Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Egmont (1999)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Message in a Bottle (Warner Books 1998)

Oversatt av Torgunn Nilsen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nicholas Spark sin andre roman kom ut i 1998. Etter den internasjonale suksessen med Dagboken var spørsmålet om han ville klare å følge opp suksessen. Ikke bare klarte han det med Flaskeposten, men han viste at som forfatter var han kommet for å bli. I dag er han verdenskjent, med hele 19 romaner under beltet, hvorav de fleste er filmatisert.

Alle flasker som er overlatt til havets luner, har en kurs som er uforutsigelig. Vind og strøm spiller en stor rolle for hvilken retning flasken tar, storm og vrakgods kan også forandre dens kurs. … Det er ikke mulig å forutsi hvilken retning en flaske kommer til å ta, og det er en del av dens mystikk.

I Flaskeposten møter vi Theresa fra Boston. En tidlig morgen mens hun er på ferie, er hun ute og jogger langs en strand. Her kommer hun over en flaskepost. Nysgjerrig på innholdet åpner hun den og leser brevet som ligger forseglet inni. Brevet er skrevet av Garrett og er fylt av en slik kjærlighet og lengsel at Theresa faller for denne ukjente mannen. Etter hvert finner hun flere flaskeposter skrevet av Garrett, og drar av gårde for å finne ham.

«Jeg synes du skal dra til Wilmington og prøve å finne Garrett.»

«Men det virker så … latterlig. Selv for meg.»

«Hvorfor?»

«Fordi jeg ikke vet noe om han.»

Hun finner Garrett, en dykkeinstruktør med egen butikk ved havet. Han er også en enkemann. De trekkes mot hverandre, og de innleder et forhold. Den lange avstanden mellom dem, og Garretts følelser for sin avdøde kone, setter forholdet under mange prøvelser. Vil forholdet overleve?

Sant nok visste han at det fantes par som hadde måtte se i øynene livssituasjoner som var vanskeligere enn deres. … Sammenlignet med det hadde Garrett og Theresa det egentlig ikke så vanskelig, men det gjorde det likevel ikke noe lettere.

Historien er kanskje ikke så utrolig spennende, men kjærligheten strømmer frem fra sidene. Den lille spenningen som er ligger i Garrett, en mann som fremdeles elsker og savner sin kone, men samtidig trekkes mot Theresa. Han plages av dårlig samvittighet og depresjon, mens Theresa ikke vet hvordan hun skal kunne konkurrere med en død kvinne. Sparks har gjort en fin jobb med å få frem de motstridene følelsene hos Garrett og usikkerheten/sjalusien hos Theresa. Følelser er noe Sparks gjør bra.

Nå som jeg har lest såpass mange av hans bøker syns jeg at de mannlige hovedkarakterene hans blir litt for like. Noen få ulikheter til tross er alle forståelsesfulle, romantiske, gode til å lytte, snakker åpent om følelser og er veldig respektfulle overfor kvinner. Med andre ord: drømmemannen. Kanskje ikke så rart at kvinner over hele verden forelsker seg i bøkene til Sparks.

Som nevnt er dette Sparks andre roman, og det merkes. Den er rotete og uoversiktlig, og flere ganger blir ting gjentatt litt for ofte. Nå som jeg har lest flere av hans senere romaner kan jeg si at han har ryddet opp språket og stilen noe enormt siden denne boka. Denne gangen ble jeg ikke spesielt imponert over oversettelsen, den trenger en opprydding. Engelsk og norsk er tross alt ulike språk. Setningsoppbyggingen kunne trygt ha blitt “fornorsket” uten at det ville ha forringet historien eller fortellerstilen.

Alt i alt en helt grei bok. Ikke min favoritt blant Sparks romaner, men helt ok lesing. Den er lett og forførende og passer godt til late sommerdager.

På en måte kjentes det som om hun egentlig ikke var her, som om alt dette ikke var noe annet enn en drøm.

Den neste boken blir Det beste av meg.