thriller

Sirkelens ende

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.

Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex

Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Kjemikeren

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Stephenie MeyersKjemikeren | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Originaltittel: The Chemist (Sphere, 2016)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Forfatteren bak Twilight serien og the Host har kastet seg ut i en ny sjanger. Med Kjemikeren har hun skrevet en spennende thriller.

Nå var hun sitt andre jeg, den som byrået kalte Kjemikeren, og Kjemikeren var en maskin. Nådeløs og iherdig. Nå var hennes monster sluppet løs.

Alex er på rømmen. I flere år har hun holdt seg i konstant bevegelse slik at hennes tidligere arbeidsgivere ikke skal få tak i henne. De ønsker henne nemlig død. De har vært nære på å drepe henne flere ganger, men Alex har lært en del om det å holde seg skjult og hennes ferdigheter innen kjemi gjør det vanskelig å komme nær henne. Helt til en dag de finner henne. Hun mottar en e-post med et tilbud hun ikke kan si nei til. Ved å utføre en siste jobb for dem vil de la henne leve. Alex øyner en mulighet og sier ja til tilbudet. Det skal vise seg å sette henne i enda større fare enn det hun var i fra før.

Ikke regn med det, sa hun til seg selv. Ikke la det gå til hodet på deg og hemme dømmekraften. Ikke la håpet gjøre deg dum.

Alex er ei lita dame med kvaliteter man sjelden liker i en hovedkarakter. Hun har utført grusomme handlinger og hun ber ikke om noens tilgivelse. Hun ønsker ikke at noen skal forstå heller, men hun fortjener ikke å dø for det hun har gjort. Hun gjorde tross alt det hun ble bedt om. Og hvem er verst? Den som utfører handlingene eller den som beordrer den?

Å skrive en historie med en hovedkarakter med slike lite attraktive ferdigheter er tøft gjort. Hvordan vil en leser ta i mot en slik karakter? Joda, man gir den karakteren en spennende og ufortjent kamp. Blander inn en god dose med romantikk og strør noen kampscener på toppen. Og det fungerer. Kjemikeren er spennende og nærmest umulig å legge fra seg. Hvis leseren er villig til å overse noen ting, da.

Hun hadde trent på det så mange ganger, og fått bekreftet at hun klarte det ved de tre anledningene som ikke hadde vært øvelse. Hun hadde overlevd. Systemet hennes hadde virket. 

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt. Hvilken mann forelsker seg i en torturist? Og i det hun torturerer han? Det lukter litt Stocholmsyndrom, egentlig, men nei da, her er de sjelevenner. Ment for hverandre. Og hun forelsker seg mens hun torturerer han? Merkelig.

«Dette kommer vi til å angre på…» sa hun … «Dette kommer jeg aldri til å angre på,» sa han bestemt. Med tanke på den korte tidslinjen de sto ovenfor, var det ingen grunn til å kaste bort så mye som et sekund hun kunne tilbringe med han. Lykke med tidsfrist… 

Og karakterene må være rundt de tretti, hvis man regner litt på den informasjonen man får. Men de oppfører seg ikke slik. De oppfører seg som tenåringer. Nå er det bøker for ungdom Meyer mestrer best, så det er kanskje ikke så rart. Kjemikeren føltes ofte mer som en ungdomsbok enn en thriller for voksne.

Sjangermessig faller boken mellom to stoler. Tematisk sett er det en type bok, men skrivemessig sett er det en annen.

Allikevel har Meyer klart å skrive en spennende bok. Jeg la alle irriterende momenter til side og bare nøt spenningen. Jeg ga opp å prøve å plassere karakterene i riktig aldersgruppe og da fungerte det. Helt til slutten.

Hvorfor byttet Meyer plutselig fortellerstemme i epilogen? Plutselig følger vi en helt fremmed mann som ikke har hatt noe med historien tidligere å gjøre. Det føles litt for amatørmessig og alt jeg sitter igjen med er hvorfor?

«Er det … jeg vet ikke … er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Spurte Daniel alvorlig. Hun så på han, overrasket over tårene som presset på. «Jeg syns ikke jeg fortjener hjelp av deg, Daniel.»

Jeg har et meget ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

Codex

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Tom Egeland Codex | edgeofaword

Forlag: Capitana (2018)

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.

Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?

Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.

«Jeg stoler på deg, Beltø.»

Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.

Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?

Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.

Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.

Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).

Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.

«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»

Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.

Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.

Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.

Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

 

Anestesi

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Henrik Fram (pseudonym) Anestesi | edgeofaword

Forlag: Fokus Invest Forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det kom en forespørsel om vi ønsket å anmelde en krimbok. Vi sier da sjelden nei til å lese, så vi takket pent ja, og Anestesi ramlet ned i postkassen min i april.  Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, jeg er en én bok om gangen person, og lesebunken min blir av en eller annen grunn aldri mindre…

Han tenkte. Urkrafte. Han visste at den var der, at han lett kunne hente den. Han hadde gjort det før. Dratt dit, og hentet den. Hentet den opp og frem. Hentet den til hjernen og kroppen. Den var svaret på den lammende, blindende frykten og angsten. Den var motsatset: handling, klarsyn, tunnelsyn.

Thomas Bernts er vant til å være i stressende situasjoner. Som anestesilege klarer han å holde hodet kaldt når det gjelder. Han er gift med en vakker fransk kvinne og sammen har de to barn. Selv med mye reising med jobben, klarer han å være med familien. Så skjer det utenkelige: eldstedatteren Anne blir borte fra en klassetur, og Bernts står foran det verste tenkelige som kan skje og det mørkeste av det mørke. Klarer han å holde hodet kaldt i møte med mørket, eller vil han gi tapt?

En spennende thriller, dette her. Og som lærer må jeg si at det absolutte marerittet må være om en av elevene mine blir borte på klassetur, så denne boken traff rett i redselen. Og alle historier som omhandler det mørke som kan skje barn blir, for meg, ekstra grusomme. Denne boken handler ikke bare om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Jeg må si at historien gjorde inntrykk på meg, og det er jo alltid en god bokopplevelse når det skjer. Samtidig gikk den ikke helt til topps. En av grunnene til det er steg for steg skrivestilen. Det blir for detaljert. Alt blir beskrevet nesten som en oppskrift. Det er en god del setninger som kunne vært slått sammen ved å kutte ned på detaljene uten at det hadde gått ut over handlingen.

Som f.eks: 

Han trakk pusten. Så grep han inn i venstre innerlomme og tok ut pakken med Lucky Strikes. Han trykket inn sigarettenneren i dashbordet. Det gikk syv sekunder. Tenneren poppet ut. Han tente sigaretten med den rødglødende enden. Han trakk inn, dypt, mens han satte sigarettenneren tilbake på plass. Så satte han bilen i gir. Og kjørte ut på hovedveien.

En annen ting som gjorde at boka ikke fikk toppscore var all hoppingen mellom karakterer. Hvis du har lest noen av de andre anmeldelsene mine, vet du at jeg ikke er noen fan av en slik skrivestil. Jeg liker best historier med èn fortellerstemme. Og her blir aldri fortellerstemmen lenge hos en enkelt karakter. Leseren møter til stadig nye karakterer. Hvorav noen er bare med på noen få sider og føles ikke viktige i forhold til historien. Hvorfor ha dem med, og med fortellerstemme, når de er med så lite?

Thomas Bernts treffer vi igjen gang på gang, noe som er bra. Han er jo hovedpersonen, men mange andre er egentlig helt uviktige i historieforløpet. De har absolutt ingen påvirkning på historien. Ta dem ut, gi fortellerstemmen til en av de mer sentrale karakterene, og historien foreløper helt likt. Boka hadde hatt godt av et lite ryddesjau i stedet for å gi et stort galleri av karakterer som forvirrer.

Noe jeg likte veldig godt var hovedpersonen. Han er så nyansert. Han innehar mange personlighetstrek og har en fin dybde. Det var en flott utviklet karakter som virkelig blir dratt gjennom en rekke opplevelser som setter han på de mest ekstreme prøvelsene. Om man er enig i alle valgene og handlingene hans kan man jo sette spørsmåltegn ved, men de er hele tiden forståelige. Og jeg tror at mennesker satt i samme situasjon, om de ikke hadde gjort det samme, hadde nok tenkt tanken.  Det fineste var nok da han stod midt i det mørkeste og ikke endte opp med å handle helt slik han hadde planlagt. For selv i mørket finnes det små lysglimt. Som sagt: en flott og nyansert karakter.

Tittelen passer veldig godt til historien, på flere nivå. Ja, hovedkarakteren er anestesilege, men den passer også til den helt lammende følelsen dyp sorg kan gi. Som her treffer både hovedkarakteren og hans kone. En helt perfekt tittel.

Anestesi har en god utviklingskurve og den er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende. Og den har en ganske så åpen slutt. Noe som mange ganger kan være frustrerende, men ikke her. Den var såpass avsluttende at jeg fikk svar på det jeg lurte på. Samtidig kan man håpe på en oppfølger.

En spennende thriller jeg kan anbefale.

Tusen takk for anmeldereksemplar.

Du kan lese mer om boken på crimenoir.no