historie

Thoron

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Gunhild HaugnesThoron, jenta fra den grønne øya | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For to år siden leste jeg Kvinnen ved jordas kant, en bok om Frøydis Eiriksdatter som er den første boken i serien Frøyas døtre. Serien skal ta for seg kvinner fra norsk historie og gi dem en stemme. For noen uker siden ble jeg kontaktet av Gunhild Haugnes som lurte på om jeg var interessert i å lese hennes neste bok i serien: Thoron, jenta fra den grønne øya.

Hva var det med det blikket? Hva var det med hans yngste datter?

Håkon Håkonsson, den lille gutten som ble fraktet av Birkebeinerne over fjellet, har blitt voksen og konge over Norge. For å sikre fred må han gifte seg med Margrete, men hva da med hans store kjærlighet Kanga Unge og deres tre små barn? Valget blir tatt ut av hans hender da Kanga Unge dør og hans yngste datter, nyfødte Thoron, flytter til Irland sammen med bestemoren for å bli oppdratt langt fra det norske kongehuset. Først da Thoron er 14 år får hun vite hvem hennes far er, og blir sendt tilbake til Norge. Her må hun kjempe for å få leve slik hun vil og for kjærligheten. Her må hun også utføre sin livsgjerning, et oppdrag av hedensk opprinnelse midt i et kristent Norge, som vil prege henne hele hennes liv.

-Du er prinsesse, datter av kong Håkon, sier han tungt.

-Ja.

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hvert fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Det er ikke sikkert at Thoron faktisk var datteren til kong Håkon. Hun nevnes aldri i Håkon Håkonssons saga. Men hun har levd. Og man kan konkludere med at hun hadde nære bånd til kongen i og med at han ga henne storgården Berg i Elvdal. I Haugnes sin slektsbok står Thoron oppført som datter av Håkon og Kanga Unge, og det er herfra Haugnes har hentet noe av sin inspirasjon til romanen.

Ellers er det svært lite historiske fakta om Thoron, men det lille som er, har gitt grobunn til en flott roman av Haugnes. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er dessverre slik at det er menn som styrer alt her i landet, og noen av dem misbruker sin makt. For at vi kvinner skal vinne fram med noe må vi stå sammen.

Vi følger Thoron gjennom hele hennes liv, og det er stort sett hennes stemme vi følger. Et par ganger blir det brutt opp av Kanga Gamles eller kongens stemme, men heldigvis ikke ofte.

Thoron er en interessant karakter. Hun er ei dame som lett lar seg overmanne av lyster og drømmer, noe som ikke er spesielt rart i og med at en kvinnes liv på den tiden må ha vært uhyrlig kjedelig til tider. Samtidig er det ei dame med tæl, som gjør som hun vil og som kjemper innbitt for å få leve slik hun ønsker. Hun er en sterk kontrast til de andre kvinnene i boka, kanskje litt mer lik slik vi forventer at moderne kvinner skal være.

Vi møter ganske mange karakterer, noen med større roller enn andre. Heldigvis møter vi ikke så mange at man mister oversikten. Og det at karakterene er basert på virkelige historiske mennesker, gir boken det lille ekstra.

-Og jeg er glad for å kunne hjelpe ei kvinne fra ei mektig ætt med å utføre de oppgaver hun er pålagt.

Jeg liker bøker med flyt, en slags melodi om du vil. Det betyr ikke at jeg alltid trenger lange, lyriske setninger fulle av doble meninger som noen ganger er vanskelig å få tak. Ei heller trenger jeg bøker med mengder av vanskelige fremmedord. Men jeg liker flyt. Jeg liker at setningene glir over i hverandre nesten umerkelig. Thoron er ikke slik. Den oppfattes som hakkete og med flere harde stopp. Jeg savner flyten.

Samtidig er dette det eneste jeg har å utsette på boka. Det jeg har erfart er at bøker i denne sjangeren (om vi kan kalle vikingromaner en egen sjanger) ofte er skrevet slik. Er det for å gi et inntrykk av saga? Er det et stilistisk valg for å gi inntrykk av muntlig tradisjon som har, endelig, blitt skrevet ned? For selv om dette ikke er min favoritt skrivestil, så passer den til historien.

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn, og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

Tusen takk, Gunhild Haugnes, for anmeldereksemplar. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

 

Atlas over u-oppdagede øyer

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Atlas over u-oppdagede øyer | edgeofawordSkrevet av Malachy Tallack

Illustrert av Katie Scott

Forlag: Vega (2017)

Originaltittel: The Un-Discovered Islands (Polygon, 2016)

Oversatt av Punktum Forlagstjenester

Kilde: Goodiebag, Vega forlagstreff

Anmeldt av Julie Karoline

Samlet i denne boken finner du et helt arkipel av u-oppdagede øyer. … Hvert av disse stedene har sine egen historier. Ingen av dem er helt like. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre igjen knapt har vært viet oppmerksomhet. Alle sier noe om verdiene som rådet i samtiden, og alle har beriket sinnets geografi. Denne boken er et forsøk på å hylle og minnes disse u-oppdagede øyene, og på den måten fortelle historien om hvordan vi har skapt vårt bilde av verden.

Å sitte og lese et atlas fra begynnelse til slutt er ikke noe jeg har for vane å gjøre. Jeg kikker i dem nå og da når det er noe jeg lurer på. Land, landegrenser, hovedsteder, elver osv. Men dette atlaset er noe annerledes. Det er vel egentlig ganske så unikt. Atlas over u-oppdagede øyer er nettopp det den sier den er: et atlas over øyer som tidligere var å finne på verdenskartet, men som i løpet av århundrene har forsvunnet fra kartet.

Hvorfor de har forsvunnet er ofte et lettere spørsmål enn hvordan de kom på kartet til å begynne med. Boken tar nemlig for seg øyer som aldri har eksistert. Øyer som kommer fra religiøs overbevisning og gamle metaforer.

Øyer som har blitt oppdiktet av kapteiner som søker berømmelse og, kanskje enda viktigere, penger.

Øyer som rett og slett har blitt oppdaget flere ganger, av forskjellige personer, og gitt forskjellige navn.

Øyer som senere viser seg å være innbilning eller til og med is-berg.

Tallack har i boken plukket ut et lite utvalg av slike øyer. Fra de mest kjente, som Atlantis, til øyer vi ikke har hørt så mye om i moderne tider, men som en gang var mye diskutert og søkt etter.

Fra øyer som har skapt mye politisk uro, til øyer mennesker fremdeles velger å tro på.

Det er et beundringsverdig bakgrunnsarbeid Tallack har gjort. Fra å sammenligne gamle verdenskart til å lete opp historiene til de utvalgte øyene. Han legger også frem hypoteser om hvordan øyene kom til live til hvordan de etter hvert forsvant.

Illustrasjonene av Scott er nydelige. Scott er illustratøren bak Animalium og Botanicum. Illustrasjonene hjelper med å sette fantasien i sving og gir boken et fint særpreg.

Atlas over u-oppdagede øyer er en meget interessant lesing. Selv om det kanskje ikke er en bok du leser gjennom på kort tid, er den en bok som passer i de fleste bokhyller. En bok man plukker opp nå og da for å slå ihjel noen kjedsomme minutter, eller for å stille nysgjerrigheten. Eller kanskje for å gi det lille ekstra på den neste quizen du er med på, eller lager. Eller for å vekke fantasien?

Boken kan være en fin julegave for mange. Enten til historieglade personer, bokglade personer eller til personen som har alt.

Et hav av myter og mysterier, fantasier og bedrag.

Outlander – Dragonfly in Amber

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Diana GabaldonDragonfly in Amber | edgeofaword

Forlag: Arrow Books (1994)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. 2 i Outlander serien, og en direkte fortsettelse på første bok: Outlander.

Claire Beauchamp Randall har holdt hemmeligheten om sine eventyr på 1700 tallet i 20 år, men nå er hun tilbake i Skottland med sin voksne datter. Året er 1968 og tiden er inne for å fortelle sin historie til datteren Brianna. Sannheten om de tre årene hun var borte, om steinsirkelen og hvem Briannas egentlig far er.

Dragonfly in Amber fortsetter der Outlander slutter, med unntak av en intro fra 1968 der Claire leter etter informasjon om hva som skjedde med hennes venner fra 1700-tallet etter at hun forlot dem og dro tilbake til sin egen tid. Hun har holdt på minnene uten å kunne fortelle dem til noen, men hun finner et publikum i sin motvillige datter og en tidligere bekjent.

For I had come back, and I dreamed once more, in the cool air of the Highlands. And the voice of my dream still echoed through ears and heart… “You are mine,” it had said. “Mine! And I will not let you go.”

Igjen dras vi inn i en verden av politisk uro, med intriger, manipulasjon og om dødstrusler. Over det hele holder kjærligheten mellom Claire og Jamie stand, selv om hindrene er mange. De setter kursen mot Frankrike og kong Luis sitt hoff for å prøve å hindre det skotske opprøret i 1745. Et opprør Claire vet vil feile. Men kan man endre historien? Og hva blir konsekvensene?

Doom, or save. That I cannot do. For I have no power beyond that of knowledge, no ability to bend others to my will, no way to stop them from doing what they will. There is only me.

Dragofly in Amber er lenger enn forrige bok. Med sin 963 proppfulle sider kan det bli noe voldsomt å lese gjennom og leseren finner seg i å spørre hvor mye kan egentlig skje med de samme personene? For det er mye som skjer, både fysisk og psykisk, med både Claire og Jamie.

Som i forrige bok blir ting gjentatt i det uendelige. Jeg ble ganske lei av å høre det samme igjen og igjen, slik som Jamie sitt utseende. Ja, Claire er forelska, men jeg som leser trenger ikke de samme forklaringene gjentatt utallige ganger. Det forfatteren har gjort som faktisk fungerte var å trekke inn info fra bok 1 når det gjelder personer eller situasjoner som gjør seg gjeldene igjen. Der fungerer repetisjonene, men ellers blir det alt for mange av dem.

Det samme gjelder overforbruket av adjektiver. Det blir for mye. Det er mye jeg kan tenke/fantasere meg frem til på egen hånd og trenger derfor ikke å få inn ting med teskje. Forfatteren kan godt stole mer på leserne sine enn hun gjør.

Det historiske bakteppet er godt utført. Det er tydelig at forfatteren har satt seg godt inn i normer og regler fra 1700 tallet, både i det Skotske klansamfunnet og ved det franske hoff. Og flere av problemene Claire havner i er et resultat av å sette en moderne kvinne inn i en gammelt og til tider fiendtlig kvinnesyn. Jeg liker kræsjen mellom det moderne og det gamle, og med tanke på hvor historisk korrekt boken er, er det hele troverdig.

I found myself thinking that I had always heretofore assumed that the eighteenth-century ladies tendency to swoon was due to tight stays; now I rather thought it might be due to the idiocy of eighteenth-century men.

Engelsken er, til tider, ganske tung. Boken trenger en leser som er stødig i engelsk da vi møter mange vanskelige ord og en skrivestil som passer til en historie satt på 1700-tallet. Noe gaelisk og fransk er også med, men det meste er forståelig.

I Dragonfly in Amber opplever vi det meste: kjærlighet, intriger, spenning, sorg, savn og lengsel. Det mangler ikke på noe, og boken gir leseren en bred og opplevelsesrik lesing.

Denne boken slutter med en større cliff-hanger enn den forrige, og ønsket om å lese videre er større nå enn da jeg ble ferdig med den første. Nå har jeg også sett tv-serien som er basert på bøkene, og sesong to har holdt seg meget tro mot boka, selvfølgelig med noen forandringer og tilpasninger. Bøkene er fremdeles bedre, men tv-serien er verdt en titt.

Outlander

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Outlander | edgeofaword

(tidligere utgitt som Cross Stitch)

Skrevet av Diana Gabaldon

Forlag: Arrow Books (1991)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Oulander er nå en populær og spennende tv-serie, og det var gjennom den jeg fant bokserien med samme navn. Tv-serien er god, men bøkene er, selvfølgelig, bedre.

People disappear all the time… Many of the lost will be found, eventually, dead or alive. Disappearances, after all, have explanations. Usually.

Andre verdenskrig er endelig over og feltsykepleier Claire Beauchamp Randall er på ferie i Skottland med ektemannen, Frank Randall. De har nesten ikke sett hverandre på seks år og benytter ferien til å bli kjent med hverandre igjen. Frank er historiker med en forkjærlighet for sitt eget familietre og bruker dagene til å forske på sine forfedre, mens Claire vandrer rundt i heiene rundt Inverness. Dermed havner hun i en gammel steinsirkel og plutselig er hun ikke lenger i 1945, men i 1743.

Were the stones a door of some kind? And into what did they open? There simply were no words for whatever it was. A crack through time, I supposed, because clearly I had been then, and I was now, and the stones were the only connection.

Midt i datidens overtro, politiske omveltninger, klanfeider og vold finner hun seg jaktet på fra alle kanter. Alt hun ønsker er å komme seg tilbake til steinsirkelen, tilbake til 1945 og til Frank, men hun blir stadig holdt tilbake. Ikke bare fra de som frykter henne, men også av hennes voksende kjærlighet til Jamie Fraser.

I was contented I realized with a shock. Despite the myriad uncertainties of life here … despite the small, constant ache of missing Frank, I was in fact not unhappy. Quite the contrary.

Outlander er ikke en bok for de som liker korte og lette romaner. Med sine 863 sider med liten og tett skrift kan den virke avskrekkende på mange. Og det tar tid å komme seg gjennom den. Engelsken er tung og omstendig, med mange lange og vanskelig setninger. Vi møter også en del gaelisk og fransk, som ikke alltid er oversatt. Engelsken er ofte tilpasset 1700 tallets talemåte, men med en moderne vri slik at leseren skal forstå. Her trengs en leser som er stødig i engelsk. Om boken er oversatt til norsk, vet jeg ikke.

Forfatteren har gjort grundig forarbeid, både når det gjelder skikker og manerer i 1700 tallets Skottland, og klær, tro/overtro, medisin, politikk, personer og steder. Leseren får virkelig et innblikk i hvordan det var å leve på 1700 tallet, og kanskje spesielt som en moderne kvinne og hennes problemer med å tilpasse seg datidens kvinnesyn og verdi.

I did somehow feel that it was his responsibility to protect me, and that he had failed me. Perhaps because he so clearly felt that way.

Det skjer mye i løpet av romanen. Claire og Jamie går fra den ene livsfarlige situasjonen til den andre, og det kan fort føles som litt mye. Samtidig har forfatteren laget et flott persongalleri, med et rikt nett av relasjoner, intriger og skjulte intensjoner. Vi møter mange personer, et par bare en eller to ganger, mens andre er med oss over lange perioder. Det hendte jeg gikk litt i surr, men forfatteren er utrolig flink til å gjenta og forklare hvem vi møter.

Claire er en dyp person med mange karaktertrekk. Hun er langt fra kjedelig. Noen ganger overrasker hun mens hun irriterer leseren andre ganger. Noen ganger ble jeg også oppgitt på hvor mange ganger ting må skje før hun skjønner realiteten. Hun strever veldig med datidens kvinnesyn, noe de fleste av nåtidens kvinner ville gjort, men jeg ble fremdeles overrasket over hvor ofte hun blir overrasket over hvordan ting var. Hvor ofte hun kommer i trøbbel fordi hun sier eller gjør noe som ikke er tidsriktig. Med tanke på datidens heksejakt burde hun passet mer på.

“Do you really believe me, Jamie?” He sighed and smiled ruefully dawn at me. “Aye, I believe ye, Sassenach. But it would ha’ been a good deal easier if you’d only been a witch.”

Forfatterens hang til å gjenta seg selv blir litt mye. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om Jamies hår, eller hans ansiktstrekk. Eller om kroppen hans generelt. Eller om Claire sine tanker og følelser om enkelte ting og personer. Boken kunne ha blitt mye kortere hvis forfatteren hadde stolt mer på leserne sine og stolt på at de husket forklaringer og detaljer. Alt trenger ikke å bli forklart i minste detalj hver gang.

Det er ikke bare repetisjoner det blir mye av her, men også adjektiv. Alt forklares med et eller flere adjektiv. Store, flotte og blomstrende adjektiv. Det blir litt mye av det gode. Spesielt når ting gjentas i det uendelige og da med de samme adjektivene hver gang.

Det er allerede kommet to sesonger i Outlander tv-serien. Sesong en fra bok en, sesong fra bok to, naturligvis. Sesong tre har akkurat startet og kan følges på Viaplay. Jeg har lest de to første bøkene, og nettopp begynt på sesong tre i tv-serien. Bøkene er selvfølgelig best, men gjennom serien blir ting litt mer komprimert og du møter ikke fullt så mange personer. Der Jamie er ganske lik i serien som i bøkene, er Claire litt forskjellig, og jeg liker bok-Claire bedre enn tv-Claire.

Outlander byr på mye: kjærlighet, lyst, lengsel, intriger, spenning, politikk, dueller og mørke intensjoner. Med et bakteppe av historiske fakta. Med andre ord: her finnes noe for de fleste.

I sverdets tid

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jan Ove EkebergI sverdets tid | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2011)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Ekeberg har slått seg opp som en av Norges ledende historiskroman forfattere. I sverdets tid er hans debutroman. For litt siden leste jeg en av hans nyere bøker, Den siste vikingkongen, krigens læregutt. Begge tar for seg historiske personer som er viktige i Norges historie.

I sverdets tid møter vi Sigurd, trellen til Kong Sverres sønn Håkon. Sigurd i seg selv er en fiktiv person, men Håkon, hans eier og våpenbror, var en faktisk person. Far til lille Håkon som Birkebeinerne reddet over fjellet fra Lillehammer til Rena. En historie de aller fleste nordmenn er kjent med.

Sigurd er jevngammel med Håkon og ved bokens start er de to unge gutter som vokser opp i en urolig tid. Det er borgerkrig i Norge mellom Kong Sverres birkebeinere og Kong Magnus og hans innleide baglere. Selv om Sigurd er trell blir han opplært i våpenkunst sammen med Håkon og blir raskt uunnværlig for Håkon. Han viser seg å ha et klokt og taktisk hode, samt en stødig våpenarm. Etter som guttene blir eldre, skaper Sigurd seg et stadig voksende rykte som en god soldat, men fremdeles nekter Sverre å frigi ham. Hvorfor tvinges han til å forbli trell selv når han er den beste soldaten i Sverres hær? Og hvem er foreldrene hans?

Sigurd skjønte det ikke ville falle noen ære på han selv, slik det heller ikke gjorde etter at han hadde satt pil i kong Magnus i Nidaros og reddet Håkon på Elgseter bru. Mange hadde rost han for det, og Håkon hadde takket han tifold det Sigurd selv ønsket, men kongen hadde ikke sagt noe direkte til ham. Hvorfor sa aldri Sverre noe om ham? Kongen som ellers var så raus med mennene sine.

Historien er skrevet som en saga. Den er ikke flytende og blomstrende som en løkkeskriftroman, men stødig og klar, kanskje til og med litt bastant. Det er ingen overforklarte metaforer eller lyriske passasjer, men et rett-fram type språk. Jeg fant skrivestilen noe hakkete, jeg liker best en stil med litt mer flyt, men Ekebergs skrivestil passer til sjangeren han skriver.

Boken krever nok en litt erfaren leser. Den noe hakkete skrivestilen krever en del tilvenning og gjør at mye må leses mellom linjene. Her møter vi også mange navn og personer. Så mange at det er vanskelig å huske hvem som er hvem. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

En ting jeg ikke skjønte var prologen. Den passer ikke inn i noe av det som skjer senere i boken, men siden dette er den første i en serie så kommer det kanskje senere?

I sverdets tid skjer det stort sett noe hele tiden. Her er det spenning fra første side. Og selv om historien spenner seg over mange år er det få stillestående sider. Her oser sidene over av kjærlighet, lojalitet, svik, brorskap og vennskap. Og det at flere av tingene som skjer er faktiske historiske hendelser gjør boken mer spennende. Her lærer vi en del av Norges historie, samtidig som vi blir underholdt av en storslått saga.

-Vil dere være med meg, så skal vi vise disse ynkryggene hvordan birkebeinerne slåss.

I sverdets tid har høstet masser av god kritikk og anmeldelser. Det er en bok det fremdeles snakkes om, og det vil den nok bli i lang tid fremover.

Jeg anbefaler boken for alle historiefans. For de som ønsker å lære mer om hvordan nasjonen Norge vokste frem og kanskje ekstra for de som ønsker å lære mer om birkebeinerne.

I sverdets tid er den første i en serie, etterfulgt av Kongedrapene og Helligdommen.

Kvinnen ved jordas kant

/ Julie Karoline / 6 kommentarer

Skrevet av Gunhild Haugneskvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store  Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Rydde ut

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

–Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.

 

For the Most Beautiful

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Emily Hauserfor the most beautiful | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2016)

Sjanger: Historisk roman/ fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

“Choose,” she says, reaching out towards him.

“Choose to which of us the apple most belongs…”

… And who was Paris, Prince of Troy, to disobey the gods?

 

Og dermed er en av tidenes mest omtalte kriger i gang. Emily Hauser har skrevet en flott roman om kvinnene i den Trojanske krigen. Med utgangspunkt i Illiaden har hun trukket sammen de viktigste hendelsene fra denne godt kjente historien. Å skrive en ny utgave av noe som har blitt fortalt, skrevet og filmatisert utallige ganger er en tøff utfordring, men forfatteren klarer det med glans.

Boken starter når tre gudinner kommer til Paris og tvinger han til å velge hvem av dem som er den peneste. De hevngjerrige taperne plotter ut sin hevn og utfallet blir den Trojanske krigen. Det er allerede bestemt fra begynnelsen av at Troja vil falle, men hvem som dør og overlever er fremdeles ikke avgjort. Dermed fordeler gudene seg på hver sin side av krigen og kampen er i gang.

“Troy is yours,” he (Zeus) announces. “Do as you want with it. Troy…” He gazes down through the clouds at the hundreds of Greek ships already blackening the seas of the Aegean as they sail towards the east “… will fall.”

Blant de dødelige følger vi to unge kvinner, Briseis og Krisayis, fra dagene før krigen og til krigens slutt. Prinsesse Briseis av Pedasus blir tatt til fange av Achilles og blir hans personlige slave. Krisayis, datter av en Trojansk yppersteprest, ender som sexslaven til grekernes store leder, kong Agamemnon. Begge to kjemper mot sine nye skjebner og prøver på hvert sitt vis å hjelpe Trojanerne.

Boken er spekket av grådighet. Av lojalitet, svik og forfengelighet. Både fra gudenes og menneskenes side. Oppe på skyene sitter gudene og følger ivrig med på krigen og hjelper til med råd, sykdom og uvær. På bakken kjemper Trojanerne bittert, uvitende om sin skjebne, mens Achilles leder grekerne til seier. Troja faller ikke lett, og krigen blir lang og hard.

Det er noe underlig ved å lese en historie du allerede vet slutten på. Historien om Troja er godt kjent. Alle karakterene, slagene og utfallet er allerede oppklart. Kan noe nytt egentlig tilføyes denne historien? Svaret er nei. Det var ingen overraskelser. Ingen nye tvister. Alt skjer i den rekkefølgen vi allerede kjenner. De store slagene blir for det meste hoppet over. Det er jo ikke noe vits å gjenta i det uendelige hvem som dreper hvem.

Det som er nytt med denne utgaven er perspektivet. Vi bytter mellom Briseis og Krisayis gjennom hele boka. Vi hopper mellom dem for hvert kapittel. Begge to blir fortalt om i jeg-form, og vi blir godt kjent med dem. Kapitlene er korte, ofte bare to sider lange, og lett oversiktlige med personenes navn som overskrift. Innimellom er det kapitler som omhandler gudene. Stort sett fortalt av Hermes. Disse små avbruddene var artige og ga en slags oversikt over krigen som Briseis og Krisayis ikke kunne gi.

“So there you have it,” Hermes says to the cupids. They are gazing up at him, their little mouths open, entranced. Even the older ones have forgotten their duties and are laying, chins propped on fists, staring at Hermes. “The story of the Trojan war, the real story, told the way it happened by the people it happened to, and me, Hermes, the god who watched it all.”

Leseeksemplaret jeg fikk var ikke korrekturlest, så det var en del skrivefeil. Vi får håpe alt ble rettet opp til utgivelsen. Ellers fløt språket godt. Det er ingen metaforer og lange landskapsforklaringer. Her er det personene og krigen som står i sentrum. Det blir brukt få vanskelige og fremmede ord, men som med de fleste engelske bøker, er setningene til tider lange og proppfulle av komma. Forfatteren har en god og trygg skrivestil, som er lett å lese og få med seg.

Hvis det er noe jeg trekker ned på så er det den konstante byttingen av hovedkarakterer. Jeg er ikke noe fan av slike skrivestiler. Samtidig var kapitlene svært korte, og det var ingen problem å få med seg hvem kapitlene handlet om. Det blir også nevnt en hel haug med navn, noen fra den faktiske historien og noen som forfatteren har funnet opp selv. Hvis du har vansker med å henge med når det blir så mange karakterer, ligger det heldigvis en navneliste bak i boken. Det er også vedlagt et kart og en liste over stedene og byene som blir nevnt.

Andre har kritisert det at Hauser har gjort små endringer fra Illiaden. Siden jeg ikke har lest den, var ikke dette noe jeg la merke til. Forfatteren har også blitt kritisert for å ha gjort gudene litt tåpelige. Noe jeg også la merke til, men ikke hang meg så mye opp i.

I det hele har Emily Hauser virkelig satt seg inn i den Trojanske krigen. Hun skriver om personer, steder og skikker med sikker hånd. Alt forarbeidet hennes skinner gjennom og gir boka en fin tyngde. Bak i boka har hun også lagt til en liste med forslag av bøker for videre lesing.

Så hva er min dom? En helt grei bok. Fin underholdning. Litt treg til å starte med, men jeg tror det kan være fordi jeg allerede visste utfallet av historien. Jeg likte hovedpersonene, de har gode karakterutviklinger og en dybde man ikke helt ser til å begynne med.

For the Most Beautiful har akkurat kommet ut på markedet (januar 2016), og er den første i en frittstående trilogi.

“Is this yours?” It was a golden apple. I took it from him, turning it over to look at the soft golden sheen of its skin. There was an inscription on it in elegant slanting writing, and I held it up to the fading light. For the most beautiful. I looked at it, thinking.

Then I walked over to the arch of the colonnade, reached back and threw it up, up to the sky. It went spinning through the air, glittering in the evening sun. And then it was gone.