Skrevet av Yrsa Sigurdardóttir

Forlag: Kagge Forlag (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Sogid

Oversatt av Silje Beite Løken

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardóttir er for tiden en av Islands heteste krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og høster stadig strålende kritikk. Dragsug er hennes niende roman og er oppfølgeren til DNA som kom ut på norsk i 2016. DNA ble kåret til beste Islandske kriminalroman i 2014. Dragsug er den første av Sigurdardóttirs bøker jeg leser.

I Dragsug møter vi politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Huldar blir satt til å etterforske en liste med navn funnet i en tidskapsel utenfor en skole. Listen er over mennesker som skal drepes i løpet av 2016, og raskt viser det seg at politiet er nødt til å ta listen på alvor.

«Jeg går ut fra at du har undersøkt om noen som har disse initialene, har dødd under mistenkelige omstendigheter, eller hva?» «Ja. Det har jeg. Det er ikke lenge siden årsskiftet, og vi har ingen slike tilfeller i det nye året.» Han dro arkene til seg og rullet dem tett sammen. «Men 2016 er så vidt i gang. Hvem vet hva vi kan forvente oss?»

Huldar er blitt degradert fra avdelingsleder til etterforsker etter hendelsene i DNA, og det er slik han ender opp med listen skrevet av en barnehånd 15 år tidligere. Ingen andre på stasjonen tenker noe særlig over listen, men Huldars magefølelsen sier noe annet. Når et drap inntreffer, og det viser seg at offerets navn står på listen, begynner Huldar, med Freyjas hjelp, å nøste i gamle saker for å finne morderen.

Dragsug er spennende, det er det ingen tvil om; man trekkes gjennom boken i et relativt høyt tempo, og spenningen er alltid til stede. Dette er en vaskeekte krim og mange av krimsjangerens trekk dukker opp: bestialske mord, flere mistenkte og en etterforsker med problemer.

Jeg kan se hvorfor boken høster så mye god kritikk. Den er godt utarbeidet, plottet stikker dypt og karakterene er varierte. Sigurdardóttir skriver med en fin og stødig hånd – her finnes ingen løse tråder og den røde tråden er lett å følge.

Huldar lente hodet bakover og lukket øynene. Det var som om alt jobbet mot dem i denne saken.

Det som skurret litt hos meg var skrivestilen. Misforstå meg rett, Sigurdardóttir skriver bra. Språket er lett og ledig, og lesingen flyter godt. Det jeg fant slitsomt var hvor nøye alt er skrevet og forklart. Sigurdardóttir kan godt stole mer på leserne sine. Mye av det hun bruker sider på å forklare klarer jeg fint å finne ut av på egen hånd. Her er det ikke mye lesing mellom linjene. Et eksempel: Huldar sitter og tenker på noe han vet hvordan fungerer, allikevel blir det nøye forklart. Hvorfor sitter Huldar og forklarer noe han allerede vet til seg selv?

Dette skjer flere ganger gjennom boken og trekker ofte leserens oppmerksomheten vekk fra det som virkelig skjer. I tillegg hadde det kuttet ned ganske så mange sider i den 438 sider lange boken.

Noe annet jeg også stusset på var den store oppklaringen på slutten. Hvilken mistenkt sitter i avhør og gladelig forteller alt som er gjort? I detalj? For meg virket ikke dette spesielt troverdig, spesielt når det nevnes tidligere i boken at man sjelden får fram hele sannheten i slike saker. Ikke var den store avsløringen så overraskende heller. Jeg klarte enkelt å tenke meg til morderens motiv uten å få det forklart.

Jeg er ganske så delt når det gjelder Dragsug. Den er spennende, og jeg likte karaktergalleriet. Jeg likte historieforløpet, som var godt utarbeidet, og at det ikke var unødvendig mye blod og gørr. Det jeg ikke likte var skrivestilen; den var for nøye, for forklarende. Jeg foretrekker forfattere som stoler mer på leserne sine.

Dragsug endte opp som en midt på treet bok for meg.