(tidligere utgitt som Cross Stitch)

Skrevet av Diana Gabaldon

Forlag: Arrow Books (1991)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Oulander er nå en populær og spennende tv-serie, og det var gjennom den jeg fant bokserien med samme navn. Tv-serien er god, men bøkene er, selvfølgelig, bedre.

People disappear all the time… Many of the lost will be found, eventually, dead or alive. Disappearances, after all, have explanations. Usually.

Andre verdenskrig er endelig over og feltsykepleier Claire Beauchamp Randall er på ferie i Skottland med ektemannen, Frank Randall. De har nesten ikke sett hverandre på seks år og benytter ferien til å bli kjent med hverandre igjen. Frank er historiker med en forkjærlighet for sitt eget familietre og bruker dagene til å forske på sine forfedre, mens Claire vandrer rundt i heiene rundt Inverness. Dermed havner hun i en gammel steinsirkel og plutselig er hun ikke lenger i 1945, men i 1743.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed, because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Midt i datidens overtro, politiske omveltninger, klanfeider og vold finner hun seg jaktet på fra alle kanter. Alt hun ønsker er å komme seg tilbake til steinsirkelen, tilbake til 1945 og til Frank, men hun blir stadig holdt tilbake. Ikke bare fra de som frykter henne, men også av hennes voksende kjærlighet til Jamie Fraser.

I was contented I realized with a shock. Despite the myriad uncertainties of life here … despite the small, constant ache of missing Frank, I was in fact not unhappy. Quite the contrary.

Outlander er ikke en bok for de som liker korte og lette romaner. Med sine 863 sider med liten og tett skrift kan den virke avskrekkende på mange. Og det tar tid å komme seg gjennom den. Engelsken er tung og omstendig, med mange lange og vanskelig setninger. Vi møter også en del gaelisk og fransk, som ikke alltid er oversatt. Engelsken er ofte tilpasset 1700 tallets talemåte, men med en moderne vri slik at leseren skal forstå. Her trengs en leser som er stødig i engelsk. Om boken er oversatt til norsk, vet jeg ikke.

Forfatteren har gjort grundig forarbeid, både når det gjelder skikker og manerer i 1700 tallets Skottland, og klær, tro/overtro, medisin, politikk, personer og steder. Leseren får virkelig et innblikk i hvordan det var å leve på 1700 tallet, og kanskje spesielt som en moderne kvinne og hennes problemer med å tilpasse seg datidens kvinnesyn og verdi.

I did somehow feel that it was his responsibility to protect me, and that he had failed me. Perhaps because he so clearly felt that way.

Det skjer mye i løpet av romanen. Claire og Jamie går fra den ene livsfarlige situasjonen til den andre, og det kan fort føles som litt mye. Samtidig har forfatteren laget et flott persongalleri, med et rikt nett av relasjoner, intriger og skjulte intensjoner. Vi møter mange personer, et par bare en eller to ganger, mens andre er med oss over lange perioder. Det hendte jeg gikk litt i surr, men forfatteren er utrolig flink til å gjenta og forklare hvem vi møter.

Claire er en dyp person med mange karaktertrekk. Hun er langt fra kjedelig. Noen ganger overrasker hun mens hun irriterer leseren andre ganger. Noen ganger ble jeg også oppgitt på hvor mange ganger ting må skje før hun skjønner realiteten. Hun strever veldig med datidens kvinnesyn, noe de fleste av nåtidens kvinner ville gjort, men jeg ble fremdeles overrasket over hvor ofte hun blir overrasket over hvordan ting var. Hvor ofte hun kommer i trøbbel fordi hun sier eller gjør noe som ikke er tidsriktig. Med tanke på datidens heksejakt burde hun passet mer på.

“Do you really believe me, Jamie?” He sighed and smiled ruefully dawn at me. “Aye, I believe ye, Sassenach. But it would ha’ been a good deal easier if you’d only been a witch.”

Forfatterens hang til å gjenta seg selv blir litt mye. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om Jamies hår, eller hans ansiktstrekk. Eller om kroppen hans generelt. Eller om Claire sine tanker og følelser om enkelte ting og personer. Boken kunne ha blitt mye kortere hvis forfatteren hadde stolt mer på leserne sine og stolt på at de husket forklaringer og detaljer. Alt trenger ikke å bli forklart i minste detalj hver gang.

Det er ikke bare repetisjoner det blir mye av her, men også adjektiv. Alt forklares med et eller flere adjektiv. Store, flotte og blomstrende adjektiv. Det blir litt mye av det gode. Spesielt når ting gjentas i det uendelige og da med de samme adjektivene hver gang.

Det er allerede kommet to sesonger i Outlander tv-serien. Sesong en fra bok en, sesong fra bok to, naturligvis. Sesong tre har akkurat startet og kan følges på Viaplay. Jeg har lest de to første bøkene, og nettopp begynt på sesong tre i tv-serien. Bøkene er selvfølgelig best, men gjennom serien blir ting litt mer komprimert og du møter ikke fullt så mange personer. Der Jamie er ganske lik i serien som i bøkene, er Claire litt forskjellig, og jeg liker bok-Claire bedre enn tv-Claire.

Outlander byr på mye: kjærlighet, lyst, lengsel, intriger, spenning, politikk, dueller og mørke intensjoner. Med et bakteppe av historiske fakta. Med andre ord: her finnes noe for de fleste.