Mysteriet med det forbudte bildet

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med det forbudte bildet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mysteriet med det forbudte bildet er andre bok i Blålys-serien, en krimserie for unge lesere av krimforfatteren Hanne Kristin Rohde.

Ine kommer styrtende inn i hagen. Bak følger Maya. Astrid har aldri sett Ine sånn. Ikke i barnehagen. Ikke alle de årene de har gått i samme klasse. Tårene spruter mens venninnen tviholder på mobilen.
-Astrid, hikster hun
-Hva har skjedd?
-Du må hjelpe meg!

Det har gått noen dager siden hendelsene i Pyramidemysteriet, og Astrid har endelig bursdag. Hun sitter i hagen hjemme sammen med familien for å feire da to venninner kommer styrtende. Ine er i trøbbel og trenger Astrids hjelp. Et nakenbilde av Ine har nemlig begynt å spre seg på skolen. Hun vet ikke hvem som har delt det eller hvordan hun skal stoppe det. Astrid tar på seg å nøste opp i mysteriet, med en noe motvillig Yusuf på slep.

-Hva du tror, er vel temmelig uviktig, sier Maya.
-Det er det vel ikke! Det er jeg som kjenner han best!

-Maya har rett, sier Astrid. -Hva du tror, er temmelig verdiløst som bevis. Det er faktisk ganske vanlig å velge de løsningene vi har mest lyst til å tro på, men det betyr ikke at de er sanne. I verste fall blir resultatet at du retter mistanken mot andre som passer bedre inn i ditt fiendebilde.

Tematikken i boken passer til tiden vi lever i. En tid da alt deles på sosiale medier og en raskt kan miste kontrollen over det som deles. Selv om jeg ikke klarte helt å sympatisere med Ine, vet jeg at nakenbilder blir sendt og delt uhemmet blant mange.

Nå er jo boken skrevet for yngre lesere enn meg, og de vil nok finne handlingen mer spennende enn meg. Og oppfordringen er jo å tenke seg godt om før man deler private ting med andre.

Målgruppen for boken er 12-15 år, men yngre sterkere lesere kan også kose seg med denne.

Boken er lettlest og enkel. Den følger en rett rød trå, med veldig få sidehistorier, noe som gjør den enklere å forstå for ferske bokelskere. Leseren lærer i tillegg en del om lovverket rundt bildedeling samtidig som en koser seg med selve plottet.

-Det er ikke sikkert hun har tenkt over alle konsekvensene, sier Astrid. 

Jeg fant det litt vanskelig å følge tidslinjen i boka. Det er fryktelig mye som skjer i løpet av en dag, mye mer enn hva jeg ville tro noen kunne rekke. Og bursdagsfeiringen i hagen som skjer ganske tidlig i boka skjer midt i skoledagen, da hun slutter på skolen senere i kapittelet. Enten har det gått et døgn uten at jeg fikk det helt med meg, eller så er noe flyttet om på under en redigering uten helt å få med seg alt.

Bortsett fra det er boken medrivende og vil engasjere mange unge lesere. Jeg fant første bok i serien litt mer spennende, men det er mer karakterutvikling her, noe som manglet i Pyramidemysteriet. Vi lærer mer om Astrid og vennegjengen hennes, også om forholdet mellom Astrid og Yusuf.

Nok en bok jeg kan anbefale for unge lesere. Jeg gleder meg i hvert fall til flere bøker i Blålys-serien.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Pyramidemysteriet

Skrevet av Hanne Kristin RohdePyramidemysteriet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hanne Kristin Rohde har jobbet flere år i Oslopolitiet og hun er en av Norges fremste krimforfattere for voksne. Pyramidemysteriet er den første boken i Blålys-serien, en krimserie for unge.

Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. 

Astrid våkner midt på natten og bare vet at det er noe galt med hesten hennes, Rocky. Hun tvinger faren til å kjøre henne til stallen hvor de finner Rocky dødssyk. Har noen skadet Rocky? Hvorfor? Astrid begynner å undersøke saken sammen med hennes nye venn, Yusuf, og snart oppdager de et større kriminelt nettverk enn de klarer å håndtere på egen hånd.

Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater.

Astrid er ei tøff, ung dame som tør å stikke nakken ut for de hun er glad i. Samtidig strever hun litt med å finne sin plass i sin nye hverdag på ungdomskolen. En karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i.

Yusuf er en trygg karakter Astrid kan lene seg på og som er villig til å bli med henne på det meste. Vi skulle nok alle hatt en slik venn i den alderen.

Vi får ikke mye karakterutvikling gjennom boken, men i en såpass kort bok får man sjelden det. Flere av de andre karakterene vi møter er en smule stereotypiske, noe som gjør det enklere for en ung leser å følge med i historien. De slipper å bruke mye tid på å plassere karakterene, men kan nyte spenningen forfatteren legger opp til.

– Ingenting er umulig, sier Yusuf. – Det umulige tar bare litt lengre tid.

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Samtidig som vi følger mysteriet rundt hva som egentlig skjedde med Rocky, følger vi også det gryende kjærlighetsforholdet til Astrid og Yusuf. I tillegg kommer vi innpå gruppepress, jentemobbing og misunnelse. Alle er temaer som passer for aldersgruppen.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk. Jeg leste boken på rundt en time, men den riktige målgruppen vil nok bruke lenger tid.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For en voksen leser er den en  koselig lesing.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

 

 

Galgen

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Intuisjonisten

Skrevet av Colson WhiteheadIntuisjonisten | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: The Intuitionist (Anchor Books, 1999)

Oversatt av Knut Johansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Colson Whitehead ga ut Intuisjonisten første gang i 1999. Forfatteren startet med denne boken en flott forfatterkarriere som har generert flere bestselgere, inkludert Den underjordiske jernbanen (som han fikk Pulitzerprisen for i 2017). Intuisjonisten kommer ut for første gang på norsk nå i 2018.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig. Jeg brukte for mye tid på å få bokens virkelighet til å passe med min egen virkelighet til at jeg virkelig nøt den.

Så med ordene magisk, genial og absurd kan vi gå videre med anmeldelsen.

Lila Mae Watson er den første kvinnelige heisinspektøren. Noensinne. I tillegg er hun svart. Hun møter mye motstand i yrket sitt, ikke bare fordi hun er svart eller kvinne. Ikke bare fordi hun er meget dyktig, men fordi hun er en intuisjonist. Intuisjonistene er en snever og spesiell linje innenfor heisfaget, og maktkampen er hard mellom intuisjonistene og empiristene. Og da en av heisene som Lila Mae har ansvar for raser i bakken, skjønner hun at hun har havnet i midten av et komplott, og hun må ut i farlig farvann for å renvaske seg selv.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene».

Hun sier: «Intuisjonist».

Hele handlingen er lagt til et slags parallelt univers som ligner veldig på vår eget. Samfunnet i byen har noen absurde trekk, trekk som er farlig lik ting vi ser overalt rundt oss. Dermed skjønte jeg ikke med det samme hva som foregikk.  Og det at jeg ikke tok det viktige nøkkelordet absurd, gjorde at jeg ikke klarte å like boken mens jeg leste. Nå, i ettertid, har jeg tenkt mer på den og liker jeg den bedre, men den er fremdeles ingen høydare for meg.

«Dette er en virkelig overraskelse», sier Ben Urich. «Tross alt er det du som er nøkkelen».

Språket er til dels vanskelig. Det virker som forfatteren har prøvd å finne så mange fremmedord han bare klarer og presset dem inn i uforståelige setninger. Mange av ordene gikk rett over hodet på meg, og jeg følte meg flere ganger dum. Og det liker jeg ikke. Jeg liker bøker som er forståelige. Ja, de kan inneha vanskelig tematikk, men jeg trenger å forstå språket. Her ble språket for vanskelig, for avansert for meg. Jeg kan ikke noe for det: det enkle er ofte det beste.

Jeg likte Lila Mae. Hun er sta, innesluttet, egenrådig, smart og tøff. Hun stoler ikke på noen og øver seg på det mest likegyldige ansiktsuttrykket hun kan få til, for å bruke det som en maske. Hun har bygd en mur rundt seg selv for å beskytte seg mot de som ikke liker svarte og de som ikke liker at kvinner er i arbeid, og aller minst at en kvinne kan være bedre i noe enn en mann. Og i tillegg en svart kvinne. Absolutt en sær hovedkarakter, men godt gjennomført, og med tanke på det samfunnet hun lever i, skjønner man hvorfor hun er som hun er.

Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene. 

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til. Både de gode og de onde.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.
Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men bare en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.