My Name is Lucy Barton

Skrevet av Elizabeth StroutMy Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout | edgeofaword

Forlag: Random House (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

In this city of New York, I see children crying from tiredness, which is real, and sometimes from just crabbiness, which is real. But once in a while I see a child crying with the deepest of desperation, and I think it is one of the truest sounds a child can make. I feel almost, then, that I can hear within me the sound of my own heart breaking, the way you could hear outside in the open air – when the conditions were exactly right – the corn growing in the fields of my youth.

Lucy Barton tenker tilbake på de 9 ukene hun tilbrakte på sykehus etter komplikasjoner rundt en rutinemessig operasjon, da hennes mor besøkte henne på sykehuset etter mange år uten kontakt. Med dette besøket i fokus konfronterer Lucy sin egen barndom og setter det i kontrast til livet hun har nå.

Lucy bærer med seg en dyp ensomhet gjennom livet. En ensomhet som stammer fra en barndom i et hjem der fattigdom sto så sentralt at den overskygget både kjærlighet og godhet. Kan man kalle en slik familie dysfunksjonell? I hvilken grad kan man gi sine barn en trygg og kjærlig barndom full av glede når trusselen om sult og hjemløshet hamrer på døra hver eneste natt? I hvor stor grad påvirker vår barndom våre valg senere i livet? Lucy ser tilbake på det hele med en visdom bare alder kan gi.

Lonely was the first flavour I had tasted in my life, and it was always there, hidden inside the crevices of my mouth, reminding me.

My Name is Lucy Barton er en historie om fattigdom, ensomhet og lengselen etter kjærlighet og annerkjennelse. Om forholdet mellom en mor og hennes barn, og den sårbarheten bare en forelder kan avdekke i et voksent menneske. Om de arrene man bærer med seg fra sin barndom og gjennom livet.

But when I see others walking with confidence down the sidewalk, as though they are free completely from terror, I realize I don’t know how others are. So much of life seems speculation

My Name is Lucy Barton er ikke så mye en sammenhengende historie som det er en samling av minner, tanker og anekdoter. Alt fokus ligger på Lucy. Historien tar rot i sykehusoppholdet, men spenner fra barndommen hennes til nåtid.

Lucy danner en personlig og forfriskende fortellerstemme. Språket er nydelig. Historien er gjennomtrukket av tankevekkende og treffende bemerkninger om livet og forholdet oss mennesker imellom.

It interests me how we find ways to feel superior to another person, another group of people. It happens everywhere, and all the time. Whatever we call it, I think it’s the lowest part of who we are, this need to find someone else to put down.

Romanen tar for seg et følelsesladet tema. Jeg kan likevel ikke si med like stor tyngde som andre anmeldere at den vekket dype følelser i meg. Romanen er full av substans og brakte frem dype, filosofiske tanker. Det var imidlertid noe som manglet i utførelsen. Handlingen hoppet for mye frem og tilbake med en hakkete og usammenhengende fortellerstil. Lucy Barton, dog troverdig og likendes, var litt for vag. Jeg klarte ikke å bli godt nok kjent med henne, noe som gjorde det vanskelig for meg å investere emosjonelt i historien.

Hvis jeg skal være skikkelig pirkete, kan jeg jo også nevne at de små gjentakelsene av enkelte korte setninger gikk meg litt på nervene. Kanskje ble det gjort for å forsterke det tankefulle i fortellerstilen, men det tilførte ikke noe til historien eller til personskildringen av Lucy.

But the books brought me things. This is my point. They made me feel less alone. This is my point. And I thought: I will write and people will not feel so alone! (But it was my secret).

Jeg ble også litt skuffet over hvor gjennomskinnelig beskrivelsen av forholdet mellom Lucy og moren var. Det var noe der, mellom sidene, som jeg prøvde å gripe fatt i, men det rant mellom fingrene på meg. De bruker mesteparten av tiden sin sammen til å prate om bekjente fra Lucys hjemby og deres ekteskap og sorger. Ethvert forsøk på en ordentlig samtale blir fort avbrutt. Dette sier sitt, selvfølgelig, men resultatet er at forholdet deres dryppes ned på sidene så sjeldent og i så små dråper at det er vanskelig å få tak i. Det hele blir for lite til å danne et ordentlig inntrykk i historien.

Til tross for et forfriskende perspektiv og de mange treffende bemerkningene om livet, er My Name is Lucy Barton en lite bemerkelsesverdig bok. Den er vakkert skrevet og lettlest. Den kan til og med få deg til å fundere litt over livet. Likevel har jeg på følelsen at den kommer til å gå i glemmeboken rimelig raskt. Det blir derfor vanskelig for meg å si om jeg anbefaler den eller ikke. Jeg har blanda følelser.

Beathes bokhjerte har også anmeldt denne.

Advertisements

One thought on “My Name is Lucy Barton

  1. Tilbaketråkk: Året som gikk, 2016 | edgeofaword

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s