Den lengste reisen

Skrevet av Nicholas SparksDen lengste reisen | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Longest Ride (Wollow Holdings 2013)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Min sjette bok i årets store utfordring, og nok en perle. Jeg må innrømme det: bøkene til Nicholas Sparks har sjarm. Romantikken og kjærligheten oser fra hver side. Vaskeekte feelgood romaner hvor man vet hva som kommer til å skje, men allikevel bare må lese. For de er så forføriske, så fengende, at man sluker bøkene og sukker av hengivenhet. Med setninger som:

Han bøyde seg frem og så at hun lukket øynene langsomt. Da leppene deres møttes, fikk han følelsen av å ha oppdaget noe, lik en oppdagelsesreisende som til slutt når fjerne strender han bare hadde forestilt seg eller hørt om.

Og:

Kveldsluften ble friskere og ga stjernene et krystallisk skjær. Han så opp på dem, og deretter bort på henne, og da tommelfingeren hennes varsomt begynte å følge konturene av hånden hans, svarte han på samme vis. I det øyeblikket visste han med sikkerhet at han allerede hadde falt for henne, og det var ikke noe han kunne gjøre for å stoppe det.

Før jeg begynte med utfordringen min trodde jeg ikke at jeg kom til å like Sparks sine romaner. De virket for klissete for meg. Og de er klissete. Som Daily Mirror skrev: Sparks skriver kjærlighetshistorier som gjør leserne mo i knærne. Og jeg kan like så godt innrømme det, jeg liker det. Jeg liker kjærlighetshistoriene. Jeg liker karakterene. Jeg liker det hverdagslige. Jeg liker de små overraskelsene som dukker opp i ny og ne.

Denne boken er ingen unntak. En historie jeg ikke ante noe om på forhånd, men som jeg slukte i løpet av få dager. Den når ikke helt opp til Toner fra et piano eller Minnenes melodi, men er søren meg ikke langt unna.

I Den lengste reisen følger vi tre personer: Ira, en 91 år gammel mann som sitter fast i bilen sin etter en utforkjøring; Sophia, ei 22 år gammel collegestudent med usikre fremtidsplaner og Luke, en 25 år gammel utdanket rodeochampion. Skjebnen fletter de tre livene sammen og legger grunnlaget for ikke bare en episk kjærlighetshistorie, men to.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

Ira blir sittende fast i bilen i flere dager før han blir funnet. Mens han sitter der får han besøk av sin avdøde kone og de igjenlever sitt lange ekteskap. Ira elsker sin kone mer enn noe annet, selv etter hennes død, og ønsker å gjøre noe storstilt for å bevise sin kjærlighet bare han blir funnet i tide.

Sophia er siste års student ved college og har akkurat slått opp med sin utro kjæreste. Venninnene trekker henne med seg på fest for å få henne til å glemme, men det går ikke helt som planlagt da eksen dukker opp og de krangler. Luke stepper inn og med hans hjelp blir Sophia kvitt eksen. Sophia og Luke ender opp med å tilbringe kvelden sammen, og deretter hver ledige stund sammen. Luke har sine egne problemer å hanskes med, men både Sophia og Ira blir hans redning.

Det er noe trygt å lese Sparks romaner, du vet hva du får. Og de kan bli litt vel forutsigbare, men på en eller annen måte klarer han å slenge inn noen skruballer her og der. Og selv om bøkene blir så triste at tårene triller side etter side, vet man at de ender lykkelige allikevel. Ikke så lykkelige at alt løser seg til slutt, livet og hverdagen er tross alt ikke slik, men med slutter som lover fremgang for karakterene.

Boken er filmatisert. Den er søt og romantisk, akkurat som boken. Den største forskjellen er rollen til Ira. I filmen flettes livet hans og livene til Sophia og Luke bedre sammen. Jeg likte denne tvisten veldig godt. Ellers er filmen meget tro mot boken.

Elsa Frogner oversatte også Toner fra et piano, og jeg liker hennes oversettelser. Hun klarer å fange Sparks forfatterånd på en unik måte. Språket er lett, og de over 400 sidene suser av gårde.

Sparks følger sitt mønster, med egne kapitler til hver hovedkarakter. For meg trekker denne hoppingen mellom karakterene noe ned. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at dette er en enkel løsning. Det er tross alt mye lettere å skrive fra alles ståsted enn å få frem alle karakterenes tanker og følelser gjennom en hovedpersons øyne.

Noe annet som også trekker ned er oppramsingen av karakterenes tidligere historie i begynnelsen. Igjen, akkurat som flere av hans bøker. Samtidig er disse to tingene de eneste jeg kan sette fingeren på. Dette er tross alt en romantisk, feelgood roman og forventningene mine ligger deretter. Den lengste reisen er en flott roman som jeg anbefaler om du er på utkikk etter storslått romantikk.

Da de slentret gjennom gresskaråkeren med kurs for labyrinten fortsatte Luke å holde hånden hennes. På forunderlig vis føltes denne enkle gesten langt mer betydningsfull enn det at de tidligere hadde kysset hverandre – mer varig på en måte.

Neste bok ut blir Flaskeposten.

Advertisements

4 thoughts on “Den lengste reisen

  1. Tilbaketråkk: Julie Karolines valgte forfatter 2016 | edgeofaword

  2. Tilbaketråkk: Det beste av meg | edgeofaword

  3. Tilbaketråkk: Et vanskelig valg | edgeofaword

  4. Tilbaketråkk: Året som gikk, 2016 | edgeofaword

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s