Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best, og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Dragsug

Skrevet av Yrsa SigurdardóttirDragsug | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Sogid

Oversatt av Silje Beite Løken

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardóttir er for tiden en av Islands heteste krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og høster stadig strålende kritikk. Dragsug er hennes niende roman og er oppfølgeren til DNA som kom ut på norsk i 2016. DNA ble kåret til beste Islandske kriminalroman i 2014. Dragsug er den første av Sigurdardóttirs bøker jeg leser.

I Dragsug møter vi politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Huldar blir satt til å etterforske en liste med navn funnet i en tidskapsel utenfor en skole. Listen er over mennesker som skal drepes i løpet av 2016 og raskt viser det seg at politiet er nødt til å ta listen på alvor.

«Jeg går ut fra at du har undersøkt om noen som har disse initialene, har dødd under mistenkelige omstendigheter, eller hva?» «Ja. Det har jeg. Det er ikke lenge siden årsskiftet, og vi har ingen slike tilfeller i det nye året.» Han dro arkene til seg og rullet dem tett sammen. «Men 2016 er så vidt i gang. Hvem vet hva vi kan forvente oss?»

Huldar er blitt degradert fra avdelingsleder til etterforsker etter hendelsene i DNA, og det er slik han ender opp med listen skrevet av en barnehånd 15 år tidligere. Ingen andre på stasjonen tenker noe særlig over listen, men Huldars magefølelsen sier noe annet. Når et drap inntreffer, og det viser seg at offeret er på listen, begynner Huldar, med Freyjas hjelp å nøste i gamle saker for å finne morderen.

Dragsug er spennende, det er det ingen tvil om. Man trekkes gjennom boken i et relativt høyt tempo og spenningen er alltid til stede. Dette er en vaskeekte krim og mange av krimsjangerens trekk dukker opp; bestialske mord, flere mistenkte og en etterforsker med problemer.

Jeg kan se hvorfor boken høster så mye god kritikk. Den er godt utarbeidet, plottet stikker dypt og karakterene er varierte. Sigurdardóttir skriver med en fin og stødig hånd, her finnes ingen løse tråder og den røde tråden er lett å følge.

Huldar lente hodet bakover og lukket øynene. Det var som om alt jobbet mot dem i denne saken.

Det som skurret litt hos meg var skrivestilen. Misforstå meg rett, Sigurdardóttir skriver bra. Språket er lett og ledig, og lesingen flyter godt. Det jeg fant slitsomt var hvor nøye alt er skrevet og forklart. Sigurdardóttir kan godt stole mer på leserne sine. Mye av det hun bruker sider på å forklare klarer jeg fint å finne ut av på egen hånd. Her er det ikke mye lesing mellom linjene. Et eksempel: Huldar sitter og tenker på noe han vet hvordan fungerer, allikevel blir det nøye forklart. Hvorfor sitter Huldar og forklarer noe han allerede vet til seg selv?

Dette skjer flere ganger gjennom boken, og trekker ofte leserens oppmerksomheten fra det som virkelig skjer. I tillegg hadde det kuttet ned ganske så mange sider i den 438 sider lange boken.

Noe annet jeg også stusset på var den store oppklaringen på slutten. Hvilken mistenkt sitter i avhør og gladelig forteller alt som er gjort? I detalj? For meg virket ikke dette spesielt virkelighetsnært, spesielt når det nevnes tidligere i boken at man sjelden får fram hele sannheten i slike saker. Ikke var den store avsløringen så overraskende heller. Jeg klarte lett å tenke meg til begrunnelsen til morderen uten å få det forklart.

Jeg er ganske så delt når det gjelder Dragsug. Den er spennende og jeg likte karaktergalleriet. Jeg likte historieforløpet som var godt utarbeidet og at det ikke var unødvendig mye blod og gørr. Det jeg ikke likte var skrivestilen. Den var for nøye, for forklarende. Jeg foretrekker nok forfattere som stoler mer på leserne sine.

Dragsug endte opp som en midt på treet bok for meg.

Den stumme jenta

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Jordfast

Skrevet av Graham NortonJordfast | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Holding (Hodder & Stoughton 2016)

Oversatt av Ina Kirsten Sundal Widerøe

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Graham Norton er en irsk komiker, skuespiller, TV-programleder og journalist. Han er nok aller mest kjent fra talkshowet Graham Norton Show. Han har tidligere gitt ut tre humorbøker. Jordfast er hans første roman.

Duneen er en stille landsby i Irland, hvor det sjelden skjer noe, så når noen benrester etter et menneske dukker opp på en bondegård, får innbyggerne livene sine snudd på hodet. PJ Collins, landsbyens lensmann, får plutselig en ordentlig kriminalsak å etterforske, men det viser seg raskt at innbyggerne i Duneen har flere hemmeligheter. Hemmeligheter de ikke ønsker at skal se dagens lys.

«De fant noe da de gravde fram fundamentene, og de tror det er et lik.» Suppebollen traff gulvet med et brak, og bitene spredte seg til hvert eneste hjørne i rommet.

Denne boka overrasker. Jeg har aldri tenkt på Graham Norton som noe annet enn en komiker og TV-programleder. Da Juritzen spurte om jeg ville lese denne og jeg hørte hvem forfatteren er, innrømmer jeg at jeg ble overrasket. Og nysgjerrig. Og for å være helt ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger, men boka overrasket meg. I den positive retningen.

Vi møter en stor samling med karakterer her. Vi hopper mellom dem uten noen skille eller avklaring. Her hopper du fra den ene til den andre fra den ene setningen til den andre. Dette er noe jeg ikke er spesielt glad i, og er kanskje det som trekker ned boka litt. Allikevel er persongalleriet så variert at det imponerer. Alle er ulike. Alle har de personligheter, med arr og hemmeligheter. Og alle har de en utvikling i løpet av historien. Fantastisk.

Han flyttet blikket fra utgravingene og ned mot skolen, tok fram notatboka for å dra ut tiden, og håpet desperat at han ga inntrykk av å være en profesjonell politimann som fulgte protokollen.

Følelsene ligger hele tiden og bobler rett bak ordene her. Og Norton har gjort en fenomenal jobb med å beskrive de og gjøre de troverdige. Gamle lengsler, kjærlighet, sorg, skuffelse og knuste drømmer er alle representert. Noe som gir boken og karakterene en fin dybde. Jeg følte virkelig med alle karakterene. De var så levende, så troverdige.

Som Irish Times skrev: «En betydelig prestasjon … ekte karakterer og nydelige følelser.»

Man skulle tro at en bok skrevet av en humorkonge skulle være mer artig og kanskje til og med fjollete. Heldigvis er ikke fjollete et passende adjektiv om Jordfast. Vi finner humor her, men den er ganske lett og enkel. Det er ikke en humor som forstyrrer eller ødelegger historien.

Boken er godt skrevet, om enn noe rotete da den hopper mye fram og tilbake mellom karakterene. Den røde tråden er hele tiden lett synlig og lett og holde i, selv med all hoppingen. Oversettelsen er grei. Widerøe har gjort en god jobb, men jeg stusser på noen av ordvalgene, da spesielt adjektivene. Om dette er Widerøes oversettelse eller Nortons skrivestil er vanskelig å si da jeg ikke har noen referansepunkter.

Flere har kritisert boken for å falle litt mellom to stoler. Jordfast er satt inn i krim sjangeren, men den kan like godt passe inn i roman sjangeren. Dette er absolutt ingen krimkrim. Flere har kalt denne en kosekrim, og jeg syns den betegnelsen passer bedre. For hvis dette er en krim kan også bøker av Kathrine Webb og Lucinda Riley, blant andre, kalles krim. Dette er en roman med en kriminell handling som bakteppe. Det er vanskelig å sette boken i en sjanger. Eller i en bås, om du vil. Uansett er det en fin bok.

Alt i alt har Graham Norton skrevet en flott debutroman. Den grep meg godt og holdt meg fast til siste side var lest. Jordfast er en bok jeg kan anbefale.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Harpiks

Skrevet av Ane RielHarpiks | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Harpiks (2015)

Oversatt av Cecilie Winger

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Årets oppkjøring til påsken er i gang. I år, som i fjor, kommer vi til å legge ut en anmeldelse hver dag denne uka for å gi deg noen tips til påskens krimlesing. Først ut er Ane Riels Harpiks. En mørk, dyster og ond, men samtidig så vakkert skrevet, krim.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men han oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.

Liv er ei lita jente som bor sammen med sin far og ekstremt overvektige mor på en liten øy. De er de eneste som bor på øya. Nå og da drar Liv til naboøya for å hente mat og andre ting familien trenger uten å vite at det hun egentlig gjør er å stjele. Faren kaller det en lek. Det er også en lek at far stenger henne inne i en container oftere og oftere. For Liv er alt dette normalt. Å bo på en gård hvor søppelet hoper seg opp, å ha en far som samler på absolutt alt og en mor som bare ligger i sengen er Livs normalitet. Det er heller ikke merkelig at far melder henne død, når hun slettes ikke er det.

Okay, jeg skjønner godt at det høres ganske merkelig ut når jeg bare forteller det slik, men det var slik det var. Vi var ikke helt som de andre, det fant jeg ut underveis.

Liv er i førskolealderen og hun har ingen venner. Hun er vant til å bo i rot og møkk, far har samlet alt for mye søppel, men hun elsker han og mor. Liv er ikke i tvil om at far elsker henne. Far vet best og han vet alt. Så når han dreper farmor er det litt merkelig, men ikke unormalt.

Det er først når hun legger merke til hvor ryddig det er hos de hun sniker seg inn til om natten, når dyrene på gården begynner å lide (selv om far alltid har sagt at de ikke skal la dyr lide) og far slutter å bli med henne i skogen eller på de mange lekene deres, at hun begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal. Men hva skal man gjøre når man er lita og det ikke er så lett å forstå?

Men det underligste, og det verste, var øynene som stirret på meg under de store brynene. De stirret uten å se. Det var som om det var kommet en melkeaktig hinne over de vennligste øynene jeg kjente. Det var som jeg ikke lenger kunne få øye på far.

Liv er fortellerstemmen i historien. Det tar derfor ganske så lang tid før leseren skjønner hvordan forholdene egentlig er på gården. Liv er såpass ung at hun ikke helt skjønner hvor unormalt de lever. For henne har det nesten alltid vært sånn. Hun kan så vidt huske en tid da ting var annerledes.

Jeg kunne huske at det ikke alltid hadde vært så mye hjemme hos oss, slik det var nå. Jeg kunne huske at vi en gang i tiden kunne bruke kjøkkenet og badet på ordentlig. Ikke bare til å ha ting i. Jeg tror nok at jeg ville foretrekke at det fortsatt var slik. At det ikke var fullt så mange ting der. På den annen side var det ikke noe av det vi hadde som jeg hadde lyst til å unnvære. Og far sa at vi skulle passe på det.

Liv sin historie blir avbrutt av kapitler om Jens Haarder, Livs far. Om hans barndom og hans utvikling. I disse delene sitter leseren på utsiden og forståelsen for situasjonen blir bredere. Jeg likte svært godt denne oppklaringen og fant ikke hoppene mellom fortellerstiler for slitsomt. Riel får det hele til å flyte fint.

Språket er så vakkert, så skjørt og nydelig. Noe som også gjør det vanskeligere å få satt fingeren på hva som faktisk foregår. Det blir en sterk kontrast til grusomhetene boken faktisk inneholder.

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Han hadde satt fram en skammel til meg for at skulle få bedre utsyn til alt sammen, og der stod jeg altså og kikket. Det var merkelig, for på den ene siden hadde jeg lyst til å løpe langt vekk – lyst til å løpe opp og gjemme meg på soverommet til mor eller til å løpe av sted og gjemme meg i containeren sammen med Carl. På den annen side hadde jeg lyst til å stå på skammelen og se alt sammen. Til å være der sammen med far.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Påskekrim

Nå er påsken her, og for mange betyr det påskeegg, påskerenn og påskekrim. Bokhandlene bugner nå over av krimbøker, men hva er lurt å bruke bokbudsjettet på?

Vi på Edge of a Word har den siste uken anmeldt fem forskjellige krimbøker:

Lycke av Mikaela Bley

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den syvende demonen av Øistein Borge

De vakreste av Karin Slaughter

Den største straffen av Robert Wilson

Av disse likte vi best, og anbefaler mest: Lycke og Jeg lar deg gå.

Ellers anbefaler vi også

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud

Alex av Pierre Lemaitre

Berlin Noir Trilogien av Philip Kerr

Hvis du ønsker å lese mer om disse, eller trenger flere tips kan du sjekke bokelskere.no

Det er flere bokbloggere som fokuserer på krim, og her finner du anmeldelser på det meste innen sjangeren. Vi anbefaler å ta en titt innom my criminal mind og bokbloggeir.

God påske!

Den største straffen

Skrevet av Robert WilsonDen største straffen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2012)

Sjanger: thriller/spenningskrim

Originaltittel: Capital Punishment

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

Robert Wilson er en kjent britisk krimforfatter. Han har gitt ut en rekke bøker, og flere av dem er oversatt til norsk. For noen år siden fant han ut at han trengte en ny utfordring og bestemte seg for å skrive en thrillerserie med hovedfokus på kidnapping og kidnappingskonsulenter. Den største straffen er hans første bok innen thrillersjangeren og den første boken i en trilogi.

Charles Boxer jobber som kidnappingskonsulent i et privat firma. Jobben bringer han rundt om i verden og gir han kontakter innenfor flere ulike miljø. Boxer er god i jobben sin, han er konsentrert og fokusert og innehar mye erfaring. Han er ikke en mann som gir seg lett, men blir helt til saken er løst, selv lenge etter at hans rolle som konsulent ikke lenger er nødvendig.

London er i de siste forberedelsene til OL da rikmannsjenta Alyshia D’Cruz blir kidnappet. Det kommer ingen krav om løsepenger og Boxer skjønner raskt at kidnapperne er ute etter noe annet. Redd for hva som kan skje med Alyshia, og hvilke konsekvenser det kan ha for OL, settes en rekke instanser i sving for å finne jenta, uten at media og befolkningen generelt får vite hva som er i gjære.

«Hva er det som skjer?» spurte Isabel.

«Politiet,» sa Boxer. «På vei til sitt store øyeblikk.»

Boken er lang. Skriften er liten, tettpakket og proppfull av informasjon. Dette er en tung bok, med mange navn og mange røde tråder. Til tider var det veldig forvirrende hvem som var hvem, hvem som hadde et forhold til hvem og hvem som var på hvilken side. Noen karakterer er mer fremtredende enn andre, og vi følger personer på begge sider av kidnappingssaken.

Boken var lenge forvirrende og irriterende, det er så få oppklaringer underveis. Jeg fant ikke boken spesielt spennende i starten, heller mer frustrerende. Leseren får ikke ordentlig greie på kidnapperne, hvem den ansvarlige er og hva hensikten er før veldig sent i boken. Innen den tid har leseren møtt så mange bipersoner at det er vrient å skjønne hvem den ansvarlige er i virvaret av mistenkte.

Wilson har virkelig satt seg inn i hvordan en kidnappingskonsulent jobber og hvordan en kidnappingssak løses. Han har selv snakket med kidnappingskonsulenter, så arbeidsmetoden i boken er relevant og virkelig. Dette gir boken en ekstra dybde og handlingen føles ekte og genuin.

Forfatteren har også lagt et bredt grunnlag av personer, bekjentskaper og interesser som strekker seg fra slummen i India, til heroinsmuglere i Pakistan, til ISI og andre terrorgrupperinger, til et London i høyt terrorberedskap. Den er sprekkfull av gjengoppgjør, mafia og korrupsjon. Så full at jeg ga opp å følge med etter hvert. Det ble for mye for meg, for mange å holde rede på. Når jeg endelig fikk greie på hvem den ansvarlige var, hadde interessen og nysgjerrigheten min dalt såpass mye at den eneste grunnen jeg leste var fordi jeg ville se hva som skjedde med Alyshia. Alt det andre ble bare bakgrunnsstøy.

Boken er ment å være en thriller, og noe en thriller skal ha er høyt tempo. Tempoet er, tja, ikke kjempe høyt. Noe som trekker ned tempoet er den evige introduksjonen av nye karakterer. De siste 100 sidene derimot økte tempoet voldsomt og alle de løse trådene ble samlet sammen.

For meg ble boken en skuffelse. Den er godt skrevet, absolutt, og temaet er spennende. Dessverre ble det for mye som foregikk på en gang til at jeg klarte å henge med. Kanskje du vil like den bedre?

«Du må gjøre deg fortjent til alt.»

«Fortjent?»

«Ja, fortjent. Jeg vet at det er noe din kravstore generasjon ikke er vant til.» …

«Fortell meg hvordan jeg kan gjøre meg fortjent til disse tingene, da.»

«Ved å svare på spørsmål.»

De vakreste

De vakresteDe vakreste av Karin Slaughter | edgeofaword

Skrevet av Karin Slaughter

Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: Pretty Girls (HarperCollins, 2015)

Oversatt av Mona Berge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da du forsvant, advarte moren din meg om at det ville være verre å få greie på nøyaktig hva som hadde skjedd med deg, enn ikke å få vite noe i det hele tatt. Vi kranglet stadig om det, for kranglingen var det eneste som hold oss sammen akkurat da.

Det er over tjue år siden den eldste søsteren til Clare, Julia, forsvant. Forsvinningen, inkompetent politiarbeid og jakten på sannheten rev resten av familien i stykker. Nå forsvinner en ny jente, og sårene fra fortiden rives opp. Så blir Clares ektemann brutalt myrdet i et smug og noen bryter seg inn i huset.

Sjokkert og nedtynget av sorg, avdekker Clare dystre hemmeligheter i ektemannens liv. Med sin eldste søsters ukjente skjebne som en sten i magen, graver Clare dypere. Hvem var egentlig ektemannen hennes? Men jo dypere hun graver, jo flere hemmeligheter og spørsmål finner hun. Og nå mer enn noen gang trenger hun sin andre søster, som hun ikke har pratet med på nesten tjue år.

Si at du vil.

De vakreste har en tydelig og klar fortellerstemme og er godt skrevet. Jeg har aldri lest en av Karin Slaughter sine bøker på originalspråket, men følte ikke at det manglet noe her. Mona Berge kan skrive og har gjort en god jobb med å få språket og historien til å flyte på norsk.

De tre fortellerstemmene var flotte. Vi får innblikk i historien som den utspiller seg i nåtid gjennom de to kvinnene. Forsvinning til Julia og det kaoset denne etterlot seg for familien hennes blir vi best kjent med gjennom faren hennes. Det er fra faren vi får den virkelige følelsesmessige dybden.

<<Jeg vil føle meg normal igjen,>> sa hun til meg en gang. <<Hvis jeg later som lenge nok, blir det kanskje virkelig.>>

Jeg likte veldig godt forholdet mellom de to søstrene og den personlige utviklingen de viser gjennom det hele. Dette tilførte noe håndfast og ekte til historien. Det gjorde oss også bedre kjent med hovedpersonene og deres følelsesliv og adferd.

Handlingen holder et høyt tempo. Vi kastes raskt ut på dypet, og herfra er det ingen nåde. Vi får få hvilepauser og handlingsutviklingen holder fast i en sterk rød tråd med kun små hopp vekk fra det kronologiske. De vakreste var til tider nesten uutholdelig spennende.

Var sannheten lettere å bære enn alt det grufulle de hadde sett for seg?

På mange måter koste jeg meg veldig med denne boken. Likevel trekkes den noe ned av et lite troverdig plott og svake bipersoner. Det er til tider noe nesten karikaturmessig over personskildringene.

Jeg har lest en del anmeldelser nå som nevner handlingstvister og sjokkerende avsløringer. Da er jeg glad for at jeg leste boken før jeg leste de anmeldelsene. Bortsett fra en liten en helt i starten, var det minimalt med handlingstvister. Det hele var relativt forutsigbart. Det betyr ikke at jeg fant boken kjedelig. Jeg heiet på hovedpersonene og deres jakt på sannheten, jeg bladde gjennom side på side for å få med meg deres sjokk og følelser, og jeg gledet meg til å se hvor drøy og bestialsk den skulle bli.

De vakreste er den nye frittstående psykologiske thrilleren til Karin Slaughter. Den sjokkerer i sine grufulle detaljer og kan absolutt få deg til å grøsse. Absolutt ikke dårlig påskelektyre.

Den syvende demonen

Skrevet av Øivind BorgeDen syvende demonen | edgeofaword

Forlag: Font (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Ikke på denne måten, vær så snill! Gode Gud, vær nådig – ikke på denne måten.

Den syvende demonen er en vaskeekte krim. Du har det merkelige mordet, etterforskeren med mentale sår og mistenkte i bøtter og spann. Boken har for det meste fått gode anmeldelser. Noen har også gått så langt som å spå at dette kommer til å bli årets beste norske krim.

Bogart Bull er hovedpersonen. Han utnevnes til den norske representanten i et europeisk etterforskningssamarbeid, og allerede den første uken blir han sendt til Frankrike der en norsk milliardær blir funnet brutalt drept i sitt eget hjem. Bull samarbeider godt med det franske politiet og viser seg å være en veldig god og smart etterforsker. Flere ting skjer i løpet av etterforskningen, og det er mange spor å ta tak i før saken blir løst på slutten av boken.

Boken følger krimsjangeren til det fulle og er proppfull av klisjeer. Heldigvis er boken uten mye blod og gørr. Ja, mordet er ganske bestialsk, men vi slipper de grundige og detaljerte beskrivelsene av liket. Vi hopper mye frem og tilbake i tid, fra begynnelsen av 1900 tallet, via andre verdenskrig og frem til i dag. Hvorfor vi stikker innom disse tidsperiodene er ikke like lett å skjønne med det første, men bidrar med å legge bakteppet for morderen.

Hendelsesforløpet er relativt uforutsigbart. Forfatteren kaster inn enkelte skruballer med jevne mellomrom, og det skal godt gjøres å gjette hvem den skyldige er. Jeg gjettet meg i hvert fall frem til feil mistenkt. Allikevel fant jeg ikke historien spesielt spennende; det var aldri noen situasjoner hvor spenningen drev meg videre. Tempoet er rolig, og på grunn av hoppingen i tid, blir det også nokså oppstykket.

Øistein Borge skriver bra, det skal han ha. Det er få lange overdådige beskrivelser. Språket er ikke romantisk og metaforisk, men rett på og enkelte ganger relativt bombastisk. Samtidig har han klart det kunststykket å ikke bli for ekkel, for rå.

Det er tydelig at han har gjort grundig forarbeid med de historiske delene av boken. Det meste virket realistisk og troverdig. Det er ingen av karakterene som gjør noe totalt uforventet, selv om jeg ikke syns morderens motiv var spesielt godt. Som morder trenger man kanskje ikke gode grunner?

Persongalleriet er bredt og spennende. Karakterene er troverdige og har flere lag. Det er ikke mange flate karakterer i denne boken. Det jeg savner er en karakterutvikling, selv om Bull tar noen avgjørelser på slutten som bringer noen endringer. Nå er ikke karakterutvikling i fokus her, og for meg virket det mer som om forfatteren følte han måtte slenge inn noe på slutten for å gi Bull mer dybde, mer retning.

I morgen er det ett år siden. Det holder, Bogart. Herfra finnes det bare to veier: fortapelse eller et anstendig liv. Det finnes ingen mellomting, bare et limbo…

Det kan virke som om det kommer flere bøker om Bogart Bull. Det hintes om et par utfordringer som kan komme i en eventuelt oppfølger. Personlig kommer jeg nok ikke til å lese de.

For meg var denne boken helt grei. Jeg har lest verre krimbøker, men også bedre. Nå er jeg mer glad i spenningskrim/thrillere enn bøker av denne typen, og jeg syntes denne var gjennomsnittlig. Likevel er dette en bok som godt kan leses ved hytteveggen på påskefjellet.

Jeg lar deg gå

Skrevet av Clare MackintoshJeg lar deg gå av Clare Mackintosh | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Engelsk tittel: I Let You Go (Sphere, 2014)

Oversatt av Ulrik Farestad

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Hun kneler ved siden av ham og prøver febrilsk å finne pulsen. Rundt henne ser hun sin egen pust bli til en hvit sky i luften. Hun ser mørket som danner seg under hodet hans og hører sitt eget skrik som om det er noen andre som skriker.

Fem år gamle Jakob blir påkjørt og drept på vei hjem fra skolen; sjåføren så ikke engang ut til å sette ned farten. Sjåføren stikker av, og en sjokkert og desperat mor sitter alene igjen med sin døde sønn i armene.

Førstebetjent Ray Stevens settes på saken, og sammen med den ferske betjenten Kate, prøver han å holde hodet kalt og snøre sammen de mangelfulle ledetrådene påkjørselen etterlot seg. De kan likevel ikke unngå å la seg påvirke av drapet på et lite barn.

Ulykken etterlater Jenna Gray med en sorg og en skyldfølelse hun ikke kan sette ord på; Jakob er død. Livet hun har brukt så mange år på å bygge opp har kollapset rundt henne. Hun har mistet alt og alle. Hun forlater Bristol uten mål og mening. Hun kutter all kontakt med omverdenen og slår seg ned i en avsidesliggende liten kystby i Wales. Det tar imidlertid ikke lang tid før fortiden innhenter henne og livet hennes på nytt raser sammen.

Det var min feil. Vi burde ha tatt en annen vei hjem, jeg burde ikke ha pratet, jeg burde ha stoppet ham.

Jeg lar deg gå har en følelsesladet tyngde som få krimbøker kan skryte på seg. Den griper tak i deg allerede i første kapittel. Den er fylt med så mye fortvilelse og sorg at du kjenner smerten fysisk.

Jeg lar deg gå ble nominert til beste romandebut av Huffington Post i 2015, og det skjønner jeg godt. Clare Mackintosh har skrevet en veldig god psykologisk thriller. Den er allikevel ingen sekser for meg, og jeg skal forklare deg hvorfor.

Clare Mackintosh har delt fortellerrollen mellom førstebetjent Ray Stevens og Jenna. I kaptlene vi tilbringer sammen med Ray, leser vi om hans andre saker, hans problemer i ekteskapet og hans problematiske sønn. Dette bidrar selvfølgelig til å gi karakteren en egen historie og personlighet, men det er så få faktiske ledertråder i den aktuelle saken at det til tider blir tamt og kjedelig. Når det til slutt kommer nye fakta på bordet, er det hele over på et blunk.

Jeg stoler ikke på instinktene mine lenger – de har tatt feil så mange ganger før

I motsetning er kapitlene til Jenna gripende og spennende. Vi trekkes inn i hennes sorg. Vi heier på henne der hun prøver å bygge seg opp et nytt liv, og vi fortviler med henne når det hele kollapser rundt henne atter en gang.

Begge karakterene er sterke og nyanserte. De viser en fantastisk dybde og ettelater ingen tvil om at de har levd egne liv før du ble kjent med dem.

Det skuffet meg at du, til tross for alt, var akkurat som alle de andre.

Det er sjeldent en krimbok klarer å treffe meg i hjerterota. Det er like sjeldent at en krimbok overrasker meg.  Jeg lar deg gå klarte å gjøre begge deler. Clare Mackintosh bygger opp historien mesterlig og tar leseren fullstendig på senga med en eksplosjon av en handlingstvist. Dette er en krimbok jeg anbefaler på det varmeste for de som liker spenningsromaner med følelsesmessig dybde, og de som foretrekker krim uten for mye blod og vold.

My Criminal Mind og Rita leser har også anmeldt denne.