Påskekrim

Feil sted, feil tid

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Av Gillian McAllisterFeil sted, feil tid | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2023)

Originaltittel: Wrong Place Wrong Time (2022)

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Årets påskekrim var en bok jeg fikk i gave av Stine-Marie. En bok hun hadde fått anbefalt fra en ekspeditrise i en bokhandel, som anbefalte denne til alle som liker krim uten blod og gørr. Og det er jo meg, så tusen takk for anbefalingen. Og nå er det min tur til å anbefale denne videre.

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

Jen er en advokat i 40-årene, lykkelig gift med Kelly, en snekker, og med en tenåringssønn, Todd. Todd har akkurat fylt 18, men Jen finner det vanskelig å gi slipp på sin myndige sønn og når han begår et drap rett foran øynene hennes, faller hele hennes verden i grus. Hva var det som ledet Todd til å begå drap? Hvordan kunne gutten hun oppdro begå slik en grusom handling?

Etter en emosjonelt slitsom dag sovner Jen på sofaen og våkner dagen før den skjebnesvangre dagen. Hun finner raskt ut at ingen andre vet hva som kommer til å skje, at hun er den eneste som har begitt seg ut på en tidsreise. Og hver morgen våkner hun stadig lenger i fortiden. Besatt på å bevise at Todd ikke kunne drept noen uten provokasjon, benytter hun seg av muligheten til å ta de valgene hun ikke tok da hun levde dagene første gang. Og sakte, men sikkert oppdager hun hemmeligheter som kan hjelpe henne med å finne årsaken til drapet.

Det var ingenting, det var en drøm, det er noe, det er et mareritt. Hun er gal, hun er gal, hun er gal.

Jen er en ganske alminnelig karakter. En person det er lett å kjenne igjen, for vi kjenner mange av typen. Ei kvinne som strever med å balansere jobb og familie, med konstant dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre. Og når Todd begår drap, skylder hun på seg selv og sine mangler som mor, ikke på sønnen. Man blir kanskje ikke direkte glad i henne, men med en karakter som er så lettkjennelig, blir man raskt engasjert i hennes historie og reise. Hun har ikke en voldsom karakterutvikling gjennom boken, men etter som hun reiser stadig lenger bakover i tid og ser sine egne handlinger og valg på nytt, blir hun stadig tryggere på seg selv.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel. Boka var fengene, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og selv om jeg gjettet meg til løsningen før avsløringen, holdt boken meg fast.

«Du finner nok ut av omfanget», mumler han før han føres bort.

Nå og da bytter vi synsvinkel og følger en annens historie. Dette skjer ikke ofte, så det rekker ikke å bli plagsomt, men jeg sitter igjen med følelsen at disse kapitlene ikke er så veldig viktige. Ja, de gir et litt bredere innsyn i selve historien, men de gir ikke så mye mer informasjon enn at vi kunne klart oss uten. Forfatteren kunne, med litt mer fantasi, løst denne informasjonsflyten på en annen måte, slik at vi kunne fulgt Jen hele veien. Det hele føles litt lettvint. Men som nevnt, det skjer ikke så ofte at det blir direkte plagsomt.

Alt i alt er dette en god historie, og selv om den kanskje ikke når helt opp på terningkastet, så er det en bok jeg anbefaler. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

Hjem til mørket

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Amy EngelHjem til mørket | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Krim/ thriller

Originaltittel: The Familiar Dark (Dutton Books, 2020)

Oversatt av Egil Halmøy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det påske igjen, og med påsken kommer også krimbøkenes høysesong. Tidligere har vi anmeldt flere krimbøker rundt påsketider (sjekk gjerne ut tagen Påskekrim), men i år blir det kun denne.

Hjem til mørket er ikke en ny bok, den kom ut første gang i 2020 på engelsk, men nytt for i år er den norske oversettelsen av Egil Halmøy. Dette er en psykologisk thriller som føyer seg godt inn i rekken av psykologiske thrillere som Lycke, Jeg lar deg gå og Harpiks.

Det som treffer deg hardest, er aldri det du forventer. Det er alltid noe skjult og snikende, noe som smyger seg mot deg bakfra mens du har oppmerksomheten rettet mot noe annet.

Eve Taggert bor i en liten glemt by i Mossouri sammen med sin 12 år gamle datter Junie. Eve kommer fra feil side av togskinnene, med en beryktet mor og en tøff oppvekst, men hun har valgt å vende ryggen til fortiden for å gi datteren et bedre liv. Alt dette faller i grus da datteren blir funnet drept på lekeplassen. Drapet drar Eve tilbake til en fortid hun trodde hun hadde forlatt, og et liv hun ikke lenger ønsket å leve.

Når sant skulle sies, var det ikke så viktig for meg å leve lenger. Men jeg var den eneste som kunne snakke for Junie. 

Eve klarer ikke å la politiet ta hånd om etterforskingen, hun må ha svar. Med den barndommen og oppveksten hun har hatt, har hun ikke stor tiltro til dem heller, en mistro hun deler med de hun vokste opp sammen med. Eve setter derfor i gang sin egen etterforskning, en etterforskning som trekker henne tilbake til det livet hun forlot og til erkjennelser hun ikke ønsker å få.

Gjennom hennes søken etter hvem som drepte Junie, får vi vite mer og mer om hennes liv og om livene til de som var med på å forme henne. Verden er for mange brutal, kanskje mest for kvinner, og bare ved å bli en del av den brutaliteten klarer man å overleve. Og når Eve til slutt oppdager hvem gjerningspersonen er, klarer hun å legge brutaliteten og mørket bak seg, eller lar hun seg oppsluke av den? Hvor langt er hun villig til å gå for sin kjærlighet for Junie?

Det var et eller annet som gnagde i meg, en liten bit informasjon som gled ut av rekkevidde hver gang hjernen min prøvde å få tak i den.

Språket i boken er flytende og godt, med ord og setninger som treffer følelsene rett på. Man skulle tro at et slikt mørke ville innebære lange setninger med tunge ord, men Engel har klart oppgaven med å skrive lett og ledig samtidig som han holder historien mørk og rå. Oversettelsen er også god, jeg fikk ikke følelsen av at jeg mistet noe ved ikke å lese på originalspråket.

Det er Eves stemme vi følger, hennes tanker og følelser vi blir delaktige i. Kun helt på starten og på slutten av boken får vi innblikk i andres stemmer, men de handler begge om Eve og gir oss en dypere innsikt i hvem Eve er.

Eve tar oss med på en reise inn i de mørke avkrokene av livet, og vi møter mange interessante personer. Dessverre er noen av dem litt stereotypiske, men ikke så ille at det blir slitsomt.

Jeg sa det hun ville høre, for jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at det var for sent. Jeg følte meg allerede hjemme i mørket.

Hjem til mørket er rå og brutal. Den skjærer i deg som en skarp kniv og vrir rundt til følelsene dine blør. Boken bringer med seg et mørke som suger deg inn, og det er kun ved å lese til slutten du har noe håp om å se lyset igjen. Dette er en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest.

Boken er ikke lang, det tar ikke lange tiden å lese den, men for en følelsesmessig berg og dalbane det er. Som leser kastes du rett inn i det, og boken slipper ikke tak før siste side er lest. Kanskje ikke da engang. Anbefales!

 

Påsken 2019

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Våren har kommet for fullt i Oslo. Gater feies, sykler taes frem og unger leker ute til sene tider. Deilig.

Med våren kommer også påske. Noen blir hjemme og nyter vårsola, mens andre reiser bort. Noen til og med tilbake til snø på påskefjellet.

Uansett hva du velger å gjøre er det alltid lurt å ta med deg en bok eller to. Noe av det beste som finnes er å sitte i solveggen med en god bok og bare nyte varmen, våren og en god historie.

Å lese krim i påsken har blitt tradisjon og vi har lest og anmeldt fire krimbøker den siste uken for å gi deg noen boktips:

Påskekrim | edgeofaword

Kjemikeren av Stephenie Meyer

Galgen av Yrsa Sigurdardottir

Pyramidemysteriet av Hanne Kristin Rohde

Mysteriet med det forbudte bildet av Hanne Kristin Rohde

For flere boktips kan du sjekke tidligere påskeforslag fra oss:

Påsken 2016

Påsken 2017

Samt andre krimanmeldelser publisert utenom påsketider.

Sjekk også ut Bokelskere.no for flere tips.

 

Blant bøkene vi tar med oss på påskefjellet har vi også noe krim:

Falken av Tom Egeland

Passasjeren av Liza Lutz

Now you see her av Heidi Perks

 

God påske!

Mysteriet med det forbudte bildet

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med det forbudte bildet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mysteriet med det forbudte bildet er andre bok i Blålys-serien, en krimserie for unge lesere av krimforfatteren Hanne Kristin Rohde.

Ine kommer styrtende inn i hagen. Bak følger Maya. Astrid har aldri sett Ine sånn. Ikke i barnehagen. Ikke alle de årene de har gått i samme klasse. Tårene spruter mens venninnen tviholder på mobilen.
-Astrid, hikster hun
-Hva har skjedd?
-Du må hjelpe meg!

Det har gått noen dager siden hendelsene i Pyramidemysteriet, og Astrid har endelig bursdag. Hun sitter i hagen hjemme sammen med familien for å feire da to venninner kommer styrtende. Ine er i trøbbel og trenger Astrids hjelp. Et nakenbilde av Ine har nemlig begynt å spre seg på skolen. Hun vet ikke hvem som har delt det eller hvordan hun skal stoppe det. Astrid tar på seg å nøste opp i mysteriet, med en noe motvillig Yusuf på slep.

-Hva du tror, er vel temmelig uviktig, sier Maya.
-Det er det vel ikke! Det er jeg som kjenner han best!
-Maya har rett, sier Astrid. -Hva du tror, er temmelig verdiløst som bevis. Det er faktisk ganske vanlig å velge de løsningene vi har mest lyst til å tro på, men det betyr ikke at de er sanne. I verste fall blir resultatet at du retter mistanken mot andre som passer bedre inn i ditt fiendebilde.

Tematikken i boken passer til tiden vi lever i. En tid da alt deles på sosiale medier og en raskt kan miste kontrollen over det som deles. Selv om jeg ikke klarte helt å sympatisere med Ine, vet jeg at nakenbilder blir sendt og delt uhemmet blant mange.

Nå er jo boken skrevet for yngre lesere enn meg, og de vil nok finne handlingen mer spennende enn meg. Og oppfordringen er jo å tenke seg godt om før man deler private ting med andre.

Målgruppen for boken er 12-15 år, men yngre sterkere lesere kan også kose seg med denne.

Boken er lettlest og enkel. Den følger en rett rød trå, med veldig få sidehistorier, noe som gjør den enklere å forstå for ferske bokelskere. Leseren lærer i tillegg en del om lovverket rundt bildedeling samtidig som en koser seg med selve plottet.

-Det er ikke sikkert hun har tenkt over alle konsekvensene, sier Astrid. 

Jeg fant det litt vanskelig å følge tidslinjen i boka. Det er fryktelig mye som skjer i løpet av en dag, mye mer enn hva jeg ville tro noen kunne rekke. Og bursdagsfeiringen i hagen som skjer ganske tidlig i boka skjer midt i skoledagen, da hun slutter på skolen senere i kapittelet. Enten har det gått et døgn uten at jeg fikk det helt med meg, eller så er noe flyttet om på under en redigering uten helt å få med seg alt.

Bortsett fra det er boken medrivende og vil engasjere mange unge lesere. Jeg fant første bok i serien litt mer spennende, men det er mer karakterutvikling her, noe som manglet i Pyramidemysteriet. Vi lærer mer om Astrid og vennegjengen hennes, også om forholdet mellom Astrid og Yusuf.

Nok en bok jeg kan anbefale for unge lesere. Jeg gleder meg i hvert fall til flere bøker i Blålys-serien.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Pyramidemysteriet

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Hanne Kristin RohdePyramidemysteriet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hanne Kristin Rohde har jobbet flere år i Oslopolitiet og hun er en av Norges fremste krimforfattere for voksne. Pyramidemysteriet er den første boken i Blålys-serien, en krimserie for unge.

Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. 

Astrid våkner midt på natten og bare vet at det er noe galt med hesten hennes, Rocky. Hun tvinger faren til å kjøre henne til stallen hvor de finner Rocky dødssyk. Har noen skadet Rocky? Hvorfor? Astrid begynner å undersøke saken sammen med hennes nye venn, Yusuf, og snart oppdager de et større kriminelt nettverk enn de klarer å håndtere på egen hånd.

Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater.

Astrid er ei tøff, ung dame som tør å stikke nakken ut for de hun er glad i. Samtidig strever hun litt med å finne sin plass i sin nye hverdag på ungdomskolen. En karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i.

Yusuf er en trygg karakter Astrid kan lene seg på og som er villig til å bli med henne på det meste. Vi skulle nok alle hatt en slik venn i den alderen.

Vi får ikke mye karakterutvikling gjennom boken, men i en såpass kort bok får man sjelden det. Flere av de andre karakterene vi møter er en smule stereotypiske, noe som gjør det enklere for en ung leser å følge med i historien. De slipper å bruke mye tid på å plassere karakterene, men kan nyte spenningen forfatteren legger opp til.

– Ingenting er umulig, sier Yusuf. – Det umulige tar bare litt lengre tid.

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Samtidig som vi følger mysteriet rundt hva som egentlig skjedde med Rocky, følger vi også det gryende kjærlighetsforholdet til Astrid og Yusuf. I tillegg kommer vi innpå gruppepress, jentemobbing og misunnelse. Alle er temaer som passer for aldersgruppen.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk. Jeg leste boken på rundt en time, men den riktige målgruppen vil nok bruke lenger tid.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For en voksen leser er den en  koselig lesing.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

 

 

Galgen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Kjemikeren

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Stephenie MeyersKjemikeren | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Originaltittel: The Chemist (Sphere, 2016)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Forfatteren bak Twilight serien og the Host har kastet seg ut i en ny sjanger. Med Kjemikeren har hun skrevet en spennende thriller.

Nå var hun sitt andre jeg, den som byrået kalte Kjemikeren, og Kjemikeren var en maskin. Nådeløs og iherdig. Nå var hennes monster sluppet løs.

Alex er på rømmen. I flere år har hun holdt seg i konstant bevegelse slik at hennes tidligere arbeidsgivere ikke skal få tak i henne. De ønsker henne nemlig død. De har vært nære på å drepe henne flere ganger, men Alex har lært en del om det å holde seg skjult og hennes ferdigheter innen kjemi gjør det vanskelig å komme nær henne. Helt til en dag de finner henne. Hun mottar en e-post med et tilbud hun ikke kan si nei til. Ved å utføre en siste jobb for dem vil de la henne leve. Alex øyner en mulighet og sier ja til tilbudet. Det skal vise seg å sette henne i enda større fare enn det hun var i fra før.

Ikke regn med det, sa hun til seg selv. Ikke la det gå til hodet på deg og hemme dømmekraften. Ikke la håpet gjøre deg dum.

Alex er ei lita dame med kvaliteter man sjelden liker i en hovedkarakter. Hun har utført grusomme handlinger og hun ber ikke om noens tilgivelse. Hun ønsker ikke at noen skal forstå heller, men hun fortjener ikke å dø for det hun har gjort. Hun gjorde tross alt det hun ble bedt om. Og hvem er verst? Den som utfører handlingene eller den som beordrer den?

Å skrive en historie med en hovedkarakter med slike lite attraktive ferdigheter er tøft gjort. Hvordan vil en leser ta i mot en slik karakter? Joda, man gir den karakteren en spennende og ufortjent kamp. Blander inn en god dose med romantikk og strør noen kampscener på toppen. Og det fungerer. Kjemikeren er spennende og nærmest umulig å legge fra seg. Hvis leseren er villig til å overse noen ting, da.

Hun hadde trent på det så mange ganger, og fått bekreftet at hun klarte det ved de tre anledningene som ikke hadde vært øvelse. Hun hadde overlevd. Systemet hennes hadde virket. 

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt. Hvilken mann forelsker seg i en torturist? Og i det hun torturerer han? Det lukter litt Stocholmsyndrom, egentlig, men nei da, her er de sjelevenner. Ment for hverandre. Og hun forelsker seg mens hun torturerer han? Merkelig.

«Dette kommer vi til å angre på…» sa hun … «Dette kommer jeg aldri til å angre på,» sa han bestemt. Med tanke på den korte tidslinjen de sto ovenfor, var det ingen grunn til å kaste bort så mye som et sekund hun kunne tilbringe med han. Lykke med tidsfrist… 

Og karakterene må være rundt de tretti, hvis man regner litt på den informasjonen man får. Men de oppfører seg ikke slik. De oppfører seg som tenåringer. Nå er det bøker for ungdom Meyer mestrer best, så det er kanskje ikke så rart. Kjemikeren føltes ofte mer som en ungdomsbok enn en thriller for voksne.

Sjangermessig faller boken mellom to stoler. Tematisk sett er det en type bok, men skrivemessig sett er det en annen.

Allikevel har Meyer klart å skrive en spennende bok. Jeg la alle irriterende momenter til side og bare nøt spenningen. Jeg ga opp å prøve å plassere karakterene i riktig aldersgruppe og da fungerte det. Helt til slutten.

Hvorfor byttet Meyer plutselig fortellerstemme i epilogen? Plutselig følger vi en helt fremmed mann som ikke har hatt noe med historien tidligere å gjøre. Det føles litt for amatørmessig og alt jeg sitter igjen med er hvorfor?

«Er det … jeg vet ikke … er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Spurte Daniel alvorlig. Hun så på han, overrasket over tårene som presset på. «Jeg syns ikke jeg fortjener hjelp av deg, Daniel.»

Jeg har et meget ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

Sekten på Tåkøy

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

Selvmordet

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Ben OrmstadSelvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett.  Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

 

 

 

Påsken 2017

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og godt likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal Mind, Betraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂