Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Krim

Originaltittel: The Silkworm (2014)

Oversetter: Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

«Det er altså på grunn av mannen din at du er her, Mrs Quine?» «Ja,» sa Leonora. «Han har forsvunnet.» «Hvor lenge har han vært borte?» spurte Strike og grep automatisk etter notatboken. «Ti dager,» sa Leonora. «Har du meldt fra til politiet?» «Jeg trenger ikke politiet,» sa hun utålmodig, som om hun var trett av å forklare folk det. «Jeg ringte dem en gang tidligere, og da ble alle sinte på meg fordi han bare var hos en venn. Owen stikker av fra tid til annen. Han er forfatter,» sa hun, som om det forklarte alt.

Cormoran Strike er tilbake. Denne gangen tar han på seg en forsvinningssak. Robin har tatt jobben som Strikes sekretær, til hennes forlovedes store irritasjon, og hennes voksende interesse for detektivarbeid øker Strikes respekt for henne. Siden sist har Strike fått flere oppdrag og strever med å balansere alle oppdragene sine. På toppen av det hele viser det seg at forsvinningssaken er et mord. Et merkelig og makabert mord med mange mistenkte. Igjen blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og hemmeligheter.

Strike er en mann man fort får respekt for. Han har bein i nesa og et klokt hode. Med tanke på at han tar på seg forsvinningssaken mest for å irritere en annen kunde, viser at han ikke lar seg bruke og har integritet. Robin er litt mer svevende. Hun lar seg dras mellom Mathew og jobben, samtidig som hun utvikler mer selvtillit til å stå for sine ønsker og drømmer.

Jeg likte denne boken, akkurat som jeg likte den forrige boken til Galbraith Når gjøken galer. Jeg kan kanskje gå så langt å si at jeg liker Silkeormen bedre, selv om det er litt mer gørr. Dette fordi boken er, i mangel på et bedre ord, “tettere”. Språket er ikke like svevende, det er færre lange beskrivelser av trivielle ting og langt færre adjektiv. Om dette er et faktisk tilfelle, eller om det kommer av at jeg leste denne på norsk, vet jeg ikke. Det kan godt være at oversettelsen har hatt en påvirkning på selve språket i boka.

Boka er spennende og den har et godt driv. Igjen viser Galbraith seg som en god krimforfatter. Og ja, Robert Galbraith er fremdeles et pseudonym for J.K. Rowling. Hun er en dyktig forfatter som legger en bunnsolid bakgrunn for bøkene sine. Bøkene er godt skrevet og godt gjennomført. Det er også tydelig at hun har planer for karakterene, for karakterutviklingene er ikke ferdige. Da tenker jeg spesielt på Robin. I begynnelsen på Når gjøken galer var hun forsiktig og føyelig, men utover i boka begynte hun å bli mer trygg på seg selv. I Silkeormen fortsetter hun denne utviklingen, og begynner å vise en litt tøffere side av seg selv. Det blir spennende å se hvordan utviklingen hennes blir videre.

Strike hadde opplevd det før. Fra ro til katastrofe på et øyeblikk. Tiden som syntes å stå stille. Alle sanser skrek, plutselig stramme som fiolinstrenger … Tankbilen fikk sleng på hengeren. Han hørte seg selv brøle «brems!», for det var det han hadde gjort tidligere, for å stanse døden … Men Robin tråkket hardt på gassen. Bilen skjøt fremover med et brøl.

Hvordan Galbraith fordeler godbitene utover, gjerne over flere bøker, bidrar med å vise at dette er en dyktig forfatter. Det er tydelig at forfatteren jobbet med grunnarbeidet for flere bøker før hun i det hele tatt begynte å skrive om Cormoran Strike og Robin Ellacot. Noe som kan forklare hvordan hun klarer å utgi disse bøkene så tett på hverandre.

Dette er en god spenningskrim. Det er vanskelig å løse mysteriet selv, selv om jeg hadde mine mistanker. Hintene er litt mer opp i dagen i denne boken, men absolutt ikke så tydelige at du sitter med svaret før slutten. Samtidig er ikke løsningen tilgjort og for overaskende. Galbraith leverer en god krim, uten for mye gørr, blod og unødvendig action. Den er spennende og avbalansert, og absolutt en bok jeg anbefaler til både krimelskere og andre.

Neste bok om Cormoran Strike, Career of Evil, kommer ut på det engelske markedet 20. oktober 2015.

Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Sphere (2013)

Sjanger: Krim

Norsk tittel: Når gjøken galer (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The buzz in the streets was like the humming of flies. Photographers stood massed behind barriers patrolled by police, their long-snouted cameras poised, their breath rising like steam. Snow fell steadily on to hats and shoulders; gloved fingers wiped lenses clear. From time to time there came outbreaks of desultory clicking, as the watchers filled the waiting time by snapping the white canvas tent in the middle of the road, the entrance to the tall red-brick apartment block behind it, and the balcony on the top floor from which the body had fallen.

Slik begynner Galbraiths første spenningskrim. For de som ikke allerede vet det, er Robert Galbraith et pseudonym; forfatterens virkelige navn er J.K. Rowling. Ja, det er hun ja. Forfatteren av Harry Potter-serien. Hun har lagt Harry Potter og Hogwarts bak seg, og har begitt seg inn i krimverdenen.

Vi møter Cormoran Strike. En uvanlig mann med et uvanlig navn. Eks. militær, med både psykologiske og fysiske sår. Etter endt militærkarriere åpner han et lite privatdetektivbyrå som så vidt klarer å holde seg over den røde streken. Vi møter Robin Ellacot. Nyforlovet og arbeidssøkende ender hun opp på kontoret til Strike som midlertidig sekretær. De viser seg etter hvert å være et godt team og samarbeider godt på det lille kontoret.

“No,” said Strike forcefully, on the telephone that evening. “This is getting dangerous. Surveillance doesn’t fall within the scope of secretarial duties.” “Nor did visiting the Malmaison Hotel in Oxford, or SOAS,” Robin pointed out, “but you were happy enough that I did both of them.” “You are not following anyone, Robin. I doubt Matthew would be very happy about it, either.” It was funny, Robin thought, sitting in her dressing gown on her bed, with the phone pressed to her ear, how Strike had retained the name of her fiancé, without ever having met him. In her experience, men did not usually bother to log that kind of information.

Som innledningen viser handler denne boken om et dødsfall. Ei ung, rik kjendis faller ned fra balkongen sin, og politiet er raske til å konkludere dødsfallet som et selvmord. Hennes bror mener politiet tar feil og kontakter Strike for å få hjelp til å finne ut hvem som kan ha drept henne. Strike tar jobben mer fordi han trenger pengene enn for selve saken. Etter hvert som vi kommer gjennom boken blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og drap.

Jeg leste boken på engelsk, og her flyter språket godt. Boken er relativt lettlest med enkle beskrivelser av Londons gater. Jeg møtte en del engelske adjektiv jeg ikke har sett før, men det gikk greit å finne betydningen av ordene utifra konteksten. Det er tydelig at Galbraith er mer opptatt av å fortelle en krimhistorie enn å bruke mange sider på metaforer og lange karakterbeskrivelser.  Det som kan være litt tungvindt er de detaljerte beskrivelsene av simple ting. Du blir kjent med Cormoran Strike sakte, men sikkert. Hans livshistorie blir også et lite mysterie du pusler sammen litt etter litt.

Dessverre for J.K. Rowling, ble det lekket ganske tidlig at det er hun som skriver under navnet Robert Galbraith. Forsøket på å utgi noe som ikke skulle sammenlignes med Harry Potter ble mislykket, og mange ble nok skuffet over at hun ikke skrev i samme fantasy sjanger. Når det er sagt, uten noen øvrige sammenligninger med Harry Potter, er skrivemåten ganske lik. Som man kan forvente av en god forfatter, er boken både velskrevet og gjennomtenkt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og spenningen omkring hvordan Lula Landry døde holdes til siste side. Vi møter mange karakterer, men aldri så mange at det er vanskelig å holde rede på dem alle. Og nettet av røde tråder som kastes ut i begynnelsen av boken samles opp igjen på slutten.

Etter min erfaring faller mange krimbøker i den fellen at forfatteren er så opptatt av å ikke avsløre hvem forbryteren er at man blir stående igjen som et stort spørsmålstegn når mysteriet endelig avsløres. Dette er ikke tilfellet her. Det skal godt gjøres å løse mysteriet selv, men forbryteren er ikke en tilfeldig karakter som kastes inn i siste liten. Går man gjennom boken etterpå, ser man at hintene ligger der, om enn ganske små, og historien får en logisk slutt.

Boken er ganske lang, men har et godt driv. Den er også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For dette er spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren.

Jeg, som ikke er spesielt glad i krim, endte opp med å like denne boken godt. Neste bok om Cormoran Strike er Silkeormen (the Silkworm).

“… Your new place is lucky to get you.” “I don’t want to go.” “I can’t afford you, Robin,” he said flatly. It was not as if he hadn’t thought about it; the night before, he had lain awake on the camp bed, running calculations through his mind, trying to come up with an offer that might not seem insulting beside the salary offered by the media consultancy. It was not possible… “I wouldn’t expect you to match what they’d give me,” Robin said thickly. “I couldn’t come close,” said Strike… Robin drew herself up a little, blew her nose and told Strike, with calmness slightly undermined by a small hiccough, the figure of which she would be happy to stay.