Hjem til mørket

Skrevet av Amy EngelHjem til mørket | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Krim/ thriller

Originaltittel: The Familiar Dark (Dutton Books, 2020)

Oversatt av Egil Halmøy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det påske igjen, og med påsken kommer også krimbøkenes høysesong. Tidligere har vi anmeldt flere krimbøker rundt påsketider (sjekk gjerne ut tagen Påskekrim), men i år blir det kun denne.

Hjem til mørket er ikke en ny bok, den kom ut første gang i 2020 på engelsk, men nytt for i år er den norske oversettelsen av Egil Halmøy. Dette er en psykologisk thriller som føyer seg godt inn i rekken av psykologiske thrillere som Lycke, Jeg lar deg gå og Harpiks.

Det som treffer deg hardest, er aldri det du forventer. Det er alltid noe skjult og snikende, noe som smyger seg mot deg bakfra mens du har oppmerksomheten rettet mot noe annet.

Eve Taggert bor i en liten glemt by i Mossouri sammen med sin 12 år gamle datter Junie. Eve kommer fra feil side av togskinnene, med en beryktet mor og en tøff oppvekst, men hun har valgt å vende ryggen til fortiden for å gi datteren et bedre liv. Alt dette faller i grus da datteren blir funnet drept på lekeplassen. Drapet drar Eve tilbake til en fortid hun trodde hun hadde forlatt, og et liv hun ikke lenger ønsket å leve.

Når sant skulle sies, var det ikke så viktig for meg å leve lenger. Men jeg var den eneste som kunne snakke for Junie. 

Eve klarer ikke å la politiet ta hånd om etterforskingen, hun må ha svar. Med den barndommen og oppveksten hun har hatt, har hun ikke stor tiltro til dem heller, en mistro hun deler med de hun vokste opp sammen med. Eve setter derfor i gang sin egen etterforskning, en etterforskning som trekker henne tilbake til det livet hun forlot og til erkjennelser hun ikke ønsker å få.

Gjennom hennes søken etter hvem som drepte Junie, får vi vite mer og mer om hennes liv og om livene til de som var med på å forme henne. Verden er for mange brutal, kanskje mest for kvinner, og bare ved å bli en del av den brutaliteten klarer man å overleve. Og når Eve til slutt oppdager hvem gjerningspersonen er, klarer hun å legge brutaliteten og mørket bak seg, eller lar hun seg oppsluke av den? Hvor langt er hun villig til å gå for sin kjærlighet for Junie?

Det var et eller annet som gnagde i meg, en liten bit informasjon som gled ut av rekkevidde hver gang hjernen min prøvde å få tak i den.

Språket i boken er flytende og godt, med ord og setninger som treffer følelsene rett på. Man skulle tro at et slikt mørke ville innebære lange setninger med tunge ord, men Engel har klart oppgaven med å skrive lett og ledig samtidig som han holder historien mørk og rå. Oversettelsen er også god, jeg fikk ikke følelsen av at jeg mistet noe ved ikke å lese på originalspråket.

Det er Eves stemme vi følger, hennes tanker og følelser vi blir delaktige i. Kun helt på starten og på slutten av boken får vi innblikk i andres stemmer, men de handler begge om Eve og gir oss en dypere innsikt i hvem Eve er.

Eve tar oss med på en reise inn i de mørke avkrokene av livet, og vi møter mange interessante personer. Dessverre er noen av dem litt stereotypiske, men ikke så ille at det blir slitsomt.

Jeg sa det hun ville høre, for jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at det var for sent. Jeg følte meg allerede hjemme i mørket.

Hjem til mørket er rå og brutal. Den skjærer i deg som en skarp kniv og vrir rundt til følelsene dine blør. Boken bringer med seg et mørke som suger deg inn, og det er kun ved å lese til slutten du har noe håp om å se lyset igjen. Dette er en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest.

Boken er ikke lang, det tar ikke lange tiden å lese den, men for en følelsesmessig berg og dalbane det er. Som leser kastes du rett inn i det, og boken slipper ikke tak før siste side er lest. Kanskje ikke da engang. Anbefales!

 

Det er vi som er her nå

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Sølvmyntene

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Helt ærlig – om hvordan vi henger sammen

 

Skrevet av Kirsten Hotlmoen Resaland og

Helt ærlig | edgeofaword

Astrid Nylander Almaas

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Ungdom, fakta

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jorda er full av mennesker som alle henger sammen på omtrent samme måte. Likevel er det lett å tenke at du er den eneste som tenker som du gjør, eller at ingen andre kan vite hvordan du har det. 

Jeg kom over denne boken via en forelesning psykologspesialist Kirsten Holtmoen Resaland holdt. Hun nevnte da at hun hadde skrevet en bok, sammen med lege Astrid Nylander Almaas, om hvordan mennesker hanger sammen. Boken er adressert til ungdom med fokus på kropp, følelser, sosialt liv og mange andre ting ungdom går og lurer på. Jeg endte med å bestille boken før forelesningen var ferdig.

Det er veldig mye mer som er normalt og vanlig enn man skulle tro – det snakkes bare ikke høyt om. I denne boken vil vi vise deg hvor mye rart som følger med å være menneske, og forklare så ærlig som mulig om hvordan ting henger sammen.

Tematikken i boken er tung, men forfatterne har ikke vikt unna og har skrevet godt om alt fra seksualitet til psykisk helse. Det er tydelig at forfatterne snakker mye med ungdom, for hele boken er skrevet på et lett ungdommelig måte med slang som bør treffe de fleste i målgruppen.

Ungdommer har lest og kommet med tilbakemeldinger underveis i forfatternes arbeid med boken. Dermed kan man trygt si at boken inneholder tema som er viktig for dem, og blir et oppslagsverk hvor ungdommen kan finne svar på det meste. Boken inneholder også en del forslag og tips til hva man kan gjøre i konkrete situasjoner, og bakerst ligger en liste over steder man kan få hjelp i ulike situasjoner.

Alle de ti kapitlene i boken handler om nye tema, og de er ganske lange. Hele boken er på over 300 sider. Den er stor og tung, ikke noe man bærer med seg på t-banen for å lese med andre ord. Dette er heller ikke en bok man trenger å lese gjennom på en gang, men kan leses hulter i bulter, hvor man tar for seg de kapitlene man trenger å lese der og da.

Det er ikke alltid lett å være menneske.

Boken er ment for å normalisere alt kroppen gjør og alt man går og tenker på i tenårene, noe forfatterne nevner mange ganger. Kanskje litt mange ganger? Det hendte skrivestilen ble litt masete, men kanskje det bør være sånn? Kanskje man må gjenta hvor normalt alt er til det kjedsommelige for at det virkelig skal synke inn?

Vi voksne vet alle hvor tøffe tenårene kan være, og det er veldig deilig å sitte på den andre siden, men vi må ikke glemme å hjelpe og støtte de som er i tenårene nå. Boken kan like mye være et hjelpemiddel til de voksne som ønsker å støtte sine ungdommer.

Boken er et ungdomsleksikon, med alt de trenger å vite for å navigere seg gjennom ungdomsårene, og burde nesten bli et must i bokhyllene på ungdomsrommene. Dette er en super gave, selv til ungdommer som normalt ikke leser så mye, eller er spesielt opptatt av bøker.

Dette er akkurat en type bok jeg skulle ønske jeg hadde hatt i ungdomstiden, og jeg anbefaler den sterkt til både ungdom og voksne. Denne er fin å ha i bokhylla! Og ja, den kommer helt sikkert til å bli brukt.

Lykke til med alt ungdomstiden din innebærer av morsomme, utfordrende, fine og vanskelige ting. Vi heier på deg!

Napalm Death rolig i bakgrunnen

Skrevet av Einar IlnerNapalm Death rolig i bakgrunnen | edgeofaword

Forlag: Tears Back In Press (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I våres ble vi kontaktet av Einar Ilner som lurte på om vi kunne tenke oss å lese og anmelde hans roman Napalm Death rolig i bakgrunnen. Selv om jeg satt midt i eksamensskriving, svarte jeg ja. Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, og også anmeldt den, men jeg er veldig glad for at jeg svarte ja på Ilners henvendelse, for jeg endte med å like boken mer enn hva jeg forventet.

Tittelen på boken satt meg ut i starten. Jeg syntes tittelen var, hvis jeg skal være ærlig, ganske dårlig, og jeg lurte fælt på hva dette var for noe. Nå bør det kanskje nevnes at jeg ikke er spesielt bevandret i musikkens verden, så jeg tok ikke henvisningen, men nå som jeg har lest boka, skjønner jeg den. Tittelen gir mening og blir faktisk ganske bra satt inn i riktig kontekst. Den passer også supert til bokens handling og humoristiske preg. Det bare beviser at man aldri skal dømme en bok på tittelen alene.

Det blir ikke som du tror. Det blir aldri som du tror.

En vennegjeng av helt ordinære menn i 40-årene inngår en pakt om å ta hevn på dem som har voldt dem urett. Hver og en i vennegjengen skriver en liste over mennesker de ønsker å hevne seg på av ulike grunner, både store og små, og ledet av Siver (bokens jeg-person), begir de seg ut på det ene hevntoktet etter den andre, med blandede resultater.

Plutselig befant jeg meg omringet av en gjeng idioter.

Boken er delt inn i kapitler ut fra hvilket hevntokt de er på, men det er alltid Siver sin stemme vi hører og hans tolkninger av hendelsene vi følger. Sivers virkelighetsoppfatning er ikke alltid helt til å stole på. Å ha en slik hovedkarakter gir en litt forvirrende leseopplevelse, men samtidig er det med på å bygge opp Sivers personlighet. Han er en mann med traumer og en mengde uuttalte følelser og tanker, som sliter med et indre mørke og depresjon. Hevntoktene blir på mange måter hans måte å bearbeide depresjonen og mørket på, og en vei ut av den. Hans karakterutvikling er kanskje ikke enorm, men den er der.

De andre karakterene vi blir kjent med, er alle forskjellige, med forskjellige liv og reaksjonsmønstre. Og selv om vi blir kjent med dem gjennom Siver, merker vi en utvikling hos flere av dem også. Ilner har klart å samle et knippe med varierte karakterer, han har unngått klisjeene og gitt oss et realistisk og troverdig galleri av personligheter.

«Gjeng? Vi er ikke noen gjeng,» sier jeg. «Vi er en prosjektdrevet nettverkskonstellasjon.»

Språket i boken kan være litt tungt til tider. Det var ikke alle metaforene og tankerekkene jeg klarte å henge med i, men hovedbudskapet og den røde tråden er relativt grei å følge. Noe tolkning mellom linjene må til, siden Sivers beretninger ikke alltid samsvarer med hva de andre karakterene sier og gjør.

Selv om språket kan være noe tungt, slipper vi overforklaringer og lange utbroderinger. Språket er veldig direkte, og til å være en debutroman, er boken velskrevet og tett.  

En mørk humor ligger over hele historien. Noen av tingene vennegjengen (nei, beklager: nettverkskonstellasjonen) gjør, er ganske så absurde. Men hvordan skal en gjeng menn, som ikke har et eneste vondt ben i kroppen, ta hevn over andre? Humoren er nok ganske typisk nordisk: mørk og sarkastisk, og selv om jeg humret godt opptil flere ganger, vil den nok kanskje ikke treffe alle.

Fordi vi kan, fordi vi har valgt å presse oss fullstendig ut av boksen i kampen for rettferdighet. Vi, gripere av uante muligheter i menneskelivet!

Boken overrasker med en dybde man ikke ser med det første, og avdekker relevante og viktige samfunnstemaer. Dybden dukker opp litt etter litt, etter som Siver avslører mer og mer. Det var akkurat som om Siver trengte å bli kjent med meg, stole på meg, før han klarte å fortelle mer om seg selv og sine. For en super måte å bygge opp en bok på!

Dette var en bok som overrasket. En bok jeg endte med å like mer enn hva jeg forventet, og som jeg liker bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. Anbefales til dere som ønsker å lese noe litt annerledes og uortodoks, og som tåler en god dose absurditet.

Boken er dessverre ikke å få tak i overalt, men gi meg et lite pip hvis boken ønskes lest, så skal jeg sende deg i riktig retning.

Tusen takk til Einar Ilner for anmeldereksemplar.

Der skogen møter stjernene

Skrevet av Glendy VanderahDer skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.

Lyst mørke

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

Driva

Skrevet av Gunhild HaugnesDriva | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Driva er bok nummer tre i serien om Frøyas døtre. Tidligere har jeg lest og anmeldt Kvinnen ved jordas kant og Thoron – jenta fra den grønne øya, som er bok én og to i serien. Da jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i å lese og anmelde den nyeste boka, var svaret selvfølgelig ja.

Frøyas døtre tar for seg kvinner opp gjennom historien. Noen virkelige, andre fiktive, men alle satt i virkelige historiske settinger. Kvinnene har til felles at de får oppgaver fra gudinnen Frøya som de må løse i løpet av livet. Til sammen skal disse oppgavene, eller tingene og informasjonen de samler, hjelpe en fremtidig datter av Frøya med et stort oppdrag.

Der blir hun liggende og stirre opp mot himmelen. Fugler som flyr, disen som langsomt letter. Hun elsker disse rolige morgenstundene, før naturen våkner til liv og de tunge pliktene kaller på henne. Vente på og smile mot den stigende morgensola som omhyller landskapet i gylne toner. Aldri i hennes fjortenårige liv har det vært så vakkert på setra som nå.

Likevel er det noe som ikke stemmer.

Driva er kun 14 år da svartedauden ankommer Norge. Hun har tilbrakt sommeren på en seter og får ikke med seg pandemiens verste herjinger, men haster fort ned til familiegården når hun får beskjed om hva som har skjedd og at hennes mor nå ligger for døden. Her får hun for første gang vite om sin livsoppgave og hun settes på en livslang reise, som fører henne på kryss og tvers av landet. På veien treffer Driva på mange forskjellige utfordringer og hendelser som preger hennes liv og avgjørelser, med livsoppgaven sin som en konstant ledestjerne.

– Det har vært mange kriger her i landet, men ingen av dem har vært så drepende som denne pesten …

Årene etter svartedauden var fylt med uro og vanskeligheter. De skandinaviske landene går fra å være rike og mektige til fattige og mennesketomme. Det er anslått at det i Norge kun var rundt 200 000 mennesker igjen etter pandemien, mot 500 000 før (hentet fra Wikipedia). Lite folk på gårdene betyr lite produksjon som igjen betyr lite inntekt til kongen og politisk uro. Driva havner midt i alt dette. Driva er en fiktiv person, men mange av personene hun møter er faktiske personer som levde i tidsperioden bokens handling er satt til.

Jeg liker Haugnes evne til å blande fiksjon med virkelighet. Som leser er det lett å få med seg hva som er historisk riktig og hva som er fiksjon, men med forfatterens skrivestil er blandingen av fakta og fiksjon smeltet sømløst sammen. Bakerst i boken er det også en liste som avklarer hvilke karakterer som er fiktive eller virkelige.

Frøya har staket ut livsveien hennes, ikke gitt henne noe valg.

Som i de to foregående bøkene leser føres leseren enkelt gjennom fortellingen. Haugnes har en enkel skrivestil og vi får gode beskrivelser av steder, personer og følelser. Jeg har i tidligere anmeldelser skrevet at Haugnes skriver noe haltende, men det er det en slutt på her. Teksten flyter fint og setningene henger mer sammen.

Dessverre hopper vi mellom karakterer. Jeg skulle så gjerne ønske at Haugnes kun holdt seg til Driva. Likevel forstår jeg hvorfor dronning Margrete får såpass med plass (Margrete var i praksis dronning over Norge, Sverige og Danmark fra 1389 til 1412).

Vi hopper også en del i tid, ettersom vi følger Driva gjennom livet. For å hjelpe oss å holde tritt starter hvert kapittel med et årstall.

Selv om boken er satt i et virkelig historisk tidsrom møter vi magi her. Med tanke på tidsperioden og datidens kunnskapsnivå, er det kanskje ikke så rart at mye blir tilskrevet magien, men boken tar det et steg videre. Her møter vi tidsreiser og Midgardsormen. Vi møter jotner og guder. Vi møter synske og trolldom.

– Noe feilet, det skal jeg rett opp. Det skal bli som det er skrevet …

Boken om Driva føyer seg flott inn i Frøyas døtre etter Frøydis og Thoron. Bøkene kan leses hver for seg, de står fint alene også, men å lese de i rekkefølge gir historiene en bred rød tråd man ellers kan gå glipp av.

Driva er en lettlest, fengende og skarpsindig bok. Den griper fatt i deg og tar deg med på et eventyr satt sammen av fakta og fiksjon.

Selv om jeg likte de to forgående bøkene noe bedre enn denne, anbefaler jeg Driva til deg som leter etter noe lettlest og innholdsrikt.

Tusen takk til Gunhild Haugnes og Vikinga Media for anmeldereksemplar.

The Murderbot Diaries

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword Murderbot Diaries | edgeofaword

Året som gikk 2020

Så er året vi aller helst vil glemme forbi. Et år med stengte land og isolasjon. Og ikke var det nok med en pandemi, men det virker som vanskelighetene og sorgene lå som perler på en snor gjennom hele året. Dette året vi aller helst vil glemme, men som vi nok aldri kommer til å gjøre.

Samtidig har det faktisk skjedd gode ting også. For oss: en baby, en ny jobb, ny leilighet og etterutdanning. Noen gleder har det vært innimellom. Noen små gullkorn mellom alle de sorte perlene. Det er viktig å ikke glemme det.

Bloggåret vårt er derimot ikke det beste. Her har det ikke skjedd noe siden juli. Ikke det at det skjedde så mye før da heller. Sammen med pandemien kom lesetørken. Rart, når man bare sitter hjemme skulle man tro at man fikk mer lyst til å lese. Tiden var jo der, men lysten forsvant. Og ikke bare leselysten, men også lysten til å skrive anmeldelser. For oss begge, faktisk.

Det merkeligste var at selv om leselysten forsvant, ble ikke trangen til å kjøpe bøker borte. Herlighet så mange bøker vi har kjøpt. Bøker-som-skal-leses bunkene våre har blitt skyhøye. Alt vi kan håpe på at vi klarer å snu trenden dette året. Kjøpe mindre – lese mer.

Ha, hvem er det jeg lurer? Går det an å bare gå forbi en bokhandel? Går det an å komme seg ut av en bokhandel uten bøker? Hvis du klarer det, ønsker vi svært gjerne å vite hvordan du får det til.

Så, beklager kjære lesere og følgere. Beklager stillheten. Nå skal vi skjerpe oss. Vi skal ta oss selv i nakken og gjøre det bedre. Vi skal lese noe annet enn kun tørre pensumbøker. Vi skal ta oss noen lesepauser mellom bleieskift og melkeflasker. Vi skal ta knekken på lesebunkene våre.

I 2020 ble det ingen boktreff. Ingen happenings på oss. Julie Karoline hadde også valgt seg en forfatter til utfordringen vår, men kom seg aldri i gang med den. Vel, bøkene ligger klare, så utfordringen blir for 2021 i stedet.

Det ble heller ingen dikt eller skriverier i år, og kun fire bokanmeldelser (hvorav to var for bøker lest i 2019). Skal ikke bli så vanskelig å gjøre det bedre i år, hva?

Vi rakk allikevel noen bøker før tørken satte inn:

Bøker som er lest, men ikke anmeldt:

Skyward av Brandon Sanderson

Starsight av Brandon Sanderson

Bak lukkede dører av P.A. Paris

Eleanor Oliphant har det helt fint av Gail Honeyman

Paktens voktere av Tom Egeland

Brief Answers to the Big Questions av Stephen Hawkins

Verden uten deg av Jill Santopolo

Fuglehjerne av Johanna Sinisalo

Ancestral Night av Elizabeth Bear

Blood Honor av Russel Blake

Purgatory Road av Russel Blake

The Language of Dying av Sarah Pinborough

Beauty av Sarah Pinborough

Parental Guidance av Avery Flynn

Awk-weird av Avery Flynn

Middlemarch av George Eliot

Det vokser et tre i Brooklyn av Betty Smith

Det blå rommet av Susan Henderson

The Brink of Darkness av Jeff Giles

Huset på standen av Liane Moriarty

Uten et eneste ord av Rosie Walsh

Only Human av Sylvain Neuvel

The Life of Death av Lucy Booth

Nora eller brinn Oslo brinn av Johanna Frid

Jenta som ble igjen av Jojo Moyes

Mythos, the Greek Myths Retold av Stephen Fry

Everything, everything av Nicola Yoon

Ikke bare til jul av Natalie Cox

Julosaurusen av Tom Fletcher

Slutten av Mats Strandberg

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Ikke slipp av Trygve Skaug

Hviskeleken av Chandler Baker

Bøker lest og anmeldt i 2019, men publisert i 2020:

Ut av det blå av Kristin Valla

Mysteriet med Yusuf av Hanne Kristin Krogh

Det er trist å se på listen av leste bøker og se hvor mange av de vi hadde planlagt å anmelde… Jaja, sånn ble det.

Året 2020 er året vi setter et stort svart kryss over og legger bak oss.

Må det nye året bli… vel… bedre.