Arv og Miljø

Skrevet av Vigdis Hjorth

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Arv og miljø er en meget diskutert, og populær, roman. Hjorth har vunnet en rekke priser for den og er nominert til bokbloggerprisen for romanen. Bokbloggerprisen blir utdelt i september, og bokbloggermiljøet er nå opptatt med å lese seg opp på årets nominerte bøker. For meg er denne den første av de nominerte, og den første romanen av Hjorth, jeg leser.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte berike valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Bergljot har brutt med familien, hun ønsker ikke å ha noe med sine to eldre foreldre og tre søsken å gjøre. Men da det viser seg at hennes yngre søstre har arvet noen hytter på Hvaler uten at hun og hennes eldre bror har fått vite om de, blir hun uvillig dratt inn i familiens drama igjen. Det viser seg at hun og broren har noen helt andre minner og erfaringer fra barndommen enn de yngste to, og ingen av de andre ønsker å vedkjenne seg historiene Bergljot og broren sitter med.

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

I bunn og grunn et meget enkelt og interesant tema, så hvorfor fenget ikke boken meg? Jeg leste den ut både for å finne ut av Bergljots historie, men også for å forstå hvorfor den har vunnet og er nominert til flere priser. Jeg fant svaret på det første, men ikke det andre.

Hvorfor fenget den meg ikke? Skrivestilen, språket. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.

… fordi jeg hadde lært at å snakke sant var ulovlig, at å snakke sant ville straffe seg.

Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.

Å være utenfor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

Hele romanen var en lang, og til tider komplisert, lyrisk bit. Den hadde en diktform følelse over seg. Lange setninger med mange komma og få punktum. Sjeldne adkjektiver og gjentagelse av ord i samme setning. Det ble for rotete for meg. Vakkert, ja, men alt for rotetet.

Er det det som skal til for å motta literaturspriser i Norge? Å skrive så kronglete og vanskelig at leserne ikke klarer å holde følge? Slik at mindre beleste mennesker rett og slett mener den er bra fordi de ikke forstår den? Og mer beleste mennesker slår seg på brystet og føler seg intelligente fordi de forstår, eller tror de forstår?

Jeg forstod ikke alt, jeg datt av hele tiden. Jeg var forvirret mer enn halvparten av tiden det tok meg å lese romanen. Jeg som trodde jeg var en av de mer beleste. Jeg som sitter med erfaring om hvordan det er å slite med angst.

Det var nederlaget. At jeg var så hemmet og lammet at jeg måtte avstå fra slikt som kunne vært bra for meg. Bundet til den dumme barndommen. Overskriften over mitt virke i verden: bundet av barndommen.

Etter en rask titt på Bokelskere og Goodreads ser jeg at Arv og miljø er en bok man enten elsker eller misliker. Og den blir likt eller mislikt mye p.g.a de samme tingene. Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen.

Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela. Og kanskje det er de øyeblikkene som gjør den fortjent til alle prisene.

… takknemlig… for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn i og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg selv, og det ville ikke være til å holde ut.