fantasy

Hero at the Fall

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Alwynn HamiltonHero at the Fall | edgeofaword

Forlag: Faber & Faber (2018)

Sjanger: Fantasy/YA/Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste bøkene om Amani, Rebel of the Sands og Traitor to the Throne, dermed endte jeg med å lese begge på nytt nå da turen var kommet til den tredje og siste boka i serien, nemlig Hero at the Fall. Og fra første side i den første boka ble jeg minnet på hvor mye jeg elsket bøkene om Amani. Å lese de på nytt var en like god opplevelse som første gang.

The Rebel Prince will rise again. He will bring a new dawn. A new desert.

Amani er fremdeles med i motstandsbevegelsen, de kjemper fremdeles mot Sultanen og for et bedre og likestilt samfunn. Hun har blitt mye sterkere i løpet av året som har gått siden vi møtte henne første gang, og mye tryggere på seg selv. Og da the Rebel Prince blir fanget er det hun som stepper opp og tar over ledelsen for motstandsbevegelsen. Nå må hun vise hva hun er god for i kampen om å frigi prinsen samtidig som hun fortsetter kampen mot Sultanen. Nå nærmer den siste og avgjørende kampen seg.

That was what we did. Survive one fight to get to the next. Over and over again until you didn’t survive. And all that you could hope for when dying was that some people wouldn’t have to see another fight. That eventually, somewhere, this country would find peace.

Bøkene om Amani er originale og nytenkende innen fantasysjangeren. Her møter vi sagnfigurer fra midtøsten mellom oaser i ørkenen, kamelkaravaner og Sultaner. En nådeløs sol og magi hentet fra sand og ild. Et langt steg fra andre fantasybøker vi ellers møter.

Amani er ei sterk og sta dame. Hun nekter å gi opp, men kjemper for seg og de hun er glad i. Selv mener hun at hun er egoistisk, men hun velger fremdeles å løpe rett inn i farefulle situasjoner for å redde andre. Magien hun oppdaget da hun møtte Jin og motstandsbevegelsen har vokst, sammen med hennes kjærlighet for Jin. Det er en god dose med kjærlighet blandet inn sammen med spenningen og magien.

Verdenen som Hamilton har skapt er troverdig, med karaktertrekk vi kjenner fra vår egen. En verden som blander det gamle med det nye. En verden under en industriell revolusjon, hvor magien står i fare for å forsvinne. En verden som i mange hensyn henger fast i utdaterte leveregler samtidig som den ønsker å modernisere seg.

This was a bad idea. I knew this was a bad idea. But I’ve done a lot of things that were bad ideas. Usually they turned out all right.

Bøkene er på engelsk, men siden de er ungdomsbøker (yound adult), er språket lett og ikke vanskelig å forstå. Det er også en god dose med sarkasme i bøkene og flere steder sitter latteren løst. Andre steder sitter tårene løst. Hamilton har en medrivende og engasjerende skrivestil.

Hero at the Fall er den siste boken om Amani. Det blir en bittersøt avskjed, man blir jo glad i denne jenta som kommer fra ingensteder, men som ender opp som nøkkelpersonen i hele motstandsbevegelsen. Vi ser henne vokse fra jenta som ofrer alt for sin egen vinnings skyld, til en ung kvinne som ofrer mye for de hun er glad i og for saken hun tror på.

«My country,» I argued … «My decision.»

Som du sikkert skjønner forelsket jeg meg raskt i disse bøkene. De har alt man ønsker seg av en fantasytrilogi og er absolutt verdt en titt.

Kryptalportalen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Bobbie PeersKryptalportalen | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kryptalportalen er oppfølgeren til Luridiumstyven, boken som vant Arks barnebokpris i 2015. Den leste jeg i fjor, og nå i vinter gikk turen til bok to om William Wenton.

William Wenton er tilbake sammen med foreldrene sine i Norge. Der venter han på å bli hentet av bestefaren sin og brakt tilbake til Instituttet for Posthuman Forskning. Etter noen vanskelige dager, og et møte med en mystisk og skremmende person, blir han endelig hentet tilbake til Instituttet, men ingenting er slik det var.

«Hva er snart over? Livene våre?»

Kryptalportalen er en god oppfølger av Luridiumstyven. Det høye tempoet og spenningen fortsetter. William blir dratt lenger inn i problemene som oppstod i den første boka og han prøver så godt han kan å gjøre det som forventes av han. Men hvor mye kan man egentlig forvente av en ung gutt?

William utvikler seg ikke spesielt i løpet av boka, men han kommer ofte i konflikter og i situasjoner hvor han må handle til tross for sin redsel. Som en karakter man kan se opp til er William er god kandidat. Han er nerdete, morsom og tøff. Han handler ofte til tross for sin redsel. William innehar mange karaktertrekk man i dagens samfunn ofte setter mot hverandre. Kan man virkelig være nerdete og tøff? Svaret er selvfølgelig ja, og William gjør det kult å være nerdete/smart.

Samtidig sitter jeg igjen med den samme skuffelsen som sist. Tempoet er alt for høyt. Det er mange spennende ting som blir presentert i løpet av boka, men det blir ikke godt nok utforsket. Dette gjør at boka ikke blir mer enn middelmådig for meg. Ok, jeg vet, dette er en barnebok, men kan man ikke forvente mer allikevel?

Jeg hørte noen rykter om at forfatteren egentlig skrev historien som et filmmanus, men at han ikke fikk støtte til det, dermed ble det bok i stedet. Hvis det stemmer, skjønner jeg opplegget i boka bedre. Alt det som jeg syns mangler, kan nok komme bedre frem visuelt.

Bøkene har blitt meget populære, og jeg skjønner det. De er spennende. Gode karakterer, uforutsigbarhet og humor. Alt man kan ønske seg i en barnebok. Jeg skulle så gjerne bare hatt mer. Litt mer tid til å oppleve alle ideene som presenteres. Litt mer rom til å virkelig utforske verdenen Peers har skapt.

Kan vel konkludere med at bøkene er såpass gode at de skulle vært lengre.

Absolutt bøker som kan anbefales til barn 10+. Yngre barn kan også prøve seg på bøkene, hvis de er sterke lesere eller med hjelp av voksne, da språket krever noe tolkning og lesing mellom linjene. Ellers møter vi få vanskelige ord. Bøkene passer ypperlig til høytlesing eller samlesing.

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Within the Sanctuary of Wings | edgeofaword

Skrevet av Marie Brennan

Forlag: Titan Books (2017)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En leseopplevelse utenom det vanlige har kommet til sin ende. Bok nummer fem i en fantastisk serie er lest, med motstridende følelser. Jeg har kost meg med det siste kapittelet i Lady Trents eventyr samtidig som jeg har gruet meg til å bli ferdig.

Før jeg går videre med anmeldelsen må jeg advare mot spoilere. Det kan hende jeg røper mer enn hva jeg har lyst til. Det kan også være lurt å sjekke ut anmeldelsene på de fire første bøkene: A Natural History of Dragons, The Tropic of Serpents, Voyage of the Basilisk, In the Labyrinth of Drakes.

Writing the final volume of one’s memoirs is a very peculiar experience. This book does not chronicle the end of my life… This book is not the conclusion of my tale, but it is the conclusion of a tale.

Lady Trent har blitt voksen og er en rik kvinne med innflytelse, men selv om Isabella har blitt en meget kjent og anerkjent person innenfor dragemiljøet, er hun fremdeles ikke tatt med i de indre sirkler. Mange dører er fremdeles lukket for henne og hun vet alt hun må gjøre noe stort før det er for sent. Nye oppdagelser kommer ofte og Isabella blir stresset med tanke på at hun kanskje ikke rekker å nå sin livsambisjon. Da en fremmed mann forteller om en hittil ukjent dragerase, setter hun av sted med sin gode venn Tom, ektemannen Suhail og den fremmede. Sammen drar de til verdens høyeste fjell, hvor Isabella ender med å gjøre sitt livs største oppdagelse.

But never had such tempting bait been dangled in front of me, with so many obstacles between. Suhail watced me chew on this problem for days. Then, one evening as we sat in my study, he said, «Please do not tak this the wrong way. But … why are you so determined to go?» … I sighed. «I feel like I haven’t done anything.»

Dette er boken de andre fire har ledet opp til. Dette er den store finalen. Allikevel ble jeg litt skuffet. Bøkene har bygget opp til noe stort, og ja, stort er det, men veldig regulert. I de tidligere bøkene har Isabella alltid havnet i et eller annet. Hvor hun må kjempe for å overleve. Kanskje det er derfor jeg ble skuffet denne gangen? Hun var aldri i skikkelig fare. Det føltes i hvert fall ikke slik. Det kan ha noe med skrivestilen, eller noe med mine forventninger.

Selv om serien i sin helhet har vært en heidundrende reise, syns jeg Brennan avslutter med den svakeste boka i serien. Dette endte med å bli den boka i serien på fem jeg likte minst.

Vi er i den samme verdenen som i de andre bøkene, men den har, naturligvis, endret seg noe. Samfunnet utvikler seg og historien endrer seg. Men verdenen er kjent, det har ikke kommet de store endringene. Vi følger de samme personene, de samme målene, og mange av Isabellas tidligere valg følger henne fremdeles. Brennan har bygd en flott og troverdig verden.

Engelsken er grei. Noen fremmedord her og der, men ikke så mye at det går utover forståelsen eller leseopplevelsen. Den sarkastiske humoren sitter fremdeles løst og Isabella har fremdeles mye tæl. Hun er ei dame med bein i nesa og er absolutt ei dame det er verdt å lese om.

Men, som sagt, vi er nå ved veis ende. En serie jeg er utrolig glad for at jeg snublet over i bokhandelen. Og jeg som kjøpte den første boka fordi den hadde så fint cover. Lite visste jeg da at jeg skulle bli så hektet på disse bøkene.

Les. Drøm. Nyt. Det har i hvert fall jeg gjort.

If there is any conclusion to my tale (apart from my death, which I hope is yet a good way off), it is that the heart of it will never truly end. Although my memoirs are of course the story of my life and career, they are also a story of discovery: of curiosity, and investigation, and learning… I take comfort in knowing that others will carry this tale forward…

Gregor and the Code of Claw

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Suzanne CollinsGregor and the Code of Claw | edgeofaword

Forlag: Scholastic Children’s Books (2006)

Sjanger: Barn og unge / Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

På starten av året tok jeg på meg utfordringen å lese bøkene til Suzanne Collins. Jeg startet med å lese The Hunger Games trilogien, før jeg gikk løs på de fem bøkene om Gregor the Overlander. Gregor and the Code of Claw er den siste boka i serien.

Gregor har funnet sin plass i Underland. Han trener sammen med de andre kadettene og gjør seg klar til krig mot rottene. Krigen kommer stadig nærmere, men Gregor blir holdt igjen fra å dra til frontlinjen og ingen vil si hvorfor. Og en dag da han klarer å snike seg ut blir han raskt hentet tilbake og stengt inne. Etter hvert får han vite om en siste profeti, en som forutsier hans død, og han stenges inne for at han ikke skal rømme.

The war has been declared

Your ally been ensnared

It is now or it is never

Break the code or die forever

…

When the monster’s blood is spilled

When the warrior has been killed

Gregor kaster seg inn i krigen, selv om at han vet han ikke kommer ut igjen på den andre siden. For hva har en dødsdømt person igjen å kjempe for? De han er glad i. Han ønsker å redde familien sin, han ønsker å redde menneskene og dyrene i Underland som betyr mest for han.

Gregor viser et utrolig stort mot i den siste boken. Han re redd hele tiden, men lar ikke det stoppe han i å gjøre det han må. For et fantastisk forbilde. Gregor har litt og hvert å vise oss alle om hva mot virkelig er.

Gregor and the Code of Claw begynner der Gregor and the Marks of Secret slutter. De to bøkene er de eneste i serien som egentlig må leses etter hverandre, de andre tre er mer frittstående. Jeg anbefaler alle å lese de i rekkefølge da en kan miste mye av settingen og oppbyggingen av historien hvis man leser de hulter i bulter.

Den femte boka er også den mest spennende av dem alle. Det er noe trist og skjebnesvangert over den, og mye virker lenge håpløst. Det er en bok full av kjærlighet, håpløshet, lojalitet, vennskap og kanskje aller mest om håp.

«The Prophecy of Time. What does it really call for? A war? We have those all the time. A code? Every new war has a new code. The death of a warrior? Well, if we can swap princesses so easily, why not warriors? Thousands will be dead at the end of this mess, but I’m not convinced you will be.»

Til å være en barnebok stiller boken spørsmål ved mange sider av vårt moderne samfunn. Den gir barn et innblikk i sider ved krig som kan være vanskelig å forstå, mens det fremdeles er i en underholdende fantasysjanger.

Engelsken er relativt enkel å forstå, så for barn som ønsker å trene på engelsken sin, er disse bøkene et godt tips. Samtidig er de å få tak i på norsk: Gregor i Underlandet.

Boken har en enkel rød tråd, selv om den åpner for litt større alvorlighet enn de tre første. Og selv om den er spennende på en annen måte enn de tre første, er den ikke like grusom som den fjerde. Collins tør å ta tak i de store grusomhetene ved vårt samfunn og pakke dem inn i bøker for barn og unge. Hun liker å vise og forklare uten at det blir for skummelt.

Serien om Gregor og alle innbyggerne i Underland fenget meg voldsomt. De er underholdende på mange områder, samtidig som de har en skjult opplærende side. Jeg anbefaler denne serien, ikke bare til barn 10+, men også til voksne. Ikke bare til fantasy fans, men til alle lesere der ute.

| edgeofaword The Underland Chronicles | edgeofaword

Luridiumstyven

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Bobbie PeersLuridiumstyven | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Lånt av Sigurd

Anmeldt av Julie Karoline

Luridiumstyven raste raskt fra salgshyllene da den kom på markedet og vant  Arks barnebokpris i 2015. Den ble umåtelig populær her i Norge og har også skaffet seg et omdømme rundt om i verden. Den er den første boken i en serie og neste bok, Kryptalportalen, er på markedet.

William Wenton bor i skjul i Norge med mamma og pappa. Pappa sitter i rullestol etter en bilulykke, men hverken han eller mamma vil fortelle William hva som faktisk skjedde den gangen. Alt han vet er at han ikke får lov til å tiltrekke seg oppmerksomhet og at han skal holde seg langt unna alt som har med koder å gjøre. Det er bare det at han elsker kodeknekking. Han er også ekstremt god til det, bedre enn han selv vet. Og før han vet ordet av det har han løst verdens vanskeligste kode og hemmelighetene som mamma og pappa har jobbet så hardt for å holde fra han kommer frem. William er ikke den han trodde han var og verden er et mye farligere sted enn han trodde.

Pappa skrudde av radioen og ble sittende en stund uten å si noe. «Var det deg?» spurte han til slutt. «Jeg…»,  begynte William. Men klarte ikke å si noe mer. Stemmen hans skalv for mye. Mamma begynte å gråte. «Det spiller ingen rolle nå. Vi må pakke!» sa pappa og kjørte ut av stua.

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Nå er jeg for langt unna målgruppen og jeg har lest så mange bøker at min grense for hva som gjør en bok bra har blitt relativt høy.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

William skulle til å rope, men ble avbrutt av pappa som skrek for fulle lunger fra stua: «WILLIAM! KOM DEG UT AV HUSET! LØP! LØP!» William ble stående i trappa, fullstendig lammet. Så hørte han mamma hyle og pappa som ropte en gang til: «LØP WILLIAM, LØP!»

Jeg er en leser som liker oppdagelser. Jeg liker å utforske nye ideer, verdener og situasjoner. Her føler jeg meg litt snytt. Jeg syns William er en super karakter; undrende, belest, snartenkt og modig. Samtidig som han er litt naiv og utrolig rask til å stole på andre. Jeg finner selve historien meget spennende, det er flere ting som overrasket meg underveis, men jeg ble ikke tilfredsstilt. Dessverre.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.

Knights of the Borrowed Dark

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Forlag: Puffin Books (2016)Knights of the Borrowed Dark | edgeofaword

Skrevet av Dave Rudden

Sjanger: Fantasy, ungdom/YA

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

If you’re afraid of the dark, what’s the dark afraid of?

Med et slikt spørsmål på omsalget må man jo nesten lese boka. Vi møter 13 år gamle Denizen, en foreldreløs gutt som bor på et barnehjem ved Irlands forblåste kyst. En dag får han en lapp fra ei dame som påstår hun er tanten hans og han drar fra barnehjemmet for første gang siden han kom dit for 10 år siden. Raskt vikles han inn i en hemmelig krig mellom den verden vi kjenner og alt som rører seg i mørket.

Grey placed his finger in the middle of the shadow. “What’s this?” he asked. Denizen frowned. “It’s a shadow.” “No, it isn’t,” Grey said. “It’s a door.”

Dette er mørk fantasy på sitt beste, eller i hvert fall veldig nære. Det er nesten så man kan høre noe puste i skyggene bak seg. Jeg tror den eneste måten å få en bedre opplevelse av denne boken må være å lese den en mørk høstkveld mens regnet bøtter ned utenfor og vinden rasler i de få bladene som sitter igjen på trærne. Og ikke slik jeg gjorde; en flott sommerdag med skyfri himmel og strålende sol. Uansett vær og årstid så er dette en god bok.

Denizen er en ungdom som ungdommer flest, bortsett fra det at han ikke aner noe om sine foreldre og han hater sport. Faktisk liker han å lese og gjør det ganske bra på skolen. Hurra for å skape en god karakter som unge gutter kan se opp til som går litt unna mainstream. Han er gretten og sur, samtidig som han er utrolig nysgjerrig og kanskje en smule korttenkt. Han er også intelligent og sta. En meget dynamisk ung gutt, som sin oppvekst til tross er meget lojal. Han stoler ikke helt på sine nye bekjente; soldatene som sloss mot monstrene i mørket, men lærer raskt at man ikke blir en god kriger uten medsoldater.

“Of course, my other option is to go and find a nice spot to watch the apocalypse.”

Siden dette er en fantasy handler dette om kampen mellom det gode og det onde, eller rettere sagt mellom lyset og mørket. Men selv om utgangspunktet er noe uoriginalt er selve historien alt annet enn. Rudden har skapt en meget interessant og spennende verden. Den er original og troverdig. Så troverdig en fantasyverden kan bli.

Siden dette er en ungdomsbok er den ganske lettlest. Engelsken er grei, med unntak av et par vanskelige ord. De er ikke verre enn at en lett kan finne ute av, og de få oppdiktede ordene blir raskt og enkelt forklart.

Historien er meget spennende, den røsker leseren med seg, men Rudden klarer allikevel å gå i dybden på det meste. Jeg likte svært godt at han har tatt seg tid til å utdype og forklare, at han ikke falt for fristelsen å rushe videre. Boken holder en god flyt, og spenningen ligger alltid å murrer i bakgrunnen.

“Just a little more misery in the world. That is all we ask.”

Jeg har ingen negativ kritikk å komme med. Denne boken har alt; originalitet, spenning, overraskelser og humor. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt både til ungdom, voksne med ungdommelige sinn og fantasyfans.

Boken er den første i en serie og bok nummer to er allerede på markedet. Gjett hvem som skal skaffe seg den…

«You fight tem. Is that it?» Denzien said. «You did something. Destroyed it. You didn’t even use your sword. Also, you have a sword.»

The Edge of Everything

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jeff GilesThe Edge of Everything | edgeofaword

Forlag: Bloomsbury (2017)

Sjanger: YA/ ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

“Gripping. Utterly original. Beautifully written. At turns poignant and funny, the story of Zoe and her fight to save her family and the strange young man known only as “X” will stay with you long after you finish this extraordinary book.” – Peter Jackson.

Det har vært et tøft år for 17 år gamle Zoe, faren er nylig gravlagt etter en klatreulykke og naboparet er sporløst forsvunnet. Så, under en kraftig snøstorm i fjellene i Montana, blir hun og lillebroren angrepet. Heldigvis blir de reddet av en mystisk ung mann de døper X. Sakte, men sikkert åpner X seg for Zoe og forteller om sitt liv og den grusomme verdenen han kommer fra. En verden det er forbudt å snakke om. Følelsene vokser mellom dem, men de rives raskt fra hverandre da deres to verdener kolliderer. X må betale dyrt for sine avsløringer og Zoe må kjempe hard for de hun er glad i.

Zoe was terrified for X, but she told herself that she would see him again. She would. Meeting X had convinced her that things were possible. She didn’t even know what things, but it didn’t matter. Things!

Dette er ungdomsbok på sitt beste. Den har alt; originalitet, spenning, humor og kjærlighet. Jeg er så utrolig glad for at denne boken dumpet ned i hendene mine, for dette er en historie jeg kommer til å bære med meg lenge.

Zoe er smart, tøff og sarkastisk med et stort hjerte. X er tøff og sterk, samtidig som han er uvitende, stille og sjenert. Han snakker sjelden, og har på mange måter godtatt sin plass i en mørk og grusom verden. Det er først når han møter Zoe at han begynner å tro at til og med han fortjener kjærlighet. Jeg likte disse to karakterene veldig godt, selv om jeg syns Zoe var litt, vel, mye. Sammen utgjør Zoe og X en fin helhet.

Verdenen som Giles har skapt er en unik og original verden det var en fryd å lese om. Og ikke så rent lite spennende heller. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken og leste hele i løpet av en formiddag. Jeg glemte til og med å spise. Jeg elsker når jeg kommer over slike bøker. Bøker som fanger meg helt og holder meg fast til siste side er lest.

The Edge of Everything er ganske lettlest. Det er en ungdomsbok og engelsken reflekterer dette. Zoe og vennene hennes bruker mange slangutrykk, men de er ikke så alt for vanskelige å forstå. Boken er skrevet i tredje-form, og vi veksler på å følge Zoe og X. Hoppingen mellom karakterene er ikke vanskelig å følge, ei heller irriterende.

Det er mange og varierte karakterer i boken, men de fleste var litt over the top, for å bruke et godt norsk uttrykk. Samtidig passer de godt til humoren som spinner seg gjennom historien. For humor er det mye av her. En enkel og sarkastisk humor det er lett å trekke på smilebåndet av.

Det som trakk ned historien for meg var den plutselige og voldsomme kjærligheten mellom Zoe og X. De tilbringer veldig kort tid sammen før de elsker hverandre mer enn noe annet. Slik kjærlighet ved første blikk er så lite troverdig, og så utrolig klisjeaktig, at jeg syns det rett og slett er kjedelig. Dette det eneste negative ved historien, og det er så mye annet som er bra, så det ødelegger heldigvis ikke for mye.

“Who cares about odds?” He said. “What were the odds that he’d ever meet somebody like you?”

The Edge of Everything er starten på en serie. Når neste kommer ut, vet jeg ikke. Det blir nok en liten stund til siden denne kom ut nå i februar.

The Edge of Everything er en bok som overrasket meg og som jeg anbefaler varmt.

“Utterly fantastic. Dark, funny, exciting, a unique clashing of worlds.” – James Dashner (The Maze Runner).

In the Labyrinth of Drakes, a Memoir by Lady Trent

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Marie BrennanIn the Labyrinth of Drakes | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen somre siden stod jeg i bokhandelen med en bok om drager i hånda. En bok jeg endte med å kjøpe. Lite vite jeg da at jeg skulle forelske meg i den boka, og dermed også hele serien. Akkurat da valgte jeg den fordi det var et bilde av en drage på forsiden, og det at den handlet om drager da. Det var A Natural History of Dragons. Første bok i A Memoir by Lady Trent serien. Jeg fant raskt ut at jeg bare måtte ha de neste bøkene i serien også, og The Tropic of Serpents og Voyage of the Basilisk er begge lest og anmeldt. Nå er det endelig In the Labyrinth of Drakes sin tur.

…This is my story, and I will tell it as I see fit. I will therefore follow the winding path that led me to the Labyrinth of Drakes – a path filled with every sort of obstacle, from scientific conundrums to assassination attempts – and invite you, gentle reader, to follow it with me.

Isabella drar på ny ut i verden for å studere drager. Hennes gode venn Thomas Wilker har endelig blitt tatt opp i det prestisjetunge akademiske miljøet og har gjennom sin nye stilling landet en jobb med drager. Spesifikt å finne en metode å temme drager på. Han nekter å ta jobben før også Isabella får tilbudet. Sammen reiser de til ørkenlandet Akhia hvor nedturer og oppturer står i kø for arbeidspartnerne. Og det er i den berømte Labyrinth of Drakes at Isabella gjør sin største oppdagelse.

Dette er kanskje den beste oppfølgeren til nå. Den ligger veldig nære A Natural History of Dragons, kanskje til og med bedre. Her er det spenning, kjærlighet og mest av alt drager. Av alle de fire bøkene til nå var denne den vanskeligste å legge fra seg.

Boken følger det samme mønsteret som tidligere. Isabella, nå Lady Trent, sitter på sine eldre dager og skriver en almanakk over sitt liv og sine oppdagelser. I hennes verden er hun en meget kjent person, og her er alles mulighet til å få den riktige og sanne gjenfortellingen av hennes liv og virke. Bøkene er skrevet i jeg-form, og er gjennomsyret av hovedpersonens skarpe vidd og humor.

I sometimes imagine there is a clerk behind a desk situated between the brain and the mouth. It is his job to examine utterances on their way out, and stamp them with approval or send them back for reconsideration. If such a clerk exists, mine must be very harried and overworked; and on occasion he puts his head down on the desk in despair, letting things pass without so much as a second glance.

Forfatteren har klart å skape en meget troverdig verden i en viktoriansk inspirert tidsalder. En tid da verden er i full forandring, i en blomstrende industriell revolusjon. Vi møter en verdenspolitikk vi kan kjenne igjen, med spillere og agendaer ikke så ulike de vi finner i den virkelige verdenen.

En del historie kommer også frem. Isabella er ikke bare interessert i de levende dragene, men også en gammel og glemt kultur som sies å ha temt drager. Overalt hun drar finner hun rester fra denne eldgamle kulturen. Å klare å bygge opp en så rik verden er fantastisk. Bredden og dybden i bøkene er utrolig. Jeg elsker det.

Det som også er artig med denne serien er det antropologiske synet, både med tanke på dragene og menneskene. Det er så mange observasjoner, så mange tanker og ideer, at bøkene gir leseren mye å tenke på. Dette er ikke bare pur underholdning, men så mye mer.

Isabella er ei kvinne som man kan se opp til. Hun er beintøff, smart, engasjert og elskverdig. Samtidig som hun er dumdristig og en smule korttenkt. Hun er ei skarp dame i en mannsdominert verden, og selv om hun motarbeides fra alle kanter, fortsetter hun sitt engasjement for dragene. I denne boken får vi også endelig vite hvordan hun ender opp med tittelen Lady.

A damned stupid way to get killed might have described any number of incidents in my life, had my luck been only a little different.

Nettet oversvømmes av ros om denne serien, og jeg kan ikke annet enn å hive meg på. Bøkene er så godt gjennomtenkt og skrevet at det er vanskelig å finne noe å kritisere. Spesielt denne boken. Dette er en serie som vil treffe mange, ikke bare fantasy fans. Dette er en del kostymedrama, en del eventyr, en del antropologi og en del spenning. Kort sagt en serie jeg anbefaler sterkt.

Jeg anbefaler nye lesere å starte med bok nr. 1.

Traitor to the Throne

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Alwyn HamiltonTraitor to the Throne | edgeofaword

Forlag: Faber Faber Limited (2017)

Sjanger: Ungdom/YA; Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Da jeg leste Rebel of the Sands håpet jeg det ville bli en oppfølger, og jommen ble det dét. Traitor of the Throne er en fin og spennende fortsettelse på historien jeg forelsket meg i.

Boken plukker ikke opp historien akkurat der den forrige boken sluttet. Det har gått en tid, noen måneder, og Amani er nå et fullverdig medlem av motstandsbevegelsen. Etter noen uheldige hendelser havner hun i klørne på Sultanen, mannen opprørerne jobber mot. Her blir hun holdt til fange og tvunget til å utføre handlinger mot hennes vilje. I det skjulte finner hun en måte å komme i kontakt med opprørerne og finner sin plass som spion. Tilværelsen er langt fra trygg og det viser seg at Sultanen vet mer om opprørerne enn han viser. Hva nøyaktig er det Sultanen planlegger? Og vil Amani noen gang komme seg ut av palasset og tilbake til Jin?

And just like that, everyone was looking at me. If I’d known I was doomed to get this much attention I might’ve brushed my hair.

Traitor of the Throne drar historien lenger enn tidligere. Den blir dypere og får flere lag. Det handler ikke lenger bare om den tøffe Amani og den ville Jin, men bygges opp og videre. Denne dybden var noe av det jeg savnet i forrige bok. Veldig forfriskende.

Hamilton har tydeligvis lagt ned en del tid i oppbyggingen av verdenen Amani lever i. Her har hun tatt utgangspunkt i Midtøstens overtro og sagn, og flettet det inn i en troverdig sammenheng. Samfunnet er fryktelig mannsdominert, og Amani møter en del motstand for sin frimodighet. Hun blir konstant undervurdert på grunn av kjønnet sitt, og mange nekter å tro at hun er The Blue Eyed Bandit. For en kvinne kan da ikke gjøre alle de tingene som ryktene tilsier?

Amani er fremdeles tøff, rappkjefta og modig. Hun har oppdaget flere sider ved seg selv, både gode og dårlige, og strever med å finne sin plass i verden. Hun er, som tenåringer flest, i ferd med å finne seg selv. Dette er noe mange tenåringer vil kjenne seg igjen i, og Amani kan være et godt forbilde for mange.

Boken er på engelsk og skrevet i jeg-form. Språket er absolutt ikke vanskelig. Det er lett og ledig, og det flyter godt. Den røde tråden er lett og følge. Boken er proppfull av spenning, humor og overraskende hendelser. Det skal godt gjøres å finne en kjedelig passasje.

I min anmeldelse av Rebel of the Sands skrev jeg at det var behagelig å lese en kjærlighetshistorie som ikke var for komplisert. Vel, det viste seg at jeg var litt raskt ute. Jin er jo en ung mann og er vel like sta som Amani. Dermed er det duket for noen problemer for det unge paret. Heldigvis er det ikke snakk om et kjærlighetstriangel.

En annen ting jeg pekte på i anmeldelsen var det at jeg syns den kunne vært lenger. Situasjoner kunne vært mer utbroderende. Nå savnet jeg ikke det. Oppfølgeren er bredere og dypere. Jeg fant ingen repeterende situasjoner og jeg ble overrasket ved flere anledninger.

Det skal komme, i hvert fall, en bok til. Denne historien er på langt nær avsluttet. Jeg gleder meg til å lese videre om Amani. Dette er ungdomsbøker jeg anbefaler sterkt. Både for unge og voksne.

I glanced at the door they had come from. It was almost definitely locked. But it might not be. It would be stupid and reckless to dart out into the open and risk getting seen regardless. Well,, it looked like I was stupid and reckless then.

Voyage of the Basilisk, a Memoir by Lady Trent

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Marie BrennanVoyage of the Basilisk | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Voyage of the Basilisk er bok nummer tre i Lady Trents Memoirs, etter A Natural History of Dragons og The Tropic of Serpents. Bøkene er en krysning mellom kostymedrama og fantasy. Satt i en fantastisk verden i en viktoriansk tid er disse bøkene en ren fornøyelse å lese.

Depending on your temperament, you may be either pleased or puzzled to see that I have chosen to include my time upon the Basilisk in my memoirs. It was, of course, a lengthy period of my life, totaling nearly two years in duration, and the discoveries I made in that time were not insignificant, nor were the effects of that journey upon my personal life. Seen from that perspective, it would seem odd were I to pass it by.

Isabella er tilbake. Igjen reiser hun ut for å forske på drager, og igjen havner hun i de merkeligste situasjoner. Hennes ønske om å lage en bedre og mer riktig klassifisering av drager sender henne denne gangen om bord et lite handelsskip, the Basilisk, på en jordomseiling. Sammen med sin gode venn og samarbeidspartner Thomas Wilker, sin unge sønn Jacob og sin guvernante Abby. Med skipets kaptein, Aekinitos, og hans besetning trosser de uvær, sjøormer, religiøse dogmer og politisk spill for å lete etter og forske på drager.

“We haven’t done anything wrong.” I said to Tom, but it came out apprehensive. We had done nothing wrong – that we knew of. In a foreign country, though, it is easy to step awry, simply out of ignorance. And pleading innocence on those grounds does not always find a sympathetic ear.

Isabella har blitt noe eldre siden sist. Hun har flyttet inn til byen sammen med Jacob, Abby og venninnen Natalie (fra the Tropics of Serpents). Her koser hun seg i lag med likesinnede menn og kvinner og tilbringer de fleste ettermiddagene i livlige og intellektuelle samtaler. Hun har ennå ikke fått noe innpass i den mannsdominerte vitenskapsverdenen, men hun fortsetter å trosse sosiale normer og tvinger seg frem i sitt valgte felt. Hun er ei dame med bein i nesa. Hun er snarrådig og smart, og har en ganske så herlig humor.

And why, I ask you, did Aekinitos look at me when asking what we had done? I did not think I had done anything while aboard the Basilisk to make him assume that between Tom and myself, I would be the troublemaker.

Det er ikke mange rolige sider i denne boka, det skjer noe stort sett hele tiden. Isabella har en tendens til å ramle inn i de mest absurde situasjoner, men hun er alltid villig til å gjøre det som trengs for å komme seg ut av dem igjen. Hun er en forsker tvers igjennom, og det er lite hun ikke er villig til å gjøre for sine kjære drager.

You might think that my two recent brushes with death – three, if you count the dengue fever – would be enough to dissuade me from foolish action for a while. Then again, if you have been reading this series from the first volume, you might not.

Det som gledet meg enormt i denne boken var at det handlet mer om drager enn i the Tropic of Serpents. Vi møter også flere forskjellige typer drager enn tidligere. Alltid med et antropologisk syn og en vitenskapelig kjerne. Jeg elsker det. Her finner vi ikke de magiske og skremmende dragene fra så mange fantasybøker. Her er de levende dyr. Et helt slektstre av dyr, med underarter og biologiske tilpasninger, som lever side om side med mennesker. Man finner mange av Darwins tanker og oppdagelser i denne bokserien, og leseren blir dratt inn i en virkelighetsnær tid da mennesker nærmest ramlet over nye oppdagelser daglig og til et samfunn som higet etter ny kunnskap.

He was watching me closely. “You do not have to do this,” he said. I managed a small laugh. “That should be my epitaph when I die. She did not have to do it.”

 

Bøkene om Lady Trent er originale, spennende, morsomme og interessante. De er virkelig i en klasse for seg og jeg anbefaler de varmt.