En del av meg

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

The Lilies of the Field

Skrevet av William E. BarrettThe Lilies of the Field | edgeofaword

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

The Lilies of the Field | edgeofaword

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”

Alltid redd

Skrevet av Anne Lise StrandAlltid redd | edgeofaword

Forlag: Z-forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære pappa. Du har trampet på meg og knust mitt hjerte, men jeg elsker deg likevel.

Alltid redd er en grusom bok. Ikke på grunn av skrivestilen, men tematikken, da den handler om de sidene ved samfunnet vi ikke ønsker å tenke på. De tingene vi vet skjer i alt for mange hjem, med alt for mange barn, men som vi presser vekk fra tankene våre. Det er så utrolig mye lettere å snu ryggen til. Så mye lettere å overse blåmerkene, de mørke og tomme blikkene, de knekte sjelene. Så mye enklere å tro at alt ordner seg av seg selv.

Det finnes en styrke i oss alle, men for mange blir denne styrken satt på harde prøvelser og slitt ned, gang på gang. Hva om vi bare tok oss litt tid til å se? Til å hjelpe? Til å ikke snu oss bort når vi hører disse stille ropene om hjelp?

Smerten i hjertet er verre enn i kroppen.

Alltid redd trekker oss inn i helvete. Den får oss til å åpne øynene. Får oss til å gremmes over vår selvvalgte blindhet. For selv om man overlever helvete, betyr ikke det at alt glemmes og livet fortsetter med røde roser og lyseblå himmel. Nei, helvetet fortsetter, i form av minnene og mentale åpne sår. I form av en knust sjel som ikke klarer å finne trygg grunn å stå på. Ingen hørte den stakkars sjelen når den var barn, så hva vil skje om noen finner ut av det nå som den er voksen? Det var jo bare ens engen feil, var det ikke?

Pustende og pesende river han henne i stykker på alle mulige måter.

Alltid redd er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men den trenger ikke å være perfekt. Den treffer blink med sin forsiktighet. Sin sårbare enkelthet. De få sidene er fylt med mye råskap, men samtidig så mye håp og kjærlighet at øynene ikke var tørre et sekund. Hva gjør vel noen få overbrukte metaforer og slitte formuleringer når budskapet er så mye viktigere enn alt annet?

For Hedda elsker sin far. Selv etter alt som har skjedd. Hun skylder ikke på noen andre enn seg selv for alt hun har vært gjennom. Alene prøver hun å sette sammen sjelen igjen. Alene jobber hun for å hindre at noen skal finne ut hva hennes elskede far utsatte henne for som barn.

Det er så utrolig slitsomt med denne sort-hvitt tenkingen. Udugelig eller perfekt, kjempestygg eller superpen, lyst eller mørkt. Aldri noe midt imellom. Hun får aldri fred. Det ene slår i hjel det andre.

Hedda kan være hvem som helst. Hun kan være meg, deg eller naboen. Hun kan være gutten du ser i møkkete klær på butikken. Eller jenta med uvasket og flokete hår i klasserommet. Og alt de gjør, hver dag, hvert sekund, er å rope om hjelp. Roper så høyt de kan uten å lage en lyd.

Alltid redd er en av disse stemmene. Det er synd at boken ikke har skapt noen bølger i samfunnet. Samtidig finnes det mange bøker med samme tema, så mange at de drukner litt i hverandre. Men når det finnes så mange, hvorfor fortsetter samfunnet å lukke øyne og sinn?

Smaken av følelser

Skrevet av Aimee BenderSmaken av følelse | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Particular Sadness of Lemon Cake (2010)

Oversatt av Ellen Karine Berg

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Washington Post skrev «Merkelig vakkert» om Smaken av følelser da den kom ut, noe som kanskje er den mest treffende beskrivelsen av romanen. Det er flere år siden jeg kjøpte boken, men det er først nå jeg har fått lest den, og det var en leseopplevelse av de sjeldne.

Rose vokser opp i L.A sammen med en meget intelligent storebror, en fraværende far og en mor som forguder eldste sønnen. På niårsdagen sin oppdager Rose at hun kan smake menneskers følelser gjennom maten de lager. Følelsene hun fornemmer er alt for store for den unge kroppen, og snart starter et anstrengt forhold til mat. Et vanskelig forhold som skal følge henne hele livet. Følelsene og hemmelighetene hun avdekker er like mye til forbannelse som til glede. Hun har ingen som forstår problemet hennes, og ingen hun kan dele hemmelighetene sine med.

Vi starter historien på Roses niårsdag, da moren har bakt hennes favorittkake. Rose skjønner ikke til å begynne med hva som skjer med henne, hvorfor smaker maten så rart? Etter hvert som dagene går prøver hun å fortelle andre om egenskapen sin. Mange blir bekymret, ikke fordi de tror henne, men fordi de mener hun har en spiseforstyrrelse. I stedet for å overbevise dem skjuler Rose egenskapen sin.

Jeg kjente fortsatt snevet av sjokolade, som foldet seg ut, åpnet seg, men det var som om munnen min også ble fylt av smaken av ubetydelighet, en følelse av å skrumpe inn, av bekymring, smaken av en distanse jeg på en eller annen måte visste var forbundet med moren min…

Vi følger henne mens hun vokser, går ut av High School, får seg jobb, hele tiden med sin forbannelse. Det er ikke før hun er godt inn i 20 årene at hun begynner å endre tankesett. Kan hun bruke forbannelsen sin til noe?

Boken er ikke lang, allikevel følger vi Rose over flere år. Utviklingen hennes er konstant, først kanskje i en negativ retning, før hun på slutten finner styrken sin og dermed også selvtilliten.

Jeg er matsynsk…

Historien er ganske sær, men bak det spesielle og sære ligger det tunge tema. Hele romanen kan tolkes som en metafor for hvordan å takle følelser som er for store for seg selv. Rose og hennes familie er nok alle veldig sensitive, og gjennom den sære historien setter Bender fokus på mange problemstillinger ved menneskers følelser og det å finne sin plass i samfunnet med de manglene vi har.

Det var alt for skremmende å spise et helt måltid jeg hadde laget selv.

Det er vanskelig å forklare historien bedre da jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Det var noe ved slutten jeg ikke helt forstod og den blir særere jo lenger ut man leser. Samtidig var den vakker, tankevekkende og fin på sin sære måte.

Språket er pent. Ikke av det vakreste jeg har lest, men treffende på sin måte. Det jeg ikke likte var mangelen på anførselstegn. Sikkert et bevist stilistisk valg fra forfatterens side, men det var vanskelig å få med seg hva karakterene sier. Jeg liker nok en litt mer tydelig og ryddig stil. Noen setninger var også litt kronglete, men om det er selve forfatterstilen eller oversettelsen vet jeg ikke.

Smaken av følelser er en bok som overrasker. Den er sær, rørende, spesiell og klok. Med andre ord: merkelig vakker.

Hålke

Skrevet av Helene UriHålke | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sommeren 2016 leste jeg min første Helen Uri roman, nemlig Rydde ut (2013). Det var en bok som overrasket meg veldig og jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle lese mer fra hennes forfatterskap. Høsten 2016 kom hennes nyeste roman: Hålke.

I Hålke møter vi et eldre ektepar, Ebba og Karl. De har vært gift i mange år, har voksne barn og flere barnebarn. Nå er de begge pensjonister og bor i en leilighet i Oslo. En vinterdag legger isen seg speilblank på veiene utenfor blokka og paret tør ikke å gå ut. Karl og Ebba stenger seg inne med bare hverandre som selskap mens de venter på at det skal bli strødd. Skapene blir langsomt tomme for mat, mens et langt ekteskap blir gjennomgått og evaluert. Svik, brutalitet, kjærlighet og uvisshet. Alt finner veien frem i den innestengte tilværelsen.

De merker det med en gang de kommer ut. Dette går ikke. Det er frysende kaldt, men problemet ligger ikke der; de er godt nok kledd. Problemet ligger på bakken foran dem.

Romanen har et meget enkelt plott. To mennesker blir innestengt, ufrivillig og uforberedt, allikevel inneholder boken så utrolig mye. Her møter vi side opp og side ned med følelser. Gamle og nye følelser som bobler opp og brer om seg. Det skulle bare mangle at et ektepar sitter med mye innestengt frustrasjon etter så mange år som gifte. Gammel svelget stolthet, oversette hendelser, men også mye godt som man kanskje ikke har vært gode nok på å uttrykke. Det er en fantastisk utforsking av menneskets indre Uri har begitt seg ut på.

Et ekteskap er som et komplisert brettspill, der ektefellene bytter på å ligge i tet. Et spill de er dømt til å spille.

Gjennom hele romanen følger vi Ebba. Hun er veldig god på å sette ord på sine egne følelser og på å sette seg selv i offerrollen. Vi utvikler raskt en sympati for henne, men etter hvert oppdager vi at hennes synsvinkel er veldig endimensjonal og kanskje ikke alltid til å stole på. Det er en fryd å lese om en så godt utarbeidet karakter, selv om det til tider er vanskelig å like henne.

Karl har også flere dype lag og er kanskje ikke helt slik han fremstår gjennom Ebbas skildringer. Jeg fant det interessant at Karl, med alle sine lag og sider, kommer så klart frem gjennom Ebbas meget ensartede forklaringer.

Og kanskje tar hun feil; kanskje er han ikke det minste hoverende, kanskje er han like inn til margen lei av dette, like lei som henne, kanskje lengter han bare etter ro.

Hverken Ebba eller Karl har noen karakterutvikling. I stedet finner vi en slags langsom utviklende resignasjon. Det var en ny opplevelse for meg, og ga romanen en originalitet jeg ikke har sett på lenge.

Jeg liker skrivestilen til Uri. Hun har en måte å få frem følelser og tanker uten å bruke alt for mange og lange forklaringer. Hun stoler på leseren sin. Hun stoler på at vi skjønner hva hun vil få frem uten å fore oss med teskje. Alt som er overflødig eller unødvendig er skåret vekk og vi sitter igjen med et språk som er friskt og elegant. Et språk som flyter lett.

Det er vanskelig for meg å si hva jeg syns om boken. For selv om plottet er originalt er historien i seg selv irriterende. Ebba er irriterende. En ting jeg sjelden liker er usympatiske hovedpersoner. Samtidig har romanen veldig mange positive sider ved seg. Dette er en roman som fikk meg til å føle og til å tenke.

Og kanskje noe av det beste man kan finne er en bok man både misliker og liker? Og ikke fordi den mangler noe, eller fordi den er kjedelig/merkelig/tåpelig, men rett og slett fordi den har en slik type dybde at man finner så mye mer enn det som står skrevet svart på hvitt og derfor rører/skurrer ved leserens egne overbevisninger og personlighet.

Uri har levert en meget solid og god bok.

What not to do if you turn Invisible

Skrevet av Ross WelfordWhat not to do when you become Invisible | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2017)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I fjor hadde jeg den fornøyelsen å lese Time Travelling with a Hamster av Ross Welford. Det var en bok jeg likte godt, så da jeg kom over enda en bok av samme forfatter tok det ikke lang tid før jeg kastet meg over den.

12 år gamle Ethel ville bare finne en kur mot kviser, hun ville ikke bli
usynlig. Den første gangen er skremmende, men hun finner raskt grunner til å bli usynlig flere ganger. Hun ender opp i den ene merkelige situasjonen etter den andre og ender til slutt med å avdekke den største hemmeligheten av dem alle: hvem er hun egentlig?

You see, at first, I don’t notice that I have become completely invisible. And then I do…

I tell myself, Ok, so you must be dreaming. And – wow!- this is a vivid one! It really feels real. You know how some dreams are obviously dreams, even as you’re dreaming them? Not this one! This one is as real a dream I have ever had, and I start to think it’s quite good fun. Nonetheless, I run through the Am I dreaming? Cheklist, blinking, pinching myself, telling myeself, Wake up, Ethel, it’s just a dream. Except, when it’s done, I’m still here.

Ethel er en fantastisk karakter. Hun er som 12 åringer flest, med det unntaket at hun bor hos sin mormor da foreldrene er døde. Hun er usikker og keitete, på tampen av tenårene. Hun er ikke høyt på den sosiale rangstigen på skolen og har få venner. De forferdelige kvisene hennes hjelper ikke saken hennes og hun er desperat etter å bli kvitt dem. Hun prøver alt hun kommer over, også en meget diskutabel kinesisk kur. Å bli usynlig er ikke planen.

Usynligheten viser seg å ikke være så morsom som hun først innbiller seg, men hun bruker den for alt den er verdt. Og i løpet av dagene vi følger henne oppdager hun mye om seg selv og sin familie. Karakterutviklingen hennes er enorm.

Sometimes I think the lies we tell ourselves are the biggest lies of all.

Dette er en flott bok om det å finne seg selv. I det å bli trygg på den personen man er. Ethel må finne en styrke i seg selv hun ikke har vært klar over før, og selv om hennes metode er noe uortodoks, er hun et flott forbilde for dagens unge.

Skrivestilen er den samme som i Welfords første roman. Boken er skrevet i jeg-form, og det er Ethel som forteller sin historie til oss. Ethel har en fantastisk humor, spekket med selvironi og jeg lo høyt flere ganger. Språket er lett og ledig som trekker leseren inn i Ethels monolog.

Boken er også veldig spennende. Det meste av spenningen ligger i det pinlige spekteret da Ethel må gå rundt naken for å være usynlig og leseren bare venter på at hun skal bli synlig igjen i de mest bisarre tilfellene. Dette er jo en skrekk som sitter i de fleste av oss. For hvem har ikke hatt den drømmen?

Who do you turn to for help when you become invisible?

Dette er en god bok for barn og unge. Den røde tråden er enkel å følge. Her er det ikke mange bihistorier, og ikke er det for mange karakterer å holde styr på heller. Situasjonene som Ethel må gjennom er lett gjenkjennelige for de fleste av oss. For usynligheten til tross er dette en ganske så troverdig historie.

Jeg vet ikke om boken er å finne på norsk, men for unge som ønsker å prøve seg på en engelsk bok kan jeg anbefale denne da engelsken er ganske lett og det er få vanskelige ord.

What not to do when you become Invisible er en artig og spennende bok jeg anbefaler.

Nothing, and no one, it is turning out, is what they first appear.

The Hunger Games Trilogy

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.

The Edge of Everything

Skrevet av Jeff GilesThe Edge of Everything | edgeofaword

Forlag: Bloomsbury (2017)

Sjanger: YA/ ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

“Gripping. Utterly original. Beautifully written. At turns poignant and funny, the story of Zoe and her fight to save her family and the strange young man known only as “X” will stay with you long after you finish this extraordinary book.” – Peter Jackson.

Det har vært et tøft år for 17 år gamle Zoe, faren er nylig gravlagt etter en klatreulykke og naboparet er sporløst forsvunnet. Så, under en kraftig snøstorm i fjellene i Montana, blir hun og lillebroren angrepet. Heldigvis blir de reddet av en mystisk ung mann de døper X. Sakte, men sikkert åpner X seg for Zoe og forteller om sitt liv og den grusomme verdenen han kommer fra. En verden det er forbudt å snakke om. Følelsene vokser mellom dem, men de rives raskt fra hverandre da deres to verdener kolliderer. X må betale dyrt for sine avsløringer og Zoe må kjempe hard for de hun er glad i.

Zoe was terrified for X, but she told herself that she would see him again. She would. Meeting X had convinced her that things were possible. She didn’t even know what things, but it didn’t matter. Things!

Dette er ungdomsbok på sitt beste. Den har alt; originalitet, spenning, humor og kjærlighet. Jeg er så utrolig glad for at denne boken dumpet ned i hendene mine, for dette er en historie jeg kommer til å bære med meg lenge.

Zoe er smart, tøff og sarkastisk med et stort hjerte. X er tøff og sterk, samtidig som han er uvitende, stille og sjenert. Han snakker sjelden, og har på mange måter godtatt sin plass i en mørk og grusom verden. Det er først når han møter Zoe at han begynner å tro at til og med han fortjener kjærlighet. Jeg likte disse to karakterene veldig godt, selv om jeg syns Zoe var litt, vel, mye. Sammen utgjør Zoe og X en fin helhet.

Verdenen som Giles har skapt er unik og original verden det var en fryd å lese om og ikke så rent lite spennende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken og leste hele i løpet av en formiddag. Jeg glemte til og med å spise. Jeg elsker når jeg kommer over slike bøker. Bøker som fanger meg helt og holder meg fast til siste side er lest.

The Edge of Everything er ganske lettlest. Det er en ungdomsbok og engelsken reflekterer dette. Zoe og vennene hennes bruker mange slangutrykk, men de er ikke så alt for vanskelige å forstå. Boken er skrevet i tredje-form, og vi veksler på å følge Zoe og X. Hoppingen mellom karakterene er ikke vanskelig å følge, ei heller irriterende.

Det er mange og varierte karakterer i boken, men de fleste var litt over the top, for å bruke et godt norsk uttrykk. Samtidig passer de godt til humoren som spinner seg gjennom historien. For humor er det mye av her. En enkel og sarkastisk humor det er lett å trekke på smilebåndet av.

Det som trakk ned historien for meg var den plutselige og voldsomme kjærligheten mellom Zoe og X. De tilbringer veldig kort tid sammen før de elsker hverandre mer enn noe annet. Slik kjærlighet ved første blikk er så lite troverdig, og så utrolig klisjeaktig, at jeg syns det rett og slett er kjedelig. Dette det eneste negative ved historien, og det er så mye annet som er bra, så det ødelegger heldigvis ikke for mye.

“Who cares about odds?” He said. “What were the odds that he’d ever meet somebody like you?”

The Edge of Everything er starten på en serie. Når neste kommer ut, vet jeg ikke. Det blir nok en liten stund til siden denne kom ut nå i februar.

The Edge of Everything er en bok som overrasket meg og som jeg anbefaler varmt.

“Utterly fantastic. Dark, funny, exciting, a unique clashing of worlds.” – James Dashner (The Maze Runner).

Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best, og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Dragsug

Skrevet av Yrsa SigurdardóttirDragsug | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Sogid

Oversatt av Silje Beite Løken

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardóttir er for tiden en av Islands heteste krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og høster stadig strålende kritikk. Dragsug er hennes niende roman og er oppfølgeren til DNA som kom ut på norsk i 2016. DNA ble kåret til beste Islandske kriminalroman i 2014. Dragsug er den første av Sigurdardóttirs bøker jeg leser.

I Dragsug møter vi politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Huldar blir satt til å etterforske en liste med navn funnet i en tidskapsel utenfor en skole. Listen er over mennesker som skal drepes i løpet av 2016 og raskt viser det seg at politiet er nødt til å ta listen på alvor.

«Jeg går ut fra at du har undersøkt om noen som har disse initialene, har dødd under mistenkelige omstendigheter, eller hva?» «Ja. Det har jeg. Det er ikke lenge siden årsskiftet, og vi har ingen slike tilfeller i det nye året.» Han dro arkene til seg og rullet dem tett sammen. «Men 2016 er så vidt i gang. Hvem vet hva vi kan forvente oss?»

Huldar er blitt degradert fra avdelingsleder til etterforsker etter hendelsene i DNA, og det er slik han ender opp med listen skrevet av en barnehånd 15 år tidligere. Ingen andre på stasjonen tenker noe særlig over listen, men Huldars magefølelsen sier noe annet. Når et drap inntreffer, og det viser seg at offeret er på listen, begynner Huldar, med Freyjas hjelp å nøste i gamle saker for å finne morderen.

Dragsug er spennende, det er det ingen tvil om. Man trekkes gjennom boken i et relativt høyt tempo og spenningen er alltid til stede. Dette er en vaskeekte krim og mange av krimsjangerens trekk dukker opp; bestialske mord, flere mistenkte og en etterforsker med problemer.

Jeg kan se hvorfor boken høster så mye god kritikk. Den er godt utarbeidet, plottet stikker dypt og karakterene er varierte. Sigurdardóttir skriver med en fin og stødig hånd, her finnes ingen løse tråder og den røde tråden er lett å følge.

Huldar lente hodet bakover og lukket øynene. Det var som om alt jobbet mot dem i denne saken.

Det som skurret litt hos meg var skrivestilen. Misforstå meg rett, Sigurdardóttir skriver bra. Språket er lett og ledig, og lesingen flyter godt. Det jeg fant slitsomt var hvor nøye alt er skrevet og forklart. Sigurdardóttir kan godt stole mer på leserne sine. Mye av det hun bruker sider på å forklare klarer jeg fint å finne ut av på egen hånd. Her er det ikke mye lesing mellom linjene. Et eksempel: Huldar sitter og tenker på noe han vet hvordan fungerer, allikevel blir det nøye forklart. Hvorfor sitter Huldar og forklarer noe han allerede vet til seg selv?

Dette skjer flere ganger gjennom boken, og trekker ofte leserens oppmerksomheten fra det som virkelig skjer. I tillegg hadde det kuttet ned ganske så mange sider i den 438 sider lange boken.

Noe annet jeg også stusset på var den store oppklaringen på slutten. Hvilken mistenkt sitter i avhør og gladelig forteller alt som er gjort? I detalj? For meg virket ikke dette spesielt virkelighetsnært, spesielt når det nevnes tidligere i boken at man sjelden får fram hele sannheten i slike saker. Ikke var den store avsløringen så overraskende heller. Jeg klarte lett å tenke meg til begrunnelsen til morderen uten å få det forklart.

Jeg er ganske så delt når det gjelder Dragsug. Den er spennende og jeg likte karaktergalleriet. Jeg likte historieforløpet som var godt utarbeidet og at det ikke var unødvendig mye blod og gørr. Det jeg ikke likte var skrivestilen. Den var for nøye, for forklarende. Jeg foretrekker nok forfattere som stoler mer på leserne sine.

Dragsug endte opp som en midt på treet bok for meg.