Furet/ værbitt

Skrevet av Anne HoltFuret/ værbitt | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2019)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var på Forfatterne kommer 2019 arrangert av Gyldendal i september. Et flott arrangement forlaget arrangerer hvert år og denne gangen var det fjerde gang Edge of a Word var med. Her får vi god mat, flotte forfatterintervju og goddiebags fulle av bøker. Furet/ værbitt var å finne blant bøkene i årets goodiebag.

Anne Holt startet opp en ny krimserie med en ny hovedperson, Selma Falck, i 2018.   En grav for to ble en flott start på serien og med Furet/ værbitt har Holt skrevet en medrivende oppfølger.

Furet/ værbitt var igangsatt.

Selma Falck våkner til et mareritt. Hun er naken i en brennende hytte på snaufjellet. Hukommelsen er borte, hun aner ikke hvem hun er eller hva som har skjedd. Hun redder seg ut av hytta, bare for å havne i fryktelig snøvær. Uten klær og mat. Uten å vite hvor hun er eller hvor hun skal må Selma overleve. Sakte, men sikkert kommer broker av hukommelsen tilbake, men ikke raskt nok. Hun vet hun har dårlig tid, det er noen hun må redde. Det står om selve nasjonens sikkerhet.

Fortsatt hadde hun langt flere spørsmål enn svar. 

Men hun kom ikke til å dø.

I hvert fall ikke i dag.

Selma har kommet seg på beina igjen etter sitt store personlig nederlag. Oppklaringen av hennes første sak som privat etterforsker sørget for at hun fikk økonomien på rett spor og fått spilleavhengigheten under kontroll. Hun har kjøpt seg leilighet og startet opp firma som privat etterforsker. Det eneste som gjenstår er å ordne opp i forholdene med barna, men det viser seg å bli vanskeligere enn Selma er forberedt på.

Vær rause med hverandre. Vis respekt. Forsøk å tolke folk i aller beste mening, så vil vi alle sammen få det så mye bedre.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

For Selma Falck er en interessant karakter. Hun har en hel rekke personlighetstrekk som gjør det vanskelig å like henne. Hun er ego, sta, sær, frekk, usympatisk, utålmodig og avvisende. Hun har rett og slett flere punkter på den negative siden av personlighetsskalaen enn den positive. Og dette er nok den største kritikken Holt har fått for bøkene om Selma.

Samtidig er det overraskende givende å lese om en slik usympatisk hovedkarakter. Leserenes ønske om å se en endring i Selma driver oss videre, og det dukker heldigvis opp flere lyspunkt i løpet av boken.

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Vi er imidlertid et liberalt demokrati, … Noe som innebærer et paradoks. Det liberale demokratis største styrke er også vår største svakhet; vi må tolerere dem som vil ødelegge det.

Holt har en mengde forskjellige karakterer. Alle ulike og heldigvis få stereotypiske. Det jeg dessverre  ikke er spesielt glad i er den konstante hoppingen mellom dem alle. Det blir for mye uro i leseflyten, og for meg tar det bort noe av spenningen.

Å gi alle karakterene en stemme blir en litt enkel løsning som gjør at det er svært lite man undrer seg over. Man får raskt greie på det meste, selv om noen få overraskelser gjenstår, og undringen/forvirringen/uroen man ofte får i andre krim, der man nærmest ikke skjønner bæret, blir borte. Furet/værbitt blir mer en kosekrim.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

 

En grav for to

Skrevet av Anne HoltEn grav for to | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har ikke lest mange Anne Holt bøker tidligere, men etter at jeg hørte henne snakke om sitt forfatterskap, og sin nye heltinne, på Forfatterne kommer 2018 hos Gyldendal i fjor høst, ble jeg nysgjerrig. Holt er ei artig dame med en kriminelt god fantasi. Og en krim satt til det norske skiløperforbundet måtte jeg lese. Dette treffer tross alt rett i den norske folkesjela.

Du vet, søker du hevn, så grav en grav for to.

Selma Falcks liv er i oppløsning. Hun har mistet jobben, huset, ektemannen og barna. Hun har selv skyld i at det har blitt sånn, men nå ser hun ingen vei ut, ingen vei tilbake. Hun sitter i et vrak av en leilighet, med en katt hun ikke kan fordra, og må innrømme at slaget er tapt. Helt til hun får en mulighet hun ikke kan si nei til. En mulighet til å rette opp noe av takraset hun har forårsaket. Norges fremste skiløper, Hege Chin Morelli, er nemlig dopingtatt. Hege står fast på at hun ikke har dopet seg, og mens dagene raskt nærmer seg OL uttaket, ønsker Heges far at Selma finner ut av dopingskandalen. Selma veves raskt inn i et nettverk av kameraderi, økonomisk rot, skjult fiendskap og lyssky forbindelser.

Alt var i ferd med å rakne. … Et eller annet sted i alt som hadde skjedd den siste knappe uka lå det likevel noe hun ikke riktig fikk tak i, noe plagsomt; en ørliten stein i skoen hun aldri hadde tid til å stanse for å bli kvitt.

Holts nye heltinne er ikke en super fantastisk dame. Dette er ei dame med historie, med feil og mangler, med en personlighet som ikke alltid er like lett å like. Det er noe spesielt å lese bøker med hovedpersoner det tar en stund å like. Karakterer som har personlighetstrekk som gnisser mot sine egne. Det gir en egen liten utfordring i tillegg til det litterære.

Noe var helt feil, og det kom til å bli oppklart.

En grav for to er spennende. Og hvis du klarer å finne ut nøyaktig hva som skjer før du har lest halve boka er du god. Holt har klart å skrive en krim som forvirrer, men ikke på en negativ måte. Ikke på en usammenhengende og dårlig utarbeidet måte, men på den måten vi ønsker å finne i en krim.

Gjennom boka hopper vi mellom flere ulike personer og det er litt mange karakterer å holde styr på. Siden jeg fremdeles ikke er noe fan av bøker som hopper mellom mange karakterer fant jeg det til tider litt irriterende. Det hjelper lite at det er Selma vi følger mest.

Språket er lett og ledig. Det flyter godt og er absolutt ikke tunglest. Det er lite som må tydes mellom linjene, det meste er lett å forstå. Gjør det enkle språket boken dårligere? Overhodet ikke. Noen ganger er det veldig deilig å slappe helt av og bare bli underholdt, uten å måtte tyde og tolke hver setning man møter.

Og jeg ble underholdt. Dette er en ganske så typisk krimbok som er sterkt inspirert av Therese Johaug saken. Mange er kanskje litt lei av den og tenker nok at romanen dermed blir kjedelig. Nei, sier jeg. Hovedspørsmålet i En grav for to er jo tenk om noen faktisk hadde blitt sabotert? Og det virker som Holt virkelig har kost seg med sin versjon av spørsmålet.

Det er nå alt begynner. … Det er nå jeg kan rette opp i alt som har hendt.

Kastanjemannen

Skrevet av Søren Sveistrup Kastanjemannen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Originaltittel: Kastanjemanden

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)

Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».

Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.

Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.

Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.

Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?

Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.

Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.

Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.

Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.

«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»

Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.

Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Høstens pocketparty hos Gyldendal

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine  amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.

 

 

Sommerens pocketparty hos Gyldendal

Tirsdag denne uken satte vi kursen mot Gyldendalhuset for sommerens pocketparty. Vi ble lovet en fin kveld på takterassen med en håndfull norske forfattere, og selvfølgelig også en goodiebag.

Vi møtte Johan Harstad, Heidi Linde, Marianne Fastvold, Kjell Ola Dahl og Helle Stensbak. Disse fem står bak noen av Gyldendals storsatsinger i årets pocketutgivelser, da henholdsvis Max, Mischa og tetoffensiven, Norsk sokkel, Coctaileffekten, Kureren og Monopol.

Pocketparty @ Gyldendal | edgeofaword

 

Heidi Linde, blant annet kjent for sin barnebokserie om Pym Petterson, kom i år ut med sin roman Norsk sokkel i pocketutgave. Boken har blitt overøst med femmere på tvers av aviser og blogger.

Om valget av tittel sier Linde: «Det begynner ofte med titler for meg når jeg skriver en roman. Så tenkte jeg, norsk sokkel, det høres ut som en kjempe bra roman. Den fins ikke, så da må jeg skrive den sjøl». Hovedpersonen er velferdsstaten Norge.

Johan Harstad har med Max, Mischa og tetoffensiven skrevet om teaterverden og kunstverden i USA. På spørsmålet om hvordan han nærmet seg dette temaet, svarer Harstad, «Med frykt». Det direkte og ærlige svaret mottar latter fra publikum.

Marianne Fastvold tok med seg sin mann på arrangementet, og sammen underholdt ekteparet med en musikalsk høytlesning av det første kapittelet i Coctaileffekten omgitt av herlig trekkspillmusikk. Dette var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde ofret mange tanker, men den humoristiske undertonen i teksten og den sjarmerende fremføringen fra ekteparet Fastvold gjorde at jeg nesten kjøpte meg boken. Nesten.

Helle Stensbak, som beskriver seg selv som en politisk flyktning fra Hamar, debuterte i fjor med krimboken Monopol. Hun har blitt veldig glad i sine karakterer, både helter og skurker, og kom med dette lille gullkornet: «Rigmor er min beste Skybert-venninne».

Kjell Ola Dahl fortalte om sitt valg av Ester som hovedperson i Kureren at han ønsket en hovedperson det var vanskelig å skrive om. Han ønsket å utfordre seg selv. Likevel tror han ikke det blir flere bøker om Ester.

Goodiebags fra Gyldendals pocketparty | edgeofawordPå vei ut mottok vi hver vår goodiebag. Innholdet i denne var ikke like bra som ved forrige pocketparty der vi fikk tre bøker og et norgesglass, men vi sier da aldri nei, takk til gratis bøker. Denne gangen fikk vi med oss Rydde ut av Helene Uri og En sang fra fortiden av Katherine Webb.

Alt i alt var det en koselig litteraturkveld. Julie Karoline tok med seg en signert utgave av Norsk sokkel