Skrevet av Angela Hagen

Forlag: Oktober Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Oljeregnbuer er Angela Hagens første roman. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen Mørk Bil Bak. Oljeregnbuer er en sart roman om savn, risiko og begjær. Og fjell. Høye, ville fjell.

Han hadde presentert seg som Pål, og hadde tydeligvis et stort behov for å fortelle alle hvor overveldende det var å komme til nordvestlandet, hvor vilt og voldsomt det var, alt sammen, ikke bare de massive fjellene, men fargene, luktene, trærne, gresset, elven, lyset. I følge han holdt alt på å briste.

Romanen er ikke lang, bare så vidt over 200 sider, men alle sidene er sprekkfulle av begjær og lyst, savn og redsel. Vi møter Tess som har flyttet fra Åndalsnes til Oslo. Hun har en trygg jobb og en trygg kjæreste. En dag får hun et postkort fra sin yngre bror Tony. Han har stukket av fra rusrehabilitering og ingen vet hvor han befinner seg. Tess setter nesen hjemover for å lete etter broren sin.

Mens hun leter treffer hun Andreas, en kamerat av Tony, og de trekkes mot hverandre. Tess må raskt konfrontere sin egen familie og sin familiehistorie. Samtidig som begjæret etter Andreas øker, vokser også redselen for hva som har skjedd med Tony.

Se, sa Lydia. Ser du ikke hvordan alt her oppe bare blir klart som dagen? Merket du ikke, da vi gikk oppover at den tunge sekken du hadde på ryggen, ble gradvis lettere jo høyere du kom, at vi kastet ut lodd for lodd, lot det ligge der nede i grumset? Og å stå her oppe, være i dette lyset, denne lufta, og samtidig se på det som er der nede. Ser du ikke det, hvor klart det er?

Jeg er usikker på hva jeg syns om denne boka. På den ene siden likte jeg den veldig godt. Den er sårbar, skarp og full av usikkerhet. På den andre siden syns jeg boka til tider var litt uklar, og slutten var relativt brå. Skrivestilen føltes flere steder haltende, mens andre ganger var den poetisk og nydelig.

Jeg strevde med å identifisere meg med hovedpersonene, samtidig ønsket jeg å finne ut om hva som skjedde med dem. Både om forholdet mellom Tess og Andreas, og om Tony. Det var tydelig at de alle var mennesker med arr og dype sår, men grunnen til mange av sårene var ikke så lett å få tak i. Allikevel ble jeg drevet med videre og boka var raskt lest ut.

Boka slutter brått. Man får ikke helt svar på alle spørsmålene man sitter med. Samtidig er slutten skrevet på en slik måte at man kan tenke seg til hva som skjer videre med Tess. I hvert fall sitter man igjen med et lite håp om at hun er tøff nok til å ta de valgene som åpner seg for henne.

Pål sukket.

Tess. Ikke, sa han.

Jeg mener det. Det sier ganske mye om deg, sa hun.

Det sier ganske mye om deg også, sa han.

Hvis jeg skal beskrive boka med noen få ord må jeg si at det er en bok som er vond og god på samme tid. Den er god og dårlig, rar og treffsikker. En bok som skaper motstridende følelser hos leseren.

Anbefaler jeg den? Ja, det gjør jeg. Den svinger nemlig nærmere liker siden på skalaen enn liker ikke. Og jeg er sikker på at den kommer til å følge meg lenge.

Angela Hagen er en forfatter jeg skal følge med på. Dette er tross alt hennes første roman, og er en utmerket start på en videre forfatterkarriere.