Ondskapens kall

Skrevet av Robert GalbraithOndskapens kall | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Original tittel: Career of Evil (Sphere 2015)

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Galbraith er tilbake, med nok en krimbok om Cormoran Strike. Ondskapens kall kom på markedet i oktober 2015 med sin engelske utgave Career of Evil. Den norske utgaven kom ut nå i 2016. Jeg har lest begge de forgående bøkene om Cormoran Strike: Når gjøken galer og Silkeormen. Og, ja, jeg vet at Robert Galbratih er et pseudonym. Bak navnet sitter den meget kjente, meget talentfulle J.K. Rowling (Harry Potter).

I Ondskapens kall møter vi igjen hovedpersonen Cormoran Strike. Etter hans suksess med å løse Lula Landry saken og Quine forsvinningen har han blitt Londons mest ettertraktet detektiv. Robin er fremdeles hans sekretær, men han setter henne stadig på egne oppdrag. Robin drømmer om en dag å jobbe som likeverdig partner og gjør sitt ytterste i å bevise sine egenskaper. Samtidig rykker hennes bryllup med Matthew raskt nærmere. Stadig kommer det leveranser til bryllupet tilsendt kontoret. Derfor tenker hun seg ikke om da et bud kommer med en lang, sliten pakke til henne. Ikke før hun åpner pakken og ser hva som den inneholder.

Et avskåret kvinneben var stappet sidelengs inn i esken, tærne var bendt bakover for å gi plass til foten.

Politiet ber Cormoran holde seg unna denne saken, han er jo tross alt en del av den, men han klarer ikke å legge fra seg detektiven i seg. Selv om benet ble sendt til Robin vet han at det er han selv som er målet. Dette setter ikke Robin utenfor fare, og Cormoran er villig til å risikere mye for å redde henne. Han vet nemlig hvem som kan ha sendt benet, eller i hvert fall en av fire mistenkte. Han trenger bare å finne ut hvem av de fire som er den skyldige og han er overbevist om at politiet følger feil spor.

Denne gangen er handlingen mer personlig, da dette ikke er en sak de får betalt for, men en sak de selv sitter i. Vi får bedre innblikk i både Cormoran og Robins liv, og det er flere overraskende avsløringer. Avsløringer som allikevel passer inn i historien fordi forfatteren har lagt ting godt til rette i de forrige bøkene. Jeg elsker dette ved Rowlings forfatterskap. Måten hun putter inn små hint i tidlige bøker, hint leseren ikke tenker noe over akkurat der og da, men som siden viser seg å være av stor betydning. Begge karakterene er lette og like, kanskje spesielt Cormoran med sin sarkastiske humor.

Av en eller annen grunn følte Strike øyeblikkelig avsmak for den unge mannen, enten det nå skyldtes likheten med Matthew, eller at han hadde tatt Strikes stol. Eller fordi Strike alltid gjennomskuet en ekte dust.

Ondskapens kall har mer blod og gørr i seg enn de andre. Allikevel fant jeg det ikke for grusomt. Noen steder grøsset jeg synlig, men det ble aldri så ille at jeg måtte legge fra meg boken. Vi følger ikke bare Cormoran og Robin her, men også skurken. Det var fantastisk å få innblikk i et så mørkt sinn, selv om jeg flere ganger fikk gysninger over den rå ondskapen.

Kvinner var så smålige, sjofle, gemene og egoistiske. Gretne kjerringer som forventet at menn skulle gjøre dem lykkelige. Først når de lå døde og tomme foran deg, ble de rene og mystiske og til og med vidunderlige. Da tilhørte de deg, de kunne hverken krangle eller kjempe eller gå sin vei, de var dine og du kunne gjøre hva du ville med dem. Den andres døde kropp hadde vært slapp og tung dagen før etter at alt blodet hadde rent ut av den: hans leketøy, hans dukke i menneskestørrelse.

Jeg liker måten Galbraith skriver på, og at bøkene blir bare bedre og bedre. Når gjøken galer hadde et nærmest overforbruk av adjektiver og lange forklaringer. I løpet av Silkeormen roet dette seg noe. I Ondskapens kall finner vi fremdeles en god del adjektiv og lange forklaringer, men disse konsentrerer seg mer om relevante saker og ikke om slipset til en av bikarakterene. Om dette kommer av oversettelsen vet jeg ikke, da jeg leste den første på engelsk, mens de neste to ble lest på norsk. Uansett har oversetteren gjort en flott jobb.

Igjen har Galbraith levert en gjennomført og avbalansert krim. En bok som passer perfekt inn i sin sjanger. Du finner mange av sjangerens klisjeer her, og handlingen er kanskje ikke spesielt nytenkende, men den er spennende. En krimbok som absolutt anbefales.

«Jeg vet hvem du er – du er han der Strike! Du er Cameron Strike! Han detektiven som oppklarte Lula Landry-saken og – jøssenavn! Var det ikke noen som sendte deg et ben nå nettopp?»

Reklamer

3 thoughts on “Ondskapens kall

  1. Tilbaketråkk: Året som gikk, 2016 | edgeofaword

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s