Skrevet av Yrsa Sigurdardottir

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.