Skrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg startet ikke på begynnelsen av serien om Bjørn Beltø. Min far anbefalte Nostradamus testamente til meg for noen år siden, en bok som oppslukte meg. Etter den leste jeg meg videre i serien: Den 13. disippel og Djevelmasken. Nå har jeg tatt et steg tilbake og lest den tredje boka i serien: Lucifers evangelium. 

Bjørn Beltø må gå i dekning da en rekke bisarre drap rammer hans bekjente. Det hele utløses av oppdagelsen av en grav og et mumifisert lik. Liket holder et gammelt manuskript, et manuskript flere ønsker å få tak. Beltø har sneket med seg manuskriptet, og dermed ertet på seg en gruppe fanatikere som ikke stopper ved noe for å få tak i det. Dermed må han i skjul, men ubesvarte spørsmål og uløste mysterier, er ikke noe Beltø kan sitte med og han begynner å nøste i historien rundt manuskriptet. Det tar han ut på en reise gjennom Europa og til en oppdagelse han ikke kunne drømme om.

«Du kan da ikke be meg om å smugle et manuskript ut av landet!» Men det kunne han. Og det gjorde jeg.

Hvem liker ikke en god historie med store mysterier, morderiske fanatikere, hemmelige organisasjoner og tankevekkende oppdagelser? Vel, hvis du kan svare nei på deler av det spørsmålet, er ikke dette boken for deg. For her møter du nettopp disse tingene. I Beltø-stilen vi er kjent med.

Boken er spennende, ingen tvil om det, men den er ikke like heseblesende som Nostradamus testamente. Gjør det den dårligere? Absolutt ikke. Boken er gjennomtenkt, bunnsolid og med ideer som gjør at du setter spørsmålstegn ved det meste.

Beltø selv er en usannsynlig helt. Nevrotisk, med dårlig med selvtillit og tilfeller av angstanfall. Samtidig har han de kvalitetene som gjør at han fungerer som helt: spørrende, undrende, nysgjerrig, utspekulert og utrolig sta. Dermed har gærne, religiøse fanatikere ingenting de skulle ha sagt når han først er på ferten av et mysterie. En utrolig kul fyr du både beundrer og irriterer deg over.

Prinsippfast har jeg aldri vært.

En av tingene jeg kanskje likte aller best var at Egeland tok historien helt ut denne gangen. Jeg har tidligere beskylt han for å ikke tørre å ta steget helt ut med historiene sine. Jeg må spise ordene mine nå. I denne boken gjorde han det, kanskje ikke i den retningen du først forventet, men med store steg ut i det ukjente allikevel. Og siden denne boken er eldre enn de øvrige jeg har lest… vel, jeg må nok revurdere tidligere antagelser.

Språket er lett, med korte avsnitt og få fremmedord. Egeland har flere flotte beskrivelser og observasjoner om livet, følelser og tanker, som han vever sømløst inn i historien. De hjelper til med å bygge Beltø som karakter og gir han en flott dybde.

I et firkantet univers må du våge å tenke i sirkler.

Tempoet er høyt gjennom boka, men ikke heseblesende. Og den er nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese den. Spenningen ligger og ulmer på hver side. Størst er spenningen om hva manuskriptet egentlig handler om.

Det ligger en mengde jobb bak boka, det merker man raskt. Akkurat slik vi har begynt å forvente av Egeland. Her er ingen plotthull eller usammenhengende tilfeldigheter. Alt henger sammen, den røde tråden er som en stor floke, men aldri med knuter eller avklipte ender. Alt kommer til sin plass under den store avsløringen på slutten. Dette er underholdning på sitt beste, med noen tankevekkende metaforer og utfordrende religiøse observasjoner som strøssel på toppen.