Det er vi som er her nå

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Sølvmyntene

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Julie Karolines valgte forfatter 2022

Etter flere år med fri fra Edge of a Words utfordring, har jeg nå tenkt til å prøve meg på en ny forfatter. Utfordringen går ut på å lese bøkene til en selvvalgt forfatter. Noen ganger alle bøkene, andre ganger et utvalg av bøkene. Tidligere har jeg tatt for meg Nicholas Sparks, Suzanne Collins og Elizabeth Gaskell.

I år har jeg tenkt å ta for meg Dan Brown og hans bøker om Robert Langdon.

Dan Brown | edgeofaword

Bildet er hentet fra Dan Browns offisielle hjemmeside og er tatt av Dan Courter

Dan Brown er en amerikansk forfatter som nok er mest kjent for boken Da Vinci koden som kom ut i 2003. Han har skrevet en rekke romaner, hvor han liker å utfordre det paradoksale mellom religion og vitenskap (hentet fra Dan Browns offisielle hjemmeside: danbrown.com).

Han har skrevet bøker som ikke handler om Robert Langdon også, men det er altså de bøkene jeg har tenkt å lese. Jeg har lest flere av dem fra før, men gleder meg egentlig til å lese de igjen. Vil jeg like de like godt nå som da?

Bøkene om Rober Langdon er veldig populære. De har blitt oversatt til en rekke språk, og flere av de er filmatiserte med selveste Tom Hanks i hovedrollen. Nå nylig har det også kommet en tv-serie av Det tapte symbol. Planen er å se filmatiseringene også, slik at jeg kan sammenligne dem med bøkene. Dette skal bli gøy!

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk.

Bøkene jeg skal lese er:

Engler og demoner

Da Vinci koden

Det tapte symbol

Inferno

Opprinnelse

Jeg kommer til å holde dere oppdatert med utfordringen min, så følg med.

Tar du utfordringen? I så fall hvilken forfatter velger du? Lykke til!

Året som gikk 2021

Nok et Korona-år er forbi og vi som hadde store forhåpninger for at 2021 skulle bli bedre enn 2020, ble dessverre skuffet. Nå, helt på startstreken av et nytt år, er ikke forventningene like store. Vi har måtte lære oss å leve med stadig endrede restriksjoner og regler; hvor nye restriksjoner ofte kommer før man i det hele tatt rekker å sette seg inn i de forrige. Skal 2022 bli likedan? I stedet for å håpe at det skal bli det, velger vi nå å ta dagene som de kommer. Ingen forhåpninger = ingen skuffelser! (Håper vi…)

Leselysten har vært litt så som så i år, den har kommet i bølger. Og de fleste bøkene som er lest er relativt lettleste bøker som er unnagjort på noe timer/dager. Man skulle tro at vi da hadde mer ork og tid igjen til bloggen, men med Stine – Marie opptatt med to smårollinger og ny jobb, og Julie Karoline opptatt med etterutdanning ved siden av jobb, har det vært rolig fra vår side på bloggen i år også. Vi har i det minste klart en ting: vi klarte årets forsett, nemlig å være litt mer aktive enn i 2020! Dermed har det blitt hele fem (!) anmeldelser i år.

Det har også vært dårlig med kreativiteten, etter at eksamener og barnelek har krevd sin del, til egne skriverier, men håpet er at dette ordner seg nå som barna blir større og det bare er et halvt år igjen av studier. Det kan jo hende vi klarer å produsere noe i løpet av det nye  året.

Vi klarte dessverre ikke lesemålet vårt hos Goodreads, vi leste 52 bøker av planlagte 65 (Men også her slo vi 2020, da vi bare rakk 33 av 65). Nå har vi satt ned forventningene våre også her: i år skal vi klare 50 bøker i Goodreads Challenge 2022.

Julie Karoline kom ikke i gang med sin utfordring dette året heller, så hun prøver igjen for tredje gang (hun gir ikke opp så lett). Forfatteren er valgt for lenge siden, og bøkene ligger der, så det er bare å sette i gang.

Til tross for vår manglende oppfølging her på Edge of a Word, har vi hatt et rekordår når det gjelder antall besøkende. Vi setter stor pris på at dere bruker siden vår, selv når den står stille, og vi håper at det vi legger ut her er til nytte. Tusen takk til dere alle.

Slik endte vårt bokår 2021 opp:

Bøker lest, anmeldt og publisert:

All Systems Red (the Murderbot Diaries) av Martha Wells

Driva av Gunhild Haugnes

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah

Napalm Death rolig i bakgrunnen av Einar Ilner

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Helt ærlig av Kirsten Holtmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Hvit død av Robert Galbraith

Bøker lest, men ikke anmeldt:

At du er trengs her av Kristian Bergquist

Hør her’a av Gulraiz Sharif

Artificial Condition (The Murderbot Diaries #2) av Martha Wells

Rouge Protocol (The Murderbot Diaries #3) av Martha Wells

Exit Strategy (The Murderbot Diaries #4) av Martha Wells

Network Effect (The Murderbot Diaries #5) av Martha Wells

Fugitive Telementry (The Murderbot Diaries #6) av Martha Wells

Elantris av Brandon Sanderson

Cytonic (Skyward #3) av Brandon Sanderson

Proxima av Stephen Baxter

Bjørneklem av James Gould – Bourn

To Sleep in a Sea of Stars av Christopher Paolini

Heroes av Stephen Fry

Troy av Stephen Fry

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Harry Potter and the Philosopher’s Stone av J.K. Rawlings

Harry Potter and the Chamber of Secrets av J.K Rawling

Harry Potter and the Prisoner of Azkaban av J.K. Rawling

Harry Potter and the Goblet of Fire av J.K. Rawling

Harry Potter and the Order of the Phoenix av J.K. Rawling

Harry Potter and the Half-Blood Prince av J.K. Rawling

Harry Potter and the Deathly Hallows av J.K. Rawling

Til de voksne av Linn Skåber

Percy Jackson – lyntyven av Rick Riordan

Percy Jackson – monstrenes hav av Rick Riordan

Percy Jackson – titanens forbannelse av Rick Riordan

Percy Jackson – slaget om labyrinten av Rick Riordan

Percy Jackson – den siste olympier av Rick Riordan

A Closed and Common Orbit av Becky Chambers

Skyldfolk av Octavia E. Butler

Guds datter av Lewis Perdue

Solvokteren av Maja Lunde

Homo Deus a History of Tomorrow av Yuval Noah Harari

The Glass Palace av Amitav Ghosh

Valkyriene av Paulo Coelho

Kongen av Tom Egeland

A Country Escape av Katie Fforde

The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Hard Land av Benedict Wells

Big Damn Hero (Firefly #1) av James Lovegrove

The Magnificent Nine (Firefly #2) av James Lovegrove

The Ghost Machine (Firefly #3) av James Lovegrove

Generations (Firefly #4) av Tim Lebbon

Shattermoon (The Long Game #1) av Dominic Dulley

Morhelion (The Long Game #2) av Dominic Dulley

Residuum (The Long Game #3) av Dominic Dulley

Da sier vi takk til nok et år vi kan sette kryss over.

Må det nye året gi oss noe å glede oss over.

Ønsker dere alle et riktig god bokår!

 

 

Napalm Death rolig i bakgrunnen

Skrevet av Einar IlnerNapalm Death rolig i bakgrunnen | edgeofaword

Forlag: Tears Back In Press (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I våres ble vi kontaktet av Einar Ilner som lurte på om vi kunne tenke oss å lese og anmelde hans roman Napalm Death rolig i bakgrunnen. Selv om jeg satt midt i eksamensskriving, svarte jeg ja. Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, og også anmeldt den, men jeg er veldig glad for at jeg svarte ja på Ilners henvendelse, for jeg endte med å like boken mer enn hva jeg forventet.

Tittelen på boken satt meg ut i starten. Jeg syntes tittelen var, hvis jeg skal være ærlig, ganske dårlig, og jeg lurte fælt på hva dette var for noe. Nå bør det kanskje nevnes at jeg ikke er spesielt bevandret i musikkens verden, så jeg tok ikke henvisningen, men nå som jeg har lest boka, skjønner jeg den. Tittelen gir mening og blir faktisk ganske bra satt inn i riktig kontekst. Den passer også supert til bokens handling og humoristiske preg. Det bare beviser at man aldri skal dømme en bok på tittelen alene.

Det blir ikke som du tror. Det blir aldri som du tror.

En vennegjeng av helt ordinære menn i 40-årene inngår en pakt om å ta hevn på dem som har voldt dem urett. Hver og en i vennegjengen skriver en liste over mennesker de ønsker å hevne seg på av ulike grunner, både store og små, og ledet av Siver (bokens jeg-person), begir de seg ut på det ene hevntoktet etter den andre, med blandede resultater.

Plutselig befant jeg meg omringet av en gjeng idioter.

Boken er delt inn i kapitler ut fra hvilket hevntokt de er på, men det er alltid Siver sin stemme vi hører og hans tolkninger av hendelsene vi følger. Sivers virkelighetsoppfatning er ikke alltid helt til å stole på. Å ha en slik hovedkarakter gir en litt forvirrende leseopplevelse, men samtidig er det med på å bygge opp Sivers personlighet. Han er en mann med traumer og en mengde uuttalte følelser og tanker, som sliter med et indre mørke og depresjon. Hevntoktene blir på mange måter hans måte å bearbeide depresjonen og mørket på, og en vei ut av den. Hans karakterutvikling er kanskje ikke enorm, men den er der.

De andre karakterene vi blir kjent med, er alle forskjellige, med forskjellige liv og reaksjonsmønstre. Og selv om vi blir kjent med dem gjennom Siver, merker vi en utvikling hos flere av dem også. Ilner har klart å samle et knippe med varierte karakterer, han har unngått klisjeene og gitt oss et realistisk og troverdig galleri av personligheter.

«Gjeng? Vi er ikke noen gjeng,» sier jeg. «Vi er en prosjektdrevet nettverkskonstellasjon.»

Språket i boken kan være litt tungt til tider. Det var ikke alle metaforene og tankerekkene jeg klarte å henge med i, men hovedbudskapet og den røde tråden er relativt grei å følge. Noe tolkning mellom linjene må til, siden Sivers beretninger ikke alltid samsvarer med hva de andre karakterene sier og gjør.

Selv om språket kan være noe tungt, slipper vi overforklaringer og lange utbroderinger. Språket er veldig direkte, og til å være en debutroman, er boken velskrevet og tett.  

En mørk humor ligger over hele historien. Noen av tingene vennegjengen (nei, beklager: nettverkskonstellasjonen) gjør, er ganske så absurde. Men hvordan skal en gjeng menn, som ikke har et eneste vondt ben i kroppen, ta hevn over andre? Humoren er nok ganske typisk nordisk: mørk og sarkastisk, og selv om jeg humret godt opptil flere ganger, vil den nok kanskje ikke treffe alle.

Fordi vi kan, fordi vi har valgt å presse oss fullstendig ut av boksen i kampen for rettferdighet. Vi, gripere av uante muligheter i menneskelivet!

Boken overrasker med en dybde man ikke ser med det første, og avdekker relevante og viktige samfunnstemaer. Dybden dukker opp litt etter litt, etter som Siver avslører mer og mer. Det var akkurat som om Siver trengte å bli kjent med meg, stole på meg, før han klarte å fortelle mer om seg selv og sine. For en super måte å bygge opp en bok på!

Dette var en bok som overrasket. En bok jeg endte med å like mer enn hva jeg forventet, og som jeg liker bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. Anbefales til dere som ønsker å lese noe litt annerledes og uortodoks, og som tåler en god dose absurditet.

Boken er dessverre ikke å få tak i overalt, men gi meg et lite pip hvis boken ønskes lest, så skal jeg sende deg i riktig retning.

Tusen takk til Einar Ilner for anmeldereksemplar.

Der skogen møter stjernene

Skrevet av Glendy VanderahDer skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.

Lyst mørke

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

Driva

Skrevet av Gunhild HaugnesDriva | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Driva er bok nummer tre i serien om Frøyas døtre. Tidligere har jeg lest og anmeldt Kvinnen ved jordas kant og Thoron – jenta fra den grønne øya, som er bok én og to i serien. Da jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i å lese og anmelde den nyeste boka, var svaret selvfølgelig ja.

Frøyas døtre tar for seg kvinner opp gjennom historien. Noen virkelige, andre fiktive, men alle satt i virkelige historiske settinger. Kvinnene har til felles at de får oppgaver fra gudinnen Frøya som de må løse i løpet av livet. Til sammen skal disse oppgavene, eller tingene og informasjonen de samler, hjelpe en fremtidig datter av Frøya med et stort oppdrag.

Der blir hun liggende og stirre opp mot himmelen. Fugler som flyr, disen som langsomt letter. Hun elsker disse rolige morgenstundene, før naturen våkner til liv og de tunge pliktene kaller på henne. Vente på og smile mot den stigende morgensola som omhyller landskapet i gylne toner. Aldri i hennes fjortenårige liv har det vært så vakkert på setra som nå.

Likevel er det noe som ikke stemmer.

Driva er kun 14 år da svartedauden ankommer Norge. Hun har tilbrakt sommeren på en seter og får ikke med seg pandemiens verste herjinger, men haster fort ned til familiegården når hun får beskjed om hva som har skjedd og at hennes mor nå ligger for døden. Her får hun for første gang vite om sin livsoppgave og hun settes på en livslang reise, som fører henne på kryss og tvers av landet. På veien treffer Driva på mange forskjellige utfordringer og hendelser som preger hennes liv og avgjørelser, med livsoppgaven sin som en konstant ledestjerne.

– Det har vært mange kriger her i landet, men ingen av dem har vært så drepende som denne pesten …

Årene etter svartedauden var fylt med uro og vanskeligheter. De skandinaviske landene går fra å være rike og mektige til fattige og mennesketomme. Det er anslått at det i Norge kun var rundt 200 000 mennesker igjen etter pandemien, mot 500 000 før (hentet fra Wikipedia). Lite folk på gårdene betyr lite produksjon som igjen betyr lite inntekt til kongen og politisk uro. Driva havner midt i alt dette. Driva er en fiktiv person, men mange av personene hun møter er faktiske personer som levde i tidsperioden bokens handling er satt til.

Jeg liker Haugnes evne til å blande fiksjon med virkelighet. Som leser er det lett å få med seg hva som er historisk riktig og hva som er fiksjon, men med forfatterens skrivestil er blandingen av fakta og fiksjon smeltet sømløst sammen. Bakerst i boken er det også en liste som avklarer hvilke karakterer som er fiktive eller virkelige.

Frøya har staket ut livsveien hennes, ikke gitt henne noe valg.

Som i de to foregående bøkene leser føres leseren enkelt gjennom fortellingen. Haugnes har en enkel skrivestil og vi får gode beskrivelser av steder, personer og følelser. Jeg har i tidligere anmeldelser skrevet at Haugnes skriver noe haltende, men det er det en slutt på her. Teksten flyter fint og setningene henger mer sammen.

Dessverre hopper vi mellom karakterer. Jeg skulle så gjerne ønske at Haugnes kun holdt seg til Driva. Likevel forstår jeg hvorfor dronning Margrete får såpass med plass (Margrete var i praksis dronning over Norge, Sverige og Danmark fra 1389 til 1412).

Vi hopper også en del i tid, ettersom vi følger Driva gjennom livet. For å hjelpe oss å holde tritt starter hvert kapittel med et årstall.

Selv om boken er satt i et virkelig historisk tidsrom møter vi magi her. Med tanke på tidsperioden og datidens kunnskapsnivå, er det kanskje ikke så rart at mye blir tilskrevet magien, men boken tar det et steg videre. Her møter vi tidsreiser og Midgardsormen. Vi møter jotner og guder. Vi møter synske og trolldom.

– Noe feilet, det skal jeg rett opp. Det skal bli som det er skrevet …

Boken om Driva føyer seg flott inn i Frøyas døtre etter Frøydis og Thoron. Bøkene kan leses hver for seg, de står fint alene også, men å lese de i rekkefølge gir historiene en bred rød tråd man ellers kan gå glipp av.

Driva er en lettlest, fengende og skarpsindig bok. Den griper fatt i deg og tar deg med på et eventyr satt sammen av fakta og fiksjon.

Selv om jeg likte de to forgående bøkene noe bedre enn denne, anbefaler jeg Driva til deg som leter etter noe lettlest og innholdsrikt.

Tusen takk til Gunhild Haugnes og Vikinga Media for anmeldereksemplar.

The Murderbot Diaries

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword Murderbot Diaries | edgeofaword

Året som gikk 2020

Så er året vi aller helst vil glemme forbi. Et år med stengte land og isolasjon. Og ikke var det nok med en pandemi, men det virker som vanskelighetene og sorgene lå som perler på en snor gjennom hele året. Dette året vi aller helst vil glemme, men som vi nok aldri kommer til å gjøre.

Samtidig har det faktisk skjedd gode ting også. For oss: en baby, en ny jobb, ny leilighet og etterutdanning. Noen gleder har det vært innimellom. Noen små gullkorn mellom alle de sorte perlene. Det er viktig å ikke glemme det.

Bloggåret vårt er derimot ikke det beste. Her har det ikke skjedd noe siden juli. Ikke det at det skjedde så mye før da heller. Sammen med pandemien kom lesetørken. Rart, når man bare sitter hjemme skulle man tro at man fikk mer lyst til å lese. Tiden var jo der, men lysten forsvant. Og ikke bare leselysten, men også lysten til å skrive anmeldelser. For oss begge, faktisk.

Det merkeligste var at selv om leselysten forsvant, ble ikke trangen til å kjøpe bøker borte. Herlighet så mange bøker vi har kjøpt. Bøker-som-skal-leses bunkene våre har blitt skyhøye. Alt vi kan håpe på at vi klarer å snu trenden dette året. Kjøpe mindre – lese mer.

Ha, hvem er det jeg lurer? Går det an å bare gå forbi en bokhandel? Går det an å komme seg ut av en bokhandel uten bøker? Hvis du klarer det, ønsker vi svært gjerne å vite hvordan du får det til.

Så, beklager kjære lesere og følgere. Beklager stillheten. Nå skal vi skjerpe oss. Vi skal ta oss selv i nakken og gjøre det bedre. Vi skal lese noe annet enn kun tørre pensumbøker. Vi skal ta oss noen lesepauser mellom bleieskift og melkeflasker. Vi skal ta knekken på lesebunkene våre.

I 2020 ble det ingen boktreff. Ingen happenings på oss. Julie Karoline hadde også valgt seg en forfatter til utfordringen vår, men kom seg aldri i gang med den. Vel, bøkene ligger klare, så utfordringen blir for 2021 i stedet.

Det ble heller ingen dikt eller skriverier i år, og kun fire bokanmeldelser (hvorav to var for bøker lest i 2019). Skal ikke bli så vanskelig å gjøre det bedre i år, hva?

Vi rakk allikevel noen bøker før tørken satte inn:

Bøker som er lest, men ikke anmeldt:

Skyward av Brandon Sanderson

Starsight av Brandon Sanderson

Bak lukkede dører av P.A. Paris

Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman

Paktens voktere av Tom Egeland

Brief Answers to the Big Questions av Stephen Hawkins

Verden uten deg av Jill Santopolo

Fuglehjerne av Johanna Sinisalo

Ancestral Night av Elizabeth Bear

Blood Honor av Russel Blake

Purgatory Road av Russel Blake

The Language of Dying av Sarah Pinborough

Beauty av Sarah Pinborough

Parental Guidance av Avery Flynn

Awk-weird av Avery Flynn

Middlemarch av George Eliot

Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith

Det blå rommet av Susan Henderson

The Brink of Darkness av Jeff Giles

Huset på standen av Liane Moriarty

Uten et eneste ord av Rosie Walsh

Only Human av Sylvain Neuvel

The Life of Death av Lucy Booth

Nora eller brinn Oslo brinn av Johanna Frid

Jenta som ble igjen av Jojo Moyes

Mythos, the Greek Myths Retold av Stephen Fry

Everything, everything av Nicola Yoon

Ikke bare til jul av Natalie Cox

Julosaurusen av Tom Fletcher

Slutten av Mats Strandberg

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Ikke slipp av Trygve Skaug

Hviskeleken av Chandler Baker

Bøker lest og anmeldt i 2019, men publisert i 2020:

Ut av det blå av Kristin Valla

Mysteriet med Yusuf av Hanne Kristin Krogh

Det er trist å se på listen av leste bøker og se hvor mange av de vi hadde planlagt å anmelde… Jaja, sånn ble det.

Året 2020 er året vi setter et stort svart kryss over og legger bak oss.

Må det nye året bli… vel… bedre.