100 umistelige ting

Skrevet av Lucy Dillon100 umistelige ting | edgeofaword

Forlag: Bazar (2018)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me (Havercroft Ltd 2013)

Oversatt av Bente Ranveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I mai deltok Stine-Marie og jeg på et par av Cappelen Damms arrangementer i Vårfestivalen. En av de var forfatterintervju av Lucy Dillon, kjent for romanen Ensomme hjerter og hjemløse hunder. På festivalen promoterte hun romanen 100 umistelige ting. En bok jeg sporenstreks gikk til innkjøp av.

Men, som bokelskere flest, er det alltid så mange bøker som skal leses, så det tok noen uker før jeg fikk lest romanen. Jeg tok den med på hytta og endte med å sitte en hel dag i sofakroken med den. Den er altoppslukende!

«Hvorfor ikke?» gjør alltid Gina ille til mote. Hun er ikke en typisk «hvorfor ikke?»-person. Men hele denne uken har hun hatt følelsen av at hun har rast utforbakke på en slede, tatt brå svinger og vrengt til siden etter som det ene sjokket etter det andre har kommet farende mot henne.

Gina Bellamy skilles fra mannen sin og må flytte fra et stort hus til en liten leilighet. Ikke bare blir leiligheten alt for full av esker og møbler, men mange av tingene passer ikke lenger til den personen hun er nå. Derfor bestemmer hun seg for å kvitte seg med alt, bortsett fra 100 ting som betyr noe helt spesielt for henne. Å gå gjennom alle eskene vekker minner, minner hun hadde glemt, og de får henne til å revurdere den hun trodde hun var og ting hun har trodd på. Med hjelp av venner og en hjemløs greyhound legger hun om livet sitt og seg selv. Helt til leiligheten er tom for esker, og listen over de 100 viktigste tingene ikke ender opp å inneholde de tingene hun hadde trodd.

Nå… var det gamle hjemmet hennes delt opp i fragmenter, som et puslespill hun aldr mer kunne legge på den samme måten. Dette gjaldt for øvrig alle bitene av livet hennes så langt – de ville aldri mer harmonere og danne det samme bildet som før. Så hvilke biter skulle hun beholde?

En meget klok bok. Måten Gina går gjennom tingene sine (livet sitt) og kvitter seg med ting hun ikke trenger er en inspirasjon. Å gå fra å beholde alt, redd for at minner skal bli glemt, til å finne ut at minnene er der uansett, og at kanskje ikke alle minner er slik man trodde de var allikevel. Ja, det er inspirerende. Jeg tror mange hadde hatt godt av en slik opprydding blant sine egne ting. Lucy Dillon selv innrømmer at hun gjerne skulle hatt litt av Ginas pågangsmot.

Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse. Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

«Det har ingen hensikt å evaluere beslutninger du tok før i tiden ut fra det perspektivet du har i dag.»

Vi hopper litt frem og tilbake i tid i romanen, alt etter som hvilke minner som dukker opp hos Gina. Ikke min favoritt blant litterære virkemidler, men helt ok. Boken inneholder en hel rekke med overraskelser. Noen kan man egentlig forutse ut fra sjanger og slikt, mens andre ting tar deg litt på senga. Jeg likte at vi møter igjen Rachel fra Ensomme hjerter og hjemløse hunder.

Språket er lett og ledig, oversettelsen god, og vi får en del metaforer som vi kjenner fra før, som kanskje er litt overbrukt, men helheten ender i en flott roman. En roman som på sett og vis også kan gå som en selvutviklingsbok.

Det nye livet hennes begynner i morgen. Gina kjenner seg ikke klar. Hun er ikke ferdig med det gamle.

Reklamer

Mumiens mysterium

Skrevet av Tom EgelandMumiens mysterium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Mumiens mysterium er bok tre i serien om Robert, og den følger spenningen og intensiteten til de to andre bøkene: Katakombens hemmelighet og Skatten fra Miklagard.

Roberts mamma er arkeolog, og Robert får lov til å bli med henne til Kongenes dal i Egypt og til utgravingen av en hittil ukjent grav.

Døden skal komme på raske vinger til den som forstyrrer gravens fred.

Ved inngangen til graven er det skrevet inn en forbannelse, og Robert er sikker på at forbannelsen ikke bare er en overtroisk advarsel. Når han møter Yasmin, bekrefter hun at det ligger en trist og skjebnesvanger historie bak funnet i gravkammeret. Hun forteller også at han har ti dager på seg å løse mysteriet om funnet før forbannelsen blir en virkelighet med verdensomspennende kraft. Ikke bare må Robert overtale moren sin om den overhengende faren, men han har også hensynsløse gravrøvere i hælene som vil gjøre hva som helst for å få tak i skattene i gravkammeret.

Robert følte seg svimmel. Ør. Pusterøret ble stadig trangere. Forbannelsen! innså han nå.

En spennende bok. Full av mysterier, hemmeligheter og forfølgelse. Spenningen starter allerede på første side og det er nærmest non-stop helt til siste side. Tempoet er høyt, men heldigvis ikke heseblesende.

Robert er en flott karakter. En usikker fjortis som er nysgjerrig, utålmodig og utrolig modig når det trengs. Samtidig er det mamma han roper på når han har det som verst. Han forelsker seg raskt, men vet ikke helt hvordan han skal håndtere det. Han er utspekulert og smart, men har fremdeles en del han må lære da han er en smule dumdristig. Alt i alt en meget troverdig ung mann.

Andre karakterer blir ikke forklart så nøye, som regel bare utseende. Men det er greit, det er Robert vi følger.

«Det er ganske mange hvis-er i alt du sier, Robert.» Han nikket. «Det største hvis-et,» sa han, «er om jeg har rett. Og hvis jeg har rett…» Han ristet på hodet. «Hvis jeg har rett, da  vi lykkes.» Moren så ned. Tenkte. Nikket. «Du har selvsagt rett i det.» «Jeg har hatt rett før.» Hun møtte blikket hans. «Ja. Du har jo det.»

Egeland har fått med mye i en ungdomsbok. Her følger man flere parallelle historier på en gang, men han skriver de så lett at de ikke er vanskelige å følge for en ung leser. Språket er lett, og nye (for unge lesere) begreper blir forklart gjennom faktabokser. Egeland har funnet et flott måte å sy de inn i teksten uten å ødelegge flyten. Og man kan lett hoppe over de hvis man ikke trenger forklaringene.

Bøkene om Robert kan leses frittstående, men i Mumiens mysterium blir ting som skjedde i Skatten fra Miklagard nevnt, så hvis man ikke ønsker spoilere bør man lese de i rekkefølge.

Serien om Robert er en flott ungdomsbok, og jeg anbefaler den. Ikke bare til ungdom, den kan også gå til yngre, sterke lesere.

Og til voksne selvsagt…

Wives and Daughters

Wives and Daughters | edgeofaword

Skrevet av Elizabeth Gaskell

Forlag: Oxford World’s Classics (2008)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser meg videre i årets utfordring. Her på bloggen har jeg hvert år plukket meg ut en ny forfatter og utfordringen er å lese alle bøkene gitt ut av den valgte forfatteren. Tidligere har jeg lest Nicholas Sparks romaner og Suzanne Collins sine barne-og ungdomsbøker. I år valgte jeg meg Elizabeth Gaskell, 1810-1865, og skal lese hennes 6 romaner. Jeg er ferdig med Mary Barton og North and South. Og nå: Wives and Daughters.

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

For noen år siden så jeg en BBC serie (1999) basert på boka, en serie jeg likte godt. Og nå, endelig, har jeg også fått lest boka. Serien har holdt seg veldig nær boka, til og med flere av dialogene er hentet rett fra boka. Artig! Så om du velger å bare se serien mister du egentlig ingen ting.

For boka er tykk. Over 600 sider, og språket er ganske tungt, så dette er ikke en bok du pløyer gjennom på kort tid. Og tenk: 600 sider på en tid da alt ble skrevet for hånd? Ikke rart Gaskell brukte noen år på å skrive den.

«…Everything must have a beginning.»

Molly Gibson er hovedpersonen i boka. Hun bor sammen med sin far, en landsbylege, og de har et godt og nært forhold. Faren innser plutselig at Molly er i ferd med å bli en ung kvinne uten en mor til å beskytte eller oppdra henne riktig. Derfor gifter han seg med Hyacinth Kirkpatrick, en enke som har ei datter på Molly sin alder, Cynthia Kirkpatrick. Å plutselig få en stemor er alt annet enn hva Molly ønsker seg, og hun finner utvidelsen av familien vanskelig å bære. Samtidig blir hun meget glad i sin nye søster. Hyacinths nye oppgave i livet er å få de to jentene godt gift, og når de to unge mr. Hamleys blir introdusert til familien starter intrigene. Mens Molly vokser opp og blir en vakker og omtenksom kvinne, lærer hun å elske folk for hva de er og ikke for hva de ser ut som.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

«… I only wish it were Molly’s good fortune to meet with such another.» «I will try for her; I will indeed, » said Mrs Gibson… «No, don’t. That’s one thing I forbid. I’ll have no «trying» for Molly.» (said Mr. Gibson)

Jeg storkoste meg med denne boka. Og selv om jeg visste hvordan historien endte var den ikke mindre spennende av den grunn. Her finner man latter og tårer om hverandre, og Molly blir raskt en favoritt. Selv om man mange ganger kunne ønske hun var litt flinkere til å kjempe for seg og sine ønsker.

Karakterene i boka er mange og varierte. Den mest interessante er nok Cynthia. Hun har mange lag, og man kommer aldri helt i dybden på henne, selv om man kan lett tro at man kjenner og forstår henne. Jeg vil tørre å påstå at hun er en av de mest interessante karakterene jeg noensinne har møtt blant de bøkene jeg har lest i mitt liv. Det er en vanskelig karakter Gaskell har skapt, og en som er vanskelig å beskrive, men hun har gjort en fabelaktig jobb med henne. Og selv om Cynthia skaper en del uro i Molly sitt liv, ønsker man hele tiden at ting skal ordne seg for henne også.

«Try and be a little more cheerful. Youth is gay. You are young, and therefor you ought to be gay.»

Engelsken er, forståelig nok, av det mer utfordrende laget. Ikke bare er ordene gamle og formuleringene vanskelige, men hele setningsoppbyggingen kan ofte ta pusten vekk fra en. Det er en del formuleringer jeg skummet gjennom, uten helt å forstå nøyaktig hva Gaskell prøver å forklare, men så lenge man forstår helheten, går det vel greit? Det er også en del henvisninger til dikt, bøker og andre tidsriktige skriverier som gikk meg hus forbi, men heldigvis blir de fleste forklart i en liste bakerst i boka.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

Genuine Fraud

Skrevet av E. LockhartGenuine Fraud av E. Lockhart | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2017)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Møt Jule. En sosial kameleon, en superhelt og en enigma.

Møt Imogen. En rik arving, vakker og kald.

Jule og Imogen er bestevenner, eller er de egentlig det?

Jeg tror jeg stopper der. Dette er en bok der det er vanskelig å forklare plottet uten å røpe for mye.

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd? Hvem er egentlig Jule og hvordan havnet hun der?

If only she could go back in time, Jule felt, she would be a better person. Or a different person. She would be more herself. Or maybe less herself. She didn’t know which, because she didn’t any longer know what shape her own shape was, or whether there was really no Jule at all, but only a series of selves she presented for different contexts.

Genuine Fraud fortelles i førsteperson og i Jule finner vi en upålitelig forteller. Dette er et godt virkemiddel i en spenningsroman, og E. Lochkart bekrefter nok en gang at hun vet hva hun driver med. Det bidrar absolutt til å gi denne boken det lille ekstra på spenningssiden.

Språket er lett og ledig, og forfatteren går rett på sak – det meste av overflødig tekst luket ut. Hun gir deg ikke for mye og heller ikke for lite, men akkurat nok til at du bare må fortsette å lese. Her er E. Lockhart en sann mester, og ikke ett øyeblikk blir det kjedelig.

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

She didn’t know if she could love her own mangled, strange heart. She wanted someone else to do it for her, to see it beating behind her ribs and to say, I can see your true self. It is there, and it is rare and worthy. I love you.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

We Were Liars er en eksepsjonelt god bok, en bok som får deg til å kjenne på de dype følelsene, en bok som setter spor. Det er dessverre ikke Genuine Fraud. Historien er velskrevet, spennende og underholdende, og det skal også sies at den er ganske unik, men der setter vi også punktum.

Men kanskje de som ikke likte We Were Liars, vil si det motsatte, nemlig at denne er mye bedre. Det er mange meninger som florerer på nettet, og jeg kan kun gi min egen.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

Love was what you gave up when you became – whatever she was now. Larger than life. Dangerous. She had taken risks and reinvented herself.

Mary Barton

Skrevet av Elizabeth GaskellMary Barton | edgeofaword

Forlag: Wordsworth Editions Limited (2012)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. Tidligere har jeg lest North and South, og nå ble det Mary Barton sin tur. Jeg visste ingenting om denne boken før jeg startet med den, og for en gledelig opplevelse det har vært.

Mary Barton ble utgitt første gang i 1848 og er Gaskells debutroman. På den tiden boken ble skrevet var det store sosioøkonomiske forandringer i Europa på grunn av den industrielle revolusjonen. Boken skildrer et rikt og detaljert bilde av livet til arbeiderklassen og avstanden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Mary Barton ble mye kritisert i Gaskells levetid.

Mary Barton er ei ung sydame i industrielle Manchester. Hun vet hvordan sult og nød føles på kroppen og drømmer om å komme seg ut av fattigdommen. Da rikmannssønnen Harry Carson fatter interesse for hennes skjønnhet, begynner hun å tro at hun har funnet veien til et bedre liv. Men når barndomsvennen Jem Wilson frir, virker ikke veien så sikker lenger. Før hun rekker å tenke ut hva hun skal gjøre, og hva hjertet hennes egentlig vil, skjer et drap som kan ødelegge hennes fremtid for alltid.

She knew she was very pretty; the factory people as they poured from the mills, and in their freedom told the truth (whatever it might be) to every passer-by, had early let Mary into the secret of her beauty. If their remarks had fallen on an unheeding ear, there were always young men enough, in a different rank from her own, who were willing to compliment the pretty weaver’s daughter as they met her in the streets. Besides, trust a girl of sixteen for knowing it well if she is pretty….

Som nevnt over: en gledelig opplevelse har det vært å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Visste du at tredemøllen opprinnelig var en straffemetode i viktorianske fengsel?

Ja? Nei? Boken er full av slike små opplysninger om datidens samfunn. Opplysninger skrevet av en kvinne i middelklassen, men allikevel så informative og skarpsindige. Gaskell ble noe kritisert for sin forkjærlighet for arbeiderklassen og hennes kritikk mot de øvrige klassene som hadde i sin makt å endre den lutfattige og desperate hverdagen til mange, men som sjelden løftet en finger. Og som en kvinne i datidens samfunn er det noen ting hun ikke helt klarer å forklare uten å avsløre sin ignoranse. Likevel er det mye lærdom å hente fra hennes verker.

Oh, it is terrible, that sudden information that one you have known has met with a bloody death! You seem to shrink from the world where such deeds can be committed, and to grow sick with the idea of the violent and wicked men of earth.

Boken er noe treg i starten. Gaskell bruker lang tid på å sette grunnlaget og livshistorien til Mary. Det føles litt omstendig til å begynne med, men den tar seg fort opp. Mary Barton vokser mye i løpet av boken, og selv om kjærlighetshistorien kan føles som et hovedtema, syns jeg utviklingen til Mary er større. Hun tar noen store personlige oppgjør og konfronterer en del overbevisninger hun tidligere har antatt som selvfølgeligheter. Hun er en karakter du sympatiserer med, og heier på, kanskje ikke fra starten av boka, men absolutt etter hvert.

Before my telling you so truly what folly Mary felt or thought injures her without redemtion in your opinion, think what are the silly fancies of sixteen years of age in every class, and under all circumstances.

Gaskell hopper også mye mellom karakterene. Det er hun som sitter med jeg-stemmen i boken, og hun har skrevet romanen som om hun forteller en historie hun har hørt, noe som gir henne mulighet til å hoppe inn i hver karakter fortløpende. Dermed vet man alltid hva alle tenker og føler, og man skjønner fort hvem morderen er. Men boken er fremdeles spennende, veldig spennende. Gaskell har skrevet en godt gjennomtenkt historie.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

It was as if two people were arguing the matter; that mournfull desponding comunication between her former self, and her present self. Herself, a day, an hour ago; and herself now. For we have every one of us felt how a very few minutes of the months and years called life will sometimes suffice to place all times past and future in an entirely new light; will make us see the vanity or the criminality of the bygone, and so change the aspect of the coming time that we look with loathing on the very thing we have most desired.

Engelsken til tross, og selv om mysteriet rundt drapet aldri er særlig uklart for leserne, likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

Kryptalportalen

Skrevet av Bobbie PeersKryptalportalen | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kryptalportalen er oppfølgeren til Luridiumstyven, boken som vant Arks barnebokpris i 2015. Den leste jeg i fjor, og nå i vinter gikk turen til bok to om William Wenton.

William Wenton er tilbake sammen med foreldrene sine i Norge. Der venter han på å bli hentet av bestefaren sin og brakt tilbake til Instituttet for Posthuman Forskning. Etter noen vanskelige dager, og et møte med en mystisk og skremmende person, blir han endelig hentet tilbake til Instituttet, men ingenting er slik det var.

«Hva er snart over? Livene våre?»

Kryptalportalen er en god oppfølger av Luridiumstyven. Det høye tempoet og spenningen fortsetter. William blir dratt lenger inn i problemene som oppstod i den første boka og han prøver så godt han kan å gjøre det som forventes av han. Men hvor mye kan man egentlig forvente av en ung gutt?

William utvikler seg ikke spesielt i løpet av boka, men han kommer ofte i konflikter og i situasjoner hvor han må handle til tross for sin redsel. Som en karakter man kan se opp til er William er god kandidat. Han er nerdete, morsom og tøff. Han handler ofte til tross for sin redsel. William innehar mange karaktertrekk man i dagens samfunn ofte setter mot hverandre. Kan man virkelig være nerdete og tøff? Svaret er selvfølgelig ja, og William gjør det kult å være nerdete/smart.

Samtidig sitter jeg igjen med den samme skuffelsen som sist. Tempoet er alt for høyt. Det er mange spennende ting som blir presentert i løpet av boka, men det blir ikke godt nok utforsket. Dette gjør at boka ikke blir mer enn middelmådig for meg. Ok, jeg vet, dette er en barnebok, men kan man ikke forvente mer allikevel?

Jeg hørte noen rykter om at forfatteren egentlig skrev historien som et filmmanus, men at han ikke fikk støtte til det, dermed ble det bok i stedet. Hvis det stemmer, skjønner jeg opplegget i boka bedre. Alt det som jeg syns mangler, kan nok komme bedre frem visuelt.

Bøkene har blitt meget populære, og jeg skjønner det. De er spennende. Gode karakterer, uforutsigbarhet og humor. Alt man kan ønske seg i en barnebok. Jeg skulle så gjerne bare hatt mer. Litt mer tid til å oppleve alle ideene som presenteres. Litt mer rom til å virkelig utforske verdenen Peers har skapt.

Kan vel konkludere med at bøkene er såpass gode at de skulle vært lengre.

Absolutt bøker som kan anbefales til barn 10+. Yngre barn kan også prøve seg på bøkene, hvis de er sterke lesere eller med hjelp av voksne, da språket krever noe tolkning og lesing mellom linjene. Ellers møter vi få vanskelige ord. Bøkene passer ypperlig til høytlesing eller samlesing.

North and South

Skrevet av Elizabeth GaskellNorth and South | edgeofaword

Forlag: Penguin Books

Sjanger: roman

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt med målet å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. North and South er den første av romanene hennes jeg har lest, og jeg må si jeg gleder meg til å lese flere .

But the cloud never comes in that quarter of the horizon from which we watch for it.

Margaret Hale, med sin oppvekst i sør-England og noen år hos sin tante i London, må plutselig flytte nordover til Milton, en industriby. Hennes far har forlatt kirken, etter mange år som prest, og må finne jobb et annet sted. Milton er en tøff by, med sterke og stolte innbyggere.

Was it to be so sudden then? Thouht Margaret; and yet perhaps it was as well. Lingering would only add stings to the pain; it was better to be stunned into numbness by hearing of all these arrangements, which seemed to be nearly completed before she had been told.

Margaret, med sin sørlige vaner og væremåte finner det vanskelig å tilpasse seg den mer direkte, no-nonsense, væremåten til Miltons innbyggere, og kanskje spesielt fabrikkeieren Mr. Thornton.

North and South kan nok sammenlignes med Pride and Prejudice av Jane Austen. Det er mye stolthet og fordommer i begge historiene. Og episke kjærlighetsdrama. Men der stanser egentlig sammenlikningen, for North and South fokuserer også mye på klasseskiller og på den trøblete industrielle revolusjonen. Boken er en like mye lærende lesing som en fornøyelse.

I og med at boken er skrevet på midten av 1800 tallet, er engelsken ganske vrien. Den er full av lange setninger med gammeldags setningsoppbygging. Det kan bli ganske så vanskelig å komme seg gjennom, og til tider forstå, men er en super måte å forbedre engelsken sin på.

She believed that she could have borne the sense of Almighty displeasure, because He knew all, and could read her penitence, and hear her cries for help in time to come. But Mr. Thornton – why did she tremble, and hide her face in the pillow? What strong feeling had overtaken her at last? … What could it be? Why did she care for what he thought?

North and South er en flott bok. Den har alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, håp og overraskelser. Den har et fantastisk karaktergalleri, og Margaret blir raskt en godt likt karakter. Man heier, og kjefter, på henne gjennom alle vanskene hun må gjennom. Hun har en flott utvikling gjennom boka.

Det er nesten umulig å ikke like historien. Og hvis engelsken skulle skremme, har BBC laget en flott serie av boka. Serien har holdt seg ganske nær boka, det er ikke mye man mister ved kun å se den. Jeg liker serien like mye som jeg liker boka, og jeg liker boka godt!

Fra omslaget på boka:

Elizabet Gaskell’s compassionate, richly dramatic novel features one of the most original and fully-rounded female characters in Victorian fiction, Margaret Hale. North and South depicts a young woman discovering herself, in a nuanced portrayal of what divides people, and what brings them together.

 

Sekten på Tåkøy

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

Selvmordet

Skrevet av Ben OrmstadSelvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett.  Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

 

 

 

The Mistletoe Murder and other stories

Skrevet av P.D. JamesThe Mistletoe Murder | P.D. James

Forlag: Faber & Faber (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det vel greit å lese julekrim selv om det egentlig er tid for påskekrim?

P.D. James var en anerkjent krimforfatter. Hun har skrevet en rekke krimromaner og noveller. Selv likte hun utfordringen ved å skrive noveller. Mange av hennes krimnoveller er blitt publisert i ulike publikasjoner. The Misteltoe Murder and Other Stories kom ut i 2016.

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

«What did I think of it?» Adam paused for a moment and considered. «My dear Aunt Jane, I don’t think I’ll ever have another case like it. It was pure Agatha Christie.»

Det tok meg ikke mange timene å lese novellene. På hytta med fyr i peisen og snødekte fjell var stemningen komplett. Jeg koste meg.

Engelsken er avansert. Selv jeg, som er ganske stødig i engelsk, strevde her og der. Jeg møtte flere ord jeg ikke kan, kanskje da spesielt noen adjektiv vi ikke-engelsk språklige nok sjelden er borti. Språket har nok endret seg noe siden disse novellene ble skrevet på 60–70- tallet. Og med mye informasjon som skal ut på få sider, må man kanskje bruke de litt mer spesielle ordene.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om handlingene i novellene da jeg raskt kan komme til å røpe for mye. Det jeg kan si er at novellene har overraskende plott og at man sjelden skjønner hvem morderen er før det blir røpet.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre.

Alt i alt er boka en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme. Selv med den utfordrende engelsken koste jeg meg med boka. Og hvis du ikke prøver deg på den nå i påsken, er den et flott tilskudd i juletider.

«Then hurry. It’s urgent. He’s dead.» «Are you sure?» «Of course I’m sure. He’s cold and he isn’t breathing and he’s got no pulse.» Dalgliesh was tempted to say, «In that case there’s no particular hurry,» but forbore.