See Me

Skrevet av Nicholas SparksSee Me | edgeofaword

Forlag: Sphere (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har lest meg gjennom utfordringen min. Jeg har ledd og grått. Jeg har både kost meg og kjedet meg. Sparks har skrevet bøker som får frem de fleste følelser. Både middelmådige og gode bøker, til og med en og annen dårlig en. Da jeg begynte på See Me hadde jeg ikke store forhåpninger, den har mottatt en del dårlig kritikk, men jeg må si jeg ble gledelig overrasket.

See Me handler om kjærlighet, ingen overraskelse, men den har i tillegg andre handlingsmomenter. Vi følger Colin, en ung mann med ADHD og temperamentsvansker. Han har en voldelig fortid bak seg og er bare et dårlig valg unna et langt fengselsopphold. Mens han jobber med å holde sinnet under kontroll og med å komme seg videre i livet møter han Maria. Maria er advokat, og selv om Colins fortid skremmer henne, faller hun raskt for Colin. De starter raskt et lidenskapelig forhold, men hendelser fra Marias fortid setter Colins temperament på harde prøvelser.

There wasn’t room in his life for Maria. There wasn’t time. He didn’t have the energy. And yet…

Colin er en annerledes karakter enn mange av Sparks karakterer. Jo da, han er guddommelig kjekk med en muskuløs kropp. Samtidig har han fått en del nye trekk; han har ADHD med et voldsomt temperament. Han er stille og fåmælt. Alt i alt en ganske interessant karakter, med en fin utviklingskurve. Han er ikke så perfekt som mange av de andre.

Maria er også en interessant karakter, om enn litt mer flat. Sparks har også gitt henne egne trekk. Hun er usikker og stille, med dårlig selvtillit. Så klart pakket inn i en vakker og godt trent kropp. Og hun er meget intelligent. Sparks liker smarte og sterke kvinner, de har han skrevet mange av. Marias usikkerhet er en forfriskende avveksling.

See Me er spennende. Den starter som en helt typisk kjærlighetsroman, den er ikke spesielt original i begynnelsen, men etter hvert endrer den tema og tar oss til nye steder. Bak på boka står det at romanen handler om «obsession, reinvention and a love that defies every expectation.» En beskrivelse som fanger boka godt.

Sitting across from her, Colin had the strange feeling that he was living someone else’s blessed life, someone more deserving than he. … it dawned on him that he’d spent his entire life searching for Maria, and only recently been lucky enough to find her.

Jeg leste denne på engelsk. Det gikk helt greit. Sparks skriver med lett hånd, selv om språket har endret seg litt. Denne boka er tettere skrevet. Noen gjentagelser er det jo, men ikke så mange som tidligere. Den er også lagt opp veldig godt, med små hint som trekker leseren videre. Selv om man raskt gjetter seg til handlingen, er den ikke fullt så forutsigbar som tidligere bøker. Jeg likte språket og skrivestilen i boka.

At denne har fått kritikk for å være kjedelig, skjønner jeg ikke. Jeg endte med å like denne. Samtidig ser jeg jo at mange av Sparks bøker som jeg fant middelmådige har fått gode tilbakemeldinger. Nå liker jo jeg de bøkene som er litt utenom standarden best. De som ikke bare handler om kjærlighet. Der Sparks kaster inn nye hendelser. Kanskje det er det andre ikke likte? At det er for lite kjærlighet i denne?

See Me er en god og lettlest roman som anbefales.

Advertisements

Et skjebnemøte og Ved første blikk

Skrevet av Nicholas Sparks
Et skjebnemøte | edgeofaword

Forlag: Damm og Sønn (2006 og 2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: True Believer (Warner Books 2005), At First Sight (Warner Books, 2005)

Ved første blikk | edgeofawordOversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien (Et skjebnemøte), Gro Skaare (Ved første blikk)

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå har jeg ikke mange bøker igjen i utfordringen min. Etter disse har jeg bare to igjen. Siden vi følger de samme menneskene i Et skjebnemøte og Ved første blikk har jeg valgt å skrive en felles anmeldelse. På den måten vil jeg også, forhåpentligvis, rekke å legge ut alle anmeldelsene før nyttår.

I Et skjebnemøte møter vi Jeremy Marsh, en ung og kjekk newyorker. Han er en lovende journalist med egen spalte i Scientific American, hvor han avslører overnaturlige hendelser. Han står på terskelen til en karriere innen tv da han mottar et brev fra Boone Creek i North Carolina. Brevet forteller om et spøkelsesaktig lys som av og til viser seg i byens gamle kirkegård. Jeremy planlegger et kort besøk for å undersøke. Der møter han Lexie, byens bibliotekar, og han faller raskt for henne og da tiden er inne for å dra tilbake til New York aner han ikke hva han skal gjøre. Dra tilbake til byen og livet han kjenner, eller ta en sjanse og bli i lille Boone Creek med Lexie.

Den vanlige Jeremy ville allerede ha glemt alt sammen og avfeid det som en ubetydelig hendelse. Men av en eller annen grunn var det ikke så enkelt denne gangen.

Publisher Weekly har omtalt boken som Så myk som silke og vidunderlig rørende. Hm, lurer på hvilken bok de har lest. Myk som silke skal de få. Boken er romantisk, veldig romantisk. Men vidunderlig rørende? Ikke spesielt. Boken er så forutsigbar og enkel at jeg kjedet meg gjennom den. Den er hverken original eller unik.

Jeg har nevnt tidligere at Sparks kan romantikk, bøkene hans drypper av det, men etter å lest 16 av bøkene hans kjenner jeg igjen det meste. Han bruker de samme klisjeene, de samme scenene og problemstillingene igjen og igjen. Jeg lengter etter noe nytt, noe unikt, noe spesielt. Slik som Minnenes melodi og Toner fra et piano.

Et skjebnemøte ga meg ingen ting. Joda, den fikk meg til å le noen få ganger, men den rørte meg ikke. Og selv med et bakteppe av overnaturlige egenskaper og hendelser, skjer det ikke så mye. De fleste karakterene er ekstremt stereotypiske og flate. Det er ingen karakterutvikling, ingen store vanskeligheter.

Overnaturlige evner, forutanelser og intuisjon er rett og slett et resultat av samspillet mellom erfaring, sunn fornuft og oppsamlet viten. De fleste mennesker undervurderer i høy grad den mengden informasjon de skaffer seg i løpet av sin tilværelse, og den menneskelige hjerne er i stand til øyeblikkelig å sammenfatte viten.

I Ved første blikk møter vi igjen Jeremy Marsh. Han har valgt å følge kjærligheten og flytter til Boone Creek og til Lexie. Den nye kjærligheten settes på flere prøvelser, og Jeremy og Lexie må finne veien gjennom mistro, sjalusi og hemmeligheter. Og akkurat da det ser ut som om ting roer seg for paret utfordrer skjebnen dem igjen. Vil kjærligheten triumfere en gang til?

Ved første blikk starter kjedelig. Jeremy og Lexie oppfører seg som to små drittunger og ikke som to voksne mennesker. Måten de behandler hverandre på er barnslig, og jeg fant det vanskelig å sympatisere med noen av dem, aller minst Lexie. Men så, helt plutselig, endrer boken seg. Jeremy og Lexie løser opp i sine smålige problemer og må stå sammen når de møter skremmende utfordringer. Jeg gikk fra å kjede meg til å ikke klare å legge bort boken. Ja, den er forutsigbar, men samtidig så utrolig rørende.

Det er noen svake karakterutviklinger her. Ikke så mye at Jeremy og Lexie forandrer seg, men mer hvordan de går fra to enslige mennesker til et par. Ellers møter vi igjen de stereotypiske karakterene fra forrige bok. Selv om Sparks har prøvd å overraske oss her og der, er det lett å gjennomskue hva som skjer og hvem som gjør hva.

«Nicholas Sparks får inn flere følelser i en setning enn andre får inn på en side. Les. Lid. Føl. Sørg. Bli lykkelig. Sparks lar aldri et eneste hjerte være uberørt.» (Bild am Sonntag)

Om Sparks får inn flere følelser i en setning er jeg usikker på, han gjentar seg selv i det uendelige. Som å bli foret med teskje, er et uttrykk som passer bra her, og jeg er overbevist om at boken kunne vært mye kortere om han bare hadde stolt på leserne sine. Stolt på at vi skjønner hva han vil frem til uten å måtte beskrive alt til minste detalj eller å gjenta det meste uendelig mange ganger. Men at han kan følelser, det er det ingen tvil om. Og her er de så rå, så hjerteskjærende og så tung. Jeg gråt. Herlighet som jeg gråt. Så ja, det var verdt å lide meg gjennom de to første tredjedelene av boken.

Er kjærlighet ved første blikk virkelig mulig?

Anbefaler jeg disse to? Tja, Et skjebnemøte var rett og slett kjedelig og det tar så utrolig lang tid før det virkelig skjer noe av substans i Ved første blikk. Kan slutten på bok to veie opp for alt det andre? Og det lønner seg absolutt å lese bok en før bok to. Bok to starter der bok en slutter, uten noen oppsummering på hva som egentlig har skjedd i bok en. Siden man da må kjede seg gjennom en hel bok og 2/3 av en annen, må jeg dessverre si at dette ender med å bli nok en gang midt på treet bøker fra Sparks.

«Greit,» sa han og trakk pusten dypt. «Ikke la oss få panikk.»

«Jeg har ikke panikk.»

«Bra, for det er ingen grunn til å få panikk.»

«Jeg vet det.»

Et langt øyeblikk stirret de bare på hverandre.

«Jeg er nødt til å ta meg en dusj,» sa han endelig.

«En dusj?»

Livets veier

Skrevet av Nicholas SparksLivets veier | edgeofaword

Forlag: Damm og Søn AS (2003)

Sjanger: Roman

Originaltittel: A Bend in the Road (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg oppdaget nettopp at Sparks kommer med en ny bok nå i høst. Hva gjør jeg nå? Jeg har bare fire bøker igjen av de nitten jeg hadde planlagt å lese. Rekker jeg enda en før nyttår? Vi får se. Uansett leser jeg tålmodig videre gjennom utfordringen min. Nå er jeg så nære slutten at jeg ser lyset i enden av tunnelen.

I Livets veier møter vi Miles Ryen, en småbysheriff. For to år siden mistet Miles sin kone, Missy, i en trafikkulykke. Nå sitter han med ansvaret for deres unge sønn, Jonah, en kjærlighetssorg han ikke kommer over og mysteriet rundt ulykken hengende over hodet. For den som kjørte på Missy er aldri blitt tatt og politiet er ikke i stand til å løse saken. Så en dag møter han Sarah Andrews. Hun er Jonahs lærer og ny i byen. Nylig skilt og med et knust hjerte er hun ute etter å starte et nytt liv. De trekkes forsiktig mot hverandre og sammen finner de tilbake til latteren og kjærligheten. Men skjebnen er ikke ferdig. En skjebnesvanger hemmelighet ligger over dem og setter deres tro og overbevisninger på prøve.

Hvor tar egentlig en historie fatt? Livet byr sjelden på klart definerte begynnelser, øyeblikk vi kan se tilbake på og si at det var da det hele startet. Likevel finnes det øyeblikk da skjebnen griper inn i våre dagligliv, og setter i gang en rekke hendelser med et utfall vi aldri kunne forutsett.

Plottet i Livets veier er ikke spesielt originalt, allikevel overrasket denne boken meg. Jeg vil ikke påstå at dette er en av de beste bøkene til Sparks, men jeg endte opp med å like den mer enn jeg trodde jeg skulle. Hovedgrunnen til det er Miles. Han er på en utrolig reise. Humøret hans er så opp og ned, og til tider kunne jeg nesten ikke utstå mannen, men utviklingskurven hans er enorm. Og hvis det er en ting som virkelig høyner min leseopplevelse, så er det nettopp det.

Miles er også ganske så annerledes enn andre av Sparks hovedpersoner, da han har flere usympatiske trekk. Noe som også trakk denne boken opp for meg. Jeg har nevnt tidligere hvor flate jeg finner flere av Sparks karakterer, og da jeg leste Tre uker med min bror, fant jeg ut hvorfor de er så like alle sammen. Et par ganger har Sparks brutt med denne formen, blant annet i Kjærlighetens kraft, og også med Miles. Sarah er litt flatere, og selv om hun også har en svak utviklingskurve, føles hun mer som en bikarakter. Historien handler mest om Miles.

Jeg brukte ikke lang tid på denne boken, da språket som alltid er lett og ledig. Man kommer ikke gjennom en Sparks bok uten noen klisjeer, men denne er ikke den mest klissete kjærlighetsromanen hans. Oversettelsen er grei, selv om jeg satte spørsmålstegn ved noen ordvalg.

Livets veier er en helt ok bok. Det skjer ikke så mye nytenkende og originalt her, men er fin underholdning på mørke høstkvelder.

 «Hvis du sier at det er over, bør du følge ditt eget råd.» Charlie passet på at Miles hørte alvoret i stemmen hans. «Hva skal det bety?» spurte Miles. «Hvis det er over – hvis det virkelig er over – så ikke la det ødelegge resten av livet ditt.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Charlie ristet på hodet og sukket. «Jo, det gjør du.» sa han.

Kjærlighetens kraft

Skrevet av Nicholas SparksKjærlighetens kraft | edgeofaword

Forlag: Damm og søn A.S (2005)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Wedding (Warner Books 2003)

Oversatt av Gro Skaare

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det ikke mange bøker igjen av årets store utfordring. Jeg er sikker på at jeg skal rekke alle før året er omme, spesielt hvis resten er like korte og lettleste som denne. Kjærlighetens kraft er en frittstående oppfølger av Dagboken, men det er ikke Allie og Noah vi følger her. Hovedpersonen er Wilson Lewis, Allie og Noahs svigersønn.

Wilson og Jane har vært gift i 30 år, og Wilson elsker sin kone like høyt nå som da han giftet seg med henne. Da han derimot glemmer bryllupsdagen deres begynner han å tvile på om Jane fortsatt føler det samme for han. For å gjøre bot på forglemmelsen og for å vinne tilbake sin kones hjerte legger han en plan. Da han ikke er en spesielt romantisk person tyr han til den mest romantiske mannen han kjenner, nemlig svigerfaren Noah, for hjelp. Da bryllupsdagen nærmer seg kommer datteren med nyheter som kan endre de nøye planlagte planene til Wilson. Hun skal nemlig gifte seg og hun ønsker å gifte seg på deres bryllupsdag. I stedet for å la dette hemme planen, bestemmer han seg for å fyre opp under dem. Han skal vinne tilbake sin kone.

Til å ikke ha en romantisk hovedperson er boken ganske romantisk, men i forhold til de fleste andre bøkene til Sparks er denne forfriskende romantisk. Her er det hovedpersoner som har kjent hverandre lenge, de har vært gift i 30 år og har tre voksne barn. Dermed slipper vi en del av den kleine første kjærligheten som mange av bøkene drypper av. Wilson har ikke et romantisk bein i kroppen og det er artig å se hvordan han prøver å gjøre noe han ikke kan.

Jeg er solid, ja. Pålitelig, absolutt. Trofast, uten tvil. Men romantikk – og jeg hater å innrømme det – er like fremmed for meg som å føde.

Wilson er en karakter som endrer seg en god del gjennom boka. Mange av Sparks karakterer har en lei tendens til å være ganske så statiske, men ikke her. Wilson er ikke redd for å innrømme sine feil, og vi får være med på en fin utviklingskurve.

Språket er, som alltid, lettlest og enkelt. Det er ikke mange dype metaforer her. Wilson filosoferer noe over livet sitt, men vi går ikke så alt for mye i dybden. Bare akkurat nok til å bli kjent med han. Boken er fortalt i jeg-form så vi slipper den evige hoppingen mellom karakterer. Oversettelsen er også fin. Skaare har klart å holde på Sparks fortellerstil uten at det går ut over norsken.

Kjærlighetens kraft var en fornøyelse å lese. Den var forfriskende og litt utenom så mange av de andre bøkene til Sparks. Jeg endte opp med å like denne godt. Den er romantisk uten å bli klissete, hovedpersonen er ikke statisk og det dukker opp flere overraskende momenter underveis. Det var også koselig å møte Noah igjen, som jo må være Sparks mest romantiske karakter.

Jeg holder fast ved den leksen som Noah lærte meg om kjærlighet og det å holde liv i den, og selv om jeg aldri kommer til å bli en sann romantiker som Noah, betyr ikke det at jeg noen gang kommer til å la være å prøve.

Neste bok ut blir Livets veier.

Kjære John

Skrevet av Nicholas SparksKjære John | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm 2008

Sjanger: Roman

Originaltittel: Dear John (Warner Books 2006)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg begynner å nærme meg slutten av årets utfordring, med 13 av 19 bøker lest. Noen ganger føles det som at dette kommer til å gå bra, at jeg skal klare det. Andre ganger ikke. Alt avhenger av boken jeg nettopp har lest. Etter Tre uker med min bor og Julies vokter hadde jeg et stort oppsving i motivasjonen. De var to gode og interessante bøker, men så kom denne. En bok som føyer seg inn blant de intetsigende. Det beste av meg og Et vanskelig valg for å nevne to. Det tok meg lang tid å komme gjennom Kjære John.

I Kjære John møter vi John, en amerikansk soldat stasjonert i Tyskland. Han er hjemme hos sin far på perm da han møter Savannah. Kjærligheten blomstrer raskt dem imellom, men den er ikke uten problemer. John må snart tilbake til Tyskland, og de bestemmer seg for å prøve avstandsgreia. Et år senere er John tilbake, og de fortsetter forholdet. Nå ha John bare et år igjen av tjenestetiden og de velger å holde ut. Det ingen av dem kan forutse er 11 september. USA kaster seg ut i krigen mot terror og John melder seg for en ny runde i tjeneste. Denne gangen settes det allerede anstrengte forholdet seg på den ultimate testen.

Som regel skriver Nicholas Sparks lykkelige slutter. En gang i blant dukker det opp historier hvor han ikke gir oss dette. Vi får raskt vite at denne historien ikke får en lykkelig slutt, Sparks avslører dette i innledningen. Dermed mistet jeg raskt drivet. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der jeg vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

… da blikkene våre møttes, kjente jeg noe som sa klikk, som en nøkkel når den blir dreid rundt i låsen.

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig.

John er en person man får sympati for. Han er ikke perfekt, men strever hele tiden med å bli et bedre menneske. Han har en liten utvikling i boken, da når det gjelder hans forhold til hans far. Denne biten likte jeg godt og kunne godt tenkt meg at boken fokuserte mer på dette. Savannah likte jeg ikke, så det at forholdet ikke overlever er helt ok.

Savannah kunne av og til ligne svært på den lille stemmen som hadde slått seg til inne i hodet mitt, uten å bry seg med å betale husleie…

Boken er skrevet i jeg form, vi følger John hele tiden. Dette var en flott avveksling fra Sparks andre bøker der vi hopper fra person til person. Til nå er det bare Minnenes melodi av de jeg har lest som også har jeg-form. Jeg liker denne skrivemåten best. Jeg liker at leseren ikke alltid vet hva alle tenker og føler, det gjør ting litt mer spennende og leseren må investere litt mer i lesingen.

Oversettelsen er grei. Tronslien har oversatt flere av Sparks bøker, og jeg har tidligere kritisert oversettelsene. Her tror jeg ikke oversettelsen gjør noe fra eller til i historien. Den er allerede for intetsigende. Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått noen gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

Når jeg tenker på deg og meg og det vi hadde sammen, vet jeg at det ville være enkelt for andre å avfeie den korte tiden vår som ganske enkelt et biprodukt av dager og kvelder tilbrakt ved sjøen, en “flørt” som i det lange løp ikke vil ha noen som helst betydning.

Neste bok ut er Kjærlighetens kraft.

NaNoWriMo 2016

nanowrimoEndelig er tiden her. Endelig er NaNoWriMo i gang igjen. Dette har jeg ventet på. Dette har jeg gledet meg til.

I år er andre gangen jeg er med. I fjor klarte jeg mine 50.000 ord med glans. Jeg var så stolt av min egen prestasjon at jeg har levd på den et år, og nå er det på tide å utfordre meg igjen.

NaNoWriMo står for National Novel Writing Month og er en global happening for alle skriveglade og aspirerende forfattere. I løpet av november skal vi skrive 50.000 ord (eller mer) på en historie. Målet er å skrive en bok og forhåpentligvis få den utgitt. Mange NaNo-forfattere har fått utgitt sine historier og kanskje, bare kanskje, kan det skje med meg også.

I fjor skrev jeg en sci-fi historie, og jeg skrev over 60.000 ord før november var over. Siden har historien ligget der. Den har ligget og godgjort seg, kan du si. Jeg var ikke fornøyd med den. Selve historien er jeg glad i, og jeg har tro på den, men manuskriptet jeg satt igjen med i fjor var kjedelig og absolutt ikke slik jeg hadde tenkt meg. Nå har jeg brukt et år på å tenke og på å løse opp i det jeg ikke var fornøyd med sist, og nå er jeg klar for et nytt forsøk på samme historie. Det har blitt ganske så mange forandringer, jeg har drept en hel haug med darlings (til og med byttet hovedkarakter), men selve historien er den samme. Nå kribler det i fingrene etter å prøve på nytt.

Jeg lærte en masse under NaNoWriMo sist, og alt tar jeg med meg denne runden. Noe av det viktigste jeg lærte var hvor viktig det er med grunnarbeidet. Jo, bedre forberedt man er, jo lettere går skrivingen.Grunnarbeid | edgeofaword

Jeg var godt forberedt i fjor, nå er jeg enda bedre forberedt. Jeg har lest flere bøker om skriving, både for inspirasjon og motivasjon. Disse bøkene vil, forhåpentligvis, hjelpe meg gjennom utfordringen. For 50.000 ord er mange ord. Veldig mange ord. Og det virker litt uoverkommelig nå på starten, men det hjelper å vite at jeg har klart det en gang tidligere, for da må jeg jo klare det igjen, ikke sant? Nanowrimo2016 | edgeofaword

Stine-Marie er også med i år, da for første gang, og vi kommer begge til å holde dere oppdatert på progresjonen vår. Ønsk oss lykke til.

Hvis du vil sjekke hvordan det gikk med meg i fjor, kan du lese disse innleggene:

NaNoWriMo 2015

NaNoWriMo 2015 har begynt

Hva NaNoWriMo har lært meg så langt

50.000 er mange ord

NaNoWriMo 2015 er over

Julies vokter

Julies vokter | edgeofawordSkrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm (2004)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Guardian (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Boken som tok meg helt på senga. Så langt i utfordringen min har det blitt mange like bøker. Nå og da har jeg funnet noen perler, og det har jeg gjort igjen. Denne er så annerledes enn Sparks øvrige bøker. Jeg burde egentlig skrive spenningsroman ved sjanger.

«Fra der hvor jeg er, skal jeg passe på deg. Jeg skal være din skytsengel, beskytte deg mot alt vondt.»

Julie er ei ung enke etter at ektemannen døde av kreft. Jim etterlater Julie alene i en by hun ikke kjenner, men det siste han gjør er å gi Julie en hund. En stor Grand Danois som hun døper Singer. Selv om det absolutt ikke er den type hund hun kunne tenkt seg, ender hun allikevel med å bli svært glad i og avhengig av Singer.

Tre år etter ektemannens død finner Julie veien ut på markedet igjen. Hun treffer flere menn før hun møter Richard. En rik, kjekk mann som overøser Julie med gaver. Samtidig finner hun seg stadig i selskap med Mike, ektemannens beste venn og hennes gode støtte i årene etter dødsfallet. Snart tar hun et valg og følger hjertet, men det viser seg å gi katastrofale følger. En gal psykopat forfølger henne. Han er overbevist om at hun tilhører han og snart skal de være sammen for alltid.

Verden er full av vakre kvinner, tenkte han mens han så på henne. Det fantes kvinner som fikk menn til å snu seg, selv om de gikk arm i arm med kjæresten sin, det fantes kvinner som slapp unna med en advarsel når de ble stoppet i en fartskontroll, rett og slett ved å blunke kokett. Og så var det Julie.

Jepp, det er artig å finne en hovedperson med samme navn som en selv. Og så har hun oppstoppernese, akkurat som meg. Veldig gøy. Jeg føler meg nesten beæret.

Julie er ung, allerede en enke i en aldre av 23. Hun er sønderknust og strever med å finne veien ut i kjærligheten igjen. Og så med en psykopat i hælene er det ikke lett for Julie å fortsette livet sitt. Hun våger å satse, men trekkes stadig tilbake inn i usikkerheten når uforklarlige ting begynner å skje rundt henne. Men dette er jo fremdeles en Sparks roman og kjærligheten seirer over det hele.

Denne boken er spennende. Faktisk ganske så nervepirrende til tider. Sparks sier selv at han strevde med å skrive denne historien. Han fant det vanskelig å bygge opp spenningen på en god måte, men han klarte det. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken. Først fordi jeg måtte finne ut hvem psykopaten er, og så med å se hvordan det hele løser seg. Bra gjort, Sparks!

Julies illusjon av trygghet hadde slått sprekker, og nå ville hun at en eller annen, hvem som helst, skulle sette den sammen igjen.

Boken hopper veldig mye mellom karakterene. Det er aldri noen tvil hva noen føler eller tenker. Som jeg har nevnt i tidligere anmeldelser av Sparks bøker, syns jeg dette er en litt enkel løsning. Jeg kunne ønske det var litt mer spenning rundt de andre karakterenes indre liv. Samtidig klarer Sparks å skrive en spennende handling i Julies vokter.

Språket er ganske lett og ledig. Sparks er ikke kjent for å skrive poetiske og dype bøker. Dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Romantikken oser fra boken, men samtidig ganske så forsiktig og usikker. Jeg liker det spillet med Julies følelser. De virket meget troverdige. Julie har mistet sin sjelevenn, så det er naturlig at hun er så forsiktig som hun er.

Hun lo og tenkte: Jeg liker denne mannen. Noe annet er umulig.

Oversettelsen er så som så. Det er en del grammatiske snarveier. Setninger som fungerer på engelsk fungerer ikke alltid på norsk. Jeg kunne ønske oversetteren var flinkere til å skrive om til god norsk. Jeg har vansker for å tro at det vil gå ut over handlingen eller Sparks skrivestil.

Julies vokter er en av de bedre bøkene til Sparks, og er absolutt verdt en lesing. Til tross for det dystre plottet og spenningen er den ganske så lettlest og tar ikke lange stunden å pløye gjennom. Noen tårer felte jeg også.

Neste bok i utfordringen er Kjære John.

Tre uker med min bror

Skrevet av Nicholas Sparks og Micah SparksTre uker med min bror | edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: Biografi

Originaltittel: Three Weeks with My Brother (Warner Books 2004)

Oversatt av Ingegerd Norbye Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Utfordringen min dette året er å lese alle romanene til Nicholas Sparks. Jeg hadde originalt bestemt meg for å bare lese de bøkene han har skrevet selv og kun romanene hans. Jeg var ikke klar over at Tre uker med min bror ikke var en roman før jeg hadde hentet den på biblioteket. Dermed trengte jeg egentlig ikke å lese den, men nysgjerrigheten min tok over. For hvordan er Nicholas Sparks som person? Hvordan er mannen bak de mange verdenskjente bøkene?

Jeg angrer ikke på at jeg tok meg tid til å lese denne biografien, som i tillegg også er en reiseskildring av en tre uker lang verdenrundt reise han tok med sin storebror. Jeg føler jeg har fått litt mer respekt for forfatteren. Nå har jeg møtt mannen bak bøkene. Mannen bak de mange kjærlighetshistoriene som får selv de mest hardbarka til å rødme og smile lykkelig. Og ja, han er en romantiker, men han er også så mye mer.

Jeg kan ikke anmelde denne boken på standard vis. Jeg kan jo ikke anmelde en annen persons liv. Det jeg kan gjøre er å trekke frem sider ved Sparks som jeg mener er relevant for hans forfatterkarriere.

Fra en katolsk familie er Nicholas den midterste i en søskenflokk på tre. Alle er født rett etter hverandre, Micha i desember 1964, Nicholas desember 1965 og Dana desember 1966.

«Husk alltid,» sa hun, «at uansett hva kirken sier, så finnes det ingen sikre perioder.» Jeg så opp på henne, tolv år den gangen. «Mener du at vi var et slags uhell alle tre?» «Ja! hver eneste en av dere.» «Men bra likevel?» Hun smilte. «Så bra som det går an å bli.»

Faren var student da de var små, mens mor gikk hjemme. De hadde aldri mye penger og vokste opp i fattige strøk. Her fikk familien være i fred, da de nok var den fattigste familien i området. Med få leker hjemme, var nærområdet guttenes lekeplass og de havnet i en hel haug av utfordrende situasjoner. Jeg med mitt pedagogikk-hjerte gispet flere ganger og tenkte rett som det var på omsorgssvikt, men verden var annerledes på 60/70 tallet. I dag hadde nok barnevernet trådd inn.

Etter hvert ble faren ferdig med studiene og fikk seg jobb på et universitet. Mor jobbet noen år som tannlegeassistent. De flyttet noen ganger, men tilbrakte mest tid i California. Micah var en stund på vei inn i et dårlig miljø, men da Nicholas oppdaget konkurranseløping fikk han med seg broren sin og de klarte å holde seg på rett kjøl.

Moren døde av en rideulykke rett etter at Nicholas giftet seg med sin kone Cathy. Bare få år senere døde faren, som lenge hadde slitt med depresjon. Noen få år etter det igjen ble det oppdaget at Dana hadde hjernesvulst, noe hun døde av 33 år gammel. Micah og Nicholas er nå de siste igjen av sin familie. Turen de tok sammen var for å minnes, men også for å finne tilbake til hverandre.

«Dette kommer til å bli vårt livs opplevelse.»

«Det er jeg sikker på, lillebror.»

At Nicholas har levd et slikt hardt liv er ikke lett å trekke ut fra romanene hans, selv om han legger mye av seg selv og sin familie i dem. Jeg har nevnt tidligere at jeg syns mange av hans karakterer er veldig like, noe som bli litt ensformig når man leser alle rett etter hverandre. Nå har jeg funnet ut hvorfor.

Mange av karakterene liker å løpe. Nicholas drev selv med konkurranseløping. Faktisk fikk han college stipend pga dette. Dessverre fikk han problemer med beinet og måtte gi seg. Jogging er noe han fremdeles driver med.

«Det eneste jeg har lyst til er å løpe.» «Tenk om du ikke kan det?… Tenk om skaden din aldri blir bra?…» «Mor…» … «Jeg vet ikke,» sa hun og trakk på skuldrene. «Skriv en bok.»

Mange av karakterene er gode lyttere. Faren til Nicholas var en akademiker på høyt nivå, og en veldig god lytter. Nicholas forteller om flere ganger da han gikk til faren sin for råd, men at farens metode var å la han finne svar på sine egne problemer. Han bare lyttet og stilte relevante spørsmål.

Flere av karakterene har opplevd å miste noen til kreft. Søsteren Dana kjempet mot hjernesvulst i mange år, og dette satte dype spor i Nicholas. Faktisk er Minnenes melodi skrevet med Dana som inspirasjon. Dette er for øvrig min favorittbok av Sparks og jeg kan ikke annet å lure på om det er fordi han la mye av sin egen sorg i den. Han innrømmer at det er den eneste boken han gråt mens han skrev.

Mange av karakterene er veldig aktive og friluftsorinterte. Micah er en veldig aktiv mann. Etter Danas død bestemte han seg for å leve livet. Noe som resulterte i surfing, waterboarding, klatring osv. Nicholas henter mye inspirasjon herfra. Faktisk så ligner flere av karakterene på Micah. Moren deres var glad i å ri, dette er også noe som hentes frem i flere romaner.

I alle bøkene er det mye snakk om Gud, kirken og kristendommen. Kanskje ikke så rart med tanke på at Nicholas er katolikk. Han er en religiøs mann som setter troen sin høyt.

Vi møter også karakterer med enkelte utfordringer, som autisme. Nicholas og Cathys andre sønn er et barn med utfordringer. De har aldri fått en diagnose på hva som virkelig feiler han, selv om autisme har blitt slått frempå flere ganger. Med fem barn, en aktiv reiseplan og ønsket om å være en god ektemann og far, lever Nicholas et ganske så hektisk liv. Tidligere jobbet han også som legemiddelselger, men sluttet med dette da han kunne leve av bøkene sine. Faktisk fikk han 1 million dollar i signeringsbonus for den første boken sin: Dagboken.

Tre uker med min bror i seg selv er fint skrevet. Hvert kapittel starter med informasjon og opplevelser fra steder Nicholas og Sparks dro til, før vi tas med tilbake i livene deres. Jeg likte måten den var lagt opp på og jeg likte overgangene. I tillegg legger han inn litt fakta fra hvert sted de besøker.

Noe jeg stusset på var oversettelsen. Den var grei, men ikke helt konsistent. I hele boken er romanene til Sparks, når nevnt, skrevet med sin norske tittel, men på slutten står de kun med sin originaltittel. Kanskje ikke all verdens å henge seg opp i, men jeg fant det merkelig. Og fotos? Boken inneholder private fotos? Du mener vel fotografier?

Jeg kunne ønske jeg hadde lest Tre uker med min bror først i utfordringen min, den kastet et nytt lys over romanene hans. Samtidig var det greit å ta den nå. Jeg begynte å bli ganske så lei av romanene hans. Nå har jeg fått litt ny energi til å fortsette, jeg har tross alt ikke mange bøker igjen.

Tre uker med min bror er en fin biografi. Nå leser ikke jeg mange biografier, men jeg liker å få vite mer om forfatterne jeg leser. Dette er nok en bok for de spesielt interesserte.

Min bror og jeg har ikke kranglet – eller engang vært uenige i noe – siden vi var barn. Han, i likhet med min kone, er den beste vennen jeg har. Og hvis noen spør han, vil han si det samme om meg. Foreldrene våre kan nok ha vært nokså skrullete til tider, men uansett hva de gjorde, så virket det.

Neste bok er Julies vokter.

Et vanskelig valg

Skrevet av Nicholas SparksEt vanskelig valg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Choice (Grand Central Publishing, 2007)

Oversatt av: Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Med denne boken har jeg klart å komme meg over halvveis i min utfordring 2016. Nå er 10 av 19 bøker lest. Jeg har lest gode og dårlige bøker. Jeg har grått og ledd. Jeg har blitt overrasket og jeg har blitt skuffet. Nicholas Sparks har levert et varierende sett med historier.

Hvor langt burde mennesker strekke seg i den sanne kjærlighetens navn?

I et vanskelig valg møter vi Gabby og Travis. De er naboer og hundeeiere begge to. Da Gabby oppdager at tispen hennes er drektig konfronterer hun Travis og legger skylden på hannhunden hans. Det er bare et problem, hannhunden er kastrert. Flau over sin overreaksjon holder Gabby seg unna Travis, men det er ikke lett da det viser seg at Travis er den lille byens veterinær. Komplikasjoner etter tispens fødsel tvinger Gabby til å ta kontakt med Travis og de bestemmer seg for å starte på nytt. Et vennskap vokser dem imellom og snart vokser også sterkere følelser. Gabby må raskt velge mellom Travis og Kevin, sin nåværende kjæreste.

«Jeg vil bare si at det har gledet meg å bli kjent med deg de siste par dagene.» «Og det har gledet meg å bli kjent med deg.» «Men er du lei for at dette må ta slutt?» «Det behøver ikke ta slutt. Vi er fremdeles naboer.» «Og jeg er sikker på at kjæresten din ikke vil ha noe imot om jeg dro på motorsykkelturer med deg igjen, eller tok deg med på piknik eller at du satt i bassenget med meg. Eller hva?»

Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Du vet hva Gabby velger for dette er tross alt en kjærlighetsroman. Av alle hans bøker er nok denne den mest forutsigbare jeg har lest til nå. Selv om jeg liker karakterene, Gabby er litt ulik tidligere heltinner, klarte jeg ikke å engasjere meg i historien. Den ble for lang og for enkel. Selv med et forsøk på en plottvist på slutten hjalp det ikke opplevelsen.

Språket er lett, sidene fyker raskt forbi. Leseren trenger ikke å fundere mye på hva forfatteren mener. Det lette språket gir lite rom for misforståelser og det er ikke noe lesning mellom linjene. Oversettelsen er heller ikke den beste. Noe som ikke hjelper på en slik middelmådig bok.

Det boken er full av er klisjeer. Store romantiske klisjeer jeg rett og slett himlet med øynene over. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå. Det blir for lite originalitet i denne. Jeg har nevnt i tidligere anmeldelser at jeg liker forutsigbarheten og kjærligheten i Sparks bøker, men denne ble rett og slett for lite WOW.

«Kjærligheten er en vidunderlig ting. Den gir livet mening. Jeg elsker å være forelsket.»

Et vanskelig valg var en av to Sparks bøker jeg hadde lest fra før. Jeg syntes den var kjedelig den første gangen jeg leste den, og inntrykket har ikke endret seg etter andre gjennomgang. Det finnes en rekke Sparks bøker jeg anbefaler mer enn denne, slik som Toner fra et piano, Fotografiet, Den lengste reisen og Minnenes melodi.

«… bare man kommer inn til kjernen, er folk stort sett nokså like. … Folk gjør i hovedsak de samme erfaringene og tenker de samme tankene, men på en eller annen måte er det ingen som unnslipper troen på at hans eller hennes erfaringer på alle tenkelige måter er enestående.»

Neste bok blir Tre uker med min bror. En bok Nicholas Sparks skrev med sin bror Micah Sparks.

En trygg havn

Skrevet av Nicholas Sparks En trygg havn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Safe Haven (2010)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er godt i gang med utfordringen min, nå har jeg lest hele ni av nitten bøker, alle skrevet av Nicholas Sparks. Begynner jeg å bli lei? Ja, egentlig. Kommer jeg til å gi meg før jeg er i mål? Nei, absolutt ikke. Litt sta er jeg jo og jeg har en rimelig stor dose med konkurranseinstinkt, selv om den eneste jeg konkurrerer mot er meg selv (og tiden, men den går nå uansett om jeg leser eller ikke).

Denne gangen falt valget på En trygg havn.

I den lille landsbyen Southport ankommer den sky og stille Katie. Hun gjør lite ut av seg og prøver å holde seg i skyggene, men Alex, en enke med to små barn, klarer å trekke henne ut av skyggene. De forelsker seg, men Katies mørke fortid henger over dem og kan ende med å trekke dem fra hverandre.

«Nei,» sa Katie. «Venninnen min er redd hele tiden.» «Det er det som er mot. Hvis hun ikke hadde vært redd, ville hun ikke hatt behov for mot. Jeg beundrer det hun gjorde.»

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken.

Noen ting har for øvrig Sparks gjort annerledes denne gangen. Den store, mørke hemmeligheten til Katie ligger ikke rett opp i dagen. Vi får små hint, vi klarer å gjette oss frem til den, men ikke nøyaktig hva som har skjedd. Det er først langt ut i boken vi får ta del i denne fortiden. Borte er den lange og punktvise oppramsingen av karakterenes liv som vi har sett i flere av de andre bøkene hans. Her trekkes den ut og blir en mer føyelig del av historien. Spenningen om nøyaktig hva Katie har gjort holdes lenge og kommer først frem i en troverdig del av boken.

Selv om disse karakterene også har en forkjærlighet for vin, slipper vi den nøye beskrivelsen av matlaging som vi har sett tidligere. Boken virker rett og slett tettere. En god del av det unødvendige pjattet er luket bort. Igjen er en bok med en flott handlingskurve, med flere uventede overraskelser og en ganske så spennende avslutning.

«Kjærlighet betyr ikke noe hvis du ikke er villig til å forplikte deg,» sa hun. «Og du må ikke bare tenke på det du vil, men hva han vil. Ikke bare nå, men i fremtiden. … hvis du bryr deg om han, så må du være villig til fullt engasjement. Uansett hva fremtiden måtte bringe. Uansett hvor redd du kan komme til å bli.»

Karakterene er nokså like som de vi har møtt tidligere, de er ikke så ulike disse heltene og heltinnene til Sparks. Men, som jeg har nevnt tidligere, er noe av det jeg liker med bøkene hans er hvor hverdagslige karakterene hans er. Som bookreporter.com uttalte det: Sparks har blitt en yndlingsforfatter på grunn av sin evne til å ta for seg helt vanlige mennesker, sette dem i spesielle situasjoner og lage uventede avslutninger.

Som så mange andre av Sparks bøker er også denne filmatisert. Filmen er helt ok, med gode skuespillere. Filmen holder seg tett til boken, med uvanlig få tilpasninger, så her er det egentlig ikke noe tap å kun ha sett/lest en av delene.

For meg ble dette en helt på midten av treet bok, litt nærmere de gode enn de dårlige. Hvorfor jeg ikke liker den bedre enn jeg gjør er jeg ikke helt sikker på. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå på alt for sammenpresset tid. De blir så like, selv med sine ulike plott. Det jeg begynner å savne er litt forandring i karakterene og mer originalitet. En trygg havn er en helt grei og lettlest bok som ble lest i løpet av noen få late dager.

«Jeg er ikke sikker på om noens liv blir slik de har tenkt seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å prøve å gjøre det beste ut av det. Selv når det virker umulig.»

Neste bok ut er Et vanskelig valg.