Det beste av meg

Skrevet av Nicholas SparksDet beste av meg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Best of Me (2011)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jeg leser meg videre i min utfordring, og nå kom turen til Det beste av meg. Jeg har ingen spesifikk rekkefølge jeg leser bøkene i, men leser de etter hvert som jeg får tak i de på biblioteket. Alle bøkene til Sparks er lette å få tak i, både i bokhandelen og på biblioteket. Dette er tross alt meget populære bøker.

Jeg ga deg det beste av meg. 

Dawson Cole og Amanda Collier er fra to vidt forskjellige familier. Amanda kommer fra en av byens rike og mektige familier, mens Dawson er en Cole, en familie av kriminelle og forhatte folk. Dawson ønsker ikke å følge i familiens spor, han er smart og skoleflink, og så fort han får sjansen flytter han vekk fra dem. Da Amanda forelsker seg i Dawson, skjønner han ikke hvordan han har gjort seg fortjent til henne, og selv om kjærligheten dem imellom er voldsom velger han å gjøre det slutt med henne. Han ønsker nemlig ikke å stå i veien for en trygg og god fremtid. Etter 20 år finner de tilbake til hverandre en helg og kjærligheten som alltid har ligget der blomstrer opp igjen. Nye forpliktelser og gammelt hat sliter i forholdet, og Amanda må ta noen tøffe valg.

… det kjentes merkelig naturlig å skravle i vei, nesten som om de bare tok opp tråden etter en lenge avbrutt samtale.

Boken handler om kjærlighet, ingen overraskelse det. Og denne kjærligheten møter tøff motstand. En kjærlighetshistorie som er dømt til å mislykkes. For det er ikke slik at kjøligheten overvinner alt. Forpliktelser og gamle hendelser setter ofte store hinder og uansett hvor mye to mennesker elsker hverandre blir det ikke alltid nok.

Hun hadde lært så alt for godt at kjærlighet ikke alltid var nok.

Det beste av meg er nok ikke Sparks mest originale historie. Amanda og Dawson er ikke forfatterens mest originale karakterer heller. Dawson er stille og sterk. En god lytter, romantisk, trygg og snill. Amanda er godheten selv, moderlig, kjærlig og sterk. Perfekte eksemplarer av hvert sitt kjønn. Litt for enkelt egentlig. Selv om Amanda er meget sta, har ingen av dem noen store lyter ved sine personligheter. Jeg kunne ønske de var litt mer dynamiske.

Handlingen er ikke spesielt nytenkende eller super spennende. Med den settingen Sparks la kunne han ha dratt spenningen enda lenger, men Sparks er en romantiker og det er romantikken han legger vekt på. Boken er søt, absolutt, men litt for forutsigbar og endimensjonal.

Språket er heller ikke det beste i denne boken. Om det er oversettelsen er litt vanskelig å si. Jeg har lest flere bøker oversatt av Elsa Frogner og hun har gjort bedre inntrykk tidligere. Dermed vil jeg tro at det er selve språket i boken. Noen setninger var merkelig satt sammen, og noe måtte jeg lese flere ganger før jeg skjønte dem. Nå leser jeg veldig fort, så noen ganger blingser jeg, spesielt når ord er stokket om på i setningene.

Boken er veldig rotete der vi hopper fra person til person fra avsnitt til avsnitt. Vi følger ikke bare Dawson og Amanda, men en håndfull andre mennesker også. Alle er viktige for historien, men jeg trengte ikke like gode innblikk i alles liv for det. Sparks kunne godt ha ryddet litt opp i dette.

Boken er filmatisert, og filmen er relativt søt. Det er en del store endringer mellom bok og film, men jeg syns filmen rydder opp litt i den rotete historien. Det er ikke færre personer å holde rede på, men slik hopping mellom karakterer fungerer bedre på film enn i bok.

Alt i alt kan jeg ikke si at dette er en av de bedre bøkene til Sparks. Det er flere andre av hans bøker jeg anbefaler bedre enn denne. Det beste av meg er nok dessverre en bok som fort går i glemmeboken.

Han elsket henne fortsatt, nå var hun sikker på det, og erkjennelsen var berusende. … Hun kunne ikke lenger benekte den enkle sannheten at for første gang på årevis føltes det som hun endelig var kommet hjem.

Neste bok er En trygg havn.

Til nå har jeg anmeldt disse av Sparks romaner:

Dagboken

Flaskeposten

Minnenes melodi

Netter i Rodanthe

Fotografiet

Toner fra et piano

Den lengste reisen

 

Flaskeposten

Flaskeposten av Nicholas Sparks | edgeofawordSkrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Egmont (1999)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Message in a Bottle (Warner Books 1998)

Oversatt av Torgunn Nilsen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Nicholas Spark sin andre roman kom ut i 1998. Etter den internasjonale suksessen med Dagboken var spørsmålet om han ville klare å følge opp suksessen. Ikke bare klarte han det med Flaskeposten, men han viste at som forfatter var han kommet for å bli. I dag er han verdenskjent, med hele 19 romaner under beltet, hvorav de fleste er filmatisert.

Alle flasker som er overlatt til havets luner, har en kurs som er uforutsigelig. Vind og strøm spiller en stor rolle for hvilken retning flasken tar, storm og vrakgods kan også forandre dens kurs. … Det er ikke mulig å forutsi hvilken retning en flaske kommer til å ta, og det er en del av dens mystikk.

I Flaskeposten møter vi Theresa fra Boston. En tidlig morgen mens hun er på ferie, er hun ute og jogger langs en strand. Her kommer hun over en flaskepost. Nysgjerrig på innholdet åpner hun den og leser brevet som ligger forseglet inni. Brevet er skrevet av Garrett og er fylt av en slik kjærlighet og lengsel at Theresa faller for denne ukjente mannen. Etter hvert finner hun flere flaskeposter skrevet av Garrett, og drar av gårde for å finne ham.

«Jeg synes du skal dra til Wilmington og prøve å finne Garrett.»

«Men det virker så … latterlig. Selv for meg.»

«Hvorfor?»

«Fordi jeg ikke vet noe om han.»

Hun finner Garrett, en dykkeinstruktør med egen butikk ved havet. Han er også en enkemann. De trekkes mot hverandre, og de innleder et forhold. Den lange avstanden mellom dem, og Garretts følelser for sin avdøde kone, setter forholdet under mange prøvelser. Vil forholdet overleve?

Sant nok visste han at det fantes par som hadde måtte se i øynene livssituasjoner som var vanskeligere enn deres. … Sammenlignet med det hadde Garrett og Theresa det egentlig ikke så vanskelig, men det gjorde det likevel ikke noe lettere.

Historien er kanskje ikke så utrolig spennende, men kjærligheten strømmer frem fra sidene. Den lille spenningen som er ligger i Garrett, en mann som fremdeles elsker og savner sin kone, men samtidig trekkes mot Theresa. Han plages av dårlig samvittighet og depresjon, mens Theresa ikke vet hvordan hun skal kunne konkurrere med en død kvinne. Sparks har gjort en fin jobb med å få frem de motstridene følelsene hos Garrett og usikkerheten/sjalusien hos Theresa. Følelser er noe Sparks gjør bra.

Nå som jeg har lest såpass mange av hans bøker syns jeg at de mannlige hovedkarakterene hans blir litt for like. Noen få ulikheter til tross er alle forståelsesfulle, romantiske, gode til å lytte, snakker åpent om følelser og er veldig respektfulle overfor kvinner. Med andre ord: drømmemannen. Kanskje ikke så rart at kvinner over hele verden forelsker seg i bøkene til Sparks.

Som nevnt er dette Sparks andre roman, og det merkes. Den er rotete og uoversiktlig, og flere ganger blir ting gjentatt litt for ofte. Nå som jeg har lest flere av hans senere romaner kan jeg si at han har ryddet opp språket og stilen noe enormt siden denne boka. Denne gangen ble jeg ikke spesielt imponert over oversettelsen, den trenger en opprydding. Engelsk og norsk er tross alt ulike språk. Setningsoppbyggingen kunne trygt ha blitt “fornorsket” uten at det ville ha forringet historien eller fortellerstilen.

Alt i alt en helt grei bok. Ikke min favoritt blant Sparks romaner, men helt ok lesing. Den er lett og forførende og passer godt til late sommerdager.

På en måte kjentes det som om hun egentlig ikke var her, som om alt dette ikke var noe annet enn en drøm.

Den neste boken blir Det beste av meg.

The Child in Time

Skrevet av Ian McEwanThe Child in Time av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.

Den lengste reisen

Skrevet av Nicholas SparksDen lengste reisen | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Longest Ride (Wollow Holdings 2013)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Min sjette bok i årets store utfordring, og nok en perle. Jeg må innrømme det: bøkene til Nicholas Sparks har sjarm. Romantikken og kjærligheten oser fra hver side. Vaskeekte feelgood romaner hvor man vet hva som kommer til å skje, men allikevel bare må lese. For de er så forføriske, så fengende, at man sluker bøkene og sukker av hengivenhet. Med setninger som:

Han bøyde seg frem og så at hun lukket øynene langsomt. Da leppene deres møttes, fikk han følelsen av å ha oppdaget noe, lik en oppdagelsesreisende som til slutt når fjerne strender han bare hadde forestilt seg eller hørt om.

Og:

Kveldsluften ble friskere og ga stjernene et krystallisk skjær. Han så opp på dem, og deretter bort på henne, og da tommelfingeren hennes varsomt begynte å følge konturene av hånden hans, svarte han på samme vis. I det øyeblikket visste han med sikkerhet at han allerede hadde falt for henne, og det var ikke noe han kunne gjøre for å stoppe det.

Før jeg begynte med utfordringen min trodde jeg ikke at jeg kom til å like Sparks sine romaner. De virket for klissete for meg. Og de er klissete. Som Daily Mirror skrev: Sparks skriver kjærlighetshistorier som gjør leserne mo i knærne. Og jeg kan like så godt innrømme det, jeg liker det. Jeg liker kjærlighetshistoriene. Jeg liker karakterene. Jeg liker det hverdagslige. Jeg liker de små overraskelsene som dukker opp i ny og ne.

Denne boken er ingen unntak. En historie jeg ikke ante noe om på forhånd, men som jeg slukte i løpet av få dager. Den når ikke helt opp til Toner fra et piano eller Minnenes melodi, men er søren meg ikke langt unna.

I Den lengste reisen følger vi tre personer: Ira, en 91 år gammel mann som sitter fast i bilen sin etter en utforkjøring; Sophia, ei 22 år gammel collegestudent med usikre fremtidsplaner og Luke, en 25 år gammel utdanket rodeochampion. Skjebnen fletter de tre livene sammen og legger grunnlaget for ikke bare en episk kjærlighetshistorie, men to.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

Ira blir sittende fast i bilen i flere dager før han blir funnet. Mens han sitter der får han besøk av sin avdøde kone og de igjenlever sitt lange ekteskap. Ira elsker sin kone mer enn noe annet, selv etter hennes død, og ønsker å gjøre noe storstilt for å bevise sin kjærlighet bare han blir funnet i tide.

Sophia er siste års student ved college og har akkurat slått opp med sin utro kjæreste. Venninnene trekker henne med seg på fest for å få henne til å glemme, men det går ikke helt som planlagt da eksen dukker opp og de krangler. Luke stepper inn og med hans hjelp blir Sophia kvitt eksen. Sophia og Luke ender opp med å tilbringe kvelden sammen, og deretter hver ledige stund sammen. Luke har sine egne problemer å hanskes med, men både Sophia og Ira blir hans redning.

Det er noe trygt å lese Sparks romaner, du vet hva du får. Og de kan bli litt vel forutsigbare, men på en eller annen måte klarer han å slenge inn noen skruballer her og der. Og selv om bøkene blir så triste at tårene triller side etter side, vet man at de ender lykkelige allikevel. Ikke så lykkelige at alt løser seg til slutt, livet og hverdagen er tross alt ikke slik, men med slutter som lover fremgang for karakterene.

Boken er filmatisert. Den er søt og romantisk, akkurat som boken. Den største forskjellen er rollen til Ira. I filmen flettes livet hans og livene til Sophia og Luke bedre sammen. Jeg likte denne tvisten veldig godt. Ellers er filmen meget tro mot boken.

Elsa Frogner oversatte også Toner fra et piano, og jeg liker hennes oversettelser. Hun klarer å fange Sparks forfatterånd på en unik måte. Språket er lett, og de over 400 sidene suser av gårde.

Sparks følger sitt mønster, med egne kapitler til hver hovedkarakter. For meg trekker denne hoppingen mellom karakterene noe ned. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at dette er en enkel løsning. Det er tross alt mye lettere å skrive fra alles ståsted enn å få frem alle karakterenes tanker og følelser gjennom en hovedpersons øyne.

Noe annet som også trekker ned er oppramsingen av karakterenes tidligere historie i begynnelsen. Igjen, akkurat som flere av hans bøker. Samtidig er disse to tingene de eneste jeg kan sette fingeren på. Dette er tross alt en romantisk, feelgood roman og forventningene mine ligger deretter. Den lengste reisen er en flott roman som jeg anbefaler om du er på utkikk etter storslått romantikk.

Da de slentret gjennom gresskaråkeren med kurs for labyrinten fortsatte Luke å holde hånden hennes. På forunderlig vis føltes denne enkle gesten langt mer betydningsfull enn det at de tidligere hadde kysset hverandre – mer varig på en måte.

Neste bok ut blir Flaskeposten.

Toner fra et piano

Skrevet av Nicholas SparksToner fra et piano | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Last Song (2009)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Årets store utfordring fortsetter. Bok fem av nitten er nå lest. Jeg har flere ganger lurt på om jeg tok det rette valget da jeg valgte Nicholas Sparks som årets forfatter, bøkene hans er tross alt ikke så forskjellige og det er så mange av dem. Derimot ville jeg aldri ha lest denne boken hvis det ikke var for utfordringen. Og for en bok. For en leseopplevelse.

Ronnie er alt annet enn fornøyd da hun tvinges til å tilbringe en sommer hos faren sin. Siden foreldrenes skilsmisse tre år tidligere har hun hverken sett han eller snakket med han. Nå som hun er ferdig på videregående har hun ingen fremtidsplaner, men hun er helt sikker på at en sommer hos faren er det siste hun vil. Hun trekker seg ut på stranden for å holde seg unna faren og det er her hun treffer flere mennesker som hjelper henne med å finne sin vei i livet og tilbake til faren. Blant disse er Will, som hun mot sin vilje forelsker seg i. Men sommeren er kort og livet venter ved enden av stranden.

«En sommer tar alltid slutt. Vi kan snakke og late som så mye vi vil, men det kan vi ikke forandre.»

Det kan fort bli litt traurig å lese så mange bøker av samme forfatter, innen samme sjanger. De blir fort så like: han møter henne, forelskelse, et eller annet problem, lykkelig slutt. Nicholas Sparks har det hele finpusset. Han kan sin sjanger, det er det ingen tvil om. Denne boken avviker litt fra standarden. Ja, den handler om kjærlighet. Ung kjærlighet, men det er ikke hovedtemaet. Hovedtemaet her er forholdet mellom Ronnie og faren hennes, Steve.

Ronnie er sint på faren sin, og hun tar det ut over han på den eneste måten hun kan: hun nekter å ha noe med han å gjøre. Pianoet og musikken har alltid vært noe de hadde sammen, men etter skilsmissen har hun ikke tatt i et piano. Hun velger å kaste bort sitt talent for å såre faren, uten å forstå at hun samtidig sårer seg selv. Ronnie er bare 17 år, og Sparks har klart å portrettere en hormonell og sint tenåring på en flott måte.

«Jeg ba deg komme hit slik at jeg kunne se deg leve.»

I løpet av sommeren vokser Ronnie. Hun skjønner at verden ikke er så svart og hvit som hun har trodd, og at faren tross alt bare er et menneske han også. Veksten hennes er enorm. Noe av det som gjør en bok god (for meg) er den personlige veksten til karakterene. Her får vi det i bøtter og spann. For det er ikke bare Ronnie som utvikler seg, mange av bi-karakterene har også flotte utviklingskurver.

Kjærlighetshistorien mellom Ronnie og Will tar stor plass i historien. Det ville ikke vært en romantisk roman uten. De er unge, uerfarne og hormonelle. Kjærligheten deres er voldsom og endrer dem begge på mange måter. Allikevel vil jeg ikke si at dette er hovedtemaet.

Han så på henne, klar over at nå var han i ferd med å forelske seg. Så trakk han henne inntil seg og kysset henne under et teppe av stjerner. …

Språket er lett og flyter godt. Oversetteren har gjort en fin jobb med å fange Sparks forfatterånd i oversettelsen. Boken er lang, 414 sider, og var litt treg til å begynne med. I starten føltes det som nok en typisk romantisk historie, men boken svinger etter hvert av denne forutsigbare og kjedelige veien. Den tar noen overraskende vendinger, noe jeg likte svært godt, og endte opp med å bli så mye mer enn bare enda en romantisk feelgood roman.

Akkurat som i Fotografiet har en av karakterene psykopatiske trekk. Han er skummel og ekkel, og Sparks har virkelig fått frem mørket i han. Vi får noen kapitler hvor vi følger han, og flere ganger grøsset jeg da jeg leste de. Nå er Fotografiet og Toner fra et piano skrevet rett etter hverandre, så det er kanskje ikke så rart at de har noen likheter. De er også delt opp likt, med kapitler dedikert til ulike karakterer. Vi følger ikke bare hovedpersonen. Personlig syns jeg dette trekker litt ned, men samtidig var det fascinerende å få innblikk i de mørke sinnene og ikke bare i de “normale”.

Livet er mer eller mindre som en sang, gikk det opp for han. I begynnelsen er mysteriet, mot slutten kommer bekreftelsen, men det er i midten alle følelsene som gjør alt umaken verd, befinner seg.

Toner fra et piano er filmatisert. Filmen er relativt lik boken, alle de viktigste hendelsene er med, med unntak av de med psykopaten. Akkurat som filmatiseringen av Fotografiet er alt tonet ned til en mer familievennlig historie. Litt synd, egentlig, for det er de rå følelsene og hendelsene som trekker boka opp. Skuespillerne har gjort en god jobb og filmen er søt og rørende, men boka er, så klart, bedre.

Jeg begynner virkelig å falle for Nicholas Sparks som forfatter. Nå har tre av fem bøker har endt opp på min “bøker jeg liker” liste: A Walk to Remember, Fotografiet og Toner fra et piano. Nå gleder jeg meg til flere bøker av han. Hvor mange flere perler gjemmer seg blant hans lange rekke av romaner?

Neste bok ut blir Den lengste reisen.

Netter i Rodanthe

Skrevet av Nicholas SparksNetter i Rodanthe | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2008)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Nights in Rodanthe (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2002)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Da er den fjerde boka (av nitten) i min utfordring lest. Til nå har jeg lest Dagboken, A Walk to Remember og Fotografiet. Alle, så klart, av Nicholas Sparks. Jeg hadde ikke lest Netter i Rodanthe før, men etter at jeg begynte på den oppdaget jeg at jeg har sett filmatiseringen en gang for mange år siden.

I boka møter vi Adrienne Willis. Hennes mann har forlatt henne og knust av kjærlighetssorg flykter hun til venninnens vertshus i Rodanthe. Vertshuset har kun én gjest, Paul Flanner, og de to utvikler raskt følelser for hverandre. Når helgen er over reiser de hvert til sitt, men deres liv har forandret seg for alltid.

 «Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men jeg tror det var meningen at jeg skulle komme hit,» sa han. «For å møte deg. I så mange år har jeg manglet noe i tilværelsen min, men jeg visste ikke hva det var. Men nå gjør jeg det.» Hun lukket øynene. «Jeg også,» hvisket hun. 

Kjærlighet ved første blikk. Noen de aller fleste tror på (eller håper på) i det skjulte. I tillegg er det her en kjærlighet som forandrer to mennesker i løpet av veldig kort tid. Dette blir like mye en bok om selvrealisering, om å starte livet på nytt, som det er en kjærlighetshistorie. Igjen beviser Nicholas Sparks at han er en sann romantiker.

Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert over boka. Ja, den er rørende og meget romantisk. Den er sprekkfull av flott natur, troverdige karakterer og en historie som kunne vært tatt ut fra det hverdagslige livet. Dette er jo også noe Sparks gjør bra, det å lage historier fra dagliglivet.

Grunnen til at jeg endte med en likeglad følelse av boka var dens manglende dybde. Den kunne vært så mye mer. Gjennom hele boka hinter Sparks til samtaler. Gode, dype samtaler, men disse får vi ikke ta del i. I stedet får vi høre om hvordan de lager mat, diskusjoner om vin og alt annet som er lett fordøyelig. Med en gang vi kommer i nærheten av noe bredere, eller dypere, kuttes leseren ut av historien. Så synd. Det er jo de dype tingene jeg gjerne skulle lest mer om.

En annen ting er karakterutviklingen. Jeg elsker bøker med gode og gjerne enorme karakterutviklinger, men her er vi allerede forbi den delen. Paul Flanner har allerede endret seg mye før vi kommer inn i historien. I stedet får vi høre om hans forandring i en rask oppramsing av hans fortid. Når det gjelder Adrienne Willis endrer hun seg noe, men det består mest i at hun finner tilbake til den personen hun egentlig er, men har glemt.

Det var det grunnleggende ønsket hans om å bli et bedre menneske enn han før hadde vært, som hun fant mest fengslende …. En som ikke bare hadde bestemt seg for å forandre de levereglene han alltid hadde holdt seg til, men også gjorde det på en måte som de fleste mennesker ikke engang ville våge å forestille seg.

Netter i Rodanthe er lettlest, men jeg stusset over oppbyggingen på noen av setningene. Setningene fungerer sikkert fint på engelsk, men på norsk ble de litt merkelige. Oversetteren kunne ha gjort en bedre jobb her. Boken er heller ikke spesielt lang, bare 250 sider, og mye av dette går bort til unødvendig visvas, som matlaging og lignende.

Selv om jeg har sett filmen før, så jeg den på nytt etter at jeg avsluttet boken. Som de fleste filmatiseringer kan man egentlig ikke sammenligne bok og film. De blir for ulike. Men var det én ting jeg fant mer interessant i filmen enn i boka og det var Paul Flanner. Her får vi faktisk ta del i hans karakterutvikling, og selv om den går unaturlig raskt, er den med. Dermed ble en av tingene jeg savnet fra boka rettet opp.

Jo sterkere kjærlighet, desto større tragedie når det er slutt. De to elementene henger alltid sammen.

Etter å ha lest Netter i Rodanthe føler jeg meg egentlig litt snytt. Snytt for en fantastisk historie. Mange av elementene i historien er dysset ned, nærmest gjemt bort. Jeg kunne ønske Sparks turte å ta spranget helt ut og gi oss de gode samtalene, de gode utviklingene, i stedet for å bare hinte til dem. Dette er en bok som er fort lest og fort glemt, er jeg redd.

Det er fremdeles femten bøker igjen å lese av min utfordring, og jeg fortsetter med Toner fra et piano.

Fotografiet

Skrevet av Nicholas SparksFotografiet | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Lucky One (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2008)

Oversatt av Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Tredje bok ut i årets utfordring er Fotografiet. Dette er en bok jeg har lest før og som jeg likte godt. Å lese en bok for andre gang kan noen ganger ende i skuffelse da spenningen ikke blir den samme. Ikke med denne, jeg likte den like godt ved andre lesing. Faktisk la jeg merke til noen detaljer jeg ikke hadde fått med meg forrige gang.

«Fotografiet,» avbrøt Viktor. «Jeg vet at du har det med deg. Jeg fulgte hellet ditt, og det reddet meg.» Til å begynne med skjønte ikke Thibault hva han mente, men da han endelig skjønte hva Viktor siktet til, ristet han vantro på hodet. «Det er bare et foto, Viktor.»

Logan Thibault er en soldat med flere turer til Irak bak seg. På den første turen hans finner han et fotografi av en kvinne. Etter flere mislykkede forsøk etter å finne fotografiets eier, ender han med å beholde det selv. Årene går og Logan overlever flere situasjoner han strengt tatt ikke skulle ha overlevd. Hans gode venn, medsoldaten Viktor, mener fotografiet bringer lykke og etter deres siste tur til Irak overtaler Viktor Logan til å finne kvinnen på bildet for å takke henne for all lykken. Mot alle odds klarer Logan å finne henne. Elisabeth bor og driver en hundekennel med bestemoren sin. Hun er alenemor til en liten gutt og har et anstrengt forhold til sin eksmann. Usikker på hvordan han skal fortelle henne historien sin, tar Logan seg jobb på kennelen. Raskt viser det seg at kvinnene trenger hjelp, og følelser oppstår mellom Logan og Elisabeth.

Han følte seg tiltrukket av Elisabeth, helt klart. Han likte åpenheten hennes og at hun var intelligent, og sammen med den lekne sansen for humor og naturligvis det strålende utseendet kunne han ikke begripe hvorfor hun ikke var opptatt for lenge siden. Men omstendighetene var her og nå, og ingenting rundt denne situasjonen var normalt. Han hadde hatt med seg bildet av henne i fem år.

Denne historien er fin. Karakterene er godt gjennomtenkte, med flere lag og dype personligheter. Av bøkene til Sparks jeg har lest til nå har denne de meste interessante karakterene. Alle er forskjellige og dynamikken dem imellom er følbar. Spesielt Clayton, Elisabeths eksmann, er godt portrettert og leseren ender med ganske sterke følelser mot han. Bakteppet for historien, fotografiet, er også original nok til å gi denne boken et ekstra poeng.

Språket er lett og ledig, med fine beskrivelser av personer, områder og situasjoner. Noe som fort kan bli litt kjedelig er den nøyaktige beskrivelsen av enkle ting som strengt tatt ikke trengs. Å lese om hvordan karakterene hakker tomater til middagen er ikke noe jeg finner spesielt spennende. En annen ting som trekker boken noe ned for meg er oppramsingen på starten. Livet til Logen blir raskt ramset opp, og det føles mer som en rekke faktasetninger enn en naturlig del av historien.

Med sine 350 sider er Fotografiet en av Sparks lengre bøker, og noen ganger kan det føles som om historien går for sakte. Samtidig er dette en roman om hverdagsfolk, og livet er ikke alltid full av action. Tempoet passer boken fint, og litt action blir det faktisk på slutten.

Hvis det er noe Sparks er flink til er det å skrive nettopp hverdagshistorier. Om normale mennesker i normale situasjoner. Mange forfattere elsker karakterer som er utenom det vanlig, om historier som er nærmere fantasi enn det virkelige liv. Sparks sine romaner er et fint avbrekk i alt dette, og det er nettopp det hverdagslige og gjenkjennelige som gjør bøkene hans så lette og like.

Hun begynte å venne seg til rytmen og stemmingene hans, dro kjensel på de tause tegnene som signaliserte hvem han var. På godt og ondt, med styrke og svakhet.

Boken er filmatisert, og manuset er faktisk ganske lik romanen. Noe er selvfølgelig annerledes, blant annet syns jeg at Clayton er for mild i filmen. I boken er han mye mer skremmende, og jeg savnet mye av voldsomheten hans i filmen. Jeg er heller ikke helt enig i portretteringen av Elisabeth, om det er på grunn av skuespilleren eller manuset er ikke så lett å vite. Selv foretrekker jeg boken mye mer enn filmen.

Til nå må jeg si at Fotografiet er min favorittroman av Sparks. Den byr på mye mer enn hans andre romaner; blant annet originalitet og uforutsigbarhet. Dette er en bok jeg anbefaler.

Neste bok ut i utfordringen blir Netter i Rodanthe.

Amsterdam

Skrevet av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan | edgeofaword

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.

A Walk to Remember

Skrevet av Nicholas SparksA Walk to Remember | edgeofaword

Forlag: Sphere (1999)

Sjanger: roman

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg fortsetter med årets utfordring og har nå lest A walk to Remember (Minnenes melodi), Nicholas Sparks tredje roman. Denne ble lest på engelsk, da biblioteket kun hadde denne versjonen.

This is my story; I promise to leave nothing out. First you will smile, and then you will cry – don’t say you haven’t been warned.

Jeg visste ingenting om denne boken på forhånd. Fortellingen er filmatisert, men jeg ønsket å lese boken før jeg så den. Det første som slo meg var hvor søt og uskyldig historien er. Boken handler om Landon Carter som bor i en liten by i USA. Landon tenker tilbake til da han var 17 år og på sin første kjærlighet: Jamie Sullivan. Ei stille og forsiktig jente som alltid gjorde det rette. Absolutt ikke den type jente han pleide å se etter, men som endte i en forelskelse som endret livet hans.

There are moments I wish I could roll back the clock and take all the sadness away, but I have the feeling that if I did, the joy would be gone as well.

Nicholas Sparks kan kjærlighetsromaner. Det drypper rett og slett kjærlighet fra hver side. Noen ganger kan det bli litt klissete, men når man er i humør for en real dose med romantikk svikter han aldri. I denne boken har Sparks i tillegg fått frem ungdommens hig etter annerkjennelse og deres forvirring ved å stå på terskelen til de voksnes rekker. Landon Carter utvikler seg enormt gjennom historien; fra å være en forvirret og hormonell tenåring til en ung mann.

Boken er skrevet med en følsom hånd. Språket flyter lett og jeg hadde ingen problemer med å lese den på engelsk. Handlingen følger en fin og rolig kurve, og har flere uforutsigbare momenter. I tillegg har den flere humoristiske stikk.

Boken er som nevnt filmatisert, faktisk den første av Sparks bøker som ble til film. Boken og filmen følger den samme historien og de samme personene. Allikevel er det en rekke forskjeller og jeg personlig må si at boken er bedre. Leseren får et helt annet forhold til karakterene i boken, og selv om skuespillerne gjorde en god jobb, syns jeg avvikene mellom bok og film ble for store. De endret rett og slett for mye i filmen, ting som strengt tatt ikke trengtes å endres på. Filmen er søt i seg selv, men boken er mye bedre.

Life, I’ve learned, is never fair. If people teach anything in school, that should be it.

Jeg endte med å like denne historien bedre enn Dagboken. A Walk to Remember er ryddigere og mer oversiktlig. Den har også flere spenningstopper og urolige momenter. Jeg både lo og gråt av denne historien.

It was, I remember thinking, the most difficult walk anyone ever had to make. In every way, a walk to remember.

Neste bok ut i årets utfordring er Fotografiet (the Lucky One).

Dagboken

Skrevet av Nicholas SparksDagboken| edgeofaword

Forlag: Damm (2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Notebook

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

En av utfordringene 2016 til oss her på Edge of a Word er å lese alle bøkene til en valgt forfatter. Jeg valgte meg Nicholas Sparks, og først ut av hans bøker ble denne. Dagboken er Nicholas Sparks debutroman og kom ut første gang i 1996. Jeg leste en oversatt utgave som kom i 2007. Hvordan jeg egentlig skaffet meg denne boken er noe uklart, enten kjøpte jeg den, den var en gave eller fra en bokklubb jeg glemte å avbestille. Uansett har den stått ulest i bokhylla i mange år. Helt til nå.

Jeg er ikke spesiell, og det vet jeg. Jeg er en vanlig mann med vanlige meninger, og jeg lever et vanlig liv. Det er ingen monumenter reist til min ære, og navnet mitt vil snart bli glemt. Men jeg har elsket et annet menneske av hele mitt hjerte, og i dypet av min sjel. Og for meg har det alltid vært nok.

Det er mange år siden jeg så filmatiseringen av denne boken, og jeg elsket den. Siden har jeg sett den flere ganger opp gjennom årene. En altoppslukende kjærlighetshistorie mellom to så forskjellige mennesker er det lett å bli revet med av. Filmen er romantisk, følsom og hjerteskjærende. Dermed gledet jeg meg til å lese boken. Jeg valgte i hvert fall å begynne utfordringen min med den. Skuffelsen var derfor stor da boken endte med å være gjennomsnittlig.

Det er ikke ofte jeg møter filmatiseringer som er bedre enn bøkene (faktisk bare to ganger: Stardust av Neil Gaiman og nå denne), og mange vil nok påstå at jeg er litt for streng. Jeg har gitt den nokså lave terningkast både på Goodreads og Bokelskere, noe lavere enn gjennomsnittet. Men mine forventninger var da også ganske høye. En fin film bør komme fra en enda finere bok, ikke sant?

Ok, så kjærlighetshistorien er like henrivende og voldsom i boka som i filmen, men der filmen bygger opp flere spenningsmomenter faller boken til kort. Den er rett og slett kjedelig. Flere hendelser kunne vært gjort mer spennende, de kunne ha blitt hauset opp mer. Kjærligheten mellom Noah og Allie er altoppslukende, det kommer frem, men de er litt for forståelsesfulle, litt for tilgivende. Alt bare glir over uten noen form for dramatikk. Filmen er som en gnistrende fakkel som brenner i vind og regn, mens boken er som et lite lys som står i le og sakte, men sikkert brenner ned.

Gud, så vakker hun er, tenkte han. Og han kjente hvordan det verket i han. For noe hadde hendt i løpet av måltidet. Han hadde ganske enkelt forelsket seg igjen. Det visste han nå der de satt ved siden av hverandre. Han hadde forelsket seg i en ny Allie, ikke bare i minnet om henne. Men egentlig hadde han aldri holdt opp med å elske henne, og dette var hans skjebne, det forstod han.

Boken er rotete skrevet. Det er lite driv og få, om noen, spenningsmomenter. For meg virket boken platt og underarbeidet. Historien i seg selv er fin og karakterene er lette å like, men det manglet det lille ekstra. Og det skal egentlig ikke så mye til. Boken er veldig kort, og med bare noen få sider ekstra kunne forfatteren skapt noen flotte spenningsmomenter. Karakterutviklingen er liten, men boken fokuserer ikke så mye på dette eller andre momenter. Kjærligheten står hele tiden i sentrum.

Jeg sitter skuffet igjen og jeg kommer nok ikke til å lese denne flere ganger. Jeg får holde meg til filmen. Siden dette var hans første roman blir det spennende å se hvordan Sparks utvikler seg videre. Klarer han å skrive mer spennende bøker?

Kjærlighet, i disse ømme tider

er følsom og uendelig ren.

La morgenlyset strømme med

myk og skinnende kraft

for å vekke den evige, visse kjærlighet

Neste bok ut for meg i denne utfordringen blir Minnenes melodi (A walk to Remember).