Romantikk

Sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

North and South

/ Julie Karoline / 7 kommentarer

Skrevet av Elizabeth GaskellNorth and South | edgeofaword

Forlag: Penguin Books

Sjanger: roman

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt med målet å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. North and South er den første av romanene hennes jeg har lest, og jeg må si jeg gleder meg til å lese flere .

But the cloud never comes in that quarter of the horizon from which we watch for it.

Margaret Hale, med sin oppvekst i sør-England og noen år hos sin tante i London, må plutselig flytte nordover til Milton, en industriby. Hennes far har forlatt kirken, etter mange år som prest, og må finne jobb et annet sted. Milton er en tøff by, med sterke og stolte innbyggere.

Was it to be so sudden then? Thouht Margaret; and yet perhaps it was as well. Lingering would only add stings to the pain; it was better to be stunned into numbness by hearing of all these arrangements, which seemed to be nearly completed before she had been told.

Margaret, med sin sørlige vaner og væremåte finner det vanskelig å tilpasse seg den mer direkte, no-nonsense, væremåten til Miltons innbyggere, og kanskje spesielt fabrikkeieren Mr. Thornton.

North and South kan nok sammenlignes med Pride and Prejudice av Jane Austen. Det er mye stolthet og fordommer i begge historiene. Og episke kjærlighetsdrama. Men der stanser egentlig sammenlikningen, for North and South fokuserer også mye på klasseskiller og på den trøblete industrielle revolusjonen. Boken er en like mye lærende lesing som en fornøyelse.

I og med at boken er skrevet på midten av 1800 tallet, er engelsken ganske vrien. Den er full av lange setninger med gammeldags setningsoppbygging. Det kan bli ganske så vanskelig å komme seg gjennom, og til tider forstå, men er en super måte å forbedre engelsken sin på.

She believed that she could have borne the sense of Almighty displeasure, because He knew all, and could read her penitence, and hear her cries for help in time to come. But Mr. Thornton – why did she tremble, and hide her face in the pillow? What strong feeling had overtaken her at last? … What could it be? Why did she care for what he thought?

North and South er en flott bok. Den har alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, håp og overraskelser. Den har et fantastisk karaktergalleri, og Margaret blir raskt en godt likt karakter. Man heier, og kjefter, på henne gjennom alle vanskene hun må gjennom. Hun har en flott utvikling gjennom boka.

Det er nesten umulig å ikke like historien. Og hvis engelsken skulle skremme, har BBC laget en flott serie av boka. Serien har holdt seg ganske nær boka, det er ikke mye man mister ved kun å se den. Jeg liker serien like mye som jeg liker boka, og jeg liker boka godt!

Fra omslaget på boka:

Elizabet Gaskell’s compassionate, richly dramatic novel features one of the most original and fully-rounded female characters in Victorian fiction, Margaret Hale. North and South depicts a young woman discovering herself, in a nuanced portrayal of what divides people, and what brings them together.

 

Outlander – Dragonfly in Amber

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Diana GabaldonDragonfly in Amber | edgeofaword

Forlag: Arrow Books (1994)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. 2 i Outlander serien, og en direkte fortsettelse på første bok: Outlander.

Claire Beauchamp Randall har holdt hemmeligheten om sine eventyr på 1700 tallet i 20 år, men nå er hun tilbake i Skottland med sin voksne datter. Året er 1968 og tiden er inne for å fortelle sin historie til datteren Brianna. Sannheten om de tre årene hun var borte, om steinsirkelen og hvem Briannas egentlig far er.

Dragonfly in Amber fortsetter der Outlander slutter, med unntak av en intro fra 1968 der Claire leter etter informasjon om hva som skjedde med hennes venner fra 1700-tallet etter at hun forlot dem og dro tilbake til sin egen tid. Hun har holdt på minnene uten å kunne fortelle dem til noen, men hun finner et publikum i sin motvillige datter og en tidligere bekjent.

For I had come back, and I dreamed once more, in the cool air of the Highlands. And the voice of my dream still echoed through ears and heart… “You are mine,” it had said. “Mine! And I will not let you go.”

Igjen dras vi inn i en verden av politisk uro, med intriger, manipulasjon og om dødstrusler. Over det hele holder kjærligheten mellom Claire og Jamie stand, selv om hindrene er mange. De setter kursen mot Frankrike og kong Luis sitt hoff for å prøve å hindre det skotske opprøret i 1745. Et opprør Claire vet vil feile. Men kan man endre historien? Og hva blir konsekvensene?

Doom, or save. That I cannot do. For I have no power beyond that of knowledge, no ability to bend others to my will, no way to stop them from doing what they will. There is only me.

Dragofly in Amber er lenger enn forrige bok. Med sin 963 proppfulle sider kan det bli noe voldsomt å lese gjennom og leseren finner seg i å spørre hvor mye kan egentlig skje med de samme personene? For det er mye som skjer, både fysisk og psykisk, med både Claire og Jamie.

Som i forrige bok blir ting gjentatt i det uendelige. Jeg ble ganske lei av å høre det samme igjen og igjen, slik som Jamie sitt utseende. Ja, Claire er forelska, men jeg som leser trenger ikke de samme forklaringene gjentatt utallige ganger. Det forfatteren har gjort som faktisk fungerte var å trekke inn info fra bok 1 når det gjelder personer eller situasjoner som gjør seg gjeldene igjen. Der fungerer repetisjonene, men ellers blir det alt for mange av dem.

Det samme gjelder overforbruket av adjektiver. Det blir for mye. Det er mye jeg kan tenke/fantasere meg frem til på egen hånd og trenger derfor ikke å få inn ting med teskje. Forfatteren kan godt stole mer på leserne sine enn hun gjør.

Det historiske bakteppet er godt utført. Det er tydelig at forfatteren har satt seg godt inn i normer og regler fra 1700 tallet, både i det Skotske klansamfunnet og ved det franske hoff. Og flere av problemene Claire havner i er et resultat av å sette en moderne kvinne inn i en gammelt og til tider fiendtlig kvinnesyn. Jeg liker kræsjen mellom det moderne og det gamle, og med tanke på hvor historisk korrekt boken er, er det hele troverdig.

I found myself thinking that I had always heretofore assumed that the eighteenth-century ladies tendency to swoon was due to tight stays; now I rather thought it might be due to the idiocy of eighteenth-century men.

Engelsken er, til tider, ganske tung. Boken trenger en leser som er stødig i engelsk da vi møter mange vanskelige ord og en skrivestil som passer til en historie satt på 1700-tallet. Noe gaelisk og fransk er også med, men det meste er forståelig.

I Dragonfly in Amber opplever vi det meste: kjærlighet, intriger, spenning, sorg, savn og lengsel. Det mangler ikke på noe, og boken gir leseren en bred og opplevelsesrik lesing.

Denne boken slutter med en større cliff-hanger enn den forrige, og ønsket om å lese videre er større nå enn da jeg ble ferdig med den første. Nå har jeg også sett tv-serien som er basert på bøkene, og sesong to har holdt seg meget tro mot boka, selvfølgelig med noen forandringer og tilpasninger. Bøkene er fremdeles bedre, men tv-serien er verdt en titt.

Outlander

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Outlander | edgeofaword

(tidligere utgitt som Cross Stitch)

Skrevet av Diana Gabaldon

Forlag: Arrow Books (1991)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Oulander er nå en populær og spennende tv-serie, og det var gjennom den jeg fant bokserien med samme navn. Tv-serien er god, men bøkene er, selvfølgelig, bedre.

People disappear all the time… Many of the lost will be found, eventually, dead or alive. Disappearances, after all, have explanations. Usually.

Andre verdenskrig er endelig over og feltsykepleier Claire Beauchamp Randall er på ferie i Skottland med ektemannen, Frank Randall. De har nesten ikke sett hverandre på seks år og benytter ferien til å bli kjent med hverandre igjen. Frank er historiker med en forkjærlighet for sitt eget familietre og bruker dagene til å forske på sine forfedre, mens Claire vandrer rundt i heiene rundt Inverness. Dermed havner hun i en gammel steinsirkel og plutselig er hun ikke lenger i 1945, men i 1743.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed, because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Midt i datidens overtro, politiske omveltninger, klanfeider og vold finner hun seg jaktet på fra alle kanter. Alt hun ønsker er å komme seg tilbake til steinsirkelen, tilbake til 1945 og til Frank, men hun blir stadig holdt tilbake. Ikke bare fra de som frykter henne, men også av hennes voksende kjærlighet til Jamie Fraser.

I was contented I realized with a shock. Despite the myriad uncertainties of life here … despite the small, constant ache of missing Frank, I was in fact not unhappy. Quite the contrary.

Outlander er ikke en bok for de som liker korte og lette romaner. Med sine 863 sider med liten og tett skrift kan den virke avskrekkende på mange. Og det tar tid å komme seg gjennom den. Engelsken er tung og omstendig, med mange lange og vanskelig setninger. Vi møter også en del gaelisk og fransk, som ikke alltid er oversatt. Engelsken er ofte tilpasset 1700 tallets talemåte, men med en moderne vri slik at leseren skal forstå. Her trengs en leser som er stødig i engelsk. Om boken er oversatt til norsk, vet jeg ikke.

Forfatteren har gjort grundig forarbeid, både når det gjelder skikker og manerer i 1700 tallets Skottland, og klær, tro/overtro, medisin, politikk, personer og steder. Leseren får virkelig et innblikk i hvordan det var å leve på 1700 tallet, og kanskje spesielt som en moderne kvinne og hennes problemer med å tilpasse seg datidens kvinnesyn og verdi.

I did somehow feel that it was his responsibility to protect me, and that he had failed me. Perhaps because he so clearly felt that way.

Det skjer mye i løpet av romanen. Claire og Jamie går fra den ene livsfarlige situasjonen til den andre, og det kan fort føles som litt mye. Samtidig har forfatteren laget et flott persongalleri, med et rikt nett av relasjoner, intriger og skjulte intensjoner. Vi møter mange personer, et par bare en eller to ganger, mens andre er med oss over lange perioder. Det hendte jeg gikk litt i surr, men forfatteren er utrolig flink til å gjenta og forklare hvem vi møter.

Claire er en dyp person med mange karaktertrekk. Hun er langt fra kjedelig. Noen ganger overrasker hun mens hun irriterer leseren andre ganger. Noen ganger ble jeg også oppgitt på hvor mange ganger ting må skje før hun skjønner realiteten. Hun strever veldig med datidens kvinnesyn, noe de fleste av nåtidens kvinner ville gjort, men jeg ble fremdeles overrasket over hvor ofte hun blir overrasket over hvordan ting var. Hvor ofte hun kommer i trøbbel fordi hun sier eller gjør noe som ikke er tidsriktig. Med tanke på datidens heksejakt burde hun passet mer på.

“Do you really believe me, Jamie?” He sighed and smiled ruefully dawn at me. “Aye, I believe ye, Sassenach. But it would ha’ been a good deal easier if you’d only been a witch.”

Forfatterens hang til å gjenta seg selv blir litt mye. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om Jamies hår, eller hans ansiktstrekk. Eller om kroppen hans generelt. Eller om Claire sine tanker og følelser om enkelte ting og personer. Boken kunne ha blitt mye kortere hvis forfatteren hadde stolt mer på leserne sine og stolt på at de husket forklaringer og detaljer. Alt trenger ikke å bli forklart i minste detalj hver gang.

Det er ikke bare repetisjoner det blir mye av her, men også adjektiv. Alt forklares med et eller flere adjektiv. Store, flotte og blomstrende adjektiv. Det blir litt mye av det gode. Spesielt når ting gjentas i det uendelige og da med de samme adjektivene hver gang.

Det er allerede kommet to sesonger i Outlander tv-serien. Sesong en fra bok en, sesong fra bok to, naturligvis. Sesong tre har akkurat startet og kan følges på Viaplay. Jeg har lest de to første bøkene, og nettopp begynt på sesong tre i tv-serien. Bøkene er selvfølgelig best, men gjennom serien blir ting litt mer komprimert og du møter ikke fullt så mange personer. Der Jamie er ganske lik i serien som i bøkene, er Claire litt forskjellig, og jeg liker bok-Claire bedre enn tv-Claire.

Outlander byr på mye: kjærlighet, lyst, lengsel, intriger, spenning, politikk, dueller og mørke intensjoner. Med et bakteppe av historiske fakta. Med andre ord: her finnes noe for de fleste.

Et sted på grensen

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Emilie EdlandEt sted på grensen | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2017)

Sjanger: Erotisk roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Da jeg fikk spørsmålet om jeg ville lese en erotisk roman måtte jeg tenke meg godt om. Dette er ikke en sjanger jeg leser ofte. Faktisk finnes det kun én annen bok på min leseliste innenfor denne sjangeren, nemlig 50 Shades of Grey, en bok som unnlot å imponere. Jeg leste kun den første boken i serien og gidder ikke å se filmen. Likevel sa jeg ja til å lese Et sted på grensen. Den kunne jo tross alt ikke være dårligere enn 50 Shades of Grey.

Emilie Edland er et pseudonym og bak navnet står en 31 år gammel kvinne. Som meg har hun lest 50 Shades of Grey og falt ikke for den. Hun ønsket derfor å skrive en erotisk roman med en sterk kvinnelig hovedkarakter med dybde og substans. En kvinne som ikke bare er en passiv seksualpartner, som så mange av kvinnene i denne sjangeren er.

Hovedpersonen er Nora og hun har nok en gang startet på et nytt studie. Alle gode ting er tre, og hun håper hennes tredje forsøk på utdannelse vil fungere. Når hun endelig møter opp på et seminar, treffer hun Nicholas West. Tiltrekningen er momentan og absolutt.

Jeg har stått her i noen sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha.

Det viser seg raskt at tiltrekningen er gjensidig, og de to starter et hett og dampende forhold. Forholdet starter som en pirrende lek, men hvor lenge kan man skille mellom kroppens behov og hjertets følelser?

Jeg måtte gjøre dette til en lek, så det ble litt mindre skummelt. Det er så frigjørende å innse at det er helt kurant å gjøre meg selv til et objekt så lenge det skjer på mine egne premisser.

Nora er en kvinne med masser av energi og selvtillit. Jeg må innrømme at jeg ble en smule sliten av den konstante jeg er pen og jeg vet det talen. Det er selvfølgelig positivt å ha selvtillit, men denne karakteren tar det hele til nye høyder. Men så endrer ting seg. Det viser seg nemlig at Nora har hatt alt annet enn en enkel oppvekst. Etter hvert slo det meg at selvtilliten hennes er et skalkeskjul. En mur. Det er vanskelig for andre å vite hvor de har henne. Hun gjemmer seg bak humor, oppfinnsomme sprell og sex. Min irritasjon gikk over til sympati etter hvert som jeg leste.

Nora er ment å være den rake motsetningen til Anastasia, hovedkarakteren i 50 Shades of Grey, og hun er heldigvis det. Nora har nemlig dybde og mange lag. Anastasia er den mest kjedelige og endimensjonale karakteren jeg noensinne har møtt. Det var ufattelig mye mer spennende å møte Nora og hele hennes personlighet.

«Men det er jo problemet! De forteller oss at vi kan oppnå alt, bli alt, gjennomføre alt. Vi skal ha den perfekte utdanningen og jobben, få god lønn og skape karrierer. Så skal vi være sexy, muskuløse og sosiale. Samtidig skal vi faen meg være den perfekte husmor anno 1950. Vi skal bake, fylle huset med perfekt interiør og vannkjemmede unger i merkeklær. I tillegg skal vi ha fantastisk sex med menn vi skal elske over alt på jord. Det er til å gråte av. Jeg orker ikke mer.»

Edland har prøvd å presse mye inn i boken. Dette er en erotisk roman med noko attåt, så å si. Dessverre falt mye gjennom. Forfatteren har tatt seg vann over hodet, og mange av parallellhistoriene knekker sammen under presset.  Noe som er synd, for jeg ser potensialet her. Absolutt. Det fungerer bare ikke bra nok slik det er nå. Boken kunne med fordel gått gjennom et par runder til med omskriving, innstramming og ikke minst en skikkelig språkvask. Det er ganske så mange merkelige ordvalg, og setningsoppbyggingen er mange steder rett og slett dårlig.

Videre treffer vi merkelige karakterer som jeg ikke skjønner hvorfor i det hele tatt er med. Kanskje er de inkludert for å gi mangfold, men for meg ble det bare tullete.

Selv om jeg endte opp med å like Nora, endte jeg ikke opp med å gi boken et spesielt høyt terningkast. Den føltes ufullstendig, og språket er merkelig og til tider latterlig. Hvis leseren liker slike bøker kun for sexens skyld (for ja, her er det masser av sex. Energien til Nora og Nicholas er av en helt annen verden), er denne boken sikkert god. For lesere som meg, derimot, lesere som krever noe mer enn bare dampende sexscener, er boken ikke mer enn middelmådig. Kanskje ikke det engang.

Et sted på grensen kom på markedet 23.03.2017

Julie Eilén har også anmeldt Et sted på grensen.

Takk til Juritzen forlag for leseeksemplar.

See Me

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksSee Me | edgeofaword

Forlag: Sphere (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har lest meg gjennom utfordringen min. Jeg har ledd og grått. Jeg har både kost meg og kjedet meg. Sparks har skrevet bøker som får frem de fleste følelser. Både middelmådige og gode bøker, til og med en og annen dårlig en. Da jeg begynte på See Me hadde jeg ikke store forhåpninger, den har mottatt en del dårlig kritikk, men jeg må si jeg ble gledelig overrasket.

See Me handler om kjærlighet, ingen overraskelse, men den har i tillegg andre handlingsmomenter. Vi følger Colin, en ung mann med ADHD og temperamentsvansker. Han har en voldelig fortid bak seg og er bare et dårlig valg unna et langt fengselsopphold. Mens han jobber med å holde sinnet under kontroll og med å komme seg videre i livet møter han Maria. Maria er advokat, og selv om Colins fortid skremmer henne, faller hun raskt for Colin. De starter raskt et lidenskapelig forhold, men hendelser fra Marias fortid setter Colins temperament på harde prøvelser.

There wasn’t room in his life for Maria. There wasn’t time. He didn’t have the energy. And yet…

Colin er en annerledes karakter enn mange av Sparks karakterer. Jo da, han er guddommelig kjekk med en muskuløs kropp. Samtidig har han fått en del nye trekk; han har ADHD med et voldsomt temperament. Han er stille og fåmælt. Alt i alt en ganske interessant karakter, med en fin utviklingskurve. Han er ikke så perfekt som mange av de andre.

Maria er også en interessant karakter, om enn litt mer flat. Sparks har også gitt henne egne trekk. Hun er usikker og stille, med dårlig selvtillit. Så klart pakket inn i en vakker og godt trent kropp. Og hun er meget intelligent. Sparks liker smarte og sterke kvinner, de har han skrevet mange av. Marias usikkerhet er en forfriskende avveksling.

See Me er spennende. Den starter som en helt typisk kjærlighetsroman, den er ikke spesielt original i begynnelsen, men etter hvert endrer den tema og tar oss til nye steder. Bak på boka står det at romanen handler om «obsession, reinvention and a love that defies every expectation.» En beskrivelse som fanger boka godt.

Sitting across from her, Colin had the strange feeling that he was living someone else’s blessed life, someone more deserving than he. … it dawned on him that he’d spent his entire life searching for Maria, and only recently been lucky enough to find her.

Jeg leste denne på engelsk. Det gikk helt greit. Sparks skriver med lett hånd, selv om språket har endret seg litt. Denne boka er tettere skrevet. Noen gjentagelser er det jo, men ikke så mange som tidligere. Den er også lagt opp veldig godt, med små hint som trekker leseren videre. Selv om man raskt gjetter seg til handlingen, er den ikke fullt så forutsigbar som tidligere bøker. Jeg likte språket og skrivestilen i boka.

At denne har fått kritikk for å være kjedelig, skjønner jeg ikke. Jeg endte med å like denne. Samtidig ser jeg jo at mange av Sparks bøker som jeg fant middelmådige har fått gode tilbakemeldinger. Nå liker jo jeg de bøkene som er litt utenom standarden best. De som ikke bare handler om kjærlighet. Der Sparks kaster inn nye hendelser. Kanskje det er det andre ikke likte? At det er for lite kjærlighet i denne?

See Me er en god og lettlest roman som anbefales.

Et skjebnemøte og Ved første blikk

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks
Et skjebnemøte | edgeofaword

Forlag: Damm og Sønn (2006 og 2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: True Believer (Warner Books 2005), At First Sight (Warner Books, 2005)

Ved første blikk | edgeofawordOversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien (Et skjebnemøte), Gro Skaare (Ved første blikk)

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå har jeg ikke mange bøker igjen i utfordringen min. Etter disse har jeg bare to igjen. Siden vi følger de samme menneskene i Et skjebnemøte og Ved første blikk har jeg valgt å skrive en felles anmeldelse. På den måten vil jeg også, forhåpentligvis, rekke å legge ut alle anmeldelsene før nyttår.

I Et skjebnemøte møter vi Jeremy Marsh, en ung og kjekk newyorker. Han er en lovende journalist med egen spalte i Scientific American, hvor han avslører overnaturlige hendelser. Han står på terskelen til en karriere innen tv da han mottar et brev fra Boone Creek i North Carolina. Brevet forteller om et spøkelsesaktig lys som av og til viser seg i byens gamle kirkegård. Jeremy planlegger et kort besøk for å undersøke. Der møter han Lexie, byens bibliotekar, og han faller raskt for henne og da tiden er inne for å dra tilbake til New York aner han ikke hva han skal gjøre. Dra tilbake til byen og livet han kjenner, eller ta en sjanse og bli i lille Boone Creek med Lexie.

Den vanlige Jeremy ville allerede ha glemt alt sammen og avfeid det som en ubetydelig hendelse. Men av en eller annen grunn var det ikke så enkelt denne gangen.

Publisher Weekly har omtalt boken som Så myk som silke og vidunderlig rørende. Hm, lurer på hvilken bok de har lest. Myk som silke skal de få. Boken er romantisk, veldig romantisk. Men vidunderlig rørende? Ikke spesielt. Boken er så forutsigbar og enkel at jeg kjedet meg gjennom den. Den er hverken original eller unik.

Jeg har nevnt tidligere at Sparks kan romantikk, bøkene hans drypper av det, men etter å lest 16 av bøkene hans kjenner jeg igjen det meste. Han bruker de samme klisjeene, de samme scenene og problemstillingene igjen og igjen. Jeg lengter etter noe nytt, noe unikt, noe spesielt. Slik som Minnenes melodi og Toner fra et piano.

Et skjebnemøte ga meg ingen ting. Joda, den fikk meg til å le noen få ganger, men den rørte meg ikke. Og selv med et bakteppe av overnaturlige egenskaper og hendelser, skjer det ikke så mye. De fleste karakterene er ekstremt stereotypiske og flate. Det er ingen karakterutvikling, ingen store vanskeligheter.

Overnaturlige evner, forutanelser og intuisjon er rett og slett et resultat av samspillet mellom erfaring, sunn fornuft og oppsamlet viten. De fleste mennesker undervurderer i høy grad den mengden informasjon de skaffer seg i løpet av sin tilværelse, og den menneskelige hjerne er i stand til øyeblikkelig å sammenfatte viten.

I Ved første blikk møter vi igjen Jeremy Marsh. Han har valgt å følge kjærligheten og flytter til Boone Creek og til Lexie. Den nye kjærligheten settes på flere prøvelser, og Jeremy og Lexie må finne veien gjennom mistro, sjalusi og hemmeligheter. Og akkurat da det ser ut som om ting roer seg for paret utfordrer skjebnen dem igjen. Vil kjærligheten triumfere en gang til?

Ved første blikk starter kjedelig. Jeremy og Lexie oppfører seg som to små drittunger og ikke som to voksne mennesker. Måten de behandler hverandre på er barnslig, og jeg fant det vanskelig å sympatisere med noen av dem, aller minst Lexie. Men så, helt plutselig, endrer boken seg. Jeremy og Lexie løser opp i sine smålige problemer og må stå sammen når de møter skremmende utfordringer. Jeg gikk fra å kjede meg til å ikke klare å legge bort boken. Ja, den er forutsigbar, men samtidig så utrolig rørende.

Det er noen svake karakterutviklinger her. Ikke så mye at Jeremy og Lexie forandrer seg, men mer hvordan de går fra to enslige mennesker til et par. Ellers møter vi igjen de stereotypiske karakterene fra forrige bok. Selv om Sparks har prøvd å overraske oss her og der, er det lett å gjennomskue hva som skjer og hvem som gjør hva.

«Nicholas Sparks får inn flere følelser i en setning enn andre får inn på en side. Les. Lid. Føl. Sørg. Bli lykkelig. Sparks lar aldri et eneste hjerte være uberørt.» (Bild am Sonntag)

Om Sparks får inn flere følelser i en setning er jeg usikker på, han gjentar seg selv i det uendelige. Som å bli foret med teskje, er et uttrykk som passer bra her, og jeg er overbevist om at boken kunne vært mye kortere om han bare hadde stolt på leserne sine. Stolt på at vi skjønner hva han vil frem til uten å måtte beskrive alt til minste detalj eller å gjenta det meste uendelig mange ganger. Men at han kan følelser, det er det ingen tvil om. Og her er de så rå, så hjerteskjærende og så tung. Jeg gråt. Herlighet som jeg gråt. Så ja, det var verdt å lide meg gjennom de to første tredjedelene av boken.

Er kjærlighet ved første blikk virkelig mulig?

Anbefaler jeg disse to? Tja, Et skjebnemøte var rett og slett kjedelig og det tar så utrolig lang tid før det virkelig skjer noe av substans i Ved første blikk. Kan slutten på bok to veie opp for alt det andre? Og det lønner seg absolutt å lese bok en før bok to. Bok to starter der bok en slutter, uten noen oppsummering på hva som egentlig har skjedd i bok en. Siden man da må kjede seg gjennom en hel bok og 2/3 av en annen, må jeg dessverre si at dette ender med å bli nok en gang midt på treet bøker fra Sparks.

«Greit,» sa han og trakk pusten dypt. «Ikke la oss få panikk.»

«Jeg har ikke panikk.»

«Bra, for det er ingen grunn til å få panikk.»

«Jeg vet det.»

Et langt øyeblikk stirret de bare på hverandre.

«Jeg er nødt til å ta meg en dusj,» sa han endelig.

«En dusj?»

Livets veier

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksLivets veier | edgeofaword

Forlag: Damm og Søn AS (2003)

Sjanger: Roman

Originaltittel: A Bend in the Road (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg oppdaget nettopp at Sparks kommer med en ny bok nå i høst. Hva gjør jeg nå? Jeg har bare fire bøker igjen av de nitten jeg hadde planlagt å lese. Rekker jeg enda en før nyttår? Vi får se. Uansett leser jeg tålmodig videre gjennom utfordringen min. Nå er jeg så nære slutten at jeg ser lyset i enden av tunnelen.

I Livets veier møter vi Miles Ryen, en småbysheriff. For to år siden mistet Miles sin kone, Missy, i en trafikkulykke. Nå sitter han med ansvaret for deres unge sønn, Jonah, en kjærlighetssorg han ikke kommer over og mysteriet rundt ulykken hengende over hodet. For den som kjørte på Missy er aldri blitt tatt og politiet er ikke i stand til å løse saken. Så en dag møter han Sarah Andrews. Hun er Jonahs lærer og ny i byen. Nylig skilt og med et knust hjerte er hun ute etter å starte et nytt liv. De trekkes forsiktig mot hverandre og sammen finner de tilbake til latteren og kjærligheten. Men skjebnen er ikke ferdig. En skjebnesvanger hemmelighet ligger over dem og setter deres tro og overbevisninger på prøve.

Hvor tar egentlig en historie fatt? Livet byr sjelden på klart definerte begynnelser, øyeblikk vi kan se tilbake på og si at det var da det hele startet. Likevel finnes det øyeblikk da skjebnen griper inn i våre dagligliv, og setter i gang en rekke hendelser med et utfall vi aldri kunne forutsett.

Plottet i Livets veier er ikke spesielt originalt, allikevel overrasket denne boken meg. Jeg vil ikke påstå at dette er en av de beste bøkene til Sparks, men jeg endte opp med å like den mer enn jeg trodde jeg skulle. Hovedgrunnen til det er Miles. Han er på en utrolig reise. Humøret hans er så opp og ned, og til tider kunne jeg nesten ikke utstå mannen, men utviklingskurven hans er enorm. Og hvis det er en ting som virkelig høyner min leseopplevelse, så er det nettopp det.

Miles er også ganske så annerledes enn andre av Sparks hovedpersoner, da han har flere usympatiske trekk. Noe som også trakk denne boken opp for meg. Jeg har nevnt tidligere hvor flate jeg finner flere av Sparks karakterer, og da jeg leste Tre uker med min bror, fant jeg ut hvorfor de er så like alle sammen. Et par ganger har Sparks brutt med denne formen, blant annet i Kjærlighetens kraft, og også med Miles. Sarah er litt flatere, og selv om hun også har en svak utviklingskurve, føles hun mer som en bikarakter. Historien handler mest om Miles.

Jeg brukte ikke lang tid på denne boken, da språket som alltid er lett og ledig. Man kommer ikke gjennom en Sparks bok uten noen klisjeer, men denne er ikke den mest klissete kjærlighetsromanen hans. Oversettelsen er grei, selv om jeg satte spørsmålstegn ved noen ordvalg.

Livets veier er en helt ok bok. Det skjer ikke så mye nytenkende og originalt her, men er fin underholdning på mørke høstkvelder.

 «Hvis du sier at det er over, bør du følge ditt eget råd.» Charlie passet på at Miles hørte alvoret i stemmen hans. «Hva skal det bety?» spurte Miles. «Hvis det er over – hvis det virkelig er over – så ikke la det ødelegge resten av livet ditt.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Charlie ristet på hodet og sukket. «Jo, det gjør du.» sa han.

Den ene pluss en

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesDen ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg  usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.

Kjærlighetens kraft

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas SparksKjærlighetens kraft | edgeofaword

Forlag: Damm og søn A.S (2005)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Wedding (Warner Books 2003)

Oversatt av Gro Skaare

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det ikke mange bøker igjen av årets store utfordring. Jeg er sikker på at jeg skal rekke alle før året er omme, spesielt hvis resten er like korte og lettleste som denne. Kjærlighetens kraft er en frittstående oppfølger av Dagboken, men det er ikke Allie og Noah vi følger her. Hovedpersonen er Wilson Lewis, Allie og Noahs svigersønn.

Wilson og Jane har vært gift i 30 år, og Wilson elsker sin kone like høyt nå som da han giftet seg med henne. Da han derimot glemmer bryllupsdagen deres begynner han å tvile på om Jane fortsatt føler det samme for han. For å gjøre bot på forglemmelsen og for å vinne tilbake sin kones hjerte legger han en plan. Da han ikke er en spesielt romantisk person tyr han til den mest romantiske mannen han kjenner, nemlig svigerfaren Noah, for hjelp. Da bryllupsdagen nærmer seg kommer datteren med nyheter som kan endre de nøye planlagte planene til Wilson. Hun skal nemlig gifte seg og hun ønsker å gifte seg på deres bryllupsdag. I stedet for å la dette hemme planen, bestemmer han seg for å fyre opp under dem. Han skal vinne tilbake sin kone.

Til å ikke ha en romantisk hovedperson er boken ganske romantisk, men i forhold til de fleste andre bøkene til Sparks er denne forfriskende romantisk. Her er det hovedpersoner som har kjent hverandre lenge, de har vært gift i 30 år og har tre voksne barn. Dermed slipper vi en del av den kleine første kjærligheten som mange av bøkene drypper av. Wilson har ikke et romantisk bein i kroppen og det er artig å se hvordan han prøver å gjøre noe han ikke kan.

Jeg er solid, ja. Pålitelig, absolutt. Trofast, uten tvil. Men romantikk – og jeg hater å innrømme det – er like fremmed for meg som å føde.

Wilson er en karakter som endrer seg en god del gjennom boka. Mange av Sparks karakterer har en lei tendens til å være ganske så statiske, men ikke her. Wilson er ikke redd for å innrømme sine feil, og vi får være med på en fin utviklingskurve.

Språket er, som alltid, lettlest og enkelt. Det er ikke mange dype metaforer her. Wilson filosoferer noe over livet sitt, men vi går ikke så alt for mye i dybden. Bare akkurat nok til å bli kjent med han. Boken er fortalt i jeg-form så vi slipper den evige hoppingen mellom karakterer. Oversettelsen er også fin. Skaare har klart å holde på Sparks fortellerstil uten at det går ut over norsken.

Kjærlighetens kraft var en fornøyelse å lese. Den var forfriskende og litt utenom så mange av de andre bøkene til Sparks. Jeg endte opp med å like denne godt. Den er romantisk uten å bli klissete, hovedpersonen er ikke statisk og det dukker opp flere overraskende momenter underveis. Det var også koselig å møte Noah igjen, som jo må være Sparks mest romantiske karakter.

Jeg holder fast ved den leksen som Noah lærte meg om kjærlighet og det å holde liv i den, og selv om jeg aldri kommer til å bli en sann romantiker som Noah, betyr ikke det at jeg noen gang kommer til å la være å prøve.

Neste bok ut blir Livets veier.