Skrevet av Jojo Moyes
Forlag: Bastion Forlag (2012)
Sjanger: Roman
Originaltittel: Me Before You
Oversetter: Elisabeth Haukeland
Kilde: Kjøpt
Anmeldt av Julie Karoline
Jojo Moyes har lenge vært en av mine favorittforfattere. I bokhylla har jeg flere bøker av henne og da Et helt halvt år kom ut visste jeg før jeg leste den at jeg kom til å like den. Det jeg ikke visste var at jeg kom til å elske den.
Det er ikke nødvendig for meg å skrive en lang anmeldelse av boken, det finnes ørten av dem allerede. Men siden jeg nå har lest oppfølgeren Etter deg, føles det riktig å skrive en liten notis om denne fantastiske historien.
Mange vil påstå at språket og hendelsesforløpet er for lett og overfladisk for et så tungt tema. For boken er inne på et tungt og kontroversielt tema. For noe tull, sier jeg. Ja, boken er lettlest, med sarkastiske små stikk, men hva så? Ok, så startet historien noe keitete, og jeg følte lenge at dette ikke var Moyes beste bok, men det var bare i begynnelsen. Den tunge tematikken overasket meg, og jeg fant den ekstra dybden spennende og troverdig. Jeg endte opp med å elske denne boken. Som så mange andre. Og nå er boken filmatisert også.
Hovedpersonen er relativt fjollete, men utrolig elskverdig. Hun er ei jente med sår som hun gjør alt hun kan for å skjule, men som påvirker henne mer enn hun er klar over. Familien hennes er litt sær, men samtidig passer de godt inn i historien. De blir en motvekt til den seriøse Traynor familien og den tunge tematikken.
Jojo Moyes skriver på en lett måte, med en ganske så sarkastisk humor som stikker ut her og der. Bøkene er kanskje ikke store litterære mesterverk, men skrivemåten er enkel og lettlest. Så selv om bøkene er tykke virker de ikke uoverkommelige. I alle bøkene (i hvert fall de jeg har lest) er karakterene godt utviklet og alle handler etter troverdige mønstre. Sånn i forhold til tematikk er nok Et helt halvt år den dypeste boken hennes.
Andre bøker av Jojo Moyes jeg har lest er Forbuden Frukt (2003), Påfuglemporiet (2004) og Over havet (2005). Av disse anbefaler jeg Over havet.
Jojo Moyes
Jojo Moyes boksamling
Jeg var på forfatterkafe med Jojo Moyes for noen år siden der hun fortalte om sitt forfatterskap. Dette var under lanseringen av Den ene pluss en (som for øvrig ikke er lest ennå, men ligger i årets lesebunke). Hun er en hyggelig og ærlig dame, og kom med mange gode tips, spesielt om karakteroppbygging, til spirende forfattere.
Tilbaketråkk: Etter deg | edgeofaword
Først og fremst må jeg si at det ikke er lett å ta en bokanmelder helt på alvor som hevder å vite allerede før hun leser en bok at hun kommer til å like den.
Rent bortsett fra det: Er det virkelig ingen av alle dere lettrørte som ELSKET denne minst sagt oppskrytte boka, som har tenkt det minste over hvilke holdninger den egentlig formidler og hvilke signaler den sender til dem som er i en lignende situasjon som Will? Han er rik, er i sin beste alder, har ingen dødelig sykdom og skal liksom nettopp ha funnet «kjærligheten» med Lou. Likevel velger han assistert selvmord framfor denne «kjærligheten» og et liv med spesielle utfordringer. Tror dere ikke det er veldig lett for andre med lammelser fra brystet og ned, men som ellers ikke engang er like privilegerte som Will, å tenke at omverdenen mener at livet deres er så lite verdt at det ville være best både for dem selv og andre at de også tar livet av seg?
Dette er den holdningen som denne romanen og alle som elsker den og hyller den sprer,- i tillegg til samfunnets tusener av andre varianter av budskapet at man er verdiløs uten en velfungerende kropp.
En ting som KUNNE vært positivt med boka, er at den forteller om mange konkrete, praktiske feil og mangler ved samfunnet som stenger ute og skaper unødige problem når man f eks må ta seg fram med en rullestol. Men dette er jo mulig å forandre bare det finns vilje til det. Men når forfatteren sauser sammen sånne hindringer som det går an å gjøre noe med, med sånt som handler om Wills kropp som det ikke går å forandre på til en eneste jævlig røre av problem og BARE problem og lidelse, da er det jo klart at utfallet ikke kunne bli noe annet enn døden for Will.
Så det eneste «bra» inntrykket jeg sitter igjen med fra denne boka er den engelske tittelen «ME BEFORE YOU», siden den beskriver innholdet så bra:
En ualminnelig naiv og ikke særlig oppvakt ung kvinne med en dessverre ikke særlig ualminnelig egosentrisk, kropps- og ekstremsportfiksert kjæreste møter en lignende egosentrisk, kropps- og ekstremsportsfiksert mann som har havnet i rullestol etter en ulykke. Etterhvert flytter hun sin forelskelse fra kjæresten over på den nye mannen. Forskjellen på de to mennene er stort sett bare at den første er fra arbeiderklassen og den andre fra overklassen. Begge setter ME before YOU. Sitt eget ego framfor omverdenen og livet i seg selv. Gjennom møtet med den rike egosentrikeren får den fattige unge kvinnen gått på en og annen konsert etc, deltatt i et snobbete bryllup og lært seg å se på utenlandske TV-filmer med tekst. Gjennom dette innbiller hun seg at hun utvikler seg voldsomt og at forelskelsen hennes er gjengjeldt. Hun prøver å hindre den rike, men akk så åndsfattige egosentrikeren i å ta assistert selvmord, men lykkes ikke. Men hun arver pengene hans og tross at han valgte døden framfor et liv med henne, ser hun på relasjonen deres som DEN STORE KJÆRLIGHETEN. Ja, stakkars liten,- selv om han ikke engang kalte henne med fornavn.
Er klar over at forfatteren antagelig hadde en helt annen grunn til å velge den tittelen, men forstår ikke helt hvilken. Det tar jo bare noen få boksider før Lou møter Will, så kan det virkelig være dette den henspiller på?
Hvis Will ikke hadde valgt selvmord, men levd og utviklet seg videre med eller uten Lou, hadde dette KANSKJE kunnet bli en interresant roman/romanserie. Men jeg tviler på det, for jeg tror ikke denne forfatteren hadde maktet den oppgaven uansett.
Er absolutt ikke overrasket over at Hollywood har kastet seg over den. Tipper filmen har blitt en enda mer overfladisk tåreperse med enda vemmeligere menneskesyn enn boka er.
LikerLiker
En bok som skaper så mange tanker og motsigende meninger (da tenker jeg på hvordan jeg ser på den i forhold til hvordan du ser på den) vil alltid være en interessant bok. En bok som skaper følelser, sterke følelser, enten for eller mot blir en kilde til mange spennende diskusjoner i mine øyne. Jeg kan skjønne at innledningen min, om at jeg visste at jeg kom til å like den, starter anmeldelsen på en merkelig måte (nå er jo ikke dette en ordentlig anmeldelse egentlig). Dette er fordi jeg ennå ikke har møtt en bok av Jojo Moyes jeg ikke har likt. Så klart liker jeg noen bedre enn andre, men det er en annen diskusjon.
For meg ble ikke boken en diskriminering mot mennesker med lammelser eller andre utfordringer. Her tolker vi den nok vidt forskjellig. For meg handler den om retten over sitt eget liv. Han er i en vanskelig situasjon og han utøver retten han faktisk har over sin egen kropp og fremtid. Hvem er vi til å bestemme over andre og hva de ønsker? Det at noen velger å si stopp, mens andre lever videre har mer med karakter og personlighet å gjøre. Man kan argumentere for at Will ikke hadde styrke nok. Han var vant til en type hverdag, en type liv, og da det ble tatt fra han var han ikke villig til å forandre seg/tilpasse seg. Det handler om livskvalitet. Skal vi tvinge folk til å fortsette selv om livskvaliteten er dårlig? Vi har alle rett til å bestemme selv hva vi vil med livene våre, og boken hever dette frem. At boken sprer en holdning om at mennesker i liknende situasjoner er lite verdt er jeg ikke enig i. Så hardt familien hans og Lou kjemper for han, viser hvor mye verdi han har. Igjen handler det om hvor forskjellig vi tolker boken.
Om kjærligheten mellom Lou og Will er den store kjærligheten tror jeg ikke noe på. Hvis Will hadde valgt å leve, tror jeg ikke forholdet ville vart lenge. Det ville stagnert slik forholdet med Patrick gjorde. Begge karene hun forelsker seg i er egosentriske. Dette sier litt om hvordan Lou ser på seg selv. Hun eier ikke selvtillit. Forskjellen på Will og Patrick er at Will faktisk gjør en forskjell. Hun får mer selvtillit av å være med han. Lærer å se sammenhengen mellom ting. Hun blir tøffere og åpner horisonten. På meg virket det som at Lou ble mye mer forelsket enn det Will ble.
Når det gjelder tittelen, Me before You, tolker vi nok den forskjellig også. Jeg tolket den som at slik var jeg før jeg traff deg, slik ble jeg etter at jeg traff deg. Så moro at vi ser så forskjellig på tittelen også. Slik du tolket den har jeg ikke tenkt på, men det passer veldig godt det også.
Om Jojo Moyes hadde klart å skrive en roman om Lou og Will hvis han ikke hadde tatt selvmord vet jeg ikke. Hun skriver veldig lette bøker, så mest sannsynlig ikke. Betyr det at hun er en dårlig forfatter? Nei, det syns jeg ikke. Bøkene hennes er lettleste og underholdende. Slike bøker jeg liker å lese når jeg trenger å slappe av. De gangene jeg trenger å koble ut verden en liten stund. Og når de plutselig kommer inn på et tema jeg vet veldig lite om, i tillegg et tema som skaper diskusjoner, da vil jeg si at det er en veldig god bok.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Den ene pluss en | edgeofaword
Tilbaketråkk: Året som gikk, 2016 | edgeofaword
Tilbaketråkk: Fremdeles meg | edgeofaword