favoritt

The Midnight Library

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Matt HaigThe Midnight Library | edgeofaword

Forlag: Canongate Books ltd. (2020)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Noen ganger kan tilfeldigheter føre til noen gledelige overraskelser. Jeg var en tur innom bokhandelen (som jeg så alt for ofte er), og fant noen bøker jeg ville kjøpe. Da jeg oppdaget at de hadde et tre for to tilbud, plukket jeg med meg denne mer som en ettertanke på vei til kassa. De to andre bøkene har jeg ennå ikke lest, denne forelsket jeg meg i.

Matt Haig vant Winner of Best Fiction 2020 i Goodreads Choice Awards for The Midnight Library, og det er lett å forstå hvorfor. Denne romanen er en perle!

When she tought about it – and increasingly she had been thinking about it – Nora was only able to think of herself in terms of the things she wasn’t. The things she hadn’t been able to become. And there really were quite a lot of things she hadn’t become…

Fra baksiden av boken (fritt oversatt av meg): Noras liv har gått fra verre til verst. Så, når klokken slår tolv på hennes siste dag på jorden, blir hun forflyttet til et bibliotek. Her får hun muligheten til å utforske alle livsvalgene hun angrer på og leve om igjen alle livene hun kunne ha levd.

Noe som stiller det ultimate spørsmålet: med uendelige muligheter, hva er den beste måten å leve på?

… And now, last of all, she hadn’t even managed to become dead. It was pathetic really, the amount of possibilities she had squandered.

Vi sitter nok alle med anger for valg vi ikke tok, veier vi ikke gikk. Så hva om vi fikk muligheten til å gå tilbake og ta det valget vi ikke tok, gå den veien vi ikke gikk? Haig utforsker et meget spennende tema gjennom The Midnight Library. For det er lett å være ettterpåklok. Det er lett å sitte på den andre siden av et valg og tenke at alt hadde vært så mye bedre om vi gjorde ting annerledes. Men hadde det vært det? Ville alt blitt så mye bedre?

«So, you see? Sometimes regrets aren’t based on fact at all. Sometimes regrets are just …» She searched for the appropriate term and found it. «A load of bullshit.»

Haig skriver lett og nydelig om et stort tema. Måten han beskriver Nora og hennes enorme reise på er sårt og nydelig på en og samme tid. Han er en mester i å få frem store følelser på få ord. Det er lett å sette seg inn i Noras desperasjon og depresjon i begynnelsen av boken. Hun er en kvinne som er langt nede, hvor det er lett å tenke at alt hadde vært mye bedre «hvis bare…» Men selv om boken starter på et mørkt sted, lyser det håp gjennom det hele, og dette håpet driver oss gjennom boken.

Nora får muligheten til å gjøre ting om igjen. Hun er så full av anger og depresjon at hun svelger en mengde piller og våkner opp på et bibliotek. Et personlig bibliotek hvor hver bok representerer et valg ikke tatt, et liv ikke levd. Nå kan hun få leve seg gjennom disse valgene og se bakom «hvis bare…» Hun starter med de mest innlysende valgene, de største angrene, og sakte, men sikkert, lærer hun om seg selv og om livet.

And it became astoundingly clear to her, finally, in that moment:

She didn’t want to die.

And that was the problem. In the face of death, life seemed more attractive… 

Haig skriver pent og ryddig, det er lett å følge den røde tråden, vi følger kun Nora og hennes historie. Det er ikke et spesielt stort karaktergalleri i bokken og de få karakterene vi møter er rike og godt utviklede personer i sin egen rett. Det er ikke mange stereotyper her. Og selv om vi møter de samme få karakterene igjen og igjen blir det ikke kjedelig, da de er i et nytt liv og en ny situasjon hver gang vi møter dem.

Engelsken er enkel og lett og følge, det kreves ingen store språkferdigheter for å forstå denne boken. Men hvis du ikke ønsker å lese den på engelsk, finnes det en oversatt versjon: Midnattsbiblioteket gitt ut i 2022 fra Gursli Berg forlag.

There had, in short, been a lot of lives.

And among those lives she had laughed and cried and felt calm and terrified and everything in between.

Dette var en unik og uforglemmelig leseopplevelse, jeg både lo og felte noen tårer over sidene.  En bok jeg endte å lese på en formiddag og som kommer til å bli med meg lenge. En bok som seilte inn på listen over favoritter lenge før jeg var ferdig med den. En bok jeg anbefaler på det sterkeste.

Jeg er så glad for at jeg røsket med meg denne boken.

 

The Great Dune Trilogy

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Frank HerbertDune | edgeofaword

Forlag: Gollancz (1979)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis det er én sci-fi man bør lese i løpet av livet, er det Dune av Frank Herbert. Siden den kom ut første gang i 1965 har den blitt fremhevet som en must read innenfor sci-fi og regnes som en klassiker innenfor skjønnlitteratur. Boken er den mest solgte science fiction boken i verden og har vunnet en rekke priser. Nå er den også filmatisert for andre gang.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Dune og fikk endelig mulighet til det denne sommeren. Og for en bok! For en opplevelse! Det eneste jeg angrer på er at jeg valgte å kjøpe Dune, Dune Messiah og Children of Dune i ett bind, noe som utgjør en bok på over 900 sider. Nå, tykke bøker skremmer meg ikke, men den ble veldig tung å drasse på og holde. Jeg må innrømme at ønsket om en Kindle ble sterkt under denne lesingen.

«O you who know what we suffer here, do not forget us in your prayers.»

Dune er en planet dekket av uendelig ørken. Her er vann en sjeldenhet og livet er tøft for befolkningen. Men Dune er også en planet av uendelig rikdom, for her finnes Spice, et stoff som er høyt ettertraktet i imperiet, og som ikke finnes på noen annen planet. I over 80 år har den brutale Harkonnen-familien styrt  Dune og Spice-eksporten, men nå, i en politisk manøvrering utført av keiseren, er det familien Atreides som overtar styret av planeten. Paul Atreides er bare 15 år gammel da han tvinges til å flytte til Dune sammen med sine foreldre. Myter, sagn og profetier forfølger Paul fra det minuttet han setter sine føtter på Dune. Ikke bare må han navigere gjennom et tøft politisk spill, men kan han være starten på en revolusjon de innfødte lenge har ventet på?

«Ideas are most to be feared when they become actions»

Dune er ikke en enkel bok man leser kjapt gjennom på en lat ettermiddag. Dette er en bok som tar tid. Herbert har utarbeidet et fantastisk univers, med tusenvis av planeter og politiske grupperinger, og et rikt karaktergalleri. Her må du holde tunga rett i munnen for å klare å følge de mange røde trådene, for her er det plott inni plott inni plott. Det høres kanskje slitsomt ut, men det er ikke det. Dette er en fantastisk historie skrevet av en mester!

Ok, så jeg kan innrømme at jeg strevde litt i begynnelsen med å forstå de forskjellige grupperingene. For hva er en mentat? Hvem er Bene Gesserit? Men jeg fant det ut etter hvert. Herbert forklarer ikke alt med en gang, han lar det slippe litt etter litt. Vi kastes ut i en ferdig utarbeidet verden, og i hvilke livssituasjoner blir vi forklart rett ut hva og hvem vi møter? Herbert har skrevet boka på en organisk måte hvor ting blir avslørt og forklart i troverdige vendinger. For meg hjalp det også at jeg har sett filmatiseringene, for da hadde jeg noen knagger å hekte meg på.

«I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.»

Boka er spennende. Kanskje ikke «klarer ikke å legge den fra meg»-spennende fra første side, men såpass at man plukker opp boka raskt etter at man har lagt den fra seg. Spenningen bygges sakte opp, og man trekkes med videre gjennom forskjellige synspunkt. Vi hopper en del mellom ulike karakterer, noe jeg ikke er så veldig glad i, men i denne boken må det nesten gjøres sånn. For hvordan skal man klare å navigere dette store universet uten å kunne se det fra ulike karakterer og synsvinkler? Allikevel er det Paul som er hovedkarakteren. Det er han som er i sentrum av historien, selv om det sjelden er han som driver historien videre (i hvert fall i begynnelsen).

Paul er en flott karakter. Han er veldig ung i starten, men han er smart, evnerik og flink, og er en veldig likandes karakter. Rundt ham finner vi rekker med karakterer, både noen å like og noen å mislike. Alle karakterene har sine egne agendaer og planer, noe som er med på å bygge dette rike universet. Vi møter også karakterer som endrer seg ganske mye gjennom boka, fra helt til skurk, og kanskje tilbake til helt igjen. Her gjelder det å ikke bli for knyttet til en karakter.

Truth suffers from too much analysis. 

Dune finnes nå i norske utgaver, men jeg valgte å lese denne på engelsk. Dette er ganske avansert engelsk, og du bør være ganske stødig i engelsk for å kunne komme deg gjennom den. Når det i tillegg er en del oppdiktede ord, blir språket ganske utfordrende. Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er, men hvis du ikke føler deg komfortabel med å lese på engelsk, er ikke dette bøkene du bør utfordre deg med. Da er nok en oversatt utgave veien å gå. Jeg er ganske stødig i engelsk og leser en del på engelsk, men jeg strevde en del med denne.

Det finnes flere bøker i Dune serien enn de tre (Dune, Dune Messiah og Children of Dune) jeg har lest nå. Om jeg kommer til å lese de øvrige bøkene i serien vet jeg ikke ennå. Det blir nok i så fall en stund til. Jeg kommer nemlig til å leve lenge på denne leseopplevelsen.

Jeg endte også opp med å se den nyeste filmatiseringen (2021) på nytt etter lesingen, og jeg må si at jeg forstod filmen mye bedre nå. Selv om jeg også brukte filmen som referansepunkt under lesingen. Så, se filmen, les boka og se filmen igjen? Funka for meg i hvert fall. Filmen holdt seg veldig nære handlingen i boka, det er ikke mye som er endret på. Du går derfor ikke glipp av så alt for mye hvis du kun ser filmen.

«I live in an apocalyptic dream. My steps fit into it so precisely that I fear most of all I will grow bored reliving the thing so exactly.»

Jeg anbefaler Dune på det sterkeste, spesielt hvis du er sci-fi fan, men også for andre. Denne boka har alt: spenning, intriger, korrupsjon og forræderi, kjærlighet og lojalitet. Med egne myter, ordtak, historie og politikk. Det er en rik historie satt i en verden så godt utarbeidet at man skulle nesten tro den fantes.

Lyst mørke

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

Det er ingen drager i dette eventyret

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Lou Carter Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Illustrert av Deborah Allwright

Forlag: Egmont Kids Media AS (2017)

Sjanger: Billedbok

Originaltittel: There is no Dragon in this Story (Bloomsbury Publishing (2017)

Oversatt av Lise Myhre

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En tur innom Outland er obligatorisk hver gang jeg kommer meg ned i Oslo sentrum. Her finner jeg alltid noe å bære med meg hjem, og forrige tur var intet unntak. I bærenettet havnet flere bøker, deriblant denne.

Møt Drage. Han er lei av alltid å være monsteret i historien. Han er lei av å kidnappe ekle, rysjete prinsesser og gidder ikke å sloss mot flere modige, skinnende riddere. Så han går sin vei. Han vil finne et eventyr der han kan være helten.Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Dessverre er ikke det så lett. Han forsøker seg i flere eventyr, men får alltid det samme svaret: Det er ingen drager i dette eventyret. Ingen vil ha Drage i eventyret sitt.

Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Helt til han ved et uhell møter Kjempen i Jack og bønnestengelen. Etter noen uheldige hendelser får Drage endelig eventyret sitt. Han får endelig være en helt.

En artig og søt billedbok, det her. En historie om å bryte med forventningene og finne sitt potensiale, forklart og illustrert på en lett tilgjengelig måte. Barnelesere vil lett kunne følge den dypere meningen med boken.

Hvis ikke? En bok om drager! Alltid spennende.

Jeg koste meg gjennom lesingen. Nå tar det ikke mange minuttene å lese boka, men opplevelsen er absolutt storveis. Jeg har lest den flere ganger nå og finner alltid noe nytt jeg kan humre over.

Illustrasjonene er fine og er en helhetlig del av historien. De utfyller mye av teksten og er en like stor leseopplevelse som selve teksten. Her er det mye man kan finne og snakke om på sengekanten.

Ikke bare er selve historien flott og original, men oversettelsen er også god. Myhre har brukt ord og uttrykk som er lett identifiserbare i dag. Jeg kommer absolutt til å ta med denne til elevene mine for en lesestund.

En liten forkunnskap om forskjellige eventyr er en fordel, men absolutt intet must – leseopplevelsen er fremdeles god.

Dette er en bok som passer for alle aldersgrupper.

Vi skulle vært løver

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Line BaugstøVi skulle vært løver | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nedtellingen til Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og i år er Vi skulle vært løver nominert i kategorien barn og unge.

Malin ønsker å bli venner med den nye jenta i klassen, men oppdager fort at Leona bærer på en stor hemmelighet. Når hemmeligheten avsløres må Malin ta et valg: enten støtte sin nye venninne eller føye seg etter presset fra klassen.

Jeg har alltid likt løver. De er de eneste kattedyrene som lever i flokk. Hannløvene er så vakre, med store, gylne manker. Men det er hunnløvene som er de beste jegerne. De lever lengst og kan også lede flokken. Mange vet ikke det.

Malin er som tenåringsjenter flest: redd for å være seg selv, men følger heller de regler som er satt av klassens mest «populære» jente. Selv om de følgesnorene går midt i mot det hun egentlig ønsker å gjøre, føler hun seg ikke tøff nok til å stå i mot. Malin er dermed en hovedkarakter mange vil kjenne seg igjen i.

Malin har alltid likt løver. De er tøffe og uredde, akkurat som hun selv ønsker å være. Når Leona begynner i klassen prøver Malin å hente styrke ut fra Leonas navn, men det er ikke så lett å bli en løve sånn plutselig.

Vi skulle vært løver. Løver er sterke og modige dyr. De lever i flokk, og de passer på hverandre. Når en løve brøler, kan man høre det ni kilometer borte. Sånn skulle vi vært. Vi skulle ikke latt oss skremme av noen.

Jeg liker synspunktet vi får i boka. Selv om vi tar del i Malin og hennes vanskelige valg, er det Leonas kamp om å bli godtatt slik hun er vi følger. Og Baugsta har klart å skildre Leonas kamp gjennom Malins øyne på en fin måte. Og det får meg til å undre: hadde jeg vært tøff nok til å stå ved Leonas side? Jeg håper virkelig det, men det er alltid lett å sitte som voksen og mene hva en hadde gjort som ungdom.

Det er, tross alt, stor forskjell på å være en voksen og en ung tenåring.

Det virker litt rart, men det er mye med Leona som er litt rart.

Temaet boken berører er tungt, men Vi skulle vært løver er meget aktuell i tiden vi lever i. En tid da vi ønsker å åpne samfunnet og jobbe for å gjøre verden mer inkluderende. Og problemstillingen vi møter er virkelig for mange unge mennesker rundt om i verden.

Språket er lett og passer flott for unge lesere. Det er en enkel rød tråd å følge, uten for mange distraksjoner. Vi møter få karakterer, og ja, noen av dem er kanskje litt stereotypiske, men det gjør vel ingen ting i en ungdomsbok?

Siden tematikken er såpass tungt passer det med det lette språket. Språket blir dermed ingen hindring for å forstå boken.

Det stikker til i meg. Vi var alle mot én.

Vi skulle vært løver er min favoritt av de tre bøkene som er nominert i barn-og unge kategorien og jeg har allerede anbefalt den til mange.

Les den og la den utfordre dine overbevisninger. For hva er viktigst? Å følge strømmen satt av flertallet eller være en løve og stå for sine egne valg?

Nå må jeg være den løven jeg ikke er.

De andre finalistene i kategorien barn og unge:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Snokeboka av Lisa Aisato

Moxie

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Jennifer Mathieu Moxie | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: Moxie: a novel

Oversatt av Hilde Stubhaug

Sjanger: Ungdom

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis og en super innføring i hva feminisme egentlig er og hva feminister kjemper for.

«Nice legs. When do they open?»

Vivian Carter er ei sekstenåring som bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. På skolen er det guttene som råder og jentene må passe på hva de har på seg, hva de spiser, hva de de sier og hva de gjør. Sjåvinistiske kommentarer og urettferdige kleskoder er dagligdags kost for Vivian og venninnegjengen. En dag får Vivian nok. Bblant morens ting finner hun gamle feministiske slagord og kamprop som inspirerer henne til å skrive en feministisk fanzine. Denne deler hun ut anonymt på skolen og plutselig er Moxie et begrep og skolen blir tvunget ut i endringer i det jentene samler seg i en grrrl power revolusjon.

«Velkommen tilbake, Moxie»

En inspirerende bok, absolutt. Og informerende. Den gir et godt innblikk i hva feminisme egentlig er og hvorfor det er så viktig at vi fremdeles kjemper for likestilling mellom kjønnene. Vi kan jo håpe at flere av situasjonene i boken er overdrevet, men vi kan ikke se bort ifra at det er slik på mange skoler rundt om i verden. Vi vet jo at for mange jenter og kvinner i enkelte land er det mye verre.

Jeg er helt sikker på at han ikke gjør det med vilje, men som gutt har han ingen anelse om hvordan det er å komme gående bortover en gang og vite at man blir vurdert etter størrelsen på rumpa eller puppene. Han kommer aldri til å forstå hvordan det er å måtte tenke to ganger over hva man tar på seg, og hvordan man sitter og går og står, i tilfelle det ikke tiltrekker rett type oppmerksomhet, eller verre: i tilfelle det tiltrekker feil type oppmerksomhet. Han kommer aldri til å skjønne hvor skremt og fullstendig gal en jente kan bli av å føle seg som den personlige eiendommen til et enormt guttemonster som har besluttet at det kan klå og beføle og rangere deg når som helst og akkurat slik det måtte ønske. 

Boken er lettlest, og passer fint til målgruppen. Selv om skrivestilen ikke er det beste jeg har vært borti er boken såpass interessant og spennende at det mer enn veier opp for litt dårlig settingsoppbygging. Vivian er en herlig karakter, en godt portrettert tenåring. Hun er en karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i og en man kan se opp til.

For ikke bare møter Vivian sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig,  finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på feminisme.

«Jeg vil jo ikke gi noen av de dyrebare guttene konsentrasjonsproblemer.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Hvis du ønsker mer grrl power:

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Ungdomsbok om voldtekt og slutshaming:

Hun ba om det av Louise O’Neill.

 

Mary Barton

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Elizabeth GaskellMary Barton | edgeofaword

Forlag: Wordsworth Editions Limited (2012)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. Tidligere har jeg lest North and South, og nå ble det Mary Barton sin tur. Jeg visste ingenting om denne boken før jeg startet med den, og for en gledelig opplevelse det har vært.

Mary Barton ble utgitt første gang i 1848 og er Gaskells debutroman. På den tiden boken ble skrevet var det store sosioøkonomiske forandringer i Europa på grunn av den industrielle revolusjonen. Boken skildrer et rikt og detaljert bilde av livet til arbeiderklassen og avstanden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Mary Barton ble mye kritisert i Gaskells levetid.

Mary Barton er ei ung sydame i industrielle Manchester. Hun vet hvordan sult og nød føles på kroppen og drømmer om å komme seg ut av fattigdommen. Da rikmannssønnen Harry Carson fatter interesse for hennes skjønnhet, begynner hun å tro at hun har funnet veien til et bedre liv. Men når barndomsvennen Jem Wilson frir, virker ikke veien så sikker lenger. Før hun rekker å tenke ut hva hun skal gjøre, og hva hjertet hennes egentlig vil, skjer et drap som kan ødelegge hennes fremtid for alltid.

She knew she was very pretty; the factory people as they poured from the mills, and in their freedom told the truth (whatever it might be) to every passer-by, had early let Mary into the secret of her beauty. If their remarks had fallen on an unheeding ear, there were always young men enough, in a different rank from her own, who were willing to compliment the pretty weaver’s daughter as they met her in the streets. Besides, trust a girl of sixteen for knowing it well if she is pretty….

Som nevnt over: en gledelig opplevelse har det vært å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Visste du at tredemøllen opprinnelig var en straffemetode i viktorianske fengsel?

Ja? Nei? Boken er full av slike små opplysninger om datidens samfunn. Opplysninger skrevet av en kvinne i middelklassen, men allikevel så informative og skarpsindige. Gaskell ble noe kritisert for sin forkjærlighet for arbeiderklassen og hennes kritikk mot de øvrige klassene som hadde i sin makt å endre den lutfattige og desperate hverdagen til mange, men som sjelden løftet en finger. Og som en kvinne i datidens samfunn er det noen ting hun ikke helt klarer å forklare uten å avsløre sin ignoranse. Likevel er det mye lærdom å hente fra hennes verker.

Oh, it is terrible, that sudden information that one you have known has met with a bloody death! You seem to shrink from the world where such deeds can be committed, and to grow sick with the idea of the violent and wicked men of earth.

Boken er noe treg i starten. Gaskell bruker lang tid på å sette grunnlaget og livshistorien til Mary. Det føles litt omstendig til å begynne med, men den tar seg fort opp. Mary Barton vokser mye i løpet av boken, og selv om kjærlighetshistorien kan føles som et hovedtema, syns jeg utviklingen til Mary er større. Hun tar noen store personlige oppgjør og konfronterer en del overbevisninger hun tidligere har antatt som selvfølgeligheter. Hun er en karakter du sympatiserer med, og heier på, kanskje ikke fra starten av boka, men absolutt etter hvert.

Before my telling you so truly what folly Mary felt or thought injures her without redemtion in your opinion, think what are the silly fancies of sixteen years of age in every class, and under all circumstances.

Gaskell hopper også mye mellom karakterene. Det er hun som sitter med jeg-stemmen i boken, og hun har skrevet romanen som om hun forteller en historie hun har hørt, noe som gir henne mulighet til å hoppe inn i hver karakter fortløpende. Dermed vet man alltid hva alle tenker og føler, og man skjønner fort hvem morderen er. Men boken er fremdeles spennende, veldig spennende. Gaskell har skrevet en godt gjennomtenkt historie.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

It was as if two people were arguing the matter; that mournfull desponding comunication between her former self, and her present self. Herself, a day, an hour ago; and herself now. For we have every one of us felt how a very few minutes of the months and years called life will sometimes suffice to place all times past and future in an entirely new light; will make us see the vanity or the criminality of the bygone, and so change the aspect of the coming time that we look with loathing on the very thing we have most desired.

Engelsken til tross, og selv om mysteriet rundt drapet aldri er særlig uklart for leserne, likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

North and South

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Elizabeth GaskellNorth and South | edgeofaword

Forlag: Penguin Books

Sjanger: roman

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt med målet å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. North and South er den første av romanene hennes jeg har lest, og jeg må si jeg gleder meg til å lese flere .

But the cloud never comes in that quarter of the horizon from which we watch for it.

Margaret Hale, med sin oppvekst i sør-England og noen år hos sin tante i London, må plutselig flytte nordover til Milton, en industriby. Hennes far har forlatt kirken, etter mange år som prest, og må finne jobb et annet sted. Milton er en tøff by, med sterke og stolte innbyggere.

Was it to be so sudden then? Thouht Margaret; and yet perhaps it was as well. Lingering would only add stings to the pain; it was better to be stunned into numbness by hearing of all these arrangements, which seemed to be nearly completed before she had been told.

Margaret, med sin sørlige vaner og væremåte finner det vanskelig å tilpasse seg den mer direkte, no-nonsense, væremåten til Miltons innbyggere, og kanskje spesielt fabrikkeieren Mr. Thornton.

North and South kan nok sammenlignes med Pride and Prejudice av Jane Austen. Det er mye stolthet og fordommer i begge historiene. Og episke kjærlighetsdrama. Men der stanser egentlig sammenlikningen, for North and South fokuserer også mye på klasseskiller og på den trøblete industrielle revolusjonen. Boken er en like mye lærende lesing som en fornøyelse.

I og med at boken er skrevet på midten av 1800 tallet, er engelsken ganske vrien. Den er full av lange setninger med gammeldags setningsoppbygging. Det kan bli ganske så vanskelig å komme seg gjennom, og til tider forstå, men er en super måte å forbedre engelsken sin på.

She believed that she could have borne the sense of Almighty displeasure, because He knew all, and could read her penitence, and hear her cries for help in time to come. But Mr. Thornton – why did she tremble, and hide her face in the pillow? What strong feeling had overtaken her at last? … What could it be? Why did she care for what he thought?

North and South er en flott bok. Den har alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, håp og overraskelser. Den har et fantastisk karaktergalleri, og Margaret blir raskt en godt likt karakter. Man heier, og kjefter, på henne gjennom alle vanskene hun må gjennom. Hun har en flott utvikling gjennom boka.

Det er nesten umulig å ikke like historien. Og hvis engelsken skulle skremme, har BBC laget en flott serie av boka. Serien har holdt seg ganske nær boka, det er ikke mye man mister ved kun å se den. Jeg liker serien like mye som jeg liker boka, og jeg liker boka godt!

Fra omslaget på boka:

Elizabet Gaskell’s compassionate, richly dramatic novel features one of the most original and fully-rounded female characters in Victorian fiction, Margaret Hale. North and South depicts a young woman discovering herself, in a nuanced portrayal of what divides people, and what brings them together.

 

Knights of the Borrowed Dark

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Forlag: Puffin Books (2016)Knights of the Borrowed Dark | edgeofaword

Skrevet av Dave Rudden

Sjanger: Fantasy, ungdom/YA

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

If you’re afraid of the dark, what’s the dark afraid of?

Med et slikt spørsmål på omsalget må man jo nesten lese boka. Vi møter 13 år gamle Denizen, en foreldreløs gutt som bor på et barnehjem ved Irlands forblåste kyst. En dag får han en lapp fra ei dame som påstår hun er tanten hans og han drar fra barnehjemmet for første gang siden han kom dit for 10 år siden. Raskt vikles han inn i en hemmelig krig mellom den verden vi kjenner og alt som rører seg i mørket.

Grey placed his finger in the middle of the shadow. “What’s this?” he asked. Denizen frowned. “It’s a shadow.” “No, it isn’t,” Grey said. “It’s a door.”

Dette er mørk fantasy på sitt beste, eller i hvert fall veldig nære. Det er nesten så man kan høre noe puste i skyggene bak seg. Jeg tror den eneste måten å få en bedre opplevelse av denne boken må være å lese den en mørk høstkveld mens regnet bøtter ned utenfor og vinden rasler i de få bladene som sitter igjen på trærne. Og ikke slik jeg gjorde; en flott sommerdag med skyfri himmel og strålende sol. Uansett vær og årstid så er dette en god bok.

Denizen er en ungdom som ungdommer flest, bortsett fra det at han ikke aner noe om sine foreldre og han hater sport. Faktisk liker han å lese og gjør det ganske bra på skolen. Hurra for å skape en god karakter som unge gutter kan se opp til som går litt unna mainstream. Han er gretten og sur, samtidig som han er utrolig nysgjerrig og kanskje en smule korttenkt. Han er også intelligent og sta. En meget dynamisk ung gutt, som sin oppvekst til tross er meget lojal. Han stoler ikke helt på sine nye bekjente; soldatene som sloss mot monstrene i mørket, men lærer raskt at man ikke blir en god kriger uten medsoldater.

“Of course, my other option is to go and find a nice spot to watch the apocalypse.”

Siden dette er en fantasy handler dette om kampen mellom det gode og det onde, eller rettere sagt mellom lyset og mørket. Men selv om utgangspunktet er noe uoriginalt er selve historien alt annet enn. Rudden har skapt en meget interessant og spennende verden. Den er original og troverdig. Så troverdig en fantasyverden kan bli.

Siden dette er en ungdomsbok er den ganske lettlest. Engelsken er grei, med unntak av et par vanskelige ord. De er ikke verre enn at en lett kan finne ute av, og de få oppdiktede ordene blir raskt og enkelt forklart.

Historien er meget spennende, den røsker leseren med seg, men Rudden klarer allikevel å gå i dybden på det meste. Jeg likte svært godt at han har tatt seg tid til å utdype og forklare, at han ikke falt for fristelsen å rushe videre. Boken holder en god flyt, og spenningen ligger alltid å murrer i bakgrunnen.

“Just a little more misery in the world. That is all we ask.”

Jeg har ingen negativ kritikk å komme med. Denne boken har alt; originalitet, spenning, overraskelser og humor. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt både til ungdom, voksne med ungdommelige sinn og fantasyfans.

Boken er den første i en serie og bok nummer to er allerede på markedet. Gjett hvem som skal skaffe seg den…

«You fight tem. Is that it?» Denzien said. «You did something. Destroyed it. You didn’t even use your sword. Also, you have a sword.»

Simon og stjernene

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Nathan FilerSimon og stjernene | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Shock of the Fall (Conville and Walsh Ltd, 2013)

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg skal fortelle deg hva som skjedde, for da får jeg presentert broren min samtidig. Han heter Simon. Ham tror jeg du vil like. Det gjør i hvert fall jeg. Men om et par sider kommer han til å være død. Han ble aldri den samme igjen etter det.

Matthew er 19 år og strever med psyken. Han er inn og ut av psykiatrisk avdeling og føler at han ikke hører hjemme i livet. Mest av alt strever han med at han ser broren sin, Simon, overalt: i speilet, under senga, i flammene. Men Simon er død, har vært det i mange år, noe Matthew ikke klarer å komme over.

Jeg følte med skyldig. Noen ting i livet er akkurat som vi forestiller oss.

Da jeg kjøpte denne boken skjønte jeg at det kom til å falle noen tårer under lesingen, og det gjorde det. Historien er så skjør, så sår. Filer mestrer virkelig kunsten å få frem de vanskelige følelsene, som den lammende sorgen etter dødsfallet til en kjær en og skyldfølelsen over å være den som er igjen i live. Forbered deg på en emosjonell reise hvis du plukker opp denne boken.

Det tar lang tid før vi får vite hva som egentlig skjedde da Simon døde. Vi får heller ikke vite nøyaktig hvilken diagnose Matthew har før på slutten av boken. Men det gjør absolutt ingen ting. Det er reisen til Matthew som er viktig her, ikke diagnosen hans. Og det er flere sider ved Matthew det er lett å kjenne seg igjen i. Han er en flott karakter, godt gjennomtenkt.

Jeg lever et slags Klipp ut & Lim inn-liv.

Filer jobber i psykiatrien og det kommer godt frem gjennom skrivestilen. Ingen ting virker påtatt eller falskt. Matthews sorg og forvirring treffer. Og det er ikke bare gjennom ordene Filer får det frem, men også gjennom skrivestilen. Den hopper og spretter og gjentar seg.

Jeg flytter minnet rundt i leiligheten som om det er et møbel, eller et innrammet bilde som jeg ikke klarer å bestemme meg for hvor jeg skal henge.

Normalt er jeg ikke spesielt glad i slike hopp og sprett, men her spiller de ikke bare en stilistisk rolle, de er en viktig del av historien. For Matthew er forvirret. Han er ofte neddopet og sløv. Han er trist og full av lengsel. All hoppingen er en flott måte å fremheve forvirringen på.

Gjentagelsene hjelper til med å bygge opp under Matthews liv i psykiatrien. Flere steder er også setninger delt opp og ord slengt litt rundt hulter i bulter. Til å være en debutroman er den utrolig gjennomført og skriveteknikkene godt gjennomtenkte. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene.

Simon og stjernene er full av nydelige skildringer og originale metaforer. Filer skildrer Matthew med en forsiktig hånd. Mange av metaforene er kanskje litt rare, men de passer til en person som ser på verden med litt andre øyne enn den gjennomsnittlige personen. De hjelper til med å bygge opp en karakter som har knekt sammen, men som fremdeles har en styrke, et slags sjelelig håp. Matthew er kompleks, men samtidig enkel. Han er dyp og vel gjennomtenkt.

Jeg snublet ut i en ny morgen som var uskarp i kantene.

Alle de valgte teknikkene henger så fint sammen i denne historien. Det er rett og slett bare nydelig.

Er det én ting jeg kan sette fingeren på er det den norske tittelen på boken. Hva har stjernene med det hele å gjøre? Den engelske tittelen passer mye bedre. Heldigvis har ikke tittelen noe med leseopplevelsen å gjøre.

Simon og stjernene er en perfekt bok på mange måter. Den er original, godt gjennomtenkt og gjennomført. Den trekker frem følelsene til leseren og gir en god dose med visdom på veien. Dette er en bok som vil være med meg lenge. En bok som har fått sin plass blant mine favoritter.

Les den, føl den, erfar den. Du vil ikke angre.

Slike minner kravler under huden min.