Skrevet av Robert Galbraith

Forlag: Sphere (2013)

Sjanger: Krim

Norsk tittel: Når gjøken galer (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The buzz in the streets was like the humming of flies. Photographers stood massed behind barriers patrolled by police, their long-snouted cameras poised, their breath rising like steam. Snow fell steadily on to hats and shoulders; gloved fingers wiped lenses clear. From time to time there came outbreaks of desultory clicking, as the watchers filled the waiting time by snapping the white canvas tent in the middle of the road, the entrance to the tall red-brick apartment block behind it, and the balcony on the top floor from which the body had fallen.

Slik begynner Galbraiths første spenningskrim. For de som ikke allerede vet det, er Robert Galbraith et pseudonym; forfatterens virkelige navn er J.K. Rowling. Ja, det er hun ja. Forfatteren av Harry Potter-serien. Hun har lagt Harry Potter og Hogwarts bak seg, og har begitt seg inn i krimverdenen.

Vi møter Cormoran Strike. En uvanlig mann med et uvanlig navn. Eks. militær, med både psykologiske og fysiske sår. Etter endt militærkarriere åpner han et lite privatdetektivbyrå som så vidt klarer å holde seg over den røde streken. Vi møter Robin Ellacot. Nyforlovet og arbeidssøkende ender hun opp på kontoret til Strike som midlertidig sekretær. De viser seg etter hvert å være et godt team og samarbeider godt på det lille kontoret.

“No,” said Strike forcefully, on the telephone that evening. “This is getting dangerous. Surveillance doesn’t fall within the scope of secretarial duties.” “Nor did visiting the Malmaison Hotel in Oxford, or SOAS,” Robin pointed out, “but you were happy enough that I did both of them.” “You are not following anyone, Robin. I doubt Matthew would be very happy about it, either.” It was funny, Robin thought, sitting in her dressing gown on her bed, with the phone pressed to her ear, how Strike had retained the name of her fiancé, without ever having met him. In her experience, men did not usually bother to log that kind of information.

Som innledningen viser handler denne boken om et dødsfall. Ei ung, rik kjendis faller ned fra balkongen sin, og politiet er raske til å konkludere dødsfallet som et selvmord. Hennes bror mener politiet tar feil og kontakter Strike for å få hjelp til å finne ut hvem som kan ha drept henne. Strike tar jobben mer fordi han trenger pengene enn for selve saken. Etter hvert som vi kommer gjennom boken blir vi dratt inn i et nett av løgner, falske alibi og drap.

Jeg leste boken på engelsk, og her flyter språket godt. Boken er relativt lettlest med enkle beskrivelser av Londons gater. Jeg møtte en del engelske adjektiv jeg ikke har sett før, men det gikk greit å finne betydningen av ordene utifra konteksten. Det er tydelig at Galbraith er mer opptatt av å fortelle en krimhistorie enn å bruke mange sider på metaforer og lange karakterbeskrivelser.  Det som kan være litt tungvindt er de detaljerte beskrivelsene av simple ting. Du blir kjent med Cormoran Strike sakte, men sikkert. Hans livshistorie blir også et lite mysterie du pusler sammen litt etter litt.

Dessverre for J.K. Rowling, ble det lekket ganske tidlig at det er hun som skriver under navnet Robert Galbraith. Forsøket på å utgi noe som ikke skulle sammenlignes med Harry Potter ble mislykket, og mange ble nok skuffet over at hun ikke skrev i samme fantasy sjanger. Når det er sagt, uten noen øvrige sammenligninger med Harry Potter, er skrivemåten ganske lik. Som man kan forvente av en god forfatter, er boken både velskrevet og gjennomtenkt. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og spenningen omkring hvordan Lula Landry døde holdes til siste side. Vi møter mange karakterer, men aldri så mange at det er vanskelig å holde rede på dem alle. Og nettet av røde tråder som kastes ut i begynnelsen av boken samles opp igjen på slutten.

Etter min erfaring faller mange krimbøker i den fellen at forfatteren er så opptatt av å ikke avsløre hvem forbryteren er at man blir stående igjen som et stort spørsmålstegn når mysteriet endelig avsløres. Dette er ikke tilfellet her. Det skal godt gjøres å løse mysteriet selv, men forbryteren er ikke en tilfeldig karakter som kastes inn i siste liten. Går man gjennom boken etterpå, ser man at hintene ligger der, om enn ganske små, og historien får en logisk slutt.

Boken er ganske lang, men har et godt driv. Den er også en relativt typisk krimbok; du har den skadede etterforskeren på konkursens rand, de udugelige politietterforskerne og de stereotypiske karakterene. Allikevel leverer Galbraith en god spenningskrim som er, til tider, vanskelig å legge fra seg. For dette er spenningskrim. Det er ikke mye blod og vold. Det var ingen steder jeg tenkte «æsj, så ekkelt!» Galbraith har klart å styre unna den blodige gørra vi ofte finner i krimsjangeren.

Jeg, som ikke er spesielt glad i krim, endte opp med å like denne boken godt. Neste bok om Cormoran Strike er Silkeormen (the Silkworm).

“… Your new place is lucky to get you.” “I don’t want to go.” “I can’t afford you, Robin,” he said flatly. It was not as if he hadn’t thought about it; the night before, he had lain awake on the camp bed, running calculations through his mind, trying to come up with an offer that might not seem insulting beside the salary offered by the media consultancy. It was not possible… “I wouldn’t expect you to match what they’d give me,” Robin said thickly. “I couldn’t come close,” said Strike… Robin drew herself up a little, blew her nose and told Strike, with calmness slightly undermined by a small hiccough, the figure of which she would be happy to stay.