Sekten på Tåkøy

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

Reklamer

Selvmordet

Skrevet av Ben OrmstadSelvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett.  Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

 

 

 

The Mistletoe Murder and other stories

Skrevet av P.D. JamesThe Mistletoe Murder | P.D. James

Forlag: Faber & Faber (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det vel greit å lese julekrim selv om det egentlig er tid for påskekrim?

P.D. James var en anerkjent krimforfatter. Hun har skrevet en rekke krimromaner og noveller. Selv likte hun utfordringen ved å skrive noveller. Mange av hennes krimnoveller er blitt publisert i ulike publikasjoner. The Misteltoe Murder and Other Stories kom ut i 2016.

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

«What did I think of it?» Adam paused for a moment and considered. «My dear Aunt Jane, I don’t think I’ll ever have another case like it. It was pure Agatha Christie.»

Det tok meg ikke mange timene å lese novellene. På hytta med fyr i peisen og snødekte fjell var stemningen komplett. Jeg koste meg.

Engelsken er avansert. Selv jeg, som er ganske stødig i engelsk, strevde her og der. Jeg møtte flere ord jeg ikke kan, kanskje da spesielt noen adjektiv vi ikke-engelsk språklige nok sjelden er borti. Språket har nok endret seg noe siden disse novellene ble skrevet på 60–70- tallet. Og med mye informasjon som skal ut på få sider, må man kanskje bruke de litt mer spesielle ordene.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om handlingene i novellene da jeg raskt kan komme til å røpe for mye. Det jeg kan si er at novellene har overraskende plott og at man sjelden skjønner hvem morderen er før det blir røpet.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre.

Alt i alt er boka en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme. Selv med den utfordrende engelsken koste jeg meg med boka. Og hvis du ikke prøver deg på den nå i påsken, er den et flott tilskudd i juletider.

«Then hurry. It’s urgent. He’s dead.» «Are you sure?» «Of course I’m sure. He’s cold and he isn’t breathing and he’s got no pulse.» Dalgliesh was tempted to say, «In that case there’s no particular hurry,» but forbore.

Utmarker

Skrevet av Arne DahlUtmarker av Arne Dahl | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Serie: Berger og Blom, 1

Original tittel: Utmarker (Albert Bonniers forlag, 2016)

Oversatt av Einar Blomgren

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Boken Utmarker er en råbarket svensk kriminalbok. Handlingen starter med at 15-åringen Ellen Savinger har vært forsvunnet i tre uker. Politietterforsker Sam Berger frykter at hun har vært utsatt for en seriemorder. Dette synspunktet deles ikke av kollegene i politiet: ingen kropp, ingen forbrytelse. Men Sam Berger er besatt av saken, ikke minst fordi flere unge jenter er savnet.

Handlingen starter når Berger, sammen med beredskapstroppen, tar seg inn i et forlatt hus, hvor en tipser mener å ha sett den savnede jenta.

Berger stoppet dem. «Tenk utlagt felle», hvisker han. Plutselig var regnet blitt deres fortrolige. Smatringen mot taksteinen overdøvet skrittene opp trappen. Rambukken ble løftet, flere våpen ble avsikret i takt. Først da døren ble slått inn, trengte en annen lyd gjennom regnet. Et dumpt smell av knekt tre.
Et stort mørke åpnet seg.

Jenta blir ikke funnet, men derimot er det mye som tyder på at stedet har blitt brukt til å holde et menneske fanget. Så spørsmålet som da trenger seg på, er hvor er Ellen? Er hun fortsatt i live?

Gjennom grundig etterforskning finner Berger ut at en kvinne på sykkel stadig dukker opp blant tilskuerne. Hvem er denne kvinnen, og hvilken rolle spiller hun i handlingen? Berger starter en intens jakt på denne kvinnen, som ved en anledning presenterte seg som Nathalie Fredèn.

At Berger har et litt anstrengt forhold til sin sjef, Allan Gudmundsson, er ikke veldig overraskende. Dette scenariet er temmelig stereotypt for kriminalhistorier hvor hovedpersonen er en politibetjent. Men hvis man overser den detaljen, er dette en bok spekket av spenning.

Berger kommer selv i søkelyset og blir arrester av SÄPO, representert ved Molly Blom, som mistenker Berger for selv å ha noe med forbrytelsene å gjøre.

 -Fordi du drepte henne, sa Blom, -og la lokk på.
-Men jeg vet ikke engang hvem du snakker om, Molly. Hvem er dama? Hvordan døde hun?
-Ikke kall meg Molly, drittsekk. Du har ingen rett til å ta mitt fornavn i din munn.

Etter hvert starter de et samarbeid. Sammen starter de to en intens jakt på gjerningsmannen, som Berger mener å vite hvem er. Her veves nåtid og fortid sammen der tidligere opplevelser spiller viktige roller. Har traumatiske opplevelser med mye mobbing på ungdomskolen skapt et monster med sterke hevntanker?

Etter hvert blir det usikkert om hvem som jager hvem. Er det den virkelige forbryteren de jakter på, eller er det han som jager dem? Men hva med de savnede jentene, har han drept dem, eller er de fortsatt i live? Hvor mange har han egentlig tatt og holdt fanget?
Flere ganger mener de å ha tak på ham, men kommer stadig litt for sent. Han glipper unna som såpestykket i badekaret. Den endelige konfrontasjonen kommer i form av et crescendo av voldsutgytelse.

Før det finnes et jeg, finnes svimmelhet. Bare svimmelhet. En snurring som går forut alt annet. Det er temmelig lenge.
Deretter svetting. Det svettes. Det er ikke varm svette, den er iskald. Et sted renner den. Det finnes ennå ikke noe rom, ikke noen kropp, det finnes ikke smerte, ingen følelser, ikke noe jeg.

Spenningen i boken holdes hele tiden på topp. Forfatterens korte konsise setninger forsterker dette. Leseren låses fast i handlingenes høye tempo.
Måten forfatteren makter å holde på spenningen, minner litt om bøkene til Jo Nesbø, og brutaliteten til forbryteren ligger heller ikke tilbake for dem vi blir kjent med i bøkene om Harry Hole. Kan vi skimte et snev av inspirasjon?

Så for de som er fan av slike bøker, kan boken anbefales. De som innehar et mer sart sinn, bør kanskje holde seg til Camilla Läckberg.

Vurdering: en sterk firer.

 

Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og godt likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Dragsug

Skrevet av Yrsa SigurdardóttirDragsug | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Sogid

Oversatt av Silje Beite Løken

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardóttir er for tiden en av Islands heteste krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og høster stadig strålende kritikk. Dragsug er hennes niende roman og er oppfølgeren til DNA som kom ut på norsk i 2016. DNA ble kåret til beste Islandske kriminalroman i 2014. Dragsug er den første av Sigurdardóttirs bøker jeg leser.

I Dragsug møter vi politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Huldar blir satt til å etterforske en liste med navn funnet i en tidskapsel utenfor en skole. Listen er over mennesker som skal drepes i løpet av 2016, og raskt viser det seg at politiet er nødt til å ta listen på alvor.

«Jeg går ut fra at du har undersøkt om noen som har disse initialene, har dødd under mistenkelige omstendigheter, eller hva?» «Ja. Det har jeg. Det er ikke lenge siden årsskiftet, og vi har ingen slike tilfeller i det nye året.» Han dro arkene til seg og rullet dem tett sammen. «Men 2016 er så vidt i gang. Hvem vet hva vi kan forvente oss?»

Huldar er blitt degradert fra avdelingsleder til etterforsker etter hendelsene i DNA, og det er slik han ender opp med listen skrevet av en barnehånd 15 år tidligere. Ingen andre på stasjonen tenker noe særlig over listen, men Huldars magefølelsen sier noe annet. Når et drap inntreffer, og det viser seg at offerets navn står på listen, begynner Huldar, med Freyjas hjelp, å nøste i gamle saker for å finne morderen.

Dragsug er spennende, det er det ingen tvil om; man trekkes gjennom boken i et relativt høyt tempo, og spenningen er alltid til stede. Dette er en vaskeekte krim og mange av krimsjangerens trekk dukker opp: bestialske mord, flere mistenkte og en etterforsker med problemer.

Jeg kan se hvorfor boken høster så mye god kritikk. Den er godt utarbeidet, plottet stikker dypt og karakterene er varierte. Sigurdardóttir skriver med en fin og stødig hånd – her finnes ingen løse tråder og den røde tråden er lett å følge.

Huldar lente hodet bakover og lukket øynene. Det var som om alt jobbet mot dem i denne saken.

Det som skurret litt hos meg var skrivestilen. Misforstå meg rett, Sigurdardóttir skriver bra. Språket er lett og ledig, og lesingen flyter godt. Det jeg fant slitsomt var hvor nøye alt er skrevet og forklart. Sigurdardóttir kan godt stole mer på leserne sine. Mye av det hun bruker sider på å forklare klarer jeg fint å finne ut av på egen hånd. Her er det ikke mye lesing mellom linjene. Et eksempel: Huldar sitter og tenker på noe han vet hvordan fungerer, allikevel blir det nøye forklart. Hvorfor sitter Huldar og forklarer noe han allerede vet til seg selv?

Dette skjer flere ganger gjennom boken og trekker ofte leserens oppmerksomheten vekk fra det som virkelig skjer. I tillegg hadde det kuttet ned ganske så mange sider i den 438 sider lange boken.

Noe annet jeg også stusset på var den store oppklaringen på slutten. Hvilken mistenkt sitter i avhør og gladelig forteller alt som er gjort? I detalj? For meg virket ikke dette spesielt troverdig, spesielt når det nevnes tidligere i boken at man sjelden får fram hele sannheten i slike saker. Ikke var den store avsløringen så overraskende heller. Jeg klarte enkelt å tenke meg til morderens motiv uten å få det forklart.

Jeg er ganske så delt når det gjelder Dragsug. Den er spennende, og jeg likte karaktergalleriet. Jeg likte historieforløpet, som var godt utarbeidet, og at det ikke var unødvendig mye blod og gørr. Det jeg ikke likte var skrivestilen; den var for nøye, for forklarende. Jeg foretrekker forfattere som stoler mer på leserne sine.

Dragsug endte opp som en midt på treet bok for meg.

Den stumme jenta

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Jordfast

Skrevet av Graham NortonJordfast | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Holding (Hodder & Stoughton 2016)

Oversatt av Ina Kirsten Sundal Widerøe

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Graham Norton er en irsk komiker, skuespiller, TV-programleder og journalist. Han er nok aller mest kjent fra talkshowet Graham Norton Show. Han har tidligere gitt ut tre humorbøker. Jordfast er hans første roman.

Duneen er en stille landsby i Irland, hvor det sjelden skjer noe, så når noen benrester etter et menneske dukker opp på en bondegård, får innbyggerne livene sine snudd på hodet. PJ Collins, landsbyens lensmann, får plutselig en ordentlig kriminalsak å etterforske, men det viser seg raskt at innbyggerne i Duneen har flere hemmeligheter. Hemmeligheter de ikke ønsker at skal se dagens lys.

«De fant noe da de gravde fram fundamentene, og de tror det er et lik.» Suppebollen traff gulvet med et brak, og bitene spredte seg til hvert eneste hjørne i rommet.

Denne boka overrasker. Jeg har aldri tenkt på Graham Norton som noe annet enn en komiker og TV-programleder. Da Juritzen spurte om jeg ville lese denne og jeg hørte hvem forfatteren er, innrømmer jeg at jeg ble overrasket. Og nysgjerrig. Og for å være helt ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger, men boka overrasket meg. I den positive retningen.

Vi møter en stor samling med karakterer her. Vi hopper mellom dem uten noen skille eller avklaring. Her hopper du fra den ene til den andre fra den ene setningen til den andre. Dette er noe jeg ikke er spesielt glad i, og er kanskje det som trekker ned boka litt. Allikevel er persongalleriet så variert at det imponerer. Alle er ulike. Alle har de personligheter, med arr og hemmeligheter. Og alle har de en utvikling i løpet av historien. Fantastisk.

Han flyttet blikket fra utgravingene og ned mot skolen, tok fram notatboka for å dra ut tiden, og håpet desperat at han ga inntrykk av å være en profesjonell politimann som fulgte protokollen.

Følelsene ligger hele tiden og bobler rett bak ordene her. Og Norton har gjort en fenomenal jobb med å beskrive de og gjøre de troverdige. Gamle lengsler, kjærlighet, sorg, skuffelse og knuste drømmer er alle representert. Noe som gir boken og karakterene en fin dybde. Jeg følte virkelig med alle karakterene. De var så levende, så troverdige.

Som Irish Times skrev: «En betydelig prestasjon … ekte karakterer og nydelige følelser.»

Man skulle tro at en bok skrevet av en humorkonge skulle være mer artig og kanskje til og med fjollete. Heldigvis er ikke fjollete et passende adjektiv om Jordfast. Vi finner humor her, men den er ganske lett og enkel. Det er ikke en humor som forstyrrer eller ødelegger historien.

Boken er godt skrevet, om enn noe rotete da den hopper mye fram og tilbake mellom karakterene. Den røde tråden er hele tiden lett synlig og lett og holde i, selv med all hoppingen. Oversettelsen er grei. Widerøe har gjort en god jobb, men jeg stusser på noen av ordvalgene, da spesielt adjektivene. Om dette er Widerøes oversettelse eller Nortons skrivestil er vanskelig å si da jeg ikke har noen referansepunkter.

Flere har kritisert boken for å falle litt mellom to stoler. Jordfast er satt inn i krim sjangeren, men den kan like godt passe inn i roman sjangeren. Dette er absolutt ingen krimkrim. Flere har kalt denne en kosekrim, og jeg syns den betegnelsen passer bedre. For hvis dette er en krim kan også bøker av Kathrine Webb og Lucinda Riley, blant andre, kalles krim. Dette er en roman med en kriminell handling som bakteppe. Det er vanskelig å sette boken i en sjanger. Eller i en bås, om du vil. Uansett er det en fin bok.

Alt i alt har Graham Norton skrevet en flott debutroman. Den grep meg godt og holdt meg fast til siste side var lest. Jordfast er en bok jeg kan anbefale.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Harpiks

Skrevet av Ane RielHarpiks | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Harpiks (2015)

Oversatt av Cecilie Winger

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Årets oppkjøring til påsken er i gang. I år, som i fjor, kommer vi til å legge ut en anmeldelse hver dag denne uka for å gi deg noen tips til påskens krimlesing. Først ut er Ane Riels Harpiks. En mørk, dyster og ond, men samtidig så vakkert skrevet, krim.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men han oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.

Liv er ei lita jente som bor sammen med sin far og ekstremt overvektige mor på en liten øy. De er de eneste som bor på øya. Nå og da drar Liv til naboøya for å hente mat og andre ting familien trenger uten å vite at det hun egentlig gjør er å stjele. Faren kaller det en lek. Det er også en lek at far stenger henne inne i en container oftere og oftere. For Liv er alt dette normalt. Å bo på en gård hvor søppelet hoper seg opp, å ha en far som samler på absolutt alt og en mor som bare ligger i sengen er Livs normalitet. Det er heller ikke merkelig at far melder henne død, når hun slettes ikke er det.

Okay, jeg skjønner godt at det høres ganske merkelig ut når jeg bare forteller det slik, men det var slik det var. Vi var ikke helt som de andre, det fant jeg ut underveis.

Liv er i førskolealderen og hun har ingen venner. Hun er vant til å bo i rot og møkk, far har samlet alt for mye søppel, men hun elsker han og mor. Liv er ikke i tvil om at far elsker henne. Far vet best og han vet alt. Så når han dreper farmor er det litt merkelig, men ikke unormalt.

Det er først når hun legger merke til hvor ryddig det er hos de hun sniker seg inn til om natten, når dyrene på gården begynner å lide (selv om far alltid har sagt at de ikke skal la dyr lide) og far slutter å bli med henne i skogen eller på de mange lekene deres, at hun begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal. Men hva skal man gjøre når man er lita og det ikke er så lett å forstå?

Men det underligste, og det verste, var øynene som stirret på meg under de store brynene. De stirret uten å se. Det var som om det var kommet en melkeaktig hinne over de vennligste øynene jeg kjente. Det var som jeg ikke lenger kunne få øye på far.

Liv er fortellerstemmen i historien. Det tar derfor ganske så lang tid før leseren skjønner hvordan forholdene egentlig er på gården. Liv er såpass ung at hun ikke helt skjønner hvor unormalt de lever. For henne har det nesten alltid vært sånn. Hun kan så vidt huske en tid da ting var annerledes.

Jeg kunne huske at det ikke alltid hadde vært så mye hjemme hos oss, slik det var nå. Jeg kunne huske at vi en gang i tiden kunne bruke kjøkkenet og badet på ordentlig. Ikke bare til å ha ting i. Jeg tror nok at jeg ville foretrekke at det fortsatt var slik. At det ikke var fullt så mange ting der. På den annen side var det ikke noe av det vi hadde som jeg hadde lyst til å unnvære. Og far sa at vi skulle passe på det.

Liv sin historie blir avbrutt av kapitler om Jens Haarder, Livs far. Om hans barndom og hans utvikling. I disse delene sitter leseren på utsiden og forståelsen for situasjonen blir bredere. Jeg likte svært godt denne oppklaringen og fant ikke hoppene mellom fortellerstiler for slitsomt. Riel får det hele til å flyte fint.

Språket er så vakkert, så skjørt og nydelig. Noe som også gjør det vanskeligere å få satt fingeren på hva som faktisk foregår. Det blir en sterk kontrast til grusomhetene boken faktisk inneholder.

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Han hadde satt fram en skammel til meg for at skulle få bedre utsyn til alt sammen, og der stod jeg altså og kikket. Det var merkelig, for på den ene siden hadde jeg lyst til å løpe langt vekk – lyst til å løpe opp og gjemme meg på soverommet til mor eller til å løpe av sted og gjemme meg i containeren sammen med Carl. På den annen side hadde jeg lyst til å stå på skammelen og se alt sammen. Til å være der sammen med far.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Påskekrim

Nå er påsken her, og for mange betyr det påskeegg, påskerenn og påskekrim. Bokhandlene bugner nå over av krimbøker, men hva er lurt å bruke bokbudsjettet på?

Vi på Edge of a Word har den siste uken anmeldt fem forskjellige krimbøker:

Lycke av Mikaela Bley

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den syvende demonen av Øistein Borge

De vakreste av Karin Slaughter

Den største straffen av Robert Wilson

Av disse likte vi best, og anbefaler mest: Lycke og Jeg lar deg gå.

Ellers anbefaler vi også

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud

Alex av Pierre Lemaitre

Berlin Noir Trilogien av Philip Kerr

Hvis du ønsker å lese mer om disse, eller trenger flere tips kan du sjekke bokelskere.no

Det er flere bokbloggere som fokuserer på krim, og her finner du anmeldelser på det meste innen sjangeren. Vi anbefaler å ta en titt innom my criminal mind og bokbloggeir.

God påske!