Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Reklamer

Atlas over u-oppdagede øyer

Atlas over u-oppdagede øyer | edgeofawordSkrevet av Malachy Tallack

Illustrert av Katie Scott

Forlag: Vega (2017)

Originaltittel: The Un-Discovered Islands (Polygon, 2016)

Oversatt av Punktum Forlagstjenester

Kilde: Goodiebag, Vega forlagstreff

Anmeldt av Julie Karoline

Samlet i denne boken finner du et helt arkipel av u-oppdagede øyer. … Hvert av disse stedene har sine egen historier. Ingen av dem er helt like. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre igjen knapt har vært viet oppmerksomhet. Alle sier noe om verdiene som rådet i samtiden, og alle har beriket sinnets geografi. Denne boken er et forsøk på å hylle og minnes disse u-oppdagede øyene, og på den måten fortelle historien om hvordan vi har skapt vårt bilde av verden.

Å sitte og lese et atlas fra begynnelse til slutt er ikke noe jeg har for vane å gjøre. Jeg kikker i dem nå og da når det er noe jeg lurer på. Land, landegrenser, hovedsteder, elver osv. Men dette atlaset er noe annerledes. Det er vel egentlig ganske så unikt. Atlas over u-oppdagede øyer er nettopp det den sier den er: et atlas over øyer som tidligere var å finne på verdenskartet, men som i løpet av århundrene har forsvunnet fra kartet.

Hvorfor de har forsvunnet er ofte et lettere spørsmål enn hvordan de kom på kartet til å begynne med. Boken tar nemlig for seg øyer som aldri har eksistert. Øyer som kommer fra religiøs overbevisning og gamle metaforer.

Øyer som har blitt oppdiktet av kapteiner som søker berømmelse og, kanskje enda viktigere, penger.

Øyer som rett og slett har blitt oppdaget flere ganger, av forskjellige personer, og gitt forskjellige navn.

Øyer som senere viser seg å være innbilning eller til og med is-berg.

Tallack har i boken plukket ut et lite utvalg av slike øyer. Fra de mest kjente, som Atlantis, til øyer vi ikke har hørt så mye om i moderne tider, men som en gang var mye diskutert og søkt etter.

Fra øyer som har skapt mye politisk uro, til øyer mennesker fremdeles velger å tro på.

Det er et beundringsverdig bakgrunnsarbeid Tallack har gjort. Fra å sammenligne gamle verdenskart til å lete opp historiene til de utvalgte øyene. Han legger også frem hypoteser om hvordan øyene kom til live til hvordan de etter hvert forsvant.

Illustrasjonene av Scott er nydelige. Scott er illustratøren bak Animalium og Botanicum. Illustrasjonene hjelper med å sette fantasien i sving og gir boken et fint særpreg.

Atlas over u-oppdagede øyer er en meget interessant lesing. Selv om det kanskje ikke er en bok du leser gjennom på kort tid, er den en bok som passer i de fleste bokhyller. En bok man plukker opp nå og da for å slå ihjel noen kjedsomme minutter, eller for å stille nysgjerrigheten. Eller kanskje for å gi det lille ekstra på den neste quizen du er med på, eller lager. Eller for å vekke fantasien?

Boken kan være en fin julegave for mange. Enten til historieglade personer, bokglade personer eller til personen som har alt.

Et hav av myter og mysterier, fantasier og bedrag.

To søstre

Skrevet av Åsne SeierstadTo søstre | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2016)

Sjanger: Dokumentar

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Åsne Seierstad har skrevet en rekke kritikerroste bøker, deriblant Bokhandleren i Kabul og En av oss. Med To søstre fikk Seierstad Brageprisen for beste sakprosabok, og nå har hun også fått Bokbloggerprisen åpen klasse 2016, en pris som er meget velfortjent.

Jeg hadde hørt om To søster før den ble nominert til bokbloggerprisen, men jeg fikk dessverre ikke lest den før rett før prisen skulle deles ut. Av alle bøkene som ble nominert rakk jeg bare å lese to: To søstre og Arv og miljø av Vigdis Hjort. Av disse to er jeg glad for at det var To søstre som stakk av med bokbloggerprisen.

En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.

Å lese en bok om personer som lever i dag, helt normale mennesker, om hendelser som skjer rundt oss hele tiden, over alt, i det skjulte, er en merkelig følelse. For man vet jo hvordan boken slutter, man vet at dette ikke er en spennende krim med en happy ending. Og uansett hva leseren sitter med av tanker eller meninger rundt temaet, hjelper det ingen ting fra eller til. Situasjonen har hendt, den skjer, og det er absolutt ingen ting leseren kan gjøre med det.

Historien om Ayan og Leila er en historie om et skjult samfunn inne i vårt trygge og, som vi ønsker å tro, åpne land. Her har vi det trygt, her vet alle hvem eller hva som er godt og riktig. Allikevel skjer det radikalisering hos oss også. Og boken om søstrene er en flott oppvåkning for oss litt naive nordmenn.

Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. At de hadde Gud på sin side, mens de andre hadde djevelen på laget. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.

Boken er flott skrevet, med en ærlig og direkte stil. Den trenger ingen fancy skriveteknikker for å øke spenningen, den er spennende i seg selv. Alle hendelsesforløp, samtaler og tanker har Seierstad fått tak i gjennom intervjuer med de involverte og de skal visstnok ha fått lest gjennom manuskriptet før utgivelsen. Det håper jeg virkelig, og i så tilfelle har jeg ikke noe annet enn en dyp respekt for dem, slik som de har åpnet seg og fortalt om sine innerste tanker og redsler.

I am the master of my faith.

Vi følger for det meste Sadiq, jentenes far, men vi får også innblikk i tankene og livene til andre familiemedlemmer. Vi får høre fra lærere og tidligere venner. Alle sitter de med samme spørsmål: Hvordan kan vi ha unngått å se hva jentene drev på med? Hvordan kan vi ha unngått å se hvordan jentene ble radikaliserte?

Og det er nettopp de spørsmålene Seierstad prøver å svare på med boken. Jeg vil nå ikke gå så langt som å si at hun fant et definitivt svar, dette er jo vanskelige og brede spørsmål, men hun gir oss i hvert fall et dypt innblikk i hvordan slikt kan skje, og mange grunner til hvorfor ingen meldte fra.

Sadiq satt oppe hver natt. I sitt eget mareritt, som bare ble intensivert med skrekken for at Raqqa, der jentene bodde, skulle teppebombes. Han skiftet med å avskrive jentene den ene dagen, til å bli overmannet av en desperat trang til å redde dem den neste.

Jeg leste Bokhandleren i Kabul for mange år siden, en bok jeg ikke likte noe særlig. Derfor satt jeg meg ned med To søstre uten for store forhåpninger, men denne tok skikkelig tak i meg. Den åpnet for mange nye tanker og diskusjoner, og vil nok være med meg lenge. Jeg kan trygt si at dette er ikke en bok jeg glemmer med det første.

Gratulerer til Seierstad for bokbloggerprisen, den er velfortjent.

Tre uker med min bror

Skrevet av Nicholas Sparks og Micah SparksTre uker med min bror | edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: Biografi

Originaltittel: Three Weeks with My Brother (Warner Books 2004)

Oversatt av Ingegerd Norbye Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Utfordringen min dette året er å lese alle romanene til Nicholas Sparks. Jeg hadde originalt bestemt meg for å bare lese de bøkene han har skrevet selv og kun romanene hans. Jeg var ikke klar over at Tre uker med min bror ikke var en roman før jeg hadde hentet den på biblioteket. Dermed trengte jeg egentlig ikke å lese den, men nysgjerrigheten min tok over. For hvordan er Nicholas Sparks som person? Hvordan er mannen bak de mange verdenskjente bøkene?

Jeg angrer ikke på at jeg tok meg tid til å lese denne biografien, som i tillegg også er en reiseskildring av en tre uker lang verdenrundt reise han tok med sin storebror. Jeg føler jeg har fått litt mer respekt for forfatteren. Nå har jeg møtt mannen bak bøkene. Mannen bak de mange kjærlighetshistoriene som får selv de mest hardbarka til å rødme og smile lykkelig. Og ja, han er en romantiker, men han er også så mye mer.

Jeg kan ikke anmelde denne boken på standard vis. Jeg kan jo ikke anmelde en annen persons liv. Det jeg kan gjøre er å trekke frem sider ved Sparks som jeg mener er relevant for hans forfatterkarriere.

Fra en katolsk familie er Nicholas den midterste i en søskenflokk på tre. Alle er født rett etter hverandre, Micha i desember 1964, Nicholas desember 1965 og Dana desember 1966.

«Husk alltid,» sa hun, «at uansett hva kirken sier, så finnes det ingen sikre perioder.» Jeg så opp på henne, tolv år den gangen. «Mener du at vi var et slags uhell alle tre?» «Ja! hver eneste en av dere.» «Men bra likevel?» Hun smilte. «Så bra som det går an å bli.»

Faren var student da de var små, mens mor gikk hjemme. De hadde aldri mye penger og vokste opp i fattige strøk. Her fikk familien være i fred, da de nok var den fattigste familien i området. Med få leker hjemme, var nærområdet guttenes lekeplass og de havnet i en hel haug av utfordrende situasjoner. Jeg med mitt pedagogikk-hjerte gispet flere ganger og tenkte rett som det var på omsorgssvikt, men verden var annerledes på 60/70 tallet. I dag hadde nok barnevernet trådd inn.

Etter hvert ble faren ferdig med studiene og fikk seg jobb på et universitet. Mor jobbet noen år som tannlegeassistent. De flyttet noen ganger, men tilbrakte mest tid i California. Micah var en stund på vei inn i et dårlig miljø, men da Nicholas oppdaget konkurranseløping fikk han med seg broren sin og de klarte å holde seg på rett kjøl.

Moren døde av en rideulykke rett etter at Nicholas giftet seg med sin kone Cathy. Bare få år senere døde faren, som lenge hadde slitt med depresjon. Noen få år etter det igjen ble det oppdaget at Dana hadde hjernesvulst, noe hun døde av 33 år gammel. Micah og Nicholas er nå de siste igjen av sin familie. Turen de tok sammen var for å minnes, men også for å finne tilbake til hverandre.

«Dette kommer til å bli vårt livs opplevelse.»

«Det er jeg sikker på, lillebror.»

At Nicholas har levd et slikt hardt liv er ikke lett å trekke ut fra romanene hans, selv om han legger mye av seg selv og sin familie i dem. Jeg har nevnt tidligere at jeg syns mange av hans karakterer er veldig like, noe som bli litt ensformig når man leser alle rett etter hverandre. Nå har jeg funnet ut hvorfor.

Mange av karakterene liker å løpe. Nicholas drev selv med konkurranseløping. Faktisk fikk han college stipend pga dette. Dessverre fikk han problemer med beinet og måtte gi seg. Jogging er noe han fremdeles driver med.

«Det eneste jeg har lyst til er å løpe.» «Tenk om du ikke kan det?… Tenk om skaden din aldri blir bra?…» «Mor…» … «Jeg vet ikke,» sa hun og trakk på skuldrene. «Skriv en bok.»

Mange av karakterene er gode lyttere. Faren til Nicholas var en akademiker på høyt nivå, og en veldig god lytter. Nicholas forteller om flere ganger da han gikk til faren sin for råd, men at farens metode var å la han finne svar på sine egne problemer. Han bare lyttet og stilte relevante spørsmål.

Flere av karakterene har opplevd å miste noen til kreft. Søsteren Dana kjempet mot hjernesvulst i mange år, og dette satte dype spor i Nicholas. Faktisk er Minnenes melodi skrevet med Dana som inspirasjon. Dette er for øvrig min favorittbok av Sparks og jeg kan ikke annet å lure på om det er fordi han la mye av sin egen sorg i den. Han innrømmer at det er den eneste boken han gråt mens han skrev.

Mange av karakterene er veldig aktive og friluftsorinterte. Micah er en veldig aktiv mann. Etter Danas død bestemte han seg for å leve livet. Noe som resulterte i surfing, waterboarding, klatring osv. Nicholas henter mye inspirasjon herfra. Faktisk så ligner flere av karakterene på Micah. Moren deres var glad i å ri, dette er også noe som hentes frem i flere romaner.

I alle bøkene er det mye snakk om Gud, kirken og kristendommen. Kanskje ikke så rart med tanke på at Nicholas er katolikk. Han er en religiøs mann som setter troen sin høyt.

Vi møter også karakterer med enkelte utfordringer, som autisme. Nicholas og Cathys andre sønn er et barn med utfordringer. De har aldri fått en diagnose på hva som virkelig feiler han, selv om autisme har blitt slått frempå flere ganger. Med fem barn, en aktiv reiseplan og ønsket om å være en god ektemann og far, lever Nicholas et ganske så hektisk liv. Tidligere jobbet han også som legemiddelselger, men sluttet med dette da han kunne leve av bøkene sine. Faktisk fikk han 1 million dollar i signeringsbonus for den første boken sin: Dagboken.

Tre uker med min bror i seg selv er fint skrevet. Hvert kapittel starter med informasjon og opplevelser fra steder Nicholas og Sparks dro til, før vi tas med tilbake i livene deres. Jeg likte måten den var lagt opp på og jeg likte overgangene. I tillegg legger han inn litt fakta fra hvert sted de besøker.

Noe jeg stusset på var oversettelsen. Den var grei, men ikke helt konsistent. I hele boken er romanene til Sparks, når nevnt, skrevet med sin norske tittel, men på slutten står de kun med sin originaltittel. Kanskje ikke all verdens å henge seg opp i, men jeg fant det merkelig. Og fotos? Boken inneholder private fotos? Du mener vel fotografier?

Jeg kunne ønske jeg hadde lest Tre uker med min bror først i utfordringen min, den kastet et nytt lys over romanene hans. Samtidig var det greit å ta den nå. Jeg begynte å bli ganske så lei av romanene hans. Nå har jeg fått litt ny energi til å fortsette, jeg har tross alt ikke mange bøker igjen.

Tre uker med min bror er en fin biografi. Nå leser ikke jeg mange biografier, men jeg liker å få vite mer om forfatterne jeg leser. Dette er nok en bok for de spesielt interesserte.

Min bror og jeg har ikke kranglet – eller engang vært uenige i noe – siden vi var barn. Han, i likhet med min kone, er den beste vennen jeg har. Og hvis noen spør han, vil han si det samme om meg. Foreldrene våre kan nok ha vært nokså skrullete til tider, men uansett hva de gjorde, så virket det.

Neste bok er Julies vokter.

Rydde ut

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.

 

En kvinne i Berlin

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram