Skrevet av Mikaela Bley

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.