Skrevet av Lisa Lutz

Forlag: Bazar Forlag (2019)

Originaltittel: The Passenger (Spellman Enterprises (2016)

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye

Sjanger: Thriller/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Uka før påske anmeldte og tipset vi om fire krimbøker til årets største krimsesong før vi reiste på fjellet. En uke på hytta betyr mengder av lesetid, og Passasjeren var en av bøkene jeg leste i solveggen.

Vi lever alle bare halvveis.

Tanya Dubois er på rømmen. Mannen hennes ligger død i gangen, hun har tømt bankkontoen, farget håret og byttet navn. Det er ikke første gangen Tanya rømmer. Tanya er heller ikke hennes egentlige navn.

På rømmen møter hun Blue. Blue tilbyr Tanya et sted å bo, men Blue er ikke slik hun først fremstår og en farlig allianse skapes. For å overleve må Tanya ta valg hun aldri tidligere ville tatt, og hun tvinges til å ta et oppgjør med fortiden og hemmeligheten som forfølger henne.

Min første tur ut … var en påminnelse om at livet mitt var som et jenga-spill: hvis én kloss var feilplassert, ville hele min verden falle sammen.

Høres ut som en spennende thriller dette, ikke sant? Og ja, selve plottet og historien er engasjerende og spennende til tider, men allikevel falt jeg ikke helt for denne.

Jeg fant språket hakkete og dårlig, og noe av det kommer av oversettelsen. Det var et par setninger og ord som fungerer på engelsk, men som gir veldig liten mening på norsk. Er det slik at bøker oversettes ord for ord? Er det ikke viktigere at setningene gir mening på språket det oversettes til?

Men det var bare en liten del av det. Oversettelsen har ikke all skylden. Skrivestilen til Lutz holder rett og slett ikke mål. Jeg følte lenge at dette var mer som et tidlig utkast (eller kanskje en litt famlende debutroman), men Lutz har gitt ut flere bøker, også bestselgere, noe som betyr at hun burde klare bedre. Eller er det rett og slett jeg som er for streng?

Nå leser jeg relativt mye, og bøkene leses tett i tett, men det er sjelden jeg reagerer så voldsomt på språket. Språket i Passasjeren er dessverre for dårlig og mye av spenningen forsvinner rett og slett mellom linjene. En spenning historien egentlig fortjener, men aldri får.

Du kan ikke forestille deg hvor slitsomt det er å spille en rolle hele tiden.

Ser jeg bort fra språket er historien god. Lutz har utarbeidet et godt plott med en troverdig slutt. Selve historien henger fint sammen, med en enkel rød trå. Dette er ikke en historien man går seg vill i.

Vi møter ikke mange karakterer og man går aldri surr i hvem som er hvem. Ikke en gang når Tanya bytter navn flere ganger. Noen av karakterene er relativt stereotypiske, men jeg ser at forfatteren har prøvd å unngå stereotypene, for noen av karakterene klarer å overraske.

Bakgrunnshistorien til Tanya er dessverre litt for stereotypisk med få overraskelser og det er lett å gjette seg til hvordan ting henger sammen. Dette er nok en ting som kunne vært bedre med et bedre språk.

«Hvem er du? Hvem er du virkelig?»

«Jeg vet ikke lenger.»

Historier av denne typen bør klare å holde bedre på spenningen. Karakterer på flukt med politiet i hælene og fiender som ønsker en død burde være såpass spennende at det nesten gjør vondt i magen å lese. Så medrivende at det er umulig å legge boka fra seg. Det fikk jeg ikke her. Dessverre.

Med litt bearbeidelse hadde Passasjeren vært bedre. I mine øyne kunne den hatt godt av et par runder til gjennom redigeringen.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.