Skatten fra Miklagard

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?

Advertisements

Katakombens hemmelighet

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

Djevelmasken

Skrevet av Tom EgelandDjevelmasken | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.

Den 13. disippel

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

Nostradamus’ testamente

Nostradamus testamente | edgeofawordSkrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at  hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.