Mysteriet med Yusuf

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med Yusuf | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag AS (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Astrid er tilbake med nok et mysterium. I tillegg må hun håndtere konsekvensene av at hun blikker den mest populære jenta i klassen. Å være tenåring er alt annet enn enkelt.

Yusuf ender i koma etter å ha fått i seg dop og Astrid prøver å nøste opp i hva som har skjedd. For Yusuf ville da aldri ha tatt dop? Sosialt utstøtt fra klassen er det vanskelig for henne å få tak i ledetråder. Denne gangen må hun stole på seg selv og løse mysteriet på egenhånd.

Astrid stirrer på Marie. Blikkene deres møtes. Astrid himler med øynene mot henne, og i det samme vet hun at akkurat det burde hun ikke ha gjort.

Mysteriet med Yusuf er den tredje boken i Blålysserien, en krimserie skrevet for lesere i 12-års alderen, Astrid selv er 13 år og har akkurat startet på ungdomskolen. Yngre lesere kan nok også komme seg gjennom disse bøkene, da språket ikke er for vanskelig og handlingen lett å følge.

Opplevelsene og følelsene til Astrid er også lett gjenkjennelige. Her vil nok mange unge lesere kunne trekke paralleller til egne liv. Astrid gjør også en del dårlige valg, noe som gjør henne til en høyst troverdig karakter og ikke minst tenåring.

-Astrid, sier pappa. -Ingen har rett til å slå eller sparke. Ingen har rett til å true andre til å tie.

-Vær så snill, hvisker hun. -Ikke ring noen. Ikke gjør noe. Ikke ennå.

Jeg fant denne boken hakket kjedeligere enn de to første, uten at jeg klarer helt å sette fingeren på hvorfor. Nå er jeg langt unna målgruppa, så det kan tenkes at de rette leserne vil finne boka spennende.

Teksten er enkel og lettlest, med få vanskelige ord. Det er litt flere parallelle historier å følge denne gangen, men ikke så mange at man går surr. De aller fleste karakterene har vi møtt før og det er moro å få lære litt mer om dem for hver bok.

Noe er i ferd med å ta helt av, og hun føler seg ikke sikker på at det er til hennes fordel.

Akkurat som tidligere lærer leserne noe om loven. Det kan virke som Rohde ønsker å få inn noe lærdom i hver bok. Samtidig er ikke dette hovedpoenget. Bøkene er ment som underholdning, noe de absolutt er.

Se mine anmeldelser av Pyramidemysteriet og Mysteriet med det forbudte bildet, de to første bøkene i Blålysserien, for ytterligere tanker om bøkene.

Pyramidemysteriet | edgeofawordMysteriet med det forbudte bildet | edgeofawordMysteriet med Yusuf | edgeofaword

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

PS. Det har kommet flere bøker i serien, men tror nok at jeg gir meg her da jeg er alt for langt unna riktig lesegruppe. Anbefaler allikevel bøkene til unge tenåringer.

 

Hviskeleken

Skrevet av Chandler BakerHviskeleken | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag AS (2020)

Originaltittel: Whisper Network (2019)

Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

#MeToo kampanjen avslørte for verden hvordan hverdagen er for mange kvinner. Den satte igang en mengde diskusjoner, både offentlige og private, og viste at kvinner ikke står alene. At du ikke er den eneste som har opplevd trakassering, men at vi er mange. For en mannlig kollega av meg: ikke overrasket over at det dessverre er noen, men at det er så mange?

En annen bivirkning av #MeToo er alle bøkene som nå slippes som handler nettopp om trakassering og seksuell trakassering. Slik som Moxie, Det jenter er lagd av, Skamløs og Hun ba om det. Og det er bare noen av de bøkene vi har kommet over. Til forskjell fra de øvrige er Hviskeleken en roman for et voksent publikum, satt i et miljø som burde ha vært mer modent.

Sloane, Ardie og Grace har jobbet i Truviv Inc. i årevis. Når toppsjefen uventet dør, er alt lagt til rette for at alfahannen Ames skal ta over hele selskapet. Hver av kvinnene har sitt spesielle og kompliserte forhold til Ames, og det har lenge blitt visket om hvordan han behandler kvinner. Advarslene har vært ignorert, feid under teppet, glemt og gjemt, men verden er forandret og kvinnene nekter å være tause vitner til at Ames blir forfremmet og hyllet.

Mens vi trengte ansiktsløftninger og fillers for å holde oss relevante, trengte de bare å bli eldre for å bli mer distingverte. Tro ikke at vi ikke merket oss det.

Hele handlingen er lagt til et mektig firma i Chicago, og vi tar få turer utenfor kontorbygningen. Boken beskriver et miljø fullt av mistro og usikkerhet. Hvor kvinner tar på seg nærmest umenneskelige roller for å klare jobbene sine. Du kan føle desperasjonen stråle ut fra sidene.

Det hele starter når toppsjefen uventet dør, en hendelse som ville skapt ringvirkninger i de fleste firmaer. Når også en liste over byens «mannsgriser» blir delt mellom kvinner byen over, settes det igang en rekke hendelser og avsløringer som vil forandre Truviv Inc. for alltid. For ikke å snakke om våre tre hovedpersoner.

For hvordan kan du avsløre en oppførsel som har pågått over mange år og som har skapt alt for mange sår, samtidig som du må beskytte deg selv i et utilgivelig miljø?

Mange av hendelsene som avdekkes er basert på virkelige hendelser, enten av forfatteren selv, eller fra kvinner forfatteren har snakket med. Å vite at slike ting faktisk har hendt, gir boken en ekstra dimensjon. Og man kan lett bli irritert over at kvinnene bruker så lang tid på å stå opp for seg selv. Men hva hadde vi gjort selv?

Visse former for adferd så vi gjennom fingrene med – vi tålte jo en frekk vits. Andre – menn som gjorde et poeng av å fortelle oss om sitt åpne ekteskap, som fulgte etter oss inn på toalettet, som sendte eksplisitte tekstmeldinger for så å påberope seg å være alt for full til å huske det, som ikke fikk med seg ordet «nei», og som protesterte når de gjorde det, som tafset oss på rumpa – kunne vi ikke la passere. Vi takket Gud for at det ikke var oss. Og når det var det, følte vi en syk form for trøst i at det ikke bare var oss, en lettelse som minte om den man får når man er i bakrus og nettopp har spydd.

Skrivestilen er rotete. Vi hopper mellom Sloane, Artie og Grace uten helt klare skiller. I tillegg er det en vi-forteller der som er vanskelig å få taket på. Jeg fant det hele forvirrende og klarte aldri helt å komme inn i en slags leseflyt. Dette trakk hele leseopplevelsen ned for meg.

Jeg oppdaget etterpå at vi-stemmen er forfatteren sine innspill med hendelser og tanker fra virkeligheten. Dette hjalp meg noe, men skrivestilen passet fremdeles ikke meg. Om det er oversettelsen, eller originalteksten, er vanskelig å si, men hele boken kunne godt trengt både to og tre runder til gjennom språkvasken.

Boken er også veldig lang og treg. Det skjer veldig lite over lang tid. Om den kunne vært kortere er vanskelig å si, men jeg måtte tvinge meg videre ganske lenge før jeg følte at vi kom noen vei.

Samtidig reflekterer dette et miljø der ingen stoler på hverandre, der ingen forteller noe før én velger å ta sats. Og når først den ene åpner munnen, følger plutselig alle andre etter. Som stilistisk valg fungerer det, men det går det for sakte til å bygge opp en god spenning.

Å mislykkes var en luksus vi ikke kunne ta oss råd til, lenket sammen som vi var, med skjebnene våre låst fast i hverandre. Én flopp fra en kvinnelig regissør og ingen ville ha «jentefilmer», ett børsfall hos et selskap med en kvinnelig administrerende direktør og kvinner var ikke i stand til å lede, én falsk anklage, og vi var alle løgnere, alle som én. For når vi mislyktes, skyldtes det kromosomene våre, det var ikke fordi markedet falt eller på grunn av ineffektiv reklamekampanje eller ren uflaks.

Skrivestilen til tross er boken provoserende og tankevekkende. Den viser oss hvor vanskelig det er å si i fra. At for mange bedrifter er det lettere å si opp de som varsler, enn å faktisk endre praksis.

Så hvis #MeToo avslørte hvor mange historier og opplevelser det faktisk er der ute, er det nå på tide å virkelig jobbe for en endring i bedrifters håndtering og praksis rundt trakassering. Og der vil bøker, som Hviskeleken, ha en stor rolle.

Sloane strakte seg over bordet og klemte hendene til både Grace og Ardie, og Ardie syntes litt synd på menn fordi de aldri fikk holdt hverandres hender.

Ut av det blå

Skrevet av Kristin VallaUt av det blå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Mysteriet med det forbudte bildet

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med det forbudte bildet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mysteriet med det forbudte bildet er andre bok i Blålys-serien, en krimserie for unge lesere av krimforfatteren Hanne Kristin Rohde.

Ine kommer styrtende inn i hagen. Bak følger Maya. Astrid har aldri sett Ine sånn. Ikke i barnehagen. Ikke alle de årene de har gått i samme klasse. Tårene spruter mens venninnen tviholder på mobilen.
-Astrid, hikster hun
-Hva har skjedd?
-Du må hjelpe meg!

Det har gått noen dager siden hendelsene i Pyramidemysteriet, og Astrid har endelig bursdag. Hun sitter i hagen hjemme sammen med familien for å feire da to venninner kommer styrtende. Ine er i trøbbel og trenger Astrids hjelp. Et nakenbilde av Ine har nemlig begynt å spre seg på skolen. Hun vet ikke hvem som har delt det eller hvordan hun skal stoppe det. Astrid tar på seg å nøste opp i mysteriet, med en noe motvillig Yusuf på slep.

-Hva du tror, er vel temmelig uviktig, sier Maya.
-Det er det vel ikke! Det er jeg som kjenner han best!

-Maya har rett, sier Astrid. -Hva du tror, er temmelig verdiløst som bevis. Det er faktisk ganske vanlig å velge de løsningene vi har mest lyst til å tro på, men det betyr ikke at de er sanne. I verste fall blir resultatet at du retter mistanken mot andre som passer bedre inn i ditt fiendebilde.

Tematikken i boken passer til tiden vi lever i. En tid da alt deles på sosiale medier og en raskt kan miste kontrollen over det som deles. Selv om jeg ikke klarte helt å sympatisere med Ine, vet jeg at nakenbilder blir sendt og delt uhemmet blant mange.

Nå er jo boken skrevet for yngre lesere enn meg, og de vil nok finne handlingen mer spennende enn meg. Og oppfordringen er jo å tenke seg godt om før man deler private ting med andre.

Målgruppen for boken er 12-15 år, men yngre sterkere lesere kan også kose seg med denne.

Boken er lettlest og enkel. Den følger en rett rød trå, med veldig få sidehistorier, noe som gjør den enklere å forstå for ferske bokelskere. Leseren lærer i tillegg en del om lovverket rundt bildedeling samtidig som en koser seg med selve plottet.

-Det er ikke sikkert hun har tenkt over alle konsekvensene, sier Astrid. 

Jeg fant det litt vanskelig å følge tidslinjen i boka. Det er fryktelig mye som skjer i løpet av en dag, mye mer enn hva jeg ville tro noen kunne rekke. Og bursdagsfeiringen i hagen som skjer ganske tidlig i boka skjer midt i skoledagen, da hun slutter på skolen senere i kapittelet. Enten har det gått et døgn uten at jeg fikk det helt med meg, eller så er noe flyttet om på under en redigering uten helt å få med seg alt.

Bortsett fra det er boken medrivende og vil engasjere mange unge lesere. Jeg fant første bok i serien litt mer spennende, men det er mer karakterutvikling her, noe som manglet i Pyramidemysteriet. Vi lærer mer om Astrid og vennegjengen hennes, også om forholdet mellom Astrid og Yusuf.

Nok en bok jeg kan anbefale for unge lesere. Jeg gleder meg i hvert fall til flere bøker i Blålys-serien.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Pyramidemysteriet

Skrevet av Hanne Kristin RohdePyramidemysteriet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hanne Kristin Rohde har jobbet flere år i Oslopolitiet og hun er en av Norges fremste krimforfattere for voksne. Pyramidemysteriet er den første boken i Blålys-serien, en krimserie for unge.

Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. 

Astrid våkner midt på natten og bare vet at det er noe galt med hesten hennes, Rocky. Hun tvinger faren til å kjøre henne til stallen hvor de finner Rocky dødssyk. Har noen skadet Rocky? Hvorfor? Astrid begynner å undersøke saken sammen med hennes nye venn, Yusuf, og snart oppdager de et større kriminelt nettverk enn de klarer å håndtere på egen hånd.

Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater.

Astrid er ei tøff, ung dame som tør å stikke nakken ut for de hun er glad i. Samtidig strever hun litt med å finne sin plass i sin nye hverdag på ungdomskolen. En karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i.

Yusuf er en trygg karakter Astrid kan lene seg på og som er villig til å bli med henne på det meste. Vi skulle nok alle hatt en slik venn i den alderen.

Vi får ikke mye karakterutvikling gjennom boken, men i en såpass kort bok får man sjelden det. Flere av de andre karakterene vi møter er en smule stereotypiske, noe som gjør det enklere for en ung leser å følge med i historien. De slipper å bruke mye tid på å plassere karakterene, men kan nyte spenningen forfatteren legger opp til.

– Ingenting er umulig, sier Yusuf. – Det umulige tar bare litt lengre tid.

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Samtidig som vi følger mysteriet rundt hva som egentlig skjedde med Rocky, følger vi også det gryende kjærlighetsforholdet til Astrid og Yusuf. I tillegg kommer vi innpå gruppepress, jentemobbing og misunnelse. Alle er temaer som passer for aldersgruppen.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk. Jeg leste boken på rundt en time, men den riktige målgruppen vil nok bruke lenger tid.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For en voksen leser er den en  koselig lesing.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

 

 

Galgen

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Intuisjonisten

Skrevet av Colson WhiteheadIntuisjonisten | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: The Intuitionist (Anchor Books, 1999)

Oversatt av Knut Johansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Colson Whitehead ga ut Intuisjonisten første gang i 1999. Forfatteren startet med denne boken en flott forfatterkarriere som har generert flere bestselgere, inkludert Den underjordiske jernbanen (som han fikk Pulitzerprisen for i 2017). Intuisjonisten kommer ut for første gang på norsk nå i 2018.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig. Jeg brukte for mye tid på å få bokens virkelighet til å passe med min egen virkelighet til at jeg virkelig nøt den.

Så med ordene magisk, genial og absurd kan vi gå videre med anmeldelsen.

Lila Mae Watson er den første kvinnelige heisinspektøren. Noensinne. I tillegg er hun svart. Hun møter mye motstand i yrket sitt, ikke bare fordi hun er svart eller kvinne. Ikke bare fordi hun er meget dyktig, men fordi hun er en intuisjonist. Intuisjonistene er en snever og spesiell linje innenfor heisfaget, og maktkampen er hard mellom intuisjonistene og empiristene. Og da en av heisene som Lila Mae har ansvar for raser i bakken, skjønner hun at hun har havnet i midten av et komplott, og hun må ut i farlig farvann for å renvaske seg selv.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene».

Hun sier: «Intuisjonist».

Hele handlingen er lagt til et slags parallelt univers som ligner veldig på vår eget. Samfunnet i byen har noen absurde trekk, trekk som er farlig lik ting vi ser overalt rundt oss. Dermed skjønte jeg ikke med det samme hva som foregikk.  Og det at jeg ikke tok det viktige nøkkelordet absurd, gjorde at jeg ikke klarte å like boken mens jeg leste. Nå, i ettertid, har jeg tenkt mer på den og liker jeg den bedre, men den er fremdeles ingen høydare for meg.

«Dette er en virkelig overraskelse», sier Ben Urich. «Tross alt er det du som er nøkkelen».

Språket er til dels vanskelig. Det virker som forfatteren har prøvd å finne så mange fremmedord han bare klarer og presset dem inn i uforståelige setninger. Mange av ordene gikk rett over hodet på meg, og jeg følte meg flere ganger dum. Og det liker jeg ikke. Jeg liker bøker som er forståelige. Ja, de kan inneha vanskelig tematikk, men jeg trenger å forstå språket. Her ble språket for vanskelig, for avansert for meg. Jeg kan ikke noe for det: det enkle er ofte det beste.

Jeg likte Lila Mae. Hun er sta, innesluttet, egenrådig, smart og tøff. Hun stoler ikke på noen og øver seg på det mest likegyldige ansiktsuttrykket hun kan få til, for å bruke det som en maske. Hun har bygd en mur rundt seg selv for å beskytte seg mot de som ikke liker svarte og de som ikke liker at kvinner er i arbeid, og aller minst at en kvinne kan være bedre i noe enn en mann. Og i tillegg en svart kvinne. Absolutt en sær hovedkarakter, men godt gjennomført, og med tanke på det samfunnet hun lever i, skjønner man hvorfor hun er som hun er.

Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene. 

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til. Både de gode og de onde.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.
Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men bare en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.