Skrevet av Selma Lønning Aarø

Forlag: Flamme Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt

Anmeldt av Stine-Marie Simensen

Mannen min trodde lenge jeg var en kåt jævel.

Julie er en trebarnsmor i et tilsynelatende lykkelig ekteskap. Hun er publisert forfatter og har et godt hjem, en flott familie og  en au pair. Alt er tilsynelatende perfekt. Bortsett fra at Julie aldri har hatt en orgasme. Siden hennes tidlige seksuelle debut som 13-åring har hun simulert orgasmer. Hun får dem ikke med menn og ikke alene.

Hvorfor simulerer Julie orgasme? Er det for å leve opp til samfunnets og partnerens forventninger? Er det for å vise mannen at han strekker til, at han er en real mann? Eller er det for å dekke over en følelse av utilstrekkelighet som kvinne når hun ikke får det til?

Julie er lei – lei av å late som. Hun bestemmer seg for at hun også skal få en orgasme, koste hva det koste vil. Hun går til anskaffelse av en vibrator, låser seg inne på soverommet og dedikerer seg helt og holdent til oppgaven; hun skal onanere på fulltid til hun får det til – til hun kommer.

Mest sannsynlig kan jeg lære meg å få orgasme. Jeg må bare øve. Så må jeg selvfølgelig forsøke ikke å la meg distrahere, det lønner seg ikke å tenke på mødre, fedre eller gressklippere. 

Julie er en kvinne som har brukt store deler av livet på å finne sin identitet, oftest gjennom seksuelle møter og forhold. Når vi møter henne har hun funnet sin identitet som forfatter og som mor. Dette trues imidlertid av en langvarig skrivesperre og en mesterkokk av en au pair. Identiteten og livet til Julie faller i ubalanse, og hun avleder oppmerksomheten ved å begrave seg i et nytt prosjekt – orgasmeprosjektet.

Et av problemene ved denne boken for meg er at jeg ikke klarer hverken å sympatisere, forstå, identifisere meg med eller like hovedpersonen. Dog ikke i en like stor grad som Ingrid i Ingrid Winters makeløse mismot, er Julie selvsentrert, sytete og på grensen til latterlig. Hun er egoistisk og mangler helt klart empati, alt dreier seg på en eller annen måte om henne. Hun er irriterende opptatt av sin au pair og hun har en veldig avslappet holdning når det gjelder troskap til mannen sin.

Ikke for pen, men akkurat passe. Jeg ville selvfølgelig ikke huse et menneske som var stygt. Samtidig kunne ikke aupairen være for pen heller. Så lite sex som A tross alt fikk, ville det være en risikosport.

Hun blir nærmest sykelig opptatt av sin manglende evne til å oppnå orgasmer og virker i stand til å ofre alt og alle for å komme. Jeg skulle gjerne sagt at det hele ender i en stor finale, en eksplosiv orgasme eller ny forståelse av hva som er mest viktig i livet, men slutten er kort og skuffende.

Skrivestilen til Aarø er lett og engasjerende. Historien om Julie er til tider underholdene og trekker litt i smilebåndene. Underholdningsnivået synker imidlertid gradvis gjennom historien etter hvert som man blir lei av å lese om vibratorer og squash, merkelige kjærester og seksuelle opplevelser. Latteren kommer sjeldnere og til slutt blir lesingen en hinderløype man vil bli ferdig med.

En kjapp oppsummering er på sin plass. Det som ligger til grunn for hittil manglende suksess på området, er altså følgende:

1. Jeg har kroppslige hemninger.
2. Jeg er for praktisk anlagt.
3. Jeg har en mor.

Jeg kommer snart setter ting på spissen og utgjør en kritikk av det moderne kropps- og sexfikserte prestasjonssamfunnet der normalitet eller perfeksjon er målet. Vi er omgitt av tips og råd for sexlivet, regler på hvor ofte vi skal ha sex i et forhold og jevnlige oppdateringer av sexrelatert statistikk, gjerne i Dagbladet eller VG. Likevel opplever vi fortsatt et tabu rundt det å prate om sex og orgasme, og det er lett å tenke seg redselen for å føle seg utilstrekkelig og mislykket dersom man ikke inngår i eller overgår gjennomsnittet er utbredt blant de moderne kvinner.

Det kommer ikke til å gå, tenker jeg, men på den annen side: Er det så farlig? Hvorfor er det flaut ikke å få det til? Hvorfor kan jeg ikke bare snakke med vennene mine om det?

Jeg kommer snart tar dermed opp et viktig og tidsaktuelt tema. Dessverre ble denne historien litt for mye av en «god ting», og med en hovedperson jeg ikke klarer å identifisere meg med eller like, ble lesingen fort traurig.