Skrevet av Nicholas Sparks

Utgitt av Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Last Song (2009)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Årets store utfordring fortsetter. Bok fem av nitten er nå lest. Jeg har flere ganger lurt på om jeg tok det rette valget da jeg valgte Nicholas Sparks som årets forfatter, bøkene hans er tross alt ikke så forskjellige og det er så mange av dem. Derimot ville jeg aldri ha lest denne boken hvis det ikke var for utfordringen. Og for en bok. For en leseopplevelse.

Ronnie er alt annet enn fornøyd da hun tvinges til å tilbringe en sommer hos faren sin. Siden foreldrenes skilsmisse tre år tidligere har hun hverken sett han eller snakket med han. Nå som hun er ferdig på videregående har hun ingen fremtidsplaner, men hun er helt sikker på at en sommer hos faren er det siste hun vil. Hun trekker seg ut på stranden for å holde seg unna faren og det er her hun treffer flere mennesker som hjelper henne med å finne sin vei i livet og tilbake til faren. Blant disse er Will, som hun mot sin vilje forelsker seg i. Men sommeren er kort og livet venter ved enden av stranden.

«En sommer tar alltid slutt. Vi kan snakke og late som så mye vi vil, men det kan vi ikke forandre.»

Det kan fort bli litt traurig å lese så mange bøker av samme forfatter, innen samme sjanger. De blir fort så like: han møter henne, forelskelse, et eller annet problem, lykkelig slutt. Nicholas Sparks har det hele finpusset. Han kan sin sjanger, det er det ingen tvil om. Denne boken avviker litt fra standarden. Ja, den handler om kjærlighet. Ung kjærlighet, men det er ikke hovedtemaet. Hovedtemaet her er forholdet mellom Ronnie og faren hennes, Steve.

Ronnie er sint på faren sin, og hun tar det ut over han på den eneste måten hun kan: hun nekter å ha noe med han å gjøre. Pianoet og musikken har alltid vært noe de hadde sammen, men etter skilsmissen har hun ikke tatt i et piano. Hun velger å kaste bort sitt talent for å såre faren, uten å forstå at hun samtidig sårer seg selv. Ronnie er bare 17 år, og Sparks har klart å portrettere en hormonell og sint tenåring på en flott måte.

«Jeg ba deg komme hit slik at jeg kunne se deg leve.»

I løpet av sommeren vokser Ronnie. Hun skjønner at verden ikke er så svart og hvit som hun har trodd, og at faren tross alt bare er et menneske han også. Veksten hennes er enorm. Noe av det som gjør en bok god (for meg) er den personlige veksten til karakterene. Her får vi det i bøtter og spann. For det er ikke bare Ronnie som utvikler seg, mange av bi-karakterene har også flotte utviklingskurver.

Kjærlighetshistorien mellom Ronnie og Will tar stor plass i historien. Det ville ikke vært en romantisk roman uten. De er unge, uerfarne og hormonelle. Kjærligheten deres er voldsom og endrer dem begge på mange måter. Allikevel vil jeg ikke si at dette er hovedtemaet.

Han så på henne, klar over at nå var han i ferd med å forelske seg. Så trakk han henne inntil seg og kysset henne under et teppe av stjerner. …

Språket er lett og flyter godt. Oversetteren har gjort en fin jobb med å fange Sparks forfatterånd i oversettelsen. Boken er lang, 414 sider, og var litt treg til å begynne med. I starten føltes det som nok en typisk romantisk historie, men boken svinger etter hvert av denne forutsigbare og kjedelige veien. Den tar noen overraskende vendinger, noe jeg likte svært godt, og endte opp med å bli så mye mer enn bare enda en romantisk feelgood roman.

Akkurat som i Fotografiet har en av karakterene psykopatiske trekk. Han er skummel og ekkel, og Sparks har virkelig fått frem mørket i han. Vi får noen kapitler hvor vi følger han, og flere ganger grøsset jeg da jeg leste de. Nå er Fotografiet og Toner fra et piano skrevet rett etter hverandre, så det er kanskje ikke så rart at de har noen likheter. De er også delt opp likt, med kapitler dedikert til ulike karakterer. Vi følger ikke bare hovedpersonen. Personlig syns jeg dette trekker litt ned, men samtidig var det fascinerende å få innblikk i de mørke sinnene og ikke bare i de “normale”.

Livet er mer eller mindre som en sang, gikk det opp for han. I begynnelsen er mysteriet, mot slutten kommer bekreftelsen, men det er i midten alle følelsene som gjør alt umaken verd, befinner seg.

Toner fra et piano er filmatisert. Filmen er relativt lik boken, alle de viktigste hendelsene er med, med unntak av de med psykopaten. Akkurat som filmatiseringen av Fotografiet er alt tonet ned til en mer familievennlig historie. Litt synd, egentlig, for det er de rå følelsene og hendelsene som trekker boka opp. Skuespillerne har gjort en god jobb og filmen er søt og rørende, men boka er, så klart, bedre.

Jeg begynner virkelig å falle for Nicholas Sparks som forfatter. Nå har tre av fem bøker har endt opp på min “bøker jeg liker” liste: A Walk to Remember, Fotografiet og Toner fra et piano. Nå gleder jeg meg til flere bøker av han. Hvor mange flere perler gjemmer seg blant hans lange rekke av romaner?

Neste bok ut blir Den lengste reisen.