følger mest.

Språket er lett og ledig. Det flyter godt og er absolutt ikke tunglest. Det er lite som må tydes mellom linjene, det meste er lett å forstå. Gjør det enkle språket boken dårligere? Overhodet ikke. Noen ganger er det veldig deilig å slappe helt av og bare bli underholdt, uten å måtte tyde og tolke hver setning man møter.

Og jeg ble underholdt. Dette er en ganske så typisk krimbok som er sterkt inspirert av Therese Johaug saken. Mange er kanskje litt lei av den og tenker nok at romanen dermed blir kjedelig. Nei, sier jeg. Hovedspørsmålet i En grav for to er jo tenk om noen faktisk hadde blitt sabotert? Og det virker som Holt virkelig har kost seg med sin versjon av spørsmålet.

Det er nå alt begynner. … Det er nå jeg kan rette opp i alt som har hendt.

Kastanjemannen

Skrevet av Søren Sveistrup Kastanjemannen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Originaltittel: Kastanjemanden

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)

Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».

Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.

Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.

Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.

Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?

Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.

Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.

Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.

Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.

«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»

Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.

Codex

Skrevet av Tom Egeland Codex  | edgeofaword

Forlag: Capitana (2018)

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.

Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?

Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.

«Jeg stoler på deg, Beltø.»

Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.

Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?

Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.

Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.

Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).

Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.

«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»

Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.

Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.

Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.

Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

 

Bare du som passer på

Skrevet av Jarle Sten OlsenBare du som passer på | edgeofaword

Forlag: Format forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Moen, video-journalist i NRK, blir rekruttert (under tvang) til å jobbe for en gruppe som kaller seg SORG: spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. SORG sender ham til Bø i Telemark, hvor han blir satt til å overvåke tre unge syriske menn. Oppdraget som kun går ut på å observere og rapportere, viser seg å være langt farligere enn forventet, og Moen ender med å rote i en fortid mange ønsker å glemme.

SORG. Bokstavene var en forkortelse for spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper, og i følge henne gjorde de akkurat det navnet innebar…Hun hadde ikke utdypet hvilke, kun at det krevde metoder som ikke ble håndtert av PST. Derfor eksisterte ikke SORG  offisielt. Av samme grunn var de avhengige av sivilister, som kunne utføre oppdrag for dem i kraft av sitt yrke… med det hun kalte for mildt press i en vinn-vinn situasjon. Akkurat nå følte jeg meg hverken utsatt for mildt press eller i en situasjon jeg likte.

Et interessant plott i seg selv, egentlig, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over utførelsen. Boka har flere fine trekk, men jeg mener den kunne vært bedre med  bearbeiding.

De tre syrerne blir brukt så mye, egentlig overbrukt hvis det forklarer noe, at man skjønner fort at det ikke er her problemet ligger. Det er ikke de som dreper menneskene i Bø. Dermed blir ikke det forsøket på å forvirre leseren helt vellykket. Samtidig klarte jeg ikke å gjette hvem den skyldige var, og når den store avklaringen kom, ble jeg overrasket. Jeg så ikke den komme. Så der gjorde forfatteren en god jobb. Men, hvis jeg skal pirke, så ble det litt plukket ut av det blå for meg. Det var ingenting i boka som hintet om at det var den karakteren som var den skyldige. Så ja, jeg ble overrasket, men også en smule forvirret.

Vi var satt til å gjøre en jobb vi i utgangspunktet ikke hadde noen forutsetning for. Det ga ikke mening.

Jeg forstod ikke helt hva som var poenget med SORG, annet enn at de var sinnssykt irriterende. Og dette var hovedkarakteren enig med meg i. Ikke skjønte jeg helt hvordan han kom seg unna dem til slutt heller.

Med hensyn til SORG var forfatteren meget kryptisk. Det var jo et litterært middel, siden hovedpersonen ikke skjønner dem helt han heller, men som leser liker jeg å forstå. Det som skjer kan gjerne være merkelig eller uvirkelig så lenge jeg skjønner det ut fra historiens perspektiv.  Og her gjorde jeg ikke det. Ta bort hele SORG og historien kunne fungert like bra, med noen tilpasninger selvfølgelig. Kanskje til og med bedre.

Språket i boka er greit. Ganske så lettlest. Man bruker ikke lang tid på å komme seg gjennom boka.

Og selv om jeg ikke falt pladask for historien, var den såpass spennende at jeg var nødt til å lese den ut. Jeg måtte finne ut hva som skjedde. Og er ikke det det aller viktigste med en bok? At leseren bare  lese ferdig?

Jeg prøvde å se det store bildet, men alt jeg så var biter i et puslespill som ikke passet sammen.

En helt grei bok. Grei underholdning, men dessverre ingen høydare for meg.

Tusen takk til Jarle Sten Olsen for anmeldereksemplar.

Anestesi

Skrevet av Henrik Fram (pseudonym) Anestesi | edgeofaword

Forlag: Fokus Invest Forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det kom en forespørsel om vi ønsket å anmelde en krimbok. Vi sier da sjelden nei til å lese, så vi takket pent ja, og Anestesi ramlet ned i postkassen min i april.  Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, jeg er en én bok om gangen person, og lesebunken min blir av en eller annen grunn aldri mindre…

Han tenkte. Urkrafte. Han visste at den var der, at han lett kunne hente den. Han hadde gjort det før. Dratt dit, og hentet den. Hentet den opp og frem. Hentet den til hjernen og kroppen. Den var svaret på den lammende, blindende frykten og angsten. Den var motsatset: handling, klarsyn, tunnelsyn.

Thomas Bernts er vant til å være i stressende situasjoner. Som anestesilege klarer han å holde hodet kaldt når det gjelder. Han er gift med en vakker fransk kvinne og sammen har de to barn. Selv med mye reising med jobben, klarer han å være med familien. Så skjer det utenkelige: eldstedatteren Anne blir borte fra en klassetur, og Bernts står foran det verste tenkelige som kan skje og det mørkeste av det mørke. Klarer han å holde hodet kaldt i møte med mørket, eller vil han gi tapt?

En spennende thriller, dette her. Og som lærer må jeg si at det absolutte marerittet må være om en av elevene mine blir borte på klassetur, så denne boken traff rett i redselen. Og alle historier som omhandler det mørke som kan skje barn blir, for meg, ekstra grusomme. Denne boken handler ikke bare om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Jeg må si at historien gjorde inntrykk på meg, og det er jo alltid en god bokopplevelse når det skjer. Samtidig gikk den ikke helt til topps. En av grunnene til det er steg for steg skrivestilen. Det blir for detaljert. Alt blir beskrevet nesten som en oppskrift. Det er en god del setninger som kunne vært slått sammen ved å kutte ned på detaljene uten at det hadde gått ut over handlingen.

Som f.eks: 

Han trakk pusten. Så grep han inn i venstre innerlomme og tok ut pakken med Lucky Strikes. Han trykket inn sigarettenneren i dashbordet. Det gikk syv sekunder. Tenneren poppet ut. Han tente sigaretten med den rødglødende enden. Han trakk inn, dypt, mens han satte sigarettenneren tilbake på plass. Så satte han bilen i gir. Og kjørte ut på hovedveien.

En annen ting som gjorde at boka ikke fikk toppscore var all hoppingen mellom karakterer. Hvis du har lest noen av de andre anmeldelsene mine, vet du at jeg ikke er noen fan av en slik skrivestil. Jeg liker best historier med èn fortellerstemme. Og her blir aldri fortellerstemmen lenge hos en enkelt karakter. Leseren møter til stadig nye karakterer. Hvorav noen er bare med på noen få sider og føles ikke viktige i forhold til historien. Hvorfor ha dem med, og med fortellerstemme, når de er med så lite?

Thomas Bernts treffer vi igjen gang på gang, noe som er bra. Han er jo hovedpersonen, men mange andre er egentlig helt uviktige i historieforløpet. De har absolutt ingen påvirkning på historien. Ta dem ut, gi fortellerstemmen til en av de mer sentrale karakterene, og historien foreløper helt likt. Boka hadde hatt godt av et lite ryddesjau i stedet for å gi et stort galleri av karakterer som forvirrer.

Noe jeg likte veldig godt var hovedpersonen. Han er så nyansert. Han innehar mange personlighetstrek og har en fin dybde. Det var en flott utviklet karakter som virkelig blir dratt gjennom en rekke opplevelser som setter han på de mest ekstreme prøvelsene. Om man er enig i alle valgene og handlingene hans kan man jo sette spørsmåltegn ved, men de er hele tiden forståelige. Og jeg tror at mennesker satt i samme situasjon, om de ikke hadde gjort det samme, hadde nok tenkt tanken.  Det fineste var nok da han stod midt i det mørkeste og ikke endte opp med å handle helt slik han hadde planlagt. For selv i mørket finnes det små lysglimt. Som sagt: en flott og nyansert karakter.

Tittelen passer veldig godt til historien, på flere nivå. Ja, hovedkarakteren er anestesilege, men den passer også til den helt lammende følelsen dyp sorg kan gi. Som her treffer både hovedkarakteren og hans kone. En helt perfekt tittel.

Anestesi har en god utviklingskurve og den er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende. Og den har en ganske så åpen slutt. Noe som mange ganger kan være frustrerende, men ikke her. Den var såpass avsluttende at jeg fikk svar på det jeg lurte på. Samtidig kan man håpe på en oppfølger.

En spennende thriller jeg kan anbefale.

Tusen takk for anmeldereksemplar.

Du kan lese mer om boken på crimenoir.no

Sekten på Tåkøy

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

Selvmordet

Skrevet av Ben OrmstadSelvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett.  Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

 

 

 

The Mistletoe Murder and other stories

Skrevet av P.D. JamesThe Mistletoe Murder | P.D. James

Forlag: Faber & Faber (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det vel greit å lese julekrim selv om det egentlig er tid for påskekrim?

P.D. James var en anerkjent krimforfatter. Hun har skrevet en rekke krimromaner og noveller. Selv likte hun utfordringen ved å skrive noveller. Mange av hennes krimnoveller er blitt publisert i ulike publikasjoner. The Misteltoe Murder and Other Stories kom ut i 2016.

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

«What did I think of it?» Adam paused for a moment and considered. «My dear Aunt Jane, I don’t think I’ll ever have another case like it. It was pure Agatha Christie.»

Det tok meg ikke mange timene å lese novellene. På hytta med fyr i peisen og snødekte fjell var stemningen komplett. Jeg koste meg.

Engelsken er avansert. Selv jeg, som er ganske stødig i engelsk, strevde her og der. Jeg møtte flere ord jeg ikke kan, kanskje da spesielt noen adjektiv vi ikke-engelsk språklige nok sjelden er borti. Språket har nok endret seg noe siden disse novellene ble skrevet på 60–70- tallet. Og med mye informasjon som skal ut på få sider, må man kanskje bruke de litt mer spesielle ordene.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om handlingene i novellene da jeg raskt kan komme til å røpe for mye. Det jeg kan si er at novellene har overraskende plott og at man sjelden skjønner hvem morderen er før det blir røpet.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre.

Alt i alt er boka en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme. Selv med den utfordrende engelsken koste jeg meg med boka. Og hvis du ikke prøver deg på den nå i påsken, er den et flott tilskudd i juletider.

«Then hurry. It’s urgent. He’s dead.» «Are you sure?» «Of course I’m sure. He’s cold and he isn’t breathing and he’s got no pulse.» Dalgliesh was tempted to say, «In that case there’s no particular hurry,» but forbore.