Tom Egeland

Sølvmyntene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Sirkelens ende

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.

Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex

Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Codex

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Tom Egeland Codex | edgeofaword

Forlag: Capitana (2018)

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.

Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?

Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.

«Jeg stoler på deg, Beltø.»

Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.

Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?

Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.

Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.

Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).

Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.

«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»

Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.

Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.

Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.

Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

 

Lucifers evangelium

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandLucifers evangelium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg startet ikke på begynnelsen av serien om Bjørn Beltø. Min far anbefalte Nostradamus testamente til meg for noen år siden, en bok som oppslukte meg. Etter den leste jeg meg videre i serien: Den 13. disippel og Djevelmasken. Nå har jeg tatt et steg tilbake og lest den tredje boka i serien: Lucifers evangelium. 

Bjørn Beltø må gå i dekning da en rekke bisarre drap rammer hans bekjente. Det hele utløses av oppdagelsen av en grav og et mumifisert lik. Liket holder et gammelt manuskript, et manuskript flere ønsker å få tak. Beltø har sneket med seg manuskriptet, og dermed ertet på seg en gruppe fanatikere som ikke stopper ved noe for å få tak i det. Dermed må han i skjul, men ubesvarte spørsmål og uløste mysterier, er ikke noe Beltø kan sitte med og han begynner å nøste i historien rundt manuskriptet. Det tar han ut på en reise gjennom Europa og til en oppdagelse han ikke kunne drømme om.

«Du kan da ikke be meg om å smugle et manuskript ut av landet!» Men det kunne han. Og det gjorde jeg.

Hvem liker ikke en god historie med store mysterier, morderiske fanatikere, hemmelige organisasjoner og tankevekkende oppdagelser? Vel, hvis du kan svare nei på deler av det spørsmålet, er ikke dette boken for deg. For her møter du nettopp disse tingene. I Beltø-stilen vi er kjent med.

Boken er spennende, ingen tvil om det, men den er ikke like heseblesende som Nostradamus testamente. Gjør det den dårligere? Absolutt ikke. Boken er gjennomtenkt, bunnsolid og med ideer som gjør at du setter spørsmålstegn ved det meste.

Beltø selv er en usannsynlig helt. Nevrotisk, med dårlig med selvtillit og tilfeller av angstanfall. Samtidig har han de kvalitetene som gjør at han fungerer som helt: spørrende, undrende, nysgjerrig, utspekulert og utrolig sta. Dermed har gærne, religiøse fanatikere ingenting de skulle ha sagt når han først er på ferten av et mysterie. En utrolig kul fyr du både beundrer og irriterer deg over.

Prinsippfast har jeg aldri vært.

En av tingene jeg kanskje likte aller best var at Egeland tok historien helt ut denne gangen. Jeg har tidligere beskylt han for å ikke tørre å ta steget helt ut med historiene sine. Jeg må spise ordene mine nå. I denne boken gjorde han det, kanskje ikke i den retningen du først forventet, men med store steg ut i det ukjente allikevel. Og siden denne boken er eldre enn de øvrige jeg har lest… vel, jeg må nok revurdere tidligere antagelser.

Språket er lett, med korte avsnitt og få fremmedord. Egeland har flere flotte beskrivelser og observasjoner om livet, følelser og tanker, som han vever sømløst inn i historien. De hjelper til med å bygge Beltø som karakter og gir han en flott dybde.

I et firkantet univers må du våge å tenke i sirkler.

Tempoet er høyt gjennom boka, men ikke heseblesende. Og den er nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese den. Spenningen ligger og ulmer på hver side. Størst er spenningen om hva manuskriptet egentlig handler om.

Det ligger en mengde jobb bak boka, det merker man raskt. Akkurat slik vi har begynt å forvente av Egeland. Her er ingen plotthull eller usammenhengende tilfeldigheter. Alt henger sammen, den røde tråden er som en stor floke, men aldri med knuter eller avklipte ender. Alt kommer til sin plass under den store avsløringen på slutten. Dette er underholdning på sitt beste, med noen tankevekkende metaforer og utfordrende religiøse observasjoner som strøssel på toppen.

Mumiens mysterium

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandMumiens mysterium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Mumiens mysterium er bok tre i serien om Robert, og den følger spenningen og intensiteten til de to andre bøkene: Katakombens hemmelighet og Skatten fra Miklagard.

Roberts mamma er arkeolog, og Robert får lov til å bli med henne til Kongenes dal i Egypt og til utgravingen av en hittil ukjent grav.

Døden skal komme på raske vinger til den som forstyrrer gravens fred.

Ved inngangen til graven er det skrevet inn en forbannelse, og Robert er sikker på at forbannelsen ikke bare er en overtroisk advarsel. Når han møter Yasmin, bekrefter hun at det ligger en trist og skjebnesvanger historie bak funnet i gravkammeret. Hun forteller også at han har ti dager på seg å løse mysteriet om funnet før forbannelsen blir en virkelighet med verdensomspennende kraft. Ikke bare må Robert overtale moren sin om den overhengende faren, men han har også hensynsløse gravrøvere i hælene som vil gjøre hva som helst for å få tak i skattene i gravkammeret.

Robert følte seg svimmel. Ør. Pusterøret ble stadig trangere. Forbannelsen! innså han nå.

En spennende bok. Full av mysterier, hemmeligheter og forfølgelse. Spenningen starter allerede på første side og det er nærmest non-stop helt til siste side. Tempoet er høyt, men heldigvis ikke heseblesende.

Robert er en flott karakter. En usikker fjortis som er nysgjerrig, utålmodig og utrolig modig når det trengs. Samtidig er det mamma han roper på når han har det som verst. Han forelsker seg raskt, men vet ikke helt hvordan han skal håndtere det. Han er utspekulert og smart, men har fremdeles en del han må lære da han er en smule dumdristig. Alt i alt en meget troverdig ung mann.

Andre karakterer blir ikke forklart så nøye, som regel bare utseende. Men det er greit, det er Robert vi følger.

«Det er ganske mange hvis-er i alt du sier, Robert.» Han nikket. «Det største hvis-et,» sa han, «er om jeg har rett. Og hvis jeg har rett…» Han ristet på hodet. «Hvis jeg har rett, da må vi lykkes.» Moren så ned. Tenkte. Nikket. «Du har selvsagt rett i det.» «Jeg har hatt rett før.» Hun møtte blikket hans. «Ja. Du har jo det.»

Egeland har fått med mye i en ungdomsbok. Her følger man flere parallelle historier på en gang, men han skriver de så lett at de ikke er vanskelige å følge for en ung leser. Språket er lett, og nye (for unge lesere) begreper blir forklart gjennom faktabokser. Egeland har funnet et flott måte å sy de inn i teksten uten å ødelegge flyten. Og man kan lett hoppe over de hvis man ikke trenger forklaringene.

Bøkene om Robert kan leses frittstående, men i Mumiens mysterium blir ting som skjedde i Skatten fra Miklagard nevnt, så hvis man ikke ønsker spoilere bør man lese de i rekkefølge.

Serien om Robert er en flott ungdomsbok, og jeg anbefaler den. Ikke bare til ungdom, den kan også gå til yngre, sterke lesere.

Og til voksne selvsagt…

Skatten fra Miklagard

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?

Katakombens hemmelighet

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

Djevelmasken

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandDjevelmasken | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.

Den 13. disippel

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

Nostradamus’ testamente

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Nostradamus testamente | edgeofawordSkrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehaug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nostradamus testamente er den fjerde boken i serien om Bjørn Beltø, men den første boken i serien jeg har lest. Bøkene leses fint individuelt, det var ikke noe sted jeg følte at jeg burde ha lest de andre først. Og for en bok! Jeg ble dratt med fra første side og feid med i et tempo uten like til siste side. Her er det hemmeligheter, konspirasjoner, drap og fanatisme i fleng, og jeg elsket det.

Hovedpersonen, Bjørn Beltø, er en arkeolog med talent for å havne i spesielle og spennende situasjoner. Han er en helt uten de store heltedådene. Han er mer en tilskuer til alle hendelsene. En tilskuer i midten av alt som skjer.

Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg er ikke skapt for å håndtere kidnappere og voldsmenn.

I denne boken er Beltø på en konferanse i Italia da en professor blir kidnappet av ukjente grunner. Beltø og kona til den bortførte begir seg ut på en reise for å finne den savnede og for å nøste opp historien til hvorfor han ble kidnappet.

Her viser Egeland sitt fantastiske talent i å flette sammen et utrolig bakteppe basert på historisk fakta og fantasi. Boken er proppfull av historie. Faktisk historie. Og ved å trekke sammen mange ulike historiske elementer har han skapt en verden det er til å miste pusten av. Dette er en mann som klarer å holde mange kompliserte tankerekker i hodet på en gang og føre dem sammen på en flott og troverdig måte.

Jeg likte veldig godt at hovedpersonen i denne historien ikke er en typisk helt. Han sitter ikke med noen svar, han braser ikke gjennom rommene med skudd i alle retninger fra pistoler i hver hånd. Faktisk så klarer han ikke å avfyre et eneste skudd; pistolen hans setter seg fast i linningen på lomma. Beltø er hjelpsom, besluttsom og utrolig nysgjerrig. Han er en mann som viser seg å være på feil sted til feil tid, og det er mange andre i historien som heller kan ta på seg helterollen. Det var en deilig avveksling fra andre bøkers heltehelter at  hovedpersonen denne gangen ikke er den med alle løsningene og svarene.

En arkeolog er en detektiv i historien. Vi finner orden der andre finner kaos. Vi ser mønstre der andre ser uorden. Vi graver der andre ikke gidder. Skjønt jeg skal ikke skryte av meg selv. Detektiv? Ikke rare helten. Tøff? Aldeles ikke.

Hvis jeg skal trekke frem noe negativt, så må det være at slutten er litt skuffende. Altså den er ikke dårlig i og for seg, men jeg syns Egeland kunne dratt den lenger. Boka bygger opp en forventning som ikke blir tilfredsstilt. Slutten er trygg og noe forutsigbar. Jeg kunne ønske forfatteren hadde dratt den hele veien ut.

Boka holder et utrolig tempo. Den peiser på i alle sine 576 sider, noe som gjør at den virker mye kortere enn den er. At den er lettlest vil jeg ikke påstå, siden den er proppfull av historie og fakta. For et hode interessert i historie er denne boken perfekt. Spesielt hvis du også liker konspirasjoner, hemmelige foreninger og merkelige ritualer. Hvis dette ikke er din greie, er ikke dette krimboka for deg.

Nostradamus’ testamente er mer en thriller enn en krim og faller inn samme sjanger som Dan Brown sine bøker, men personlig syns jeg Tom Egeland er en bedre forfatter. Jeg kommer absolutt til å lese de andre bøkene om Bjørn Beltø; Sirkelens ende, Paktens voktere og Lucifers evangelium. Hvis de er bare halvparten så spennende som denne, vet jeg at jeg kommer til å like dem. Jeg elsket nemlig denne boken. En bok som er godt samkjørt, med et godt og solid forarbeid. En bok proppfull av filosofiske tanker og sitater. En bok jeg kommer til å huske lenge.