Skrevet av E. Lockhart

Forlag: Delacorte Press  (2014)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Norsk tittel: Vi var løgnere (2014)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

                             Welcome to the beautiful Sinclair family.

                                           No one is a criminal.

                                           No one is an addict.

                                           No one is a failure.

Slik begynner boken og ditt forhold med the Sinclairs. Det første kapittelet er en knapp side lang beskrivelse av hvem the Sinclairs er og ikke er. Setningene er korte, ordene er valgt med omhu. Bildet som blir malt gir en følelse av noe stygt som skjuler seg under overflaten til denne tilsynelatende perfekte amerikanske overklassefamilien. Allerede her dras du inn av forfatteren.

                             Perhaps this is all you need to know.

Vi følger Cadence Sinclair Eastman, ei tenåringsjente og førstefødte barnebarn og arving i den priviligerte Sinclair-familien. Hun pleide å være blond, men nå er håret svart. Hun pleide å være sterk, men nå er hun svak. Hun pleide å være pen, men nå ser hun syk ut. Hun har vært i en ulykke og har siden lidd av migrene og hukommelsestap. Vi blir kjent med henne som femtenåring, rett før ulykken, og involveres i hennes jakt på sannheten to år senere.

Historien utfolder seg gradvis, sannheten drypper sakte og hensiktsmessig ned på sidene, den perfekte familien rakner uanstrengt og nådeløst i sømmene.

Det første ordet jeg vil bruke for å beskrive mine tanker rundt denne boken er

WOW

Sånn kan det gjøres, dere. Sånn skal det gjøres.

Det er intriger, løgner, bedrag og en katastrofe. Avdempet, men full av intensitet.

Så hva er det som er så bra med den?

Språkbruken er helt nydelig. Fra første side innser vi at mange ord, setninger og replikker er fulle av doble betydninger, ofte motsatte betydninger. Dette er gjort med overlegg og er en stor del av hva som gjør boken så fantastisk.

Jeg elsket den lekne fortellerstilen, blandingen av det prosaiske og poetiske. Jeg elsket den tidvise bruken av dramatiske setninger og linjeskift, alltid med hensikt og aldri i utide. Avkortede og ufullstendige setninger blir brukt i situasjoner der Cadence er forvirret eller følelsesmessig oppkavet, og det er virkningsfullt. Jeg vet at enkelte kan synes at dette fort blir pretensiøst og irriterende. Er du en av disse, vil du ikke like denne boken.

Språket er ofte på grensen til spartansk, til tider fullt av metaforer. Dette er en refleksjon av Cadence selv. Historien fortelles i førsteperson, og hun kaster ikke bort tiden på å forklare og beskrive det hun selv bryr seg lite om. Beskrivelser av omgivelsene, av hennes foreldre, liv og øvrige familie er begrenset. Beskrivelsene av hennes følelser, migreneanfall og løgnere er forseggjorte og fantasifulle, fulle av metaforer.

Cadence er ei tenåringsjente. Hun er dramatisk på grensen til det overdramatiske, selvopptatt på grensen til det selviske.

Boken har fått kritikk av enkelte lesere for de, til tider, overdrevne metaforene for følelsene hennes,

                             Then he pulled out a handgun and shot me in the chest. I was standing on the lawn and I fell. The bullet hole opened wide and my heart rolled out of my rib cage and down into a flower bed. Blood gushed rhythmically from my open wound,

                                           then from my eyes,

                                           my ears,

                                           my mouth.

Her beskriver hun hvordan det føltes å stå utenfor huset, som femtenåring, og se på at faren pakket tingene sine i bilen for å flytte fra henne og moren. Like dramatiske metaforer følger for å beskrive migreneanfallene hennes. For meg ble bruken av metaforer helt riktig. Det passet Cadence sin personlighet. De virkeliggjorde og personifiserte følelsene og smertene til Cadence, og jeg følte alt selv.

Dersom du ikke liker metaforer, ikke liker selv å måtte ta avgjørelsen om det som står skrevet, faktisk er det som skjedde, vil du ikke like denne boken.

Jeg elsket karakterbeskrivelsene:

                             Johnny, he is bounce, effort, and snark.

                             Mirren, she is sugar, curiosity, and rain.

 

                             Gat, my Gat, once upon a time my Gat –

                             He is contemplation and enthusiasm.

                             Ambition and strong coffee.

Historien utfolder seg i et perfekt tempo. Det ekstra fettet har blitt trimmet bort, og det som gjenstår er nødvendig, hensiktsmessig og avgjørende for plottet og for karakterene. Ikke et øyeblikk var den kjedelig.

Lockhart har viet en passende mengde oppmerksomhet til karakterutvikling, og jeg roper HURRA for det. Historien er plotdrevet, ikke karakterdrevet.

For å forstå Cadence, spesielt mot slutten av historien, må du huske at hun er en Sinclair. Det er viktig, og derfor gjentas følgende frase, i ulike variasjoner, i ulike sammenhenger

                             Be normal, now, she said. Right now, she said.

                                           Because you are. Because you can be.

Jeg elsket de små eventyrene til Cadence. Hvordan de reflekterer følelsene og tankene hennes. Hvordan de hinter til en dypere sannhet hun selv ikke ennå husker eller forstår.

Mislikte jeg noe?

Nei.

Å elske denne boken krever at du leser mellom linjene. De individuelle delene er vakre, men det er summen av det hele som gjør den fantastisk.

Dette er en bok der du, når du har lest ferdig og titter opp fra siste side, ikke klarer å forstå hvordan verden fortsatt kan være den samme.

Dette er en bok der du, når du har lest siste side, ikke løper rett til bokylla for å velge ut en ny bok du vil lese. Du kan ikke lese noe annet nå, du vil ikke.

Du klapper sammen boka, stirrer ut i løse lufta og føler. Du føler alt og bare er. Du er Cadence, du er en Sinclair, du er en løgner. Mest av alt er du deg selv, og det du nettopp har gjort er å lese en skikkelig god bok.