Sirkelens ende

Skrevet av Tom Egeland Sirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake. Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.