Skrevet av Henrik Fram (pseudonym) 

Forlag: Fokus Invest Forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det kom en forespørsel om vi ønsket å anmelde en krimbok. Vi sier da sjelden nei til å lese, så vi takket pent ja, og Anestesi ramlet ned i postkassen min i april.  Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, jeg er en én bok om gangen person, og lesebunken min blir av en eller annen grunn aldri mindre…

Han tenkte. Urkrafte. Han visste at den var der, at han lett kunne hente den. Han hadde gjort det før. Dratt dit, og hentet den. Hentet den opp og frem. Hentet den til hjernen og kroppen. Den var svaret på den lammende, blindende frykten og angsten. Den var motsatset: handling, klarsyn, tunnelsyn.

Thomas Bernts er vant til å være i stressende situasjoner. Som anestesilege klarer han å holde hodet kaldt når det gjelder. Han er gift med en vakker fransk kvinne og sammen har de to barn. Selv med mye reising med jobben, klarer han å være med familien. Så skjer det utenkelige: eldstedatteren Anne blir borte fra en klassetur, og Bernts står foran det verste tenkelige som kan skje og det mørkeste av det mørke. Klarer han å holde hodet kaldt i møte med mørket, eller vil han gi tapt?

En spennende thriller, dette her. Og som lærer må jeg si at det absolutte marerittet må være om en av elevene mine blir borte på klassetur, så denne boken traff rett i redselen. Og alle historier som omhandler det mørke som kan skje barn blir, for meg, ekstra grusomme. Denne boken handler ikke bare om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Jeg må si at historien gjorde inntrykk på meg, og det er jo alltid en god bokopplevelse når det skjer. Samtidig gikk den ikke helt til topps. En av grunnene til det er steg for steg skrivestilen. Det blir for detaljert. Alt blir beskrevet nesten som en oppskrift. Det er en god del setninger som kunne vært slått sammen ved å kutte ned på detaljene uten at det hadde gått ut over handlingen.

Som f.eks: 

Han trakk pusten. Så grep han inn i venstre innerlomme og tok ut pakken med Lucky Strikes. Han trykket inn sigarettenneren i dashbordet. Det gikk syv sekunder. Tenneren poppet ut. Han tente sigaretten med den rødglødende enden. Han trakk inn, dypt, mens han satte sigarettenneren tilbake på plass. Så satte han bilen i gir. Og kjørte ut på hovedveien.

En annen ting som gjorde at boka ikke fikk toppscore var all hoppingen mellom karakterer. Hvis du har lest noen av de andre anmeldelsene mine, vet du at jeg ikke er noen fan av en slik skrivestil. Jeg liker best historier med èn fortellerstemme. Og her blir aldri fortellerstemmen lenge hos en enkelt karakter. Leseren møter til stadig nye karakterer. Hvorav noen er bare med på noen få sider og føles ikke viktige i forhold til historien. Hvorfor ha dem med, og med fortellerstemme, når de er med så lite?

Thomas Bernts treffer vi igjen gang på gang, noe som er bra. Han er jo hovedpersonen, men mange andre er egentlig helt uviktige i historieforløpet. De har absolutt ingen påvirkning på historien. Ta dem ut, gi fortellerstemmen til en av de mer sentrale karakterene, og historien foreløper helt likt. Boka hadde hatt godt av et lite ryddesjau i stedet for å gi et stort galleri av karakterer som forvirrer.

Noe jeg likte veldig godt var hovedpersonen. Han er så nyansert. Han innehar mange personlighetstrek og har en fin dybde. Det var en flott utviklet karakter som virkelig blir dratt gjennom en rekke opplevelser som setter han på de mest ekstreme prøvelsene. Om man er enig i alle valgene og handlingene hans kan man jo sette spørsmåltegn ved, men de er hele tiden forståelige. Og jeg tror at mennesker satt i samme situasjon, om de ikke hadde gjort det samme, hadde nok tenkt tanken.  Det fineste var nok da han stod midt i det mørkeste og ikke endte opp med å handle helt slik han hadde planlagt. For selv i mørket finnes det små lysglimt. Som sagt: en flott og nyansert karakter.

Tittelen passer veldig godt til historien, på flere nivå. Ja, hovedkarakteren er anestesilege, men den passer også til den helt lammende følelsen dyp sorg kan gi. Som her treffer både hovedkarakteren og hans kone. En helt perfekt tittel.

Anestesi har en god utviklingskurve og den er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende. Og den har en ganske så åpen slutt. Noe som mange ganger kan være frustrerende, men ikke her. Den var såpass avsluttende at jeg fikk svar på det jeg lurte på. Samtidig kan man håpe på en oppfølger.

En spennende thriller jeg kan anbefale.

Tusen takk for anmeldereksemplar.

Du kan lese mer om boken på crimenoir.no