Lucifers evangelium

Skrevet av Tom EgelandLucifers evangelium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg startet ikke på begynnelsen av serien om Bjørn Beltø. Min far anbefalte Nostradamus testamente til meg for noen år siden, en bok som oppslukte meg. Etter den leste jeg meg videre i serien: Den 13. disippel og Djevelmasken. Nå har jeg tatt et steg tilbake og lest den tredje boka i serien: Lucifers evangelium. 

Bjørn Beltø må gå i dekning da en rekke bisarre drap rammer hans bekjente. Det hele utløses av oppdagelsen av en grav og et mumifisert lik. Liket holder et gammelt manuskript, et manuskript flere ønsker å få tak. Beltø har sneket med seg manuskriptet, og dermed ertet på seg en gruppe fanatikere som ikke stopper ved noe for å få tak i det. Dermed må han i skjul, men ubesvarte spørsmål og uløste mysterier, er ikke noe Beltø kan sitte med og han begynner å nøste i historien rundt manuskriptet. Det tar han ut på en reise gjennom Europa og til en oppdagelse han ikke kunne drømme om.

«Du kan da ikke be meg om å smugle et manuskript ut av landet!» Men det kunne han. Og det gjorde jeg.

Hvem liker ikke en god historie med store mysterier, morderiske fanatikere, hemmelige organisasjoner og tankevekkende oppdagelser? Vel, hvis du kan svare nei på deler av det spørsmålet, er ikke dette boken for deg. For her møter du nettopp disse tingene. I Beltø-stilen vi er kjent med.

Boken er spennende, ingen tvil om det, men den er ikke like heseblesende som Nostradamus testamente. Gjør det den dårligere? Absolutt ikke. Boken er gjennomtenkt, bunnsolid og med ideer som gjør at du setter spørsmålstegn ved det meste.

Beltø selv er en usannsynlig helt. Nevrotisk, med dårlig med selvtillit og tilfeller av angstanfall. Samtidig har han de kvalitetene som gjør at han fungerer som helt: spørrende, undrende, nysgjerrig, utspekulert og utrolig sta. Dermed har gærne, religiøse fanatikere ingenting de skulle ha sagt når han først er på ferten av et mysterie. En utrolig kul fyr du både beundrer og irriterer deg over.

Prinsippfast har jeg aldri vært.

En av tingene jeg kanskje likte aller best var at Egeland tok historien helt ut denne gangen. Jeg har tidligere beskylt han for å ikke tørre å ta steget helt ut med historiene sine. Jeg må spise ordene mine nå. I denne boken gjorde han det, kanskje ikke i den retningen du først forventet, men med store steg ut i det ukjente allikevel. Og siden denne boken er eldre enn de øvrige jeg har lest… vel, jeg må nok revurdere tidligere antagelser.

Språket er lett, med korte avsnitt og få fremmedord. Egeland har flere flotte beskrivelser og observasjoner om livet, følelser og tanker, som han vever sømløst inn i historien. De hjelper til med å bygge Beltø som karakter og gir han en flott dybde.

I et firkantet univers må du våge å tenke i sirkler.

Tempoet er høyt gjennom boka, men ikke heseblesende. Og den er nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese den. Spenningen ligger og ulmer på hver side. Størst er spenningen om hva manuskriptet egentlig handler om.

Det ligger en mengde jobb bak boka, det merker man raskt. Akkurat slik vi har begynt å forvente av Egeland. Her er ingen plotthull eller usammenhengende tilfeldigheter. Alt henger sammen, den røde tråden er som en stor floke, men aldri med knuter eller avklipte ender. Alt kommer til sin plass under den store avsløringen på slutten. Dette er underholdning på sitt beste, med noen tankevekkende metaforer og utfordrende religiøse observasjoner som strøssel på toppen.

Reklamer

Bare du som passer på

Skrevet av Jarle Sten OlsenBare du som passer på | edgeofaword

Forlag: Format forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Moen, video-journalist i NRK, blir rekruttert (under tvang) til å jobbe for en gruppe som kaller seg SORG: spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. SORG sender ham til Bø i Telemark, hvor han blir satt til å overvåke tre unge syriske menn. Oppdraget som kun går ut på å observere og rapportere, viser seg å være langt farligere enn forventet, og Moen ender med å rote i en fortid mange ønsker å glemme.

SORG. Bokstavene var en forkortelse for spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper, og i følge henne gjorde de akkurat det navnet innebar…Hun hadde ikke utdypet hvilke, kun at det krevde metoder som ikke ble håndtert av PST. Derfor eksisterte ikke SORG  offisielt. Av samme grunn var de avhengige av sivilister, som kunne utføre oppdrag for dem i kraft av sitt yrke… med det hun kalte for mildt press i en vinn-vinn situasjon. Akkurat nå følte jeg meg hverken utsatt for mildt press eller i en situasjon jeg likte.

Et interessant plott i seg selv, egentlig, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over utførelsen. Boka har flere fine trekk, men jeg mener den kunne vært bedre med  bearbeiding.

De tre syrerne blir brukt så mye, egentlig overbrukt hvis det forklarer noe, at man skjønner fort at det ikke er her problemet ligger. Det er ikke de som dreper menneskene i Bø. Dermed blir ikke det forsøket på å forvirre leseren helt vellykket. Samtidig klarte jeg ikke å gjette hvem den skyldige var, og når den store avklaringen kom, ble jeg overrasket. Jeg så ikke den komme. Så der gjorde forfatteren en god jobb. Men, hvis jeg skal pirke, så ble det litt plukket ut av det blå for meg. Det var ingenting i boka som hintet om at det var den karakteren som var den skyldige. Så ja, jeg ble overrasket, men også en smule forvirret.

Vi var satt til å gjøre en jobb vi i utgangspunktet ikke hadde noen forutsetning for. Det ga ikke mening.

Jeg forstod ikke helt hva som var poenget med SORG, annet enn at de var sinnssykt irriterende. Og dette var hovedkarakteren enig med meg i. Ikke skjønte jeg helt hvordan han kom seg unna dem til slutt heller.

Med hensyn til SORG var forfatteren meget kryptisk. Det var jo et litterært middel, siden hovedpersonen ikke skjønner dem helt han heller, men som leser liker jeg å forstå. Det som skjer kan gjerne være merkelig eller uvirkelig så lenge jeg skjønner det ut fra historiens perspektiv.  Og her gjorde jeg ikke det. Ta bort hele SORG og historien kunne fungert like bra, med noen tilpasninger selvfølgelig. Kanskje til og med bedre.

Språket i boka er greit. Ganske så lettlest. Man bruker ikke lang tid på å komme seg gjennom boka.

Og selv om jeg ikke falt pladask for historien, var den såpass spennende at jeg var nødt til å lese den ut. Jeg måtte finne ut hva som skjedde. Og er ikke det det aller viktigste med en bok? At leseren bare  lese ferdig?

Jeg prøvde å se det store bildet, men alt jeg så var biter i et puslespill som ikke passet sammen.

En helt grei bok. Grei underholdning, men dessverre ingen høydare for meg.

Tusen takk til Jarle Sten Olsen for anmeldereksemplar.

Anestesi

Skrevet av Henrik Fram (pseudonym) Anestesi | edgeofaword

Forlag: Fokus Invest Forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det kom en forespørsel om vi ønsket å anmelde en krimbok. Vi sier da sjelden nei til å lese, så vi takket pent ja, og Anestesi ramlet ned i postkassen min i april.  Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, jeg er en én bok om gangen person, og lesebunken min blir av en eller annen grunn aldri mindre…

Han tenkte. Urkrafte. Han visste at den var der, at han lett kunne hente den. Han hadde gjort det før. Dratt dit, og hentet den. Hentet den opp og frem. Hentet den til hjernen og kroppen. Den var svaret på den lammende, blindende frykten og angsten. Den var motsatset: handling, klarsyn, tunnelsyn.

Thomas Bernts er vant til å være i stressende situasjoner. Som anestesilege klarer han å holde hodet kaldt når det gjelder. Han er gift med en vakker fransk kvinne og sammen har de to barn. Selv med mye reising med jobben, klarer han å være med familien. Så skjer det utenkelige: eldstedatteren Anne blir borte fra en klassetur, og Bernts står foran det verste tenkelige som kan skje og det mørkeste av det mørke. Klarer han å holde hodet kaldt i møte med mørket, eller vil han gi tapt?

En spennende thriller, dette her. Og som lærer må jeg si at det absolutte marerittet må være om en av elevene mine blir borte på klassetur, så denne boken traff rett i redselen. Og alle historier som omhandler det mørke som kan skje barn blir, for meg, ekstra grusomme. Denne boken handler ikke bare om det som faktisk står på sidene, men også om menneskers natur og moral. At moralen blir satt på en så stor prøve at man til slutt ikke klarer å skille mellom det moralske eller det umoralske. Og hvor langt er man egentlig villig til å gå for de man er glad i?

Jeg må si at historien gjorde inntrykk på meg, og det er jo alltid en god bokopplevelse når det skjer. Samtidig gikk den ikke helt til topps. En av grunnene til det er steg for steg skrivestilen. Det blir for detaljert. Alt blir beskrevet nesten som en oppskrift. Det er en god del setninger som kunne vært slått sammen ved å kutte ned på detaljene uten at det hadde gått ut over handlingen.

Som f.eks: 

Han trakk pusten. Så grep han inn i venstre innerlomme og tok ut pakken med Lucky Strikes. Han trykket inn sigarettenneren i dashbordet. Det gikk syv sekunder. Tenneren poppet ut. Han tente sigaretten med den rødglødende enden. Han trakk inn, dypt, mens han satte sigarettenneren tilbake på plass. Så satte han bilen i gir. Og kjørte ut på hovedveien.

En annen ting som gjorde at boka ikke fikk toppscore var all hoppingen mellom karakterer. Hvis du har lest noen av de andre anmeldelsene mine, vet du at jeg ikke er noen fan av en slik skrivestil. Jeg liker best historier med èn fortellerstemme. Og her blir aldri fortellerstemmen lenge hos en enkelt karakter. Leseren møter til stadig nye karakterer. Hvorav noen er bare med på noen få sider og føles ikke viktige i forhold til historien. Hvorfor ha dem med, og med fortellerstemme, når de er med så lite?

Thomas Bernts treffer vi igjen gang på gang, noe som er bra. Han er jo hovedpersonen, men mange andre er egentlig helt uviktige i historieforløpet. De har absolutt ingen påvirkning på historien. Ta dem ut, gi fortellerstemmen til en av de mer sentrale karakterene, og historien foreløper helt likt. Boka hadde hatt godt av et lite ryddesjau i stedet for å gi et stort galleri av karakterer som forvirrer.

Noe jeg likte veldig godt var hovedpersonen. Han er så nyansert. Han innehar mange personlighetstrek og har en fin dybde. Det var en flott utviklet karakter som virkelig blir dratt gjennom en rekke opplevelser som setter han på de mest ekstreme prøvelsene. Om man er enig i alle valgene og handlingene hans kan man jo sette spørsmåltegn ved, men de er hele tiden forståelige. Og jeg tror at mennesker satt i samme situasjon, om de ikke hadde gjort det samme, hadde nok tenkt tanken.  Det fineste var nok da han stod midt i det mørkeste og ikke endte opp med å handle helt slik han hadde planlagt. For selv i mørket finnes det små lysglimt. Som sagt: en flott og nyansert karakter.

Tittelen passer veldig godt til historien, på flere nivå. Ja, hovedkarakteren er anestesilege, men den passer også til den helt lammende følelsen dyp sorg kan gi. Som her treffer både hovedkarakteren og hans kone. En helt perfekt tittel.

Anestesi har en god utviklingskurve og den er overraskende. Leseren vet aldri helt hva som kommer til å skje. Her er bortføring, drap og mafia. Spenningen starter tidlig i boka og holdes oppe lenge. Alt som skjer er kanskje ikke helt realistisk, men det er nå i hvert fall spennende. Og den har en ganske så åpen slutt. Noe som mange ganger kan være frustrerende, men ikke her. Den var såpass avsluttende at jeg fikk svar på det jeg lurte på. Samtidig kan man håpe på en oppfølger.

En spennende thriller jeg kan anbefale.

Tusen takk for anmeldereksemplar.

Du kan lese mer om boken på crimenoir.no

Sekten på Tåkøy

Skrevet av Mariette LindsteinSekten på Tåkøy | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim/Thriller

Originaltittel: Sekten på Dimön (Mörkersdottir förlag 2016)

Oversatt av: Jørn Roeim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mariette Lindstein var i mange år et medlem av scientologikirken. I løpet av de årene jobbet hun på alle nivåer av organisasjonen. Bøkene om sekten på Tåkøy er basert på hennes egne opplevelser.

«Vi skal besøke en organisasjon som holder til på herregården, ViaTerra.»

«Da må dere passe dere. Det hviler en forbannelse over det stedet.»

Sofia prøver å komme seg vekk fra eksen, Ellis. Han terroriserer livet hennes, og uansett hvor hun drar henger han over henne. Da hun får en invitasjon til å besøke organisasjonen ViaTerra av gruppens karismatiske leder Franz Oswald, benytter hun seg av muligheten. Gruppen mener de har funnet en metode som kan renske verden for alt som er feil med den, og Sofia dras inn av stedets sjarm, Oswalds energiske overbevisning og ikke minst muligheten til å komme seg unna Ellis. Hun takker ja til å jobbe noen år som stedets bibliotekar. Det som skulle bli to år med avslappende jobb og tid til å komme på en fremtidsplan, ender opp med å bli alt annet enn den idylliske sjansen hun håpte på.

«…det gjelder å huske hvorfor vi er her. At ViaTerra er utveien.»

«… jeg tror ikke jeg orker en høst og en vinter til her ute. Ikke hvis det skal fortsette på denne måten.»

«Det blir bedre,» sa han bestemt. «Det kan i hvert fall ikke bli verre, kan det vel?» 

Lindstein har skrevet en meget spennende bok. Selv om den innehar få overraskelser holdt den spenningen opp, og jeg fant den til tider vanskelig å legge fra meg. Det er ikke bare tittelen på boka som avslører mye av handlingen, men allerede i prologen får leseren pekt ut handlingens retning.

Spenningen til tross er ikke boken spesielt bra skrevet. Språket er ikke det mest velskrevne jeg har vært borte i, det er lett og litt banalt. Boken er også lenger enn hva den strengt tatt trenger å være. Forfatteren selv forsvarer valget av det enkle språket med at boken også skal passe for ungdommer. Kan godt være, men språket og lengden hemmet heldigvis leseopplevelsen svært lite. Spenningen lå hele tiden og pirret på hver side.

Lindstein har skrevet et flott og variert karakterbibliotek. Jeg likte spesielt godt Sofia, bokens hovedperson. Hun er ei jente med flere overraskende trekk, og kanskje ikke en person man tenker vil kunne ende i en sekt. Hun har bein i nesa, men selv de tøffeste personene kan knekkes av sterkere viljer. Lindstein har klart å portrettere makten noen kan holde over andre. Jeg klarte ikke å legge fra meg tanken på at Sofia er basert på forfatteren selv.

Men det er lett å være etterpåklok. Nettopp da, brakt ut av fatning og svett over hele kroppen, visste hun likevel at hun måtte tilbake til ViaTerra. Ellers ville hun bare fortsette å følge dragningen dit, som en møll til en flamme. 

Boken hopper mellom historien om Sofia og hennes tid hos ViaTerra og tilbakeblikk til en oppvekst fra en ukjent person. Eller kanskje ikke ukjent, jeg skjønte raskt hvem personen var, og jeg finner det vanskelig å tro at forfatteren ønsket å holde identiteten skjult. Men det er disse tilbakeblikkene som er de mest grusomme delene av boken.

Sekten på Tåkøy er den første i en trilogi, men jeg føler ikke noe overhengende behov for å lese fortsettelsen. Boken har en passende slutt, og jeg trenger ikke å lese en fortsettelse på en historie jeg føler er avsluttet. Jeg er redd for at den neste boken fort kan bli repeterende og/eller irriterende, men det er min forventning, og stemmer nødvendigvis ikke.

Uansett er Sekten på Tåkøy en spennende, om lite overraskende, thriller. Et godt forslag til påskens leseliste.

Sjekk også ut My Criminal Mind for anmeldelse av boka.

Selvmordet

Skrevet av Ben OrmstadSelvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett.  Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

 

 

 

The Mistletoe Murder and other stories

Skrevet av P.D. JamesThe Mistletoe Murder | P.D. James

Forlag: Faber & Faber (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det vel greit å lese julekrim selv om det egentlig er tid for påskekrim?

P.D. James var en anerkjent krimforfatter. Hun har skrevet en rekke krimromaner og noveller. Selv likte hun utfordringen ved å skrive noveller. Mange av hennes krimnoveller er blitt publisert i ulike publikasjoner. The Misteltoe Murder and Other Stories kom ut i 2016.

Boken er en samling av fire krimnoveller, alle satt til juletider. Novellene er, kanskje ikke overraskende, korte, men forfatteren har klart å få med mye. Novellene passer inn i Agatha Christies univers og kan kalles for såkalte mordmysterier.

«What did I think of it?» Adam paused for a moment and considered. «My dear Aunt Jane, I don’t think I’ll ever have another case like it. It was pure Agatha Christie.»

Det tok meg ikke mange timene å lese novellene. På hytta med fyr i peisen og snødekte fjell var stemningen komplett. Jeg koste meg.

Engelsken er avansert. Selv jeg, som er ganske stødig i engelsk, strevde her og der. Jeg møtte flere ord jeg ikke kan, kanskje da spesielt noen adjektiv vi ikke-engelsk språklige nok sjelden er borti. Språket har nok endret seg noe siden disse novellene ble skrevet på 60–70- tallet. Og med mye informasjon som skal ut på få sider, må man kanskje bruke de litt mer spesielle ordene.

Jeg kan dessverre ikke si så mye om handlingene i novellene da jeg raskt kan komme til å røpe for mye. Det jeg kan si er at novellene har overraskende plott og at man sjelden skjønner hvem morderen er før det blir røpet.

James har også kastet inn en del humor, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre.

Alt i alt er boka en flott samling med krimnoveller som jeg fant både spennende og morsomme. Selv med den utfordrende engelsken koste jeg meg med boka. Og hvis du ikke prøver deg på den nå i påsken, er den et flott tilskudd i juletider.

«Then hurry. It’s urgent. He’s dead.» «Are you sure?» «Of course I’m sure. He’s cold and he isn’t breathing and he’s got no pulse.» Dalgliesh was tempted to say, «In that case there’s no particular hurry,» but forbore.

Utmarker

Skrevet av Arne DahlUtmarker av Arne Dahl | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Serie: Berger og Blom, 1

Original tittel: Utmarker (Albert Bonniers forlag, 2016)

Oversatt av Einar Blomgren

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Boken Utmarker er en råbarket svensk kriminalbok. Handlingen starter med at 15-åringen Ellen Savinger har vært forsvunnet i tre uker. Politietterforsker Sam Berger frykter at hun har vært utsatt for en seriemorder. Dette synspunktet deles ikke av kollegene i politiet: ingen kropp, ingen forbrytelse. Men Sam Berger er besatt av saken, ikke minst fordi flere unge jenter er savnet.

Handlingen starter når Berger, sammen med beredskapstroppen, tar seg inn i et forlatt hus, hvor en tipser mener å ha sett den savnede jenta.

Berger stoppet dem. «Tenk utlagt felle», hvisker han. Plutselig var regnet blitt deres fortrolige. Smatringen mot taksteinen overdøvet skrittene opp trappen. Rambukken ble løftet, flere våpen ble avsikret i takt. Først da døren ble slått inn, trengte en annen lyd gjennom regnet. Et dumpt smell av knekt tre.
Et stort mørke åpnet seg.

Jenta blir ikke funnet, men derimot er det mye som tyder på at stedet har blitt brukt til å holde et menneske fanget. Så spørsmålet som da trenger seg på, er hvor er Ellen? Er hun fortsatt i live?

Gjennom grundig etterforskning finner Berger ut at en kvinne på sykkel stadig dukker opp blant tilskuerne. Hvem er denne kvinnen, og hvilken rolle spiller hun i handlingen? Berger starter en intens jakt på denne kvinnen, som ved en anledning presenterte seg som Nathalie Fredèn.

At Berger har et litt anstrengt forhold til sin sjef, Allan Gudmundsson, er ikke veldig overraskende. Dette scenariet er temmelig stereotypt for kriminalhistorier hvor hovedpersonen er en politibetjent. Men hvis man overser den detaljen, er dette en bok spekket av spenning.

Berger kommer selv i søkelyset og blir arrester av SÄPO, representert ved Molly Blom, som mistenker Berger for selv å ha noe med forbrytelsene å gjøre.

 -Fordi du drepte henne, sa Blom, -og la lokk på.
-Men jeg vet ikke engang hvem du snakker om, Molly. Hvem er dama? Hvordan døde hun?
-Ikke kall meg Molly, drittsekk. Du har ingen rett til å ta mitt fornavn i din munn.

Etter hvert starter de et samarbeid. Sammen starter de to en intens jakt på gjerningsmannen, som Berger mener å vite hvem er. Her veves nåtid og fortid sammen der tidligere opplevelser spiller viktige roller. Har traumatiske opplevelser med mye mobbing på ungdomskolen skapt et monster med sterke hevntanker?

Etter hvert blir det usikkert om hvem som jager hvem. Er det den virkelige forbryteren de jakter på, eller er det han som jager dem? Men hva med de savnede jentene, har han drept dem, eller er de fortsatt i live? Hvor mange har han egentlig tatt og holdt fanget?
Flere ganger mener de å ha tak på ham, men kommer stadig litt for sent. Han glipper unna som såpestykket i badekaret. Den endelige konfrontasjonen kommer i form av et crescendo av voldsutgytelse.

Før det finnes et jeg, finnes svimmelhet. Bare svimmelhet. En snurring som går forut alt annet. Det er temmelig lenge.
Deretter svetting. Det svettes. Det er ikke varm svette, den er iskald. Et sted renner den. Det finnes ennå ikke noe rom, ikke noen kropp, det finnes ikke smerte, ingen følelser, ikke noe jeg.

Spenningen i boken holdes hele tiden på topp. Forfatterens korte konsise setninger forsterker dette. Leseren låses fast i handlingenes høye tempo.
Måten forfatteren makter å holde på spenningen, minner litt om bøkene til Jo Nesbø, og brutaliteten til forbryteren ligger heller ikke tilbake for dem vi blir kjent med i bøkene om Harry Hole. Kan vi skimte et snev av inspirasjon?

Så for de som er fan av slike bøker, kan boken anbefales. De som innehar et mer sart sinn, bør kanskje holde seg til Camilla Läckberg.

Vurdering: en sterk firer.

 

Myrkongens datter

Skrevet av Karen Dionne Myrkongens datter | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim/thriller

Originaltittel: The March King’s Daughter (2017)

Oversatt av Marianne Fjellingsdal

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er på vei hjem til deg. Ta meg – stopp meg – redd dem – om du kan.

Helena har holdt fortiden sin hemmelig fra ektemannen. Han vet ikke at hennes mor ble kidnappet og holdt fanget i mange år i Michigans sumpområde. Heller ikke at Helena er et resultat av fangenskapet og at hun ikke hadde noen kontakt med omverdenen før hun var 12 år. Men nå har faren hennes rømt fra fengselet og hun er overbevist om at han kommer for henne. Barndomsminnene strømmer på og hemmeligheter blir avslørt, mens hun jakter på faren sin. For det er en jakt, og bare en kan komme gjennom i live. Enten Helena eller hennes far, Jacob.

Hjertet mitt stanser. Jeg ser ikke. Får ikke puste. Susingen i ørene overdøver alle andre lyder… Jacob Holbrook har rømt fra fengselet. Myrkongen. Min far. Og jeg var den som i sin tid fikk ham fengslet.

Dette er en thriller litt utenom det vanlige. Normalt holder thrillere et høyt og adrenalinfylt tempo, men ikke her. Myrkongens datter er rolig og sakte. Det betyr ikke at historien er en dårlig thriller, tvert imot. Historien er spennende, og det er mange actionscener, men det er ikke det som er i fokus. Historien til Helena er i fokus. Barndommen hennes.

Jakten på Jacob er bare bakteppet, en slags intro til hva historien egentlig handler om. Dette er Helenas historie. Sett med hennes egne øyne. Fortalt fra hennes egen munn. Hvordan oppdager man at ens far er ond når han er alt man er vant til? Hvordan oppdage alle hemmelighetene og løgnene når man ikke vet at de er hemmeligheter og løgner?

Min far kunne kontrollere min mor. Han kunne aldri kontrollere meg.

Historien er forklart med to perspektiv, begge fra Helenas side, men en med hennes barneøyne og en som en voksen. Barn kan oppdras til å tro hva som helst, men ved et eller annet punkt begynner de å forstå virkeligheten på en annen måte, og det var denne psykologien jeg fant mest spennende. Helenas sakte realisasjon om hvem og hva hennes far egentlig er. Noe ligger hele tiden og murrer bak ordene, og spenningen ligger i å finne ut når Helena oppdager sannheten.

Oversettelsen er så som så. Boken er originalt skrevet på engelsk og flere av setningene ble tunge på norsk. Oversetteren har ikke alltid klart å finne en god måte å oversette uten å miste poenget. Noen metaforer gir heller ingen mening på norsk, og jeg hadde ikke skjønt hva meningen var hvis det ikke er for at jeg er relativt stødig i engelsk.

F.eks:

Dårlig metafor/sammenligning: Men det var disse kortene jeg fikk utdelt, som min rettslige oppnevnte psykolog alltid sa, og jeg måtte kalle en spade for en spade for å kunne komme videre. Som om sammenligningen ga noen som helst mening for en tolvåring som aldri hadde sett en kortstokk. (Spar på engelsk er Spade)

Oversettelsen til tross er dette en stødig og god thriller. Den var mer eller mindre umulig å legge fra seg og jeg slukte den.

Tusen takk til Juritzen Forlag for anmeldereksemplar.

Det én person må gjøre, er umulig for en annen.

Visning

Skrevet av Sofie SarenbrantVisning av Sofie Sarenbrant | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Visning pågår (Damm förlag, 2014)

Oversatt av Henning J. Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Familien Gøransson har visning på huset sitt i Bromma, et idyllisk villastrøk i Stockholm. Morgenen etter visningen finner den 6 år gamle Astrid sin pappa drept i husets gjesterom, et rom han er henvist til på grunn av forestående skilsmisse.
Det er ingenting som tyder på innbrudd, og mordvåpenet er en av husets kjøkkenkniver.

Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Et av spørsmålene hun stiller seg er om noen kan ha gjemt seg i huset etter visningen, noe som forsterkes av at Astrid påstår at en fremmed var inne på rommet hennes den natten.

Hun ligger helt stille i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har glidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrede nattkjolen holder henne varm nok.

Gjennom hele boka får vi også følge, det vi kan anta er, morderens egne tanker. Men forfatteren holder oss på pinebenken fordi det ikke er opplagt hvem (dvs. bokens jeg-person) som kommer med disse tankene. Jeg er normalt ikke så begeistret for slike «brudd» i en spennende handling, men i dette tilfellet gir det boken en ekstra dimensjon.

I god tradisjon leder forfatteren mistanken i flere retninger i løpet av historien. Selv offerets kone, Cornelia, slipper ikke unna mistanke i og med at hun holder informasjon tilbake overfor politiets etterforskere.

I boken treffer vi mange personer, som alle er vevd inn i hverandres liv. Deriblant Hugo, Emma Skölds ekskjæreste.  Hugo er sjalu og forøker å gjøre livet surt for Emmas nye samboer, Kristoffer, som er eiendomsmegler, ved å møte opp på visninger og komme med negative påstander om visningsobjektet.

«Jeg synes det lukter mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham hører hva han sier. Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak.

At Hugo får mistanken rettet mot seg forsterkes også av at Kristoffer hadde megleransvar for Cornelias hus.

Cornelias mann, Hans, har et alkoholproblem og er tidvis voldelig. Cornelia vil ut av dette forholdet og ønsker derfor skilsmisse, hvilket er foranledningen for salget av huset deres. Cornelia lever i konstant frykt for hva Hans kan foreta seg når han har drukket.

Lyden av slepende skritt får Cornelia til å sperre opp øynene og stirre ut i mørket. Hun blir øyeblikkelig lysvåken og lytter etter tegn til at han befinner seg utenfor soverommet. Frykten griper fatt i henne med det samme.

Personer som er sekundære i handlingen blir også bragt inn i dramatiske og livstruende hendelser. Dette gjelder i særdeleshet Josefin, som er Emmas søster og i tillegg Cornelias venninne.

Den rare drømmen tar liksom aldri slutt. Josefin blendes av et lys som er så sterkt at hun må lukke øynene. Øyelokkene føles blytunge. Hele tiden trekkes hun mot lyset, samtidig som hun kjemper imot. Når hun kommer til bevissthet igjen, ligger hun taus og stille.

At vi her har med en kvinnelig forfatter å gjøre er tydelig (en rent personlig «analyse»). Vi får delta i barnefamiliers daglige gjøremål, med levering og henting av barn i skole og barnehage, beskrivelser av husets interiør osv. Dette er kanskje ikke mannlige forfattere så opptatte av, men på denne måten blir man bedre kjent med menneskene i historien.

Er dette en spennende bok?

Ja, definitivt.

Den starter langsomt – det er ikke så mye som skjer i første halvdel av boken. Denne delen bruker forfatteren til å bygge opp persongalleriet og handlingsmønsteret. Men jeg lover, den blir spennende nok, og etter hvert blir den en skikkelig «page turner». Og når morderens identitet endelig blir avslørt vil nok mange lesere bli overrasket. Derfor er konklusjonen: løp og kjøp. Jeg står inne for en femmer.

Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og godt likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂