Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm og Sønn (2006 og 2007)

Sjanger: Roman

Originaltittel: True Believer (Warner Books 2005), At First Sight (Warner Books, 2005)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien (Et skjebnemøte), Gro Skaare (Ved første blikk)

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nå har jeg ikke mange bøker igjen i utfordringen min. Etter disse har jeg bare to igjen. Siden vi følger de samme menneskene i Et skjebnemøte og Ved første blikk har jeg valgt å skrive en felles anmeldelse. På den måten vil jeg også, forhåpentligvis, rekke å legge ut alle anmeldelsene før nyttår.

I Et skjebnemøte møter vi Jeremy Marsh, en ung og kjekk newyorker. Han er en lovende journalist med egen spalte i Scientific American, hvor han avslører overnaturlige hendelser. Han står på terskelen til en karriere innen tv da han mottar et brev fra Boone Creek i North Carolina. Brevet forteller om et spøkelsesaktig lys som av og til viser seg i byens gamle kirkegård. Jeremy planlegger et kort besøk for å undersøke. Der møter han Lexie, byens bibliotekar, og han faller raskt for henne og da tiden er inne for å dra tilbake til New York aner han ikke hva han skal gjøre. Dra tilbake til byen og livet han kjenner, eller ta en sjanse og bli i lille Boone Creek med Lexie.

Den vanlige Jeremy ville allerede ha glemt alt sammen og avfeid det som en ubetydelig hendelse. Men av en eller annen grunn var det ikke så enkelt denne gangen.

Publisher Weekly har omtalt boken som Så myk som silke og vidunderlig rørende. Hm, lurer på hvilken bok de har lest. Myk som silke skal de få. Boken er romantisk, veldig romantisk. Men vidunderlig rørende? Ikke spesielt. Boken er så forutsigbar og enkel at jeg kjedet meg gjennom den. Den er hverken original eller unik.

Jeg har nevnt tidligere at Sparks kan romantikk, bøkene hans drypper av det, men etter å lest 16 av bøkene hans kjenner jeg igjen det meste. Han bruker de samme klisjeene, de samme scenene og problemstillingene igjen og igjen. Jeg lengter etter noe nytt, noe unikt, noe spesielt. Slik som Minnenes melodi og Toner fra et piano.

Et skjebnemøte ga meg ingen ting. Joda, den fikk meg til å le noen få ganger, men den rørte meg ikke. Og selv med et bakteppe av overnaturlige egenskaper og hendelser, skjer det ikke så mye. De fleste karakterene er ekstremt stereotypiske og flate. Det er ingen karakterutvikling, ingen store vanskeligheter.

Overnaturlige evner, forutanelser og intuisjon er rett og slett et resultat av samspillet mellom erfaring, sunn fornuft og oppsamlet viten. De fleste mennesker undervurderer i høy grad den mengden informasjon de skaffer seg i løpet av sin tilværelse, og den menneskelige hjerne er i stand til øyeblikkelig å sammenfatte viten.

I Ved første blikk møter vi igjen Jeremy Marsh. Han har valgt å følge kjærligheten og flytter til Boone Creek og til Lexie. Den nye kjærligheten settes på flere prøvelser, og Jeremy og Lexie må finne veien gjennom mistro, sjalusi og hemmeligheter. Og akkurat da det ser ut som om ting roer seg for paret utfordrer skjebnen dem igjen. Vil kjærligheten triumfere en gang til?

Ved første blikk starter kjedelig. Jeremy og Lexie oppfører seg som to små drittunger og ikke som to voksne mennesker. Måten de behandler hverandre på er barnslig, og jeg fant det vanskelig å sympatisere med noen av dem, aller minst Lexie. Men så, helt plutselig, endrer boken seg. Jeremy og Lexie løser opp i sine smålige problemer og må stå sammen når de møter skremmende utfordringer. Jeg gikk fra å kjede meg til å ikke klare å legge bort boken. Ja, den er forutsigbar, men samtidig så utrolig rørende.

Det er noen svake karakterutviklinger her. Ikke så mye at Jeremy og Lexie forandrer seg, men mer hvordan de går fra to enslige mennesker til et par. Ellers møter vi igjen de stereotypiske karakterene fra forrige bok. Selv om Sparks har prøvd å overraske oss her og der, er det lett å gjennomskue hva som skjer og hvem som gjør hva.

«Nicholas Sparks får inn flere følelser i en setning enn andre får inn på en side. Les. Lid. Føl. Sørg. Bli lykkelig. Sparks lar aldri et eneste hjerte være uberørt.» (Bild am Sonntag)

Om Sparks får inn flere følelser i en setning er jeg usikker på, han gjentar seg selv i det uendelige. Som å bli foret med teskje, er et uttrykk som passer bra her, og jeg er overbevist om at boken kunne vært mye kortere om han bare hadde stolt på leserne sine. Stolt på at vi skjønner hva han vil frem til uten å måtte beskrive alt til minste detalj eller å gjenta det meste uendelig mange ganger. Men at han kan følelser, det er det ingen tvil om. Og her er de så rå, så hjerteskjærende og så tung. Jeg gråt. Herlighet som jeg gråt. Så ja, det var verdt å lide meg gjennom de to første tredjedelene av boken.

Er kjærlighet ved første blikk virkelig mulig?

Anbefaler jeg disse to? Tja, Et skjebnemøte var rett og slett kjedelig og det tar så utrolig lang tid før det virkelig skjer noe av substans i Ved første blikk. Kan slutten på bok to veie opp for alt det andre? Og det lønner seg absolutt å lese bok en før bok to. Bok to starter der bok en slutter, uten noen oppsummering på hva som egentlig har skjedd i bok en. Siden man da må kjede seg gjennom en hel bok og 2/3 av en annen, må jeg dessverre si at dette ender med å bli nok en gang midt på treet bøker fra Sparks.

«Greit,» sa han og trakk pusten dypt. «Ikke la oss få panikk.»

«Jeg har ikke panikk.»

«Bra, for det er ingen grunn til å få panikk.»

«Jeg vet det.»

Et langt øyeblikk stirret de bare på hverandre.

«Jeg er nødt til å ta meg en dusj,» sa han endelig.

«En dusj?»