Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm og Sønn (2006 og 2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: True Believer (Warner Books 2005), At First Sight (Warner Books, 2005)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien (Et skjebnemøte), Gro Skaare (Ved første blikk)

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå har jeg ikke mange bøker igjen i utfordringen min. Etter disse har jeg bare to igjen. Siden vi følger de samme menneskene i Et skjebnemøte og Ved første blikk har jeg valgt å skrive en felles anmeldelse. På den måten vil jeg også, forhåpentligvis, rekke å legge ut alle anmeldelsene før nyttår.

I Et skjebnemøte møter vi Jeremy Marsh, en ung og kjekk newyorker. Han er en lovende journalist med egen spalte i Scientific American, hvor han avslører overnaturlige hendelser. Han står på terskelen til en karriere innen tv da han mottar et brev fra Boone Creek i North Carolina. Brevet forteller om et spøkelsesaktig lys som av og til viser seg i byens gamle kirkegård. Jeremy planlegger et kort besøk for å undersøke. Der møter han Lexie, byens bibliotekar, og han faller raskt for henne og da tiden er inne for å dra tilbake til New York aner han ikke hva han skal gjøre. Dra tilbake til byen og livet han kjenner, eller ta en sjanse og bli i lille Boone Creek med Lexie.

Den vanlige Jeremy ville allerede ha glemt alt sammen og avfeid det som en ubetydelig hendelse. Men av en eller annen grunn var det ikke så enkelt denne gangen.

Publisher Weekly har omtalt boken som Så myk som silke og vidunderlig rørende. Hm, lurer på hvilken bok de har lest. Myk som silke skal de få. Boken er romantisk, veldig romantisk. Men vidunderlig rørende? Ikke spesielt. Boken er så forutsigbar og enkel at jeg kjedet meg gjennom den. Den er hverken original eller unik.

Jeg har nevnt tidligere at Sparks kan romantikk, bøkene hans drypper av det, men etter å lest 16 av bøkene hans kjenner jeg igjen det meste. Han bruker de samme klisjeene, de samme scenene og problemstillingene igjen og igjen. Jeg lengter etter noe nytt, noe unikt, noe spesielt. Slik som Minnenes melodi og Toner fra et piano.

Et skjebnemøte ga meg ingen ting. Joda, den fikk meg til å le noen få ganger, men den rørte meg ikke. Og selv med et bakteppe av overnaturlige egenskaper og hendelser, skjer det ikke så mye. De fleste karakterene er ekstremt stereotypiske og flate. Det er ingen karakterutvikling, ingen store vanskeligheter.

Overnaturlige evner, forutanelser og intuisjon er rett og slett et resultat av samspillet mellom erfaring, sunn fornuft og oppsamlet viten. De fleste mennesker undervurderer i høy grad den mengden informasjon de skaffer seg i løpet av sin tilværelse, og den menneskelige hjerne er i stand til øyeblikkelig å sammenfatte viten.

I Ved første blikk møter vi igjen Jeremy Marsh. Han har valgt å følge kjærligheten og flytter til Boone Creek og til Lexie. Den nye kjærligheten settes på flere prøvelser, og Jeremy og Lexie må finne veien gjennom mistro, sjalusi og hemmeligheter. Og akkurat da det ser ut som om ting roer seg for paret utfordrer skjebnen dem igjen. Vil kjærligheten triumfere en gang til?

Ved første blikk starter kjedelig. Jeremy og Lexie oppfører seg som to små drittunger og ikke som to voksne mennesker. Måten de behandler hverandre på er barnslig, og jeg fant det vanskelig å sympatisere med noen av dem, aller minst Lexie. Men så, helt plutselig, endrer boken seg. Jeremy og Lexie løser opp i sine smålige problemer og må stå sammen når de møter skremmende utfordringer. Jeg gikk fra å kjede meg til å ikke klare å legge bort boken. Ja, den er forutsigbar, men samtidig så utrolig rørende.

Det er noen svake karakterutviklinger her. Ikke så mye at Jeremy og Lexie forandrer seg, men mer hvordan de går fra to enslige mennesker til et par. Ellers møter vi igjen de stereotypiske karakterene fra forrige bok. Selv om Sparks har prøvd å overraske oss her og der, er det lett å gjennomskue hva som skjer og hvem som gjør hva.

«Nicholas Sparks får inn flere følelser i en setning enn andre får inn på en side. Les. Lid. Føl. Sørg. Bli lykkelig. Sparks lar aldri et eneste hjerte være uberørt.» (Bild am Sonntag)

Om Sparks får inn flere følelser i en setning er jeg usikker på, han gjentar seg selv i det uendelige. Som å bli foret med teskje, er et uttrykk som passer bra her, og jeg er overbevist om at boken kunne vært mye kortere om han bare hadde stolt på leserne sine. Stolt på at vi skjønner hva han vil frem til uten å måtte beskrive alt til minste detalj eller å gjenta det meste uendelig mange ganger. Men at han kan følelser, det er det ingen tvil om. Og her er de så rå, så hjerteskjærende og så tung. Jeg gråt. Herlighet som jeg gråt. Så ja, det var verdt å lide meg gjennom de to første tredjedelene av boken.

Er kjærlighet ved første blikk virkelig mulig?

Anbefaler jeg disse to? Tja, Et skjebnemøte var rett og slett kjedelig og det tar så utrolig lang tid før det virkelig skjer noe av substans i Ved første blikk. Kan slutten på bok to veie opp for alt det andre? Og det lønner seg absolutt å lese bok en før bok to. Bok to starter der bok en slutter, uten noen oppsummering på hva som egentlig har skjedd i bok en. Siden man da må kjede seg gjennom en hel bok og 2/3 av en annen, må jeg dessverre si at dette ender med å bli nok en gang midt på treet bøker fra Sparks.

«Greit,» sa han og trakk pusten dypt. «Ikke la oss få panikk.»

«Jeg har ikke panikk.»

«Bra, for det er ingen grunn til å få panikk.»

«Jeg vet det.»

Et langt øyeblikk stirret de bare på hverandre.

«Jeg er nødt til å ta meg en dusj,» sa han endelig.

«En dusj?»

Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm og Søn AS (2003)

Sjanger: Roman

Originaltittel: A Bend in the Road (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg oppdaget nettopp at Sparks kommer med en ny bok nå i høst. Hva gjør jeg nå? Jeg har bare fire bøker igjen av de nitten jeg hadde planlagt å lese. Rekker jeg enda en før nyttår? Vi får se. Uansett leser jeg tålmodig videre gjennom utfordringen min. Nå er jeg så nære slutten at jeg ser lyset i enden av tunnelen.

I Livets veier møter vi Miles Ryen, en småbysheriff. For to år siden mistet Miles sin kone, Missy, i en trafikkulykke. Nå sitter han med ansvaret for deres unge sønn, Jonah, en kjærlighetssorg han ikke kommer over og mysteriet rundt ulykken hengende over hodet. For den som kjørte på Missy er aldri blitt tatt og politiet er ikke i stand til å løse saken. Så en dag møter han Sarah Andrews. Hun er Jonahs lærer og ny i byen. Nylig skilt og med et knust hjerte er hun ute etter å starte et nytt liv. De trekkes forsiktig mot hverandre og sammen finner de tilbake til latteren og kjærligheten. Men skjebnen er ikke ferdig. En skjebnesvanger hemmelighet ligger over dem og setter deres tro og overbevisninger på prøve.

Hvor tar egentlig en historie fatt? Livet byr sjelden på klart definerte begynnelser, øyeblikk vi kan se tilbake på og si at det var da det hele startet. Likevel finnes det øyeblikk da skjebnen griper inn i våre dagligliv, og setter i gang en rekke hendelser med et utfall vi aldri kunne forutsett.

Plottet i Livets veier er ikke spesielt originalt, allikevel overrasket denne boken meg. Jeg vil ikke påstå at dette er en av de beste bøkene til Sparks, men jeg endte opp med å like den mer enn jeg trodde jeg skulle. Hovedgrunnen til det er Miles. Han er på en utrolig reise. Humøret hans er så opp og ned, og til tider kunne jeg nesten ikke utstå mannen, men utviklingskurven hans er enorm. Og hvis det er en ting som virkelig høyner min leseopplevelse, så er det nettopp det.

Miles er også ganske så annerledes enn andre av Sparks hovedpersoner, da han har flere usympatiske trekk. Noe som også trakk denne boken opp for meg. Jeg har nevnt tidligere hvor flate jeg finner flere av Sparks karakterer, og da jeg leste Tre uker med min bror, fant jeg ut hvorfor de er så like alle sammen. Et par ganger har Sparks brutt med denne formen, blant annet i Kjærlighetens kraft, og også med Miles. Sarah er litt flatere, og selv om hun også har en svak utviklingskurve, føles hun mer som en bikarakter. Historien handler mest om Miles.

Jeg brukte ikke lang tid på denne boken, da språket som alltid er lett og ledig. Man kommer ikke gjennom en Sparks bok uten noen klisjeer, men denne er ikke den mest klissete kjærlighetsromanen hans. Oversettelsen er grei, selv om jeg satte spørsmålstegn ved noen ordvalg.

Livets veier er en helt ok bok. Det skjer ikke så mye nytenkende og originalt her, men er fin underholdning på mørke høstkvelder.

 «Hvis du sier at det er over, bør du følge ditt eget råd.» Charlie passet på at Miles hørte alvoret i stemmen hans. «Hva skal det bety?» spurte Miles. «Hvis det er over – hvis det virkelig er over – så ikke la det ødelegge resten av livet ditt.» «Jeg skjønner ikke hva du mener.» Charlie ristet på hodet og sukket. «Jo, det gjør du.» sa han.

Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Cappelen Damm 2008

Sjanger: Roman

Originaltittel: Dear John (Warner Books 2006)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg begynner å nærme meg slutten av årets utfordring, med 13 av 19 bøker lest. Noen ganger føles det som at dette kommer til å gå bra, at jeg skal klare det. Andre ganger ikke. Alt avhenger av boken jeg nettopp har lest. Etter Tre uker med min bor og Julies vokter hadde jeg et stort oppsving i motivasjonen. De var to gode og interessante bøker, men så kom denne. En bok som føyer seg inn blant de intetsigende. Det beste av meg og Et vanskelig valg for å nevne to. Det tok meg lang tid å komme gjennom Kjære John.

I Kjære John møter vi John, en amerikansk soldat stasjonert i Tyskland. Han er hjemme hos sin far på perm da han møter Savannah. Kjærligheten blomstrer raskt dem imellom, men den er ikke uten problemer. John må snart tilbake til Tyskland, og de bestemmer seg for å prøve avstandsgreia. Et år senere er John tilbake, og de fortsetter forholdet. Nå ha John bare et år igjen av tjenestetiden og de velger å holde ut. Det ingen av dem kan forutse er 11 september. USA kaster seg ut i krigen mot terror og John melder seg for en ny runde i tjeneste. Denne gangen settes det allerede anstrengte forholdet seg på den ultimate testen.

Som regel skriver Nicholas Sparks lykkelige slutter. En gang i blant dukker det opp historier hvor han ikke gir oss dette. Vi får raskt vite at denne historien ikke får en lykkelig slutt, Sparks avslører dette i innledningen. Dermed mistet jeg raskt drivet. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der jeg vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

… da blikkene våre møttes, kjente jeg noe som sa klikk, som en nøkkel når den blir dreid rundt i låsen.

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig.

John er en person man får sympati for. Han er ikke perfekt, men strever hele tiden med å bli et bedre menneske. Han har en liten utvikling i boken, da når det gjelder hans forhold til hans far. Denne biten likte jeg godt og kunne godt tenkt meg at boken fokuserte mer på dette. Savannah likte jeg ikke, så det at forholdet ikke overlever er helt ok.

Savannah kunne av og til ligne svært på den lille stemmen som hadde slått seg til inne i hodet mitt, uten å bry seg med å betale husleie…

Boken er skrevet i jeg form, vi følger John hele tiden. Dette var en flott avveksling fra Sparks andre bøker der vi hopper fra person til person. Til nå er det bare Minnenes melodi av de jeg har lest som også har jeg-form. Jeg liker denne skrivemåten best. Jeg liker at leseren ikke alltid vet hva alle tenker og føler, det gjør ting litt mer spennende og leseren må investere litt mer i lesingen.

Oversettelsen er grei. Tronslien har oversatt flere av Sparks bøker, og jeg har tidligere kritisert oversettelsene. Her tror jeg ikke oversettelsen gjør noe fra eller til i historien. Den er allerede for intetsigende. Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått noen gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

Når jeg tenker på deg og meg og det vi hadde sammen, vet jeg at det ville være enkelt for andre å avfeie den korte tiden vår som ganske enkelt et biprodukt av dager og kvelder tilbrakt ved sjøen, en “flørt” som i det lange løp ikke vil ha noen som helst betydning.

Neste bok ut er Kjærlighetens kraft.

Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Choice (Grand Central Publishing, 2007)

Oversatt av: Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Med denne boken har jeg klart å komme meg over halvveis i min utfordring 2016. Nå er 10 av 19 bøker lest. Jeg har lest gode og dårlige bøker. Jeg har grått og ledd. Jeg har blitt overrasket og jeg har blitt skuffet. Nicholas Sparks har levert et varierende sett med historier.

Hvor langt burde mennesker strekke seg i den sanne kjærlighetens navn?

I et vanskelig valg møter vi Gabby og Travis. De er naboer og hundeeiere begge to. Da Gabby oppdager at tispen hennes er drektig konfronterer hun Travis og legger skylden på hannhunden hans. Det er bare et problem, hannhunden er kastrert. Flau over sin overreaksjon holder Gabby seg unna Travis, men det er ikke lett da det viser seg at Travis er den lille byens veterinær. Komplikasjoner etter tispens fødsel tvinger Gabby til å ta kontakt med Travis og de bestemmer seg for å starte på nytt. Et vennskap vokser dem imellom og snart vokser også sterkere følelser. Gabby må raskt velge mellom Travis og Kevin, sin nåværende kjæreste.

«Jeg vil bare si at det har gledet meg å bli kjent med deg de siste par dagene.» «Og det har gledet meg å bli kjent med deg.» «Men er du lei for at dette må ta slutt?» «Det behøver ikke ta slutt. Vi er fremdeles naboer.» «Og jeg er sikker på at kjæresten din ikke vil ha noe imot om jeg dro på motorsykkelturer med deg igjen, eller tok deg med på piknik eller at du satt i bassenget med meg. Eller hva?»

Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Du vet hva Gabby velger for dette er tross alt en kjærlighetsroman. Av alle hans bøker er nok denne den mest forutsigbare jeg har lest til nå. Selv om jeg liker karakterene, Gabby er litt ulik tidligere heltinner, klarte jeg ikke å engasjere meg i historien. Den ble for lang og for enkel. Selv med et forsøk på en plottvist på slutten hjalp det ikke opplevelsen.

Språket er lett, sidene fyker raskt forbi. Leseren trenger ikke å fundere mye på hva forfatteren mener. Det lette språket gir lite rom for misforståelser og det er ikke noe lesning mellom linjene. Oversettelsen er heller ikke den beste. Noe som ikke hjelper på en slik middelmådig bok.

Det boken er full av er klisjeer. Store romantiske klisjeer jeg rett og slett himlet med øynene over. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå. Det blir for lite originalitet i denne. Jeg har nevnt i tidligere anmeldelser at jeg liker forutsigbarheten og kjærligheten i Sparks bøker, men denne ble rett og slett for lite WOW.

«Kjærligheten er en vidunderlig ting. Den gir livet mening. Jeg elsker å være forelsket.»

Et vanskelig valg var en av to Sparks bøker jeg hadde lest fra før. Jeg syntes den var kjedelig den første gangen jeg leste den, og inntrykket har ikke endret seg etter andre gjennomgang. Det finnes en rekke Sparks bøker jeg anbefaler mer enn denne, slik som Toner fra et piano, Fotografiet, Den lengste reisen og Minnenes melodi.

«… bare man kommer inn til kjernen, er folk stort sett nokså like. … Folk gjør i hovedsak de samme erfaringene og tenker de samme tankene, men på en eller annen måte er det ingen som unnslipper troen på at hans eller hennes erfaringer på alle tenkelige måter er enestående.»

Neste bok blir Tre uker med min bror. En bok Nicholas Sparks skrev med sin bror Micah Sparks.

Skrevet av Nicholas Sparks 

Forlag: Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Safe Haven (2010)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er godt i gang med utfordringen min, nå har jeg lest hele ni av nitten bøker, alle skrevet av Nicholas Sparks. Begynner jeg å bli lei? Ja, egentlig. Kommer jeg til å gi meg før jeg er i mål? Nei, absolutt ikke. Litt sta er jeg jo og jeg har en rimelig stor dose med konkurranseinstinkt, selv om den eneste jeg konkurrerer mot er meg selv (og tiden, men den går nå uansett om jeg leser eller ikke).

Denne gangen falt valget på En trygg havn.

I den lille landsbyen Southport ankommer den sky og stille Katie. Hun gjør lite ut av seg og prøver å holde seg i skyggene, men Alex, en enke med to små barn, klarer å trekke henne ut av skyggene. De forelsker seg, men Katies mørke fortid henger over dem og kan ende med å trekke dem fra hverandre.

«Nei,» sa Katie. «Venninnen min er redd hele tiden.» «Det er det som er mot. Hvis hun ikke hadde vært redd, ville hun ikke hatt behov for mot. Jeg beundrer det hun gjorde.»

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken.

Noen ting har for øvrig Sparks gjort annerledes denne gangen. Den store, mørke hemmeligheten til Katie ligger ikke rett opp i dagen. Vi får små hint, vi klarer å gjette oss frem til den, men ikke nøyaktig hva som har skjedd. Det er først langt ut i boken vi får ta del i denne fortiden. Borte er den lange og punktvise oppramsingen av karakterenes liv som vi har sett i flere av de andre bøkene hans. Her trekkes den ut og blir en mer føyelig del av historien. Spenningen om nøyaktig hva Katie har gjort holdes lenge og kommer først frem i en troverdig del av boken.

Selv om disse karakterene også har en forkjærlighet for vin, slipper vi den nøye beskrivelsen av matlaging som vi har sett tidligere. Boken virker rett og slett tettere. En god del av det unødvendige pjattet er luket bort. Igjen er en bok med en flott handlingskurve, med flere uventede overraskelser og en ganske så spennende avslutning.

«Kjærlighet betyr ikke noe hvis du ikke er villig til å forplikte deg,» sa hun. «Og du må ikke bare tenke på det du vil, men hva han vil. Ikke bare nå, men i fremtiden. … hvis du bryr deg om han, så må du være villig til fullt engasjement. Uansett hva fremtiden måtte bringe. Uansett hvor redd du kan komme til å bli.»

Karakterene er nokså like som de vi har møtt tidligere, de er ikke så ulike disse heltene og heltinnene til Sparks. Men, som jeg har nevnt tidligere, er noe av det jeg liker med bøkene hans er hvor hverdagslige karakterene hans er. Som bookreporter.com uttalte det: Sparks har blitt en yndlingsforfatter på grunn av sin evne til å ta for seg helt vanlige mennesker, sette dem i spesielle situasjoner og lage uventede avslutninger.

Som så mange andre av Sparks bøker er også denne filmatisert. Filmen er helt ok, med gode skuespillere. Filmen holder seg tett til boken, med uvanlig få tilpasninger, så her er det egentlig ikke noe tap å kun ha sett/lest en av delene.

For meg ble dette en helt på midten av treet bok, litt nærmere de gode enn de dårlige. Hvorfor jeg ikke liker den bedre enn jeg gjør er jeg ikke helt sikker på. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå på alt for sammenpresset tid. De blir så like, selv med sine ulike plott. Det jeg begynner å savne er litt forandring i karakterene og mer originalitet. En trygg havn er en helt grei og lettlest bok som ble lest i løpet av noen få late dager.

«Jeg er ikke sikker på om noens liv blir slik de har tenkt seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å prøve å gjøre det beste ut av det. Selv når det virker umulig.»

Neste bok ut er Et vanskelig valg.