Det er trist, men samtidig veldig deilig. November har gått bort til tresmak i rompa og såre øyne. Det har vært ord på hjernen dag og natt. Det har vært avbrutte samtaler med familie og venner hvor jeg plutselig har kommet på en god replikk som bare må skrives ned. Det har vært tungt. Jeg skal ikke lyve. Utrolig tungt! Og akkurat nå har jeg ikke lyst til å se historien min på en stund. Jeg trenger en pause.

Men hva skal jeg fylle dagene med nå som eventyret er over? Jeg har levd og åndet NaNo i 30 dager og nå er det slutt. Jeg har den samme følelsen som jeg har etter en skikkelig god bok. Slik som jeg føler etter å ha sett den siste og meget etterlengtede filmen i en serie. Hva skal jeg gjøre nå?

Hodet mitt er fylt med motsetninger; jeg er stolt over å være ferdig med historien min, men ikke fornøyd med alt jeg har skrevet. Jeg er lei av å skrive om de samme karakterene, samtidig som jeg har blitt veldig glad i dem. Jeg orker nesten ikke å skru på pc’n min, samtidig kan jeg ikke la være. Se hva NaNo har gjort med meg!

NaNo har gjort meg frelst. Virkelig! At noe så enkelt som en liten, ufarlig konkurranse skulle bety så mye for meg er merkelig. Av alt jeg har gjort i livet er dette noe av det jeg er stoltest av. Patetisk, jeg vet, men samtidig ikke. Jeg har skrevet over 50.000 ord (over 60.000 faktisk) i løpet av 30 dager. Jeg har fått en hel historie ut av hodet og ned på papiret. Jeg har faktisk fullført noe!

Jeg er ikke fornøyd med hver lille bit av historien min, men det er litt av poenget med et første utkast, er det ikke? Hvis alt skal skrives ned perfekt med en gang blir man aldri ferdig. Nå har jeg noe å bearbeide og perfeksjonere. Noe jeg ikke hadde tidligere.

Det er egentlig greit at NaNo er ferdig nå. Nå er det jo snart jul og jeg hadde aldri i verden klart begge deler på en gang. For NaNo tok virkelig over tankene min i en lang, lang tid. Helt oppslukt har jeg vært. Nå skal jeg bli oppslukt av jula for det fortjener jeg.

Nå er heldigvis ikke NaNo over for godt. Den kommer til neste år også. Hva jeg skal skrive om da får vi vente å se. Jeg har mange historier som surrer rundt i knotten, det gjelder bare å velge en av dem.

I mellomtiden må denne historien jobbes med. Hvor lang tid det vil ta å bli helt ferdig med den, vet jeg ikke. Hvor mange utkast før jeg blir fornøyd er umulig å forutsi. Akkurat nå er jeg (hvis jeg skal være helt ærlig) dritt lei den. De siste dagene har gått utrolig treigt. Jeg har strevd med å skrive slutten. Ikke fordi den er spesielt vanskelig, men fordi jeg er lei. Jeg har sust gjennom slutten, og vet allerede nå at den må jobbes mye med.

Jeg leste et tips om at når man skriver historier bør man ikke begynne med begynnelsen, men med slutten. Jeg tror faktisk at jeg skal gjøre det når jeg begynner på andre utkastet. Jobbe meg bakfra og forover. På den måten håper jeg at slutten får den oppmerksomheten den fortjener. Og kanskje jeg rekker å bli ferdig med den før jeg er lei igjen.

Akkurat nå, derimot,  skal jeg ha en lang og fin pause. En pause jeg skal bruke på familie og venner som har blitt lettere oversett denne måneden. En pause hvor jeg skal tenke mer på de i verdenen jeg lever i, enn på de i hodet mitt.

Igjen må jeg bare få si tusen takk, NaNo. Du er fantastisk!

Og hvis du har en historie som surrer rundt i skallen din; bli med neste år. Det er alltid plass til flere!