Fremdeles meg

Skrevet av Jojo MoyesFremdeles meg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2018)

Originaltittel: Still Me (Jojo’s Mojo Ltd., 2018)

Oversatt av Kjersti Velsand, ved Nye Tillen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Louisa Clark er tilbake, hovedpersonen vi møtte og forelsket oss i i Et helt halvt år og siden i Etter deg. Fremdeles meg er tredje og siste bok om Lou.

Lou Clark har flyttet til New York. Her skal hun jobbe som personlig assistent for en rik sosietetsfrue, mens kjæresten Sam blir igjen i London. De vet at avstandsforhold kan være vanskelig, men er overbevist om at de skal klare det. Så møter Lou amerikanske Josh som minner henne så mye om en mann hun en gang kjente at forholdet til Sam blir satt på en stor prøve. Og når Lou må ofre mye for å holde på arbeidsgiverens hemmeligheter, tvinges hun en gang for alle å finne ut hvem hun egentlig er.

Jeg var fullt og helt til stede, med vibrerende sanser åpnet jeg hele mitt vesen for alt det nye rundt meg

Louisa opplever mye i løpet av året sitt i New York og vokser en del som karakter. Eller mer det at hun godtar seg selv slik hun er. Hun velger endelig å stå opp for seg selv og forsvare sine karaktertrekk overfor de som ønsker å forandre henne.

Noen av karakterene i boka er flate og stereotypiske. Det er få overraskelser når det gjelder personene vi møter. Heldigvis er ikke Lou så flat. Hun har flere lag og elskelige karaktertrekk. Hun er en interessant karakter som kan til tider være irriterende, men som oftest underholdende.

«Du har fremdeles den ´si ja`- innstillingen, ikke sant? Så da må du si ja.» Han så på meg med hundeøyne. «Si ja, Louisa, vær så snill. Bli med.»

Jojo Moyes skriver lett og ledig. Språket er lettlest uten for mange tunge ord. At boken er oversatt, er til tider litt for tydelig.

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

Det var en gang en småbyjente som levde i en liten verden. Hun hadde det riktig bra, det var i alle fall det hun sa til seg selv. Som så mange jenter likte hun å prøve ulike stiler, å være noen hun ikke var. Men slik det skjer med så alt for mange jenter, hakket livet i vei på henne til hun, i stedet for å finne noe som virkelig passet for henne, kamuflerte seg og gjemte vekk det som gjorde henne annerledes. …

Det finnes mange slags utgaver av oss selv vi kan velge å være.

 

Reklamer

Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

 

Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Det jenter er lagd av

Skrevet av Elana K. ArnoldDet jenter er lagd av | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Originaltittel: What girls are made of (Carolrhoda, 2017)

Oversatt av Vibeke Saugestad

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jenter. De skal være sterke og selvstendige. Og pene. Men de skal ikke vise at de vet det. De skal være søte og snille, lagd av bare gode ting. De skal være sexy. og klare for sex. Når kjæresten vil det. Men de skal ikke vise at de elsker ham.

                                                         – Vibeke Saugestad, innsiden av omslaget

Nina er håpløst forelsket i Seth. I forholdet gir hun ham alt: kroppen, hjertet og sjelen. Men så blir det slutt, bare at Seth aldri tar seg bryet med å si noe. Hun bare kjenner det inni seg, hun føler avgrunnen mellom dem og vet at det er hennes feil.

Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. «Jeg kan slutte å elske deg når som helst,» sa hun

Dette er et portrett av livet til en jente i kanskje den mest sårbare perioden av hennes liv. Nina tar oss med på en ferd fra håpløs avhengighet til egenrådig selvstendighet, der hun til slutt oppdager nettopp hva hun er lagd av.

Karakterene er få. Mennene briljerer med sitt fravær, og de vi møter er redusert til biroller. I Det jenter er lagd av er det kvinner som står i fokus. Og skildringene av disse kvinnene er fantastiske. De er ekte, brutalt ærlige og rå.

Jeg er en hanske som blir varm når man tar den på. En slire som former seg etter det som er inni meg. Jeg er en kameleon, en blekksprut, og Seth er min eneste miljøvariabel.

Historien fortelles av Nina i førsteperson. Fortellerstilen er nokså tradisjonell med en mer eller mindre kronologisk flyt med noen tilbakeblikk her og der. Men vi får også små avbrudd i form av Ninas egne historier, og her får vi noen doser av magisk realisme når Nina forteller om kvinner, sex, graviditet eller jomfruhelgener, dyrkelse og misbruk.

En som også tar mye plass i denne historien, både direkte og indirekte, er moren til Nina. Her møter vi en intelligent og frigjort kvinne, men også en bitter og desillusjonert kone og mor. I sin sårbarhet tar hun i stor del sine ekteskapelige problemer ut over Nina. Blant annet sjenker hun Nina full i en alder av fjorten og forteller henne at det er ingenting som heter ubetinget kjærlighet. Neppe et eksempel på den perfekte mor.

«Kjærligheten til en kvinne,» sa moren min, «er alltid avhengig av utseende hennes. Det,» sa hun, idet fingrene mine streifet hennes ved den siste bretten, «og sex.»

Det jenter er lagd av er en rå og usensurert beskrivelse av det å være tenåringsjente. Her spares det ikke på noe, vi leser om menstruasjonsblod, gynekologiske undersøkelser og abort. Og ja, de er beskrevet i detalj.

Nina gir oss et ansikt på en ekte tenåringsjente, med all hennes usikkerhet og tenåringsangst. Dette er hverken Katniss Everdeen eller Elizabeth Bennet. Gjennom Nina ser vi tydelig at jenter ikke kun er laget av sugar and spice and everything nice, men også av usikkerhet, sjalusi, feighet og seksualitet. De stygge følelsene får like mye rom som de gode, og det er her boken briljerer.

Det er deilig å lese en så brutalt ærlig ungdomsbok med så mye fokus på jenta selv. I en verden med Kardashians og fotoretusjering er dette en herlig kontrast. Det jenter er lagd av er en bok som kan få jenter til å senke skuldrene litt, til å ta et dypt innpust og smile av seg selv. En god femmer til Elana K. Arnold.

Takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Thoron

Skrevet av Gunhild HaugnesThoron, jenta fra den grønne øya | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For to år siden leste jeg Kvinnen ved jordas kant, en bok om Frøydis Eiriksdatter som er den første boken i serien Frøyas døtre. Serien skal ta for seg kvinner fra norsk historie og gi dem en stemme. For noen uker siden ble jeg kontaktet av Gunhild Haugnes som lurte på om jeg var interessert i å lese hennes neste bok i serien: Thoron, jenta fra den grønne øya.

Hva var det med det blikket? Hva var det med hans yngste datter?

Håkon Håkonsson, den lille gutten som ble fraktet av Birkebeinerne over fjellet, har blitt voksen og konge over Norge. For å sikre fred må han gifte seg med Margrete, men hva da med hans store kjærlighet Kanga Unge og deres tre små barn? Valget blir tatt ut av hans hender da Kanga Unge dør og hans yngste datter, nyfødte Thoron, flytter til Irland sammen med bestemoren for å bli oppdratt langt fra det norske kongehuset. Først da Thoron er 14 år får hun vite hvem hennes far er, og blir sendt tilbake til Norge. Her må hun kjempe for å få leve slik hun vil og for kjærligheten. Her må hun også utføre sin livsgjerning, et oppdrag av hedensk opprinnelse midt i et kristent Norge, som vil prege henne hele hennes liv.

-Du er prinsesse, datter av kong Håkon, sier han tungt.

-Ja.

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hvert fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Det er ikke sikkert at Thoron faktisk var datteren til kong Håkon. Hun nevnes aldri i Håkon Håkonssons saga. Men hun har levd. Og man kan konkludere med at hun hadde nære bånd til kongen i og med at han ga henne storgården Berg i Elvdal. I Haugnes sin slektsbok står Thoron oppført som datter av Håkon og Kanga Unge, og det er herfra Haugnes har hentet noe av sin inspirasjon til romanen.

Ellers er det svært lite historiske fakta om Thoron, men det lille som er, har gitt grobunn til en flott roman av Haugnes. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er dessverre slik at det er menn som styrer alt her i landet, og noen av dem misbruker sin makt. For at vi kvinner skal vinne fram med noe må vi stå sammen.

Vi følger Thoron gjennom hele hennes liv, og det er stort sett hennes stemme vi følger. Et par ganger blir det brutt opp av Kanga Gamles eller kongens stemme, men heldigvis ikke ofte.

Thoron er en interessant karakter. Hun er ei dame som lett lar seg overmanne av lyster og drømmer, noe som ikke er spesielt rart i og med at en kvinnes liv på den tiden må ha vært uhyrlig kjedelig til tider. Samtidig er det ei dame med tæl, som gjør som hun vil og som kjemper innbitt for å få leve slik hun ønsker. Hun er en sterk kontrast til de andre kvinnene i boka, kanskje litt mer lik slik vi forventer at moderne kvinner skal være.

Vi møter ganske mange karakterer, noen med større roller enn andre. Heldigvis møter vi ikke så mange at man mister oversikten. Og det at karakterene er basert på virkelige historiske mennesker, gir boken det lille ekstra.

-Og jeg er glad for å kunne hjelpe ei kvinne fra ei mektig ætt med å utføre de oppgaver hun er pålagt.

Jeg liker bøker med flyt, en slags melodi om du vil. Det betyr ikke at jeg alltid trenger lange, lyriske setninger fulle av doble meninger som noen ganger er vanskelig å få tak. Ei heller trenger jeg bøker med mengder av vanskelige fremmedord. Men jeg liker flyt. Jeg liker at setningene glir over i hverandre nesten umerkelig. Thoron er ikke slik. Den oppfattes som hakkete og med flere harde stopp. Jeg savner flyten.

Samtidig er dette det eneste jeg har å utsette på boka. Det jeg har erfart er at bøker i denne sjangeren (om vi kan kalle vikingromaner en egen sjanger) ofte er skrevet slik. Er det for å gi et inntrykk av saga? Er det et stilistisk valg for å gi inntrykk av muntlig tradisjon som har, endelig, blitt skrevet ned? For selv om dette ikke er min favoritt skrivestil, så passer den til historien.

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn, og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

Tusen takk, Gunhild Haugnes, for anmeldereksemplar. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

 

En grav for to

Skrevet av Anne HoltEn grav for to | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har ikke lest mange Anne Holt bøker tidligere, men etter at jeg hørte henne snakke om sitt forfatterskap, og sin nye heltinne, på Forfatterne kommer 2018 hos Gyldendal i fjor høst, ble jeg nysgjerrig. Holt er ei artig dame med en kriminelt god fantasi. Og en krim satt til det norske skiløperforbundet måtte jeg lese. Dette treffer tross alt rett i den norske folkesjela.

Du vet, søker du hevn, så grav en grav for to.

Selma Falcks liv er i oppløsning. Hun har mistet jobben, huset, ektemannen og barna. Hun har selv skyld i at det har blitt sånn, men nå ser hun ingen vei ut, ingen vei tilbake. Hun sitter i et vrak av en leilighet, med en katt hun ikke kan fordra, og må innrømme at slaget er tapt. Helt til hun får en mulighet hun ikke kan si nei til. En mulighet til å rette opp noe av takraset hun har forårsaket. Norges fremste skiløper, Hege Chin Morelli, er nemlig dopingtatt. Hege står fast på at hun ikke har dopet seg, og mens dagene raskt nærmer seg OL uttaket, ønsker Heges far at Selma finner ut av dopingskandalen. Selma veves raskt inn i et nettverk av kameraderi, økonomisk rot, skjult fiendskap og lyssky forbindelser.

Alt var i ferd med å rakne. … Et eller annet sted i alt som hadde skjedd den siste knappe uka lå det likevel noe hun ikke riktig fikk tak i, noe plagsomt; en ørliten stein i skoen hun aldri hadde tid til å stanse for å bli kvitt.

Holts nye heltinne er ikke en super fantastisk dame. Dette er ei dame med historie, med feil og mangler, med en personlighet som ikke alltid er like lett å like. Det er noe spesielt å lese bøker med hovedpersoner det tar en stund å like. Karakterer som har personlighetstrekk som gnisser mot sine egne. Det gir en egen liten utfordring i tillegg til det litterære.

Noe var helt feil, og det kom til å bli oppklart.

En grav for to er spennende. Og hvis du klarer å finne ut nøyaktig hva som skjer før du har lest halve boka er du god. Holt har klart å skrive en krim som forvirrer, men ikke på en negativ måte. Ikke på en usammenhengende og dårlig utarbeidet måte, men på den måten vi ønsker å finne i en krim.

Gjennom boka hopper vi mellom flere ulike personer og det er litt mange karakterer å holde styr på. Siden jeg fremdeles ikke er noe fan av bøker som hopper mellom mange karakterer fant jeg det til tider litt irriterende. Det hjelper lite at det er Selma vi følger mest.

Språket er lett og ledig. Det flyter godt og er absolutt ikke tunglest. Det er lite som må tydes mellom linjene, det meste er lett å forstå. Gjør det enkle språket boken dårligere? Overhodet ikke. Noen ganger er det veldig deilig å slappe helt av og bare bli underholdt, uten å måtte tyde og tolke hver setning man møter.

Og jeg ble underholdt. Dette er en ganske så typisk krimbok som er sterkt inspirert av Therese Johaug saken. Mange er kanskje litt lei av den og tenker nok at romanen dermed blir kjedelig. Nei, sier jeg. Hovedspørsmålet i En grav for to er jo tenk om noen faktisk hadde blitt sabotert? Og det virker som Holt virkelig har kost seg med sin versjon av spørsmålet.

Det er nå alt begynner. … Det er nå jeg kan rette opp i alt som har hendt.

Vi spring ikke slik vi sprang

Skrevet av Gjertrud Langva Vi spring ikkje slik vi sprang | edgeofaword

Forlag: Samlaget (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Eg skulle ønske vi var ein skarvfamilie, som følgde kvarandre på rekkje og rad. Vi kunne berre følgje etter skarvforeldra våre, og dei visste at vi var rett bak dei, og vi kunne alltid sjå dei i ryggen, og når ein skarv roper, så kjem dei andre, for dei høyrer at han roper på dei, og da kjem dei.

En søster og en bror våkner en morgen og oppdager at foreldrene deres er sporløst borte. Helt alene i huset i skogen leter de etter foreldrene, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd med dem. Dagene går uten at foreldrene kommer tilbake og barna må lære seg å overleve på egenhånd.

Dei sa ikkje noko før dei gjekk.

En mørk og dyster bok. En bok hvor du må tolke en del og lese mye mellom linjene. Dette er en bok som skaper flere spørsmål enn den svarer. Så hvis du er en leser som trenger svar er kanskje ikke denne for deg.

For det står faktisk ikke så alt for mye. Dette er en kort bok, men få ord. Det er sjelden ordene fyller en hel side i boka. Dette er en bok med mye pusterom. Med plass til å tenke og fundere.

Historien veksler på fortellerformen, mellom de og vi, noe som får en til å fundere om hele historien egentlig er en drøm. En fantasi en rømmer til for å slippe den vanskelige virkeligheten.

Alltid kjem vi til å leite på dei same stadene, men ikkje samstundes og ikkje saman.

Det er også vanskelig å fange opp hvor mye tid som faktisk går. Er det bare noen få årstider? Et år? Flere år? Hvor gamle er egentlig barna? Man tror man vet, men så kommer et ord eller en setning som kaster om kull alt man trodde man visste. Alt man trodde man skjønte.

Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger, at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.

Det står om boken at Langva har skapt et særegent univers med ekko av eventyr og fabler. Og ja, det er en treffende beskrivelse. Det er i hvert fall vanskelig å finne en bedre treffende beskrivelse.

Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.

Boken er så utrolig flott skrevet at selv i det mørkeste og mest forunderlige blir man fenget av ordene og setningene. Og selv om alt man vil er å finne svar, så føler man at svarene har ligget der hele tiden, hvis man bare leste ordene tydelig nok.

En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.

Vi spring i skogen, men vi spring ikkje slik vi sprang før. Då vi sprang, tenkte vi på å springe og berre det. Når vi spring no, tenkjer vi på vårt neste måltid, kor kald vinteren kjem til å bli, og kva som skjer om ein av oss snublar i ein rot eller verre. Vi spring ikkje slik vi sprang, og det kjem vi heller ikkje til å gjere.

 

Året som gikk, 2018

Og plutselig er vi i starten av et nytt år. Alle ting, planer og forventninger vi hadde for fjoråret, men som vi ikke rakk, flyttes nå til et nytt år. Nytt år; nytt håp.

Det samme gjelder jo også for denne bloggen. 2018 har vært et travelt år, og kreativiteten har dessverre lidd av den grunn. Bokanmeldelser har kommet litt i hytt og gevær, og ingen dikt eller andre skriverier har blitt publisert. Målet for det nye året må vel da bli å få tid til litt skriving også, i tillegg til å anmelde flere av bøkene vi leser.

Av boktreff i år fikk vi med oss Vårfestivalen hos Cappelen Damm, Hippie Party hos Cappelen Damm og Gyldendals Forfatterne kommer 2018.

Julie Karoline hadde igjen en utfordring, og året ble brukt på å lese romanene til den viktorianske forfatteren Elizabeth Gaskell. Slik gikk det:

Ikke bra. Jeg ble ferdig med Sylvias Lovers på nyttårsaften, og har da fremdeles en bok igjen. Jeg brukte alt for lang tid på Sylvias Lovers. Den boken fenget meg aldri, men staheten min nektet å gi den opp, og dermed kom jeg meg aldri til den siste på lista: Cranford.

Jeg fikk også med meg to små noveller som jeg ikke hadde planlagt, men snublet over: The Old Nurse’s Story og Curious, if True. 

Jeg fikk lest de fleste, da. Jeg burde kanskje ikke være for skuffet over at jeg mangler én bok? Det har jo skjedd hvert eneste år jeg har hatt denne utfordringen.

Elizabeth Gaskell var en super forfatter i sin tid, og mange av historiene fenger i dag også. Hun hadde mot nok til å skrive om falne kvinner (Ruth), om problemene rundt den industrielle revolusjonen (North and South) og om den desperasjonen som inntar mange under dårlig kår (Mary Barton). Samtidig har hun puttet inn en god dose romantikk.

På Goodreads Reading Challenge 2018 satte vi oss som mål å lese 60 bøker. Dette klarte vi med glans, men med det året vi har hatt i år er listen over uanmeldte bøker lang.

De som er lest, men ikke anmeldt: 

My Best Friend’s Girl av Dorothy Koomson

Skrekkelig jul, skumle skapninger som herjer i julen av Sveinung Lutro

Sapiens, a Brief History of Humankind av Yuval Noah Harari

Veronika vil dø av Paulo Coelho

The Old Nurse’s story av Elizabeth Gaskell

Søsterklokkene av Lars Mytting

The Long Way to a Small Angry Planet av Becky Chambers

Waking Gods av Sylvain Neuvel

Voyager av Diana Gabaldon

Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein

God natt, June av Sarah Jio

Det vederstyggelige av Jonathan Holt

Den verden vi fant av Thrity Umrigar

Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Phillip Sendker

Perlesøsteren av Lucinda Riley

Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

Hex av Thomas Olde Heuvelt

There Are No Grown-Ups: a Midlelife Coming-of-Age Story av Pamela Druckerman

The Copper Promise av Jen Williams

Norse Mythology av Neil Gaiman

The Gospel of Loki av Joanne M. Harris

Revelation Space av Alastair Reynolds

Vaffelhjarte av Maria Parr

Keeperen og havet av Maria Parr

Ta det ord og la det vandre av Nataly Kelly Jost Zetzsche

One for the Money av Janet Evanovich

Two for the Dough av Janet Evanovich

Three to Get Deadly av Janet Evanovich

The Water Cure av Sophie Macintosh

Kvinnen i vinduet av AJ Finn

Defy the Stars av Claudia Gray

Krittmannen av CJ Tudor

Maretorn av Tone Almhjell

Hvite ravner av Christer Mjåset

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Sylvias Lovers av Elizabeth Gaskell

Lasaruseffekten av Tom Egeland

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Til ungdommen av Linn Skåber

Moxie av Jennifer Mathieu

Lucifers evangelium av Tom Egeland

Codex av Tom Egeland

Mumiens mysterium av Tom Egeland

I min fars hus av Ingegerd Henriksen

Artemis av Andy Weir

Ruth av Elisabeth Gaskell

Wives and Daughters av Elizabeth Gaskell

Mary Barton av Elizabeth Gaskell

North and South av Elizabeth Gaskell

One day in December av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Velkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård

Hun ba om det av Louise O’Neill

Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

Anestesi av Henrik Fram

Sekten på Tåkøy av Mariette Lindstein

Håndbok for superhelter, del 1 av Elias Våhlund

Selvmordet av Ben Ormstad

The Mistletoe Murder and Other Stories av P.D. James

Genuine Fraud av E. Lockhart

When Charlie McButton Lost Power av Suzanne Collins

Kryptalportalen av Bobbie Peers

Bøker lest og anmeldt i 2017, men publisert i 2018: 

Pust for meg av Cecilie Enger

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

Zombieutbruddet, det hemmelige byrået for ikke-hendelser, sesong 1 av Robert Næss

Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón

Jan Erik har vært gjesteanmelder hos oss i år også:

Vi mot dere av Fredrik Backman

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

Utmarker av Arne Dahl

I Skumringen Synger Svarttrosten av Linda Olsson

Vi mot dere

Skrevet av Fredrik BackmanVi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn.  Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!