Kjære John

november 22, 2016desember 6, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Kjære John | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm 2008

Sjanger: Roman

Originaltittel: Dear John (Warner Books 2006)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg begynner å nærme meg slutten av årets utfordring, med 13 av 19 bøker lest. Noen ganger føles det som at dette kommer til å gå bra, at jeg skal klare det. Andre ganger ikke. Alt avhenger av boken jeg nettopp har lest. Etter Tre uker med min bor og Julies vokter hadde jeg et stort oppsving i motivasjonen. De var to gode og interessante bøker, men så kom denne. En bok som føyer seg inn blant de intetsigende. Det beste av meg og Et vanskelig valg for å nevne to. Det tok meg lang tid å komme gjennom Kjære John.

I Kjære John møter vi John, en amerikansk soldat stasjonert i Tyskland. Han er hjemme hos sin far på perm da han møter Savannah. Kjærligheten blomstrer raskt dem imellom, men den er ikke uten problemer. John må snart tilbake til Tyskland, og de bestemmer seg for å prøve avstandsgreia. Et år senere er John tilbake, og de fortsetter forholdet. Nå ha John bare et år igjen av tjenestetiden og de velger å holde ut. Det ingen av dem kan forutse er 11 september. USA kaster seg ut i krigen mot terror og John melder seg for en ny runde i tjeneste. Denne gangen settes det allerede anstrengte forholdet seg på den ultimate testen.

Som regel skriver Nicholas Sparks lykkelige slutter. En gang i blant dukker det opp historier hvor han ikke gir oss dette. Vi får raskt vite at denne historien ikke får en lykkelig slutt, Sparks avslører dette i innledningen. Dermed mistet jeg raskt drivet. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der jeg vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

… da blikkene våre møttes, kjente jeg noe som sa klikk, som en nøkkel når den blir dreid rundt i låsen.

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig.

John er en person man får sympati for. Han er ikke perfekt, men strever hele tiden med å bli et bedre menneske. Han har en liten utvikling i boken, da når det gjelder hans forhold til hans far. Denne biten likte jeg godt og kunne godt tenkt meg at boken fokuserte mer på dette. Savannah likte jeg ikke, så det at forholdet ikke overlever er helt ok.

Savannah kunne av og til ligne svært på den lille stemmen som hadde slått seg til inne i hodet mitt, uten å bry seg med å betale husleie…

Boken er skrevet i jeg form, vi følger John hele tiden. Dette var en flott avveksling fra Sparks andre bøker der vi hopper fra person til person. Til nå er det bare Minnenes melodi av de jeg har lest som også har jeg-form. Jeg liker denne skrivemåten best. Jeg liker at leseren ikke alltid vet hva alle tenker og føler, det gjør ting litt mer spennende og leseren må investere litt mer i lesingen.

Oversettelsen er grei. Tronslien har oversatt flere av Sparks bøker, og jeg har tidligere kritisert oversettelsene. Her tror jeg ikke oversettelsen gjør noe fra eller til i historien. Den er allerede for intetsigende. Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått noen gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

Når jeg tenker på deg og meg og det vi hadde sammen, vet jeg at det ville være enkelt for andre å avfeie den korte tiden vår som ganske enkelt et biprodukt av dager og kvelder tilbrakt ved sjøen, en “flørt” som i det lange løp ikke vil ha noen som helst betydning.

Neste bok ut er Kjærlighetens kraft.

Julies vokter

oktober 18, 2016november 22, 2016 / Julie Karoline / 5 kommentarer

Julies vokter | edgeofaword Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Damm (2004)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Guardian (Warner Books 2003)

Oversatt av Kari Engen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Boken som tok meg helt på senga. Så langt i utfordringen min har det blitt mange like bøker. Nå og da har jeg funnet noen perler, og det har jeg gjort igjen. Denne er så annerledes enn Sparks øvrige bøker. Jeg burde egentlig skrive spenningsroman ved sjanger.

«Fra der hvor jeg er, skal jeg passe på deg. Jeg skal være din skytsengel, beskytte deg mot alt vondt.»

Julie er ei ung enke etter at ektemannen døde av kreft. Jim etterlater Julie alene i en by hun ikke kjenner, men det siste han gjør er å gi Julie en hund. En stor Grand Danois som hun døper Singer. Selv om det absolutt ikke er den type hund hun kunne tenkt seg, ender hun allikevel med å bli svært glad i og avhengig av Singer.

Tre år etter ektemannens død finner Julie veien ut på markedet igjen. Hun treffer flere menn før hun møter Richard. En rik, kjekk mann som overøser Julie med gaver. Samtidig finner hun seg stadig i selskap med Mike, ektemannens beste venn og hennes gode støtte i årene etter dødsfallet. Snart tar hun et valg og følger hjertet, men det viser seg å gi katastrofale følger. En gal psykopat forfølger henne. Han er overbevist om at hun tilhører han og snart skal de være sammen for alltid.

Verden er full av vakre kvinner, tenkte han mens han så på henne. Det fantes kvinner som fikk menn til å snu seg, selv om de gikk arm i arm med kjæresten sin, det fantes kvinner som slapp unna med en advarsel når de ble stoppet i en fartskontroll, rett og slett ved å blunke kokett. Og så var det Julie.

Jepp, det er artig å finne en hovedperson med samme navn som en selv. Og så har hun oppstoppernese, akkurat som meg. Veldig gøy. Jeg føler meg nesten beæret.

Julie er ung, allerede en enke i en aldre av 23. Hun er sønderknust og strever med å finne veien ut i kjærligheten igjen. Og så med en psykopat i hælene er det ikke lett for Julie å fortsette livet sitt. Hun våger å satse, men trekkes stadig tilbake inn i usikkerheten når uforklarlige ting begynner å skje rundt henne. Men dette er jo fremdeles en Sparks roman og kjærligheten seirer over det hele.

Denne boken er spennende. Faktisk ganske så nervepirrende til tider. Sparks sier selv at han strevde med å skrive denne historien. Han fant det vanskelig å bygge opp spenningen på en god måte, men han klarte det. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken. Først fordi jeg måtte finne ut hvem psykopaten er, og så med å se hvordan det hele løser seg. Bra gjort, Sparks!

Julies illusjon av trygghet hadde slått sprekker, og nå ville hun at en eller annen, hvem som helst, skulle sette den sammen igjen.

Boken hopper veldig mye mellom karakterene. Det er aldri noen tvil hva noen føler eller tenker. Som jeg har nevnt i tidligere anmeldelser av Sparks bøker, syns jeg dette er en litt enkel løsning. Jeg kunne ønske det var litt mer spenning rundt de andre karakterenes indre liv. Samtidig klarer Sparks å skrive en spennende handling i Julies vokter.

Språket er ganske lett og ledig. Sparks er ikke kjent for å skrive poetiske og dype bøker. Dette er først og fremst en kjærlighetshistorie. Romantikken oser fra boken, men samtidig ganske så forsiktig og usikker. Jeg liker det spillet med Julies følelser. De virket meget troverdige. Julie har mistet sin sjelevenn, så det er naturlig at hun er så forsiktig som hun er.

Hun lo og tenkte: Jeg liker denne mannen. Noe annet er umulig.

Oversettelsen er så som så. Det er en del grammatiske snarveier. Setninger som fungerer på engelsk fungerer ikke alltid på norsk. Jeg kunne ønske oversetteren var flinkere til å skrive om til god norsk. Jeg har vansker for å tro at det vil gå ut over handlingen eller Sparks skrivestil.

Julies vokter er en av de bedre bøkene til Sparks, og er absolutt verdt en lesing. Til tross for det dystre plottet og spenningen er den ganske så lettlest og tar ikke lange stunden å pløye gjennom. Noen tårer felte jeg også.

Neste bok i utfordringen er Kjære John.

Et vanskelig valg

september 20, 2016september 28, 2016 / Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Et vanskelig valg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Choice (Grand Central Publishing, 2007)

Oversatt av: Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Med denne boken har jeg klart å komme meg over halvveis i min utfordring 2016. Nå er 10 av 19 bøker lest. Jeg har lest gode og dårlige bøker. Jeg har grått og ledd. Jeg har blitt overrasket og jeg har blitt skuffet. Nicholas Sparks har levert et varierende sett med historier.

Hvor langt burde mennesker strekke seg i den sanne kjærlighetens navn?

I et vanskelig valg møter vi Gabby og Travis. De er naboer og hundeeiere begge to. Da Gabby oppdager at tispen hennes er drektig konfronterer hun Travis og legger skylden på hannhunden hans. Det er bare et problem, hannhunden er kastrert. Flau over sin overreaksjon holder Gabby seg unna Travis, men det er ikke lett da det viser seg at Travis er den lille byens veterinær. Komplikasjoner etter tispens fødsel tvinger Gabby til å ta kontakt med Travis og de bestemmer seg for å starte på nytt. Et vennskap vokser dem imellom og snart vokser også sterkere følelser. Gabby må raskt velge mellom Travis og Kevin, sin nåværende kjæreste.

«Jeg vil bare si at det har gledet meg å bli kjent med deg de siste par dagene.» «Og det har gledet meg å bli kjent med deg.» «Men er du lei for at dette må ta slutt?» «Det behøver ikke ta slutt. Vi er fremdeles naboer.» «Og jeg er sikker på at kjæresten din ikke vil ha noe imot om jeg dro på motorsykkelturer med deg igjen, eller tok deg med på piknik eller at du satt i bassenget med meg. Eller hva?»

Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Du vet hva Gabby velger for dette er tross alt en kjærlighetsroman. Av alle hans bøker er nok denne den mest forutsigbare jeg har lest til nå. Selv om jeg liker karakterene, Gabby er litt ulik tidligere heltinner, klarte jeg ikke å engasjere meg i historien. Den ble for lang og for enkel. Selv med et forsøk på en plottvist på slutten hjalp det ikke opplevelsen.

Språket er lett, sidene fyker raskt forbi. Leseren trenger ikke å fundere mye på hva forfatteren mener. Det lette språket gir lite rom for misforståelser og det er ikke noe lesning mellom linjene. Oversettelsen er heller ikke den beste. Noe som ikke hjelper på en slik middelmådig bok.

Det boken er full av er klisjeer. Store romantiske klisjeer jeg rett og slett himlet med øynene over. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå. Det blir for lite originalitet i denne. Jeg har nevnt i tidligere anmeldelser at jeg liker forutsigbarheten og kjærligheten i Sparks bøker, men denne ble rett og slett for lite WOW.

«Kjærligheten er en vidunderlig ting. Den gir livet mening. Jeg elsker å være forelsket.»

Et vanskelig valg var en av to Sparks bøker jeg hadde lest fra før. Jeg syntes den var kjedelig den første gangen jeg leste den, og inntrykket har ikke endret seg etter andre gjennomgang. Det finnes en rekke Sparks bøker jeg anbefaler mer enn denne, slik som Toner fra et piano, Fotografiet, Den lengste reisen og Minnenes melodi.

«… bare man kommer inn til kjernen, er folk stort sett nokså like. … Folk gjør i hovedsak de samme erfaringene og tenker de samme tankene, men på en eller annen måte er det ingen som unnslipper troen på at hans eller hennes erfaringer på alle tenkelige måter er enestående.»

Neste bok blir Tre uker med min bror. En bok Nicholas Sparks skrev med sin bror Micah Sparks.

En trygg havn

september 6, 2016september 20, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks En trygg havn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Safe Haven (2010)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er godt i gang med utfordringen min, nå har jeg lest hele ni av nitten bøker, alle skrevet av Nicholas Sparks. Begynner jeg å bli lei? Ja, egentlig. Kommer jeg til å gi meg før jeg er i mål? Nei, absolutt ikke. Litt sta er jeg jo og jeg har en rimelig stor dose med konkurranseinstinkt, selv om den eneste jeg konkurrerer mot er meg selv (og tiden, men den går nå uansett om jeg leser eller ikke).

Denne gangen falt valget på En trygg havn.

I den lille landsbyen Southport ankommer den sky og stille Katie. Hun gjør lite ut av seg og prøver å holde seg i skyggene, men Alex, en enke med to små barn, klarer å trekke henne ut av skyggene. De forelsker seg, men Katies mørke fortid henger over dem og kan ende med å trekke dem fra hverandre.

«Nei,» sa Katie. «Venninnen min er redd hele tiden.» «Det er det som er mot. Hvis hun ikke hadde vært redd, ville hun ikke hatt behov for mot. Jeg beundrer det hun gjorde.»

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken.

Noen ting har for øvrig Sparks gjort annerledes denne gangen. Den store, mørke hemmeligheten til Katie ligger ikke rett opp i dagen. Vi får små hint, vi klarer å gjette oss frem til den, men ikke nøyaktig hva som har skjedd. Det er først langt ut i boken vi får ta del i denne fortiden. Borte er den lange og punktvise oppramsingen av karakterenes liv som vi har sett i flere av de andre bøkene hans. Her trekkes den ut og blir en mer føyelig del av historien. Spenningen om nøyaktig hva Katie har gjort holdes lenge og kommer først frem i en troverdig del av boken.

Selv om disse karakterene også har en forkjærlighet for vin, slipper vi den nøye beskrivelsen av matlaging som vi har sett tidligere. Boken virker rett og slett tettere. En god del av det unødvendige pjattet er luket bort. Igjen er en bok med en flott handlingskurve, med flere uventede overraskelser og en ganske så spennende avslutning.

«Kjærlighet betyr ikke noe hvis du ikke er villig til å forplikte deg,» sa hun. «Og du må ikke bare tenke på det du vil, men hva han vil. Ikke bare nå, men i fremtiden. … hvis du bryr deg om han, så må du være villig til fullt engasjement. Uansett hva fremtiden måtte bringe. Uansett hvor redd du kan komme til å bli.»

Karakterene er nokså like som de vi har møtt tidligere, de er ikke så ulike disse heltene og heltinnene til Sparks. Men, som jeg har nevnt tidligere, er noe av det jeg liker med bøkene hans er hvor hverdagslige karakterene hans er. Som bookreporter.com uttalte det: Sparks har blitt en yndlingsforfatter på grunn av sin evne til å ta for seg helt vanlige mennesker, sette dem i spesielle situasjoner og lage uventede avslutninger.

Som så mange andre av Sparks bøker er også denne filmatisert. Filmen er helt ok, med gode skuespillere. Filmen holder seg tett til boken, med uvanlig få tilpasninger, så her er det egentlig ikke noe tap å kun ha sett/lest en av delene.

For meg ble dette en helt på midten av treet bok, litt nærmere de gode enn de dårlige. Hvorfor jeg ikke liker den bedre enn jeg gjør er jeg ikke helt sikker på. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå på alt for sammenpresset tid. De blir så like, selv med sine ulike plott. Det jeg begynner å savne er litt forandring i karakterene og mer originalitet. En trygg havn er en helt grei og lettlest bok som ble lest i løpet av noen få late dager.

«Jeg er ikke sikker på om noens liv blir slik de har tenkt seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å prøve å gjøre det beste ut av det. Selv når det virker umulig.»

Neste bok ut er Et vanskelig valg.

En vakker dag

august 28, 2016 / Stine-Marie / 4 kommentarer

Skrevet av Colleen Hoover En vakker dag av Colleen Hoover | edgeofaword

Forlag: Gursli Berg (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Maybe Someday (Atria Paperback, 2014)

Oversatt av Dorthe Erichsen, Hilde Lyng og Lisa Vesterås

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Bursdagen til Sidney blir ikke som hun hadde tenkt seg. Først får hun vite at hennes kjæreste er utro med hennes beste venninne. Deretter mister hun jobben. Knust og hjemløs tas hun inn av naboen Ridge. De to har pratet sammen et par uker over tekstmeldinger, for det meste om hans musikk. Men hun finner fort ut at han ikke har fortalt den fulle sannhet om seg selv.

Gjennom musikken finner de to felleskap og nærhet, og snart begynner gnistene å fly. Men Ridge har kjæreste, og deres voksende kjærlighet er umulig.

Jeg liker det ikke.

Jeg liker det.

Jeg gjør ikke det.

Jeg gjør det.

Nettopp. Råtten sjel. Korrumpert, råtten sjel.

En vakker dag er sukkersøt. Den er så søt at du får pels på tennene av å lese den. Alt er så intenst og så viktig og så fantastisk. Og det er så vondt og så godt på en og samme tid.

Fjerner vi dette fra historien innser vi at det egentlig skjer veldig lite ellers i historien. Liker du ikke å lese side opp og side ned om inderlige følelser, kan jeg si med en gang at dette ikke er boken for deg. Her får du en smakebit du kan gange med ti:

Jo nærmere han kom og jo lenger vi stirret på hverandre, desto sterkere ble behovet som fylte kroppen. Det var ikke et grunnleggende behov, som behovet for vann når jeg er tørst eller behovet for mat når jeg er sulten. Det var et umettelig behov for lindring. Lindring for all lyst og alt begjær jeg hadde holdt inne.

Jeg visste ikke at begjær kan kjennes så sterkt. Det fortærer hver eneste del av deg, og forsterker sansene en million ganger. Der og da forsterker det synssansen, og det eneste du klarer å fokusere på er mennesket foran deg. Det forsterker luktesansen, og plutselig blir du bevisst på at håret hans er nyvasket og at skjorta kommer rett fra tørketrommelen. Det forsterker følesansen så huden kribler og fingertuppene sitrer, og det eneste du vil er at han skal ta på deg. Det forsterker smakssansen, gjør munnen sulten og krevende, og det eneste som kan tilfredsstille, er lindringen fra en annen munn som søker det samme. Og hvilken sans forsterker begjæret aller mest?

Hørselen.

Hoover deler fortellerrollen mellom Sidney og Ridge. Spørsmålet om hvorvidt følelser gjengjeldes fjernes derfor fra historien, og vi sitter igjen med et følelsesladet trekantsdrama.

Beretningen fortelles i et lett og ledig språk, som til tider kan føles litt keitete. Hoveddialogen er i form av tekstmeldinger, noe som gjør dette til en bok du kan lese på en ettermiddag. Dessverre inneholder boken en del skrivefeil og gramatiske feil. Gursli Berg kunne derfor med fordel ha påspandert en omgang til med korrekturlesing.

En vakker dag vil tilfredsstille søtsaksbehovet ditt og gi deg en real injeksjon av følelser og umulig kjærlighet. Len deg tilbake og la deg rive med, gjerne med musikken til Griffin Peterson og Colleen Hoover på øret.

Dette er nok en bok for mange, men den var ikke for meg. De gangene jeg leser romantisk litteratur foretrekker jeg humoren til en god chicklit. Her ble humoren erstattet av drama, og resultatet ble litt for kvalmende søtt for meg.

Beathes bokhjerte og Pervoluto har også anmeldt denne, og førstnevnte tilbyr en helt annen mening enn min.

Det beste av meg

august 18, 2016september 6, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Det beste av meg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Best of Me (2011)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser meg videre i min utfordring, og nå kom turen til Det beste av meg. Jeg har ingen spesifikk rekkefølge jeg leser bøkene i, men leser de etter hvert som jeg får tak i de på biblioteket. Alle bøkene til Sparks er lette å få tak i, både i bokhandelen og på biblioteket. Dette er tross alt meget populære bøker.

Jeg ga deg det beste av meg.

Dawson Cole og Amanda Collier er fra to vidt forskjellige familier. Amanda kommer fra en av byens rike og mektige familier, mens Dawson er en Cole, en familie av kriminelle og forhatte folk. Dawson ønsker ikke å følge i familiens spor, han er smart og skoleflink, og så fort han får sjansen flytter han vekk fra dem. Da Amanda forelsker seg i Dawson, skjønner han ikke hvordan han har gjort seg fortjent til henne, og selv om kjærligheten dem imellom er voldsom velger han å gjøre det slutt med henne. Han ønsker nemlig ikke å stå i veien for en trygg og god fremtid. Etter 20 år finner de tilbake til hverandre en helg og kjærligheten som alltid har ligget der blomstrer opp igjen. Nye forpliktelser og gammelt hat sliter i forholdet, og Amanda må ta noen tøffe valg.

… det kjentes merkelig naturlig å skravle i vei, nesten som om de bare tok opp tråden etter en lenge avbrutt samtale.

Boken handler om kjærlighet, ingen overraskelse det. Og denne kjærligheten møter tøff motstand. En kjærlighetshistorie som er dømt til å mislykkes. For det er ikke slik at kjøligheten overvinner alt. Forpliktelser og gamle hendelser setter ofte store hinder og uansett hvor mye to mennesker elsker hverandre blir det ikke alltid nok.

Hun hadde lært så alt for godt at kjærlighet ikke alltid var nok.

Det beste av meg er nok ikke Sparks mest originale historie. Amanda og Dawson er ikke forfatterens mest originale karakterer heller. Dawson er stille og sterk. En god lytter, romantisk, trygg og snill. Amanda er godheten selv, moderlig, kjærlig og sterk. Perfekte eksemplarer av hvert sitt kjønn. Litt for enkelt egentlig. Selv om Amanda er meget sta, har ingen av dem noen store lyter ved sine personligheter. Jeg kunne ønske de var litt mer dynamiske.

Handlingen er ikke spesielt nytenkende eller super spennende. Med den settingen Sparks la kunne han ha dratt spenningen enda lenger, men Sparks er en romantiker og det er romantikken han legger vekt på. Boken er søt, absolutt, men litt for forutsigbar og endimensjonal.

Språket er heller ikke det beste i denne boken. Om det er oversettelsen er litt vanskelig å si. Jeg har lest flere bøker oversatt av Elsa Frogner og hun har gjort bedre inntrykk tidligere. Dermed vil jeg tro at det er selve språket i boken. Noen setninger var merkelig satt sammen, og noe måtte jeg lese flere ganger før jeg skjønte dem. Nå leser jeg veldig fort, så noen ganger blingser jeg, spesielt når ord er stokket om på i setningene.

Boken er veldig rotete der vi hopper fra person til person fra avsnitt til avsnitt. Vi følger ikke bare Dawson og Amanda, men en håndfull andre mennesker også. Alle er viktige for historien, men jeg trengte ikke like gode innblikk i alles liv for det. Sparks kunne godt ha ryddet litt opp i dette.

Boken er filmatisert, og filmen er relativt søt. Det er en del store endringer mellom bok og film, men jeg syns filmen rydder opp litt i den rotete historien. Det er ikke færre personer å holde rede på, men slik hopping mellom karakterer fungerer bedre på film enn i bok.

Alt i alt kan jeg ikke si at dette er en av de bedre bøkene til Sparks. Det er flere andre av hans bøker jeg anbefaler bedre enn denne. Det beste av meg er nok dessverre en bok som fort går i glemmeboken.

Han elsket henne fortsatt, nå var hun sikker på det, og erkjennelsen var berusende. … Hun kunne ikke lenger benekte den enkle sannheten at for første gang på årevis føltes det som hun endelig var kommet hjem.

Neste bok er En trygg havn.

Til nå har jeg anmeldt disse av Sparks romaner:

Flaskeposten

juli 24, 2016august 18, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Flaskeposten av Nicholas Sparks | edgeofaword Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Egmont (1999)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Message in a Bottle (Warner Books 1998)

Oversatt av Torgunn Nilsen

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Nicholas Spark sin andre roman kom ut i 1998. Etter den internasjonale suksessen med Dagboken var spørsmålet om han ville klare å følge opp suksessen. Ikke bare klarte han det med Flaskeposten, men han viste at som forfatter var han kommet for å bli. I dag er han verdenskjent, med hele 19 romaner under beltet, hvorav de fleste er filmatisert.

Alle flasker som er overlatt til havets luner, har en kurs som er uforutsigelig. Vind og strøm spiller en stor rolle for hvilken retning flasken tar, storm og vrakgods kan også forandre dens kurs. … Det er ikke mulig å forutsi hvilken retning en flaske kommer til å ta, og det er en del av dens mystikk.

I Flaskeposten møter vi Theresa fra Boston. En tidlig morgen mens hun er på ferie, er hun ute og jogger langs en strand. Her kommer hun over en flaskepost. Nysgjerrig på innholdet åpner hun den og leser brevet som ligger forseglet inni. Brevet er skrevet av Garrett og er fylt av en slik kjærlighet og lengsel at Theresa faller for denne ukjente mannen. Etter hvert finner hun flere flaskeposter skrevet av Garrett, og drar av gårde for å finne ham.

«Jeg synes du skal dra til Wilmington og prøve å finne Garrett.»

«Men det virker så … latterlig. Selv for meg.»

«Hvorfor?»

«Fordi jeg ikke vet noe om han.»

Hun finner Garrett, en dykkeinstruktør med egen butikk ved havet. Han er også en enkemann. De trekkes mot hverandre, og de innleder et forhold. Den lange avstanden mellom dem, og Garretts følelser for sin avdøde kone, setter forholdet under mange prøvelser. Vil forholdet overleve?

Sant nok visste han at det fantes par som hadde måtte se i øynene livssituasjoner som var vanskeligere enn deres. … Sammenlignet med det hadde Garrett og Theresa det egentlig ikke så vanskelig, men det gjorde det likevel ikke noe lettere.

Historien er kanskje ikke så utrolig spennende, men kjærligheten strømmer frem fra sidene. Den lille spenningen som er ligger i Garrett, en mann som fremdeles elsker og savner sin kone, men samtidig trekkes mot Theresa. Han plages av dårlig samvittighet og depresjon, mens Theresa ikke vet hvordan hun skal kunne konkurrere med en død kvinne. Sparks har gjort en fin jobb med å få frem de motstridene følelsene hos Garrett og usikkerheten/sjalusien hos Theresa. Følelser er noe Sparks gjør bra.

Nå som jeg har lest såpass mange av hans bøker syns jeg at de mannlige hovedkarakterene hans blir litt for like. Noen få ulikheter til tross er alle forståelsesfulle, romantiske, gode til å lytte, snakker åpent om følelser og er veldig respektfulle overfor kvinner. Med andre ord: drømmemannen. Kanskje ikke så rart at kvinner over hele verden forelsker seg i bøkene til Sparks.

Som nevnt er dette Sparks andre roman, og det merkes. Den er rotete og uoversiktlig, og flere ganger blir ting gjentatt litt for ofte. Nå som jeg har lest flere av hans senere romaner kan jeg si at han har ryddet opp språket og stilen noe enormt siden denne boka. Denne gangen ble jeg ikke spesielt imponert over oversettelsen, den trenger en opprydding. Engelsk og norsk er tross alt ulike språk. Setningsoppbyggingen kunne trygt ha blitt “fornorsket” uten at det ville ha forringet historien eller fortellerstilen.

Alt i alt en helt grei bok. Ikke min favoritt blant Sparks romaner, men helt ok lesing. Den er lett og forførende og passer godt til late sommerdager.

På en måte kjentes det som om hun egentlig ikke var her, som om alt dette ikke var noe annet enn en drøm.

Den neste boken blir Det beste av meg.

Den lengste reisen

juli 5, 2016juli 31, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Den lengste reisen | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Longest Ride (Wollow Holdings 2013)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Min sjette bok i årets store utfordring, og nok en perle. Jeg må innrømme det: bøkene til Nicholas Sparks har sjarm. Romantikken og kjærligheten oser fra hver side. Vaskeekte feelgood romaner hvor man vet hva som kommer til å skje, men allikevel bare må lese. For de er så forføriske, så fengende, at man sluker bøkene og sukker av hengivenhet. Med setninger som:

Han bøyde seg frem og så at hun lukket øynene langsomt. Da leppene deres møttes, fikk han følelsen av å ha oppdaget noe, lik en oppdagelsesreisende som til slutt når fjerne strender han bare hadde forestilt seg eller hørt om.

Og:

Kveldsluften ble friskere og ga stjernene et krystallisk skjær. Han så opp på dem, og deretter bort på henne, og da tommelfingeren hennes varsomt begynte å følge konturene av hånden hans, svarte han på samme vis. I det øyeblikket visste han med sikkerhet at han allerede hadde falt for henne, og det var ikke noe han kunne gjøre for å stoppe det.

Før jeg begynte med utfordringen min trodde jeg ikke at jeg kom til å like Sparks sine romaner. De virket for klissete for meg. Og de er klissete. Som Daily Mirror skrev: Sparks skriver kjærlighetshistorier som gjør leserne mo i knærne. Og jeg kan like så godt innrømme det, jeg liker det. Jeg liker kjærlighetshistoriene. Jeg liker karakterene. Jeg liker det hverdagslige. Jeg liker de små overraskelsene som dukker opp i ny og ne.

Denne boken er ingen unntak. En historie jeg ikke ante noe om på forhånd, men som jeg slukte i løpet av få dager. Den når ikke helt opp til Toner fra et piano eller Minnenes melodi, men er søren meg ikke langt unna.

I Den lengste reisen følger vi tre personer: Ira, en 91 år gammel mann som sitter fast i bilen sin etter en utforkjøring; Sophia, ei 22 år gammel collegestudent med usikre fremtidsplaner og Luke, en 25 år gammel utdanket rodeochampion. Skjebnen fletter de tre livene sammen og legger grunnlaget for ikke bare en episk kjærlighetshistorie, men to.

Jeg forstår at kjærlighet og tragedie går hånd i hånd, for det ene kan ikke eksistere uten det andre, men uansett griper jeg meg i å undres på om ikke byttehandelen er rettferdig.

Ira blir sittende fast i bilen i flere dager før han blir funnet. Mens han sitter der får han besøk av sin avdøde kone og de igjenlever sitt lange ekteskap. Ira elsker sin kone mer enn noe annet, selv etter hennes død, og ønsker å gjøre noe storstilt for å bevise sin kjærlighet bare han blir funnet i tide.

Sophia er siste års student ved college og har akkurat slått opp med sin utro kjæreste. Venninnene trekker henne med seg på fest for å få henne til å glemme, men det går ikke helt som planlagt da eksen dukker opp og de krangler. Luke stepper inn og med hans hjelp blir Sophia kvitt eksen. Sophia og Luke ender opp med å tilbringe kvelden sammen, og deretter hver ledige stund sammen. Luke har sine egne problemer å hanskes med, men både Sophia og Ira blir hans redning.

Det er noe trygt å lese Sparks romaner, du vet hva du får. Og de kan bli litt vel forutsigbare, men på en eller annen måte klarer han å slenge inn noen skruballer her og der. Og selv om bøkene blir så triste at tårene triller side etter side, vet man at de ender lykkelige allikevel. Ikke så lykkelige at alt løser seg til slutt, livet og hverdagen er tross alt ikke slik, men med slutter som lover fremgang for karakterene.

Boken er filmatisert. Den er søt og romantisk, akkurat som boken. Den største forskjellen er rollen til Ira. I filmen flettes livet hans og livene til Sophia og Luke bedre sammen. Jeg likte denne tvisten veldig godt. Ellers er filmen meget tro mot boken.

Elsa Frogner oversatte også Toner fra et piano, og jeg liker hennes oversettelser. Hun klarer å fange Sparks forfatterånd på en unik måte. Språket er lett, og de over 400 sidene suser av gårde.

Sparks følger sitt mønster, med egne kapitler til hver hovedkarakter. For meg trekker denne hoppingen mellom karakterene noe ned. Jeg klarer ikke å slutte å tenke at dette er en enkel løsning. Det er tross alt mye lettere å skrive fra alles ståsted enn å få frem alle karakterenes tanker og følelser gjennom en hovedpersons øyne.

Noe annet som også trekker ned er oppramsingen av karakterenes tidligere historie i begynnelsen. Igjen, akkurat som flere av hans bøker. Samtidig er disse to tingene de eneste jeg kan sette fingeren på. Dette er tross alt en romantisk, feelgood roman og forventningene mine ligger deretter. Den lengste reisen er en flott roman som jeg anbefaler om du er på utkikk etter storslått romantikk.

Da de slentret gjennom gresskaråkeren med kurs for labyrinten fortsatte Luke å holde hånden hennes. På forunderlig vis føltes denne enkle gesten langt mer betydningsfull enn det at de tidligere hadde kysset hverandre – mer varig på en måte.

Neste bok ut blir Flaskeposten.

Utvelgelsen

juli 1, 2016juli 31, 2016 / Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Kiera Cass Utvelgelsen av Kiera Cass | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: The Selection (HarperTeen, 2012)

Oversatt av Frøydis Arnesen

Serie: The Selection

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Vi befinner oss i det fremtidige Nord-Amerika som nå går under navnet Illéa. Illéa er et monarki med et sterkt kastesystem. Det unge riket er preget av strenge regler og tunge straffer som reflekterer den konstante trusselen for opprør, terror og krig, både innenfor og utenfor egne grenser.

Kronprinsen har nådd gifteklar alder, og det er på tide å velge hans fremtidige dronning. Landets lover krever at hans prinsesse skal velges fra folket. Alle unge kvinner i gifteklar alder mottar en invitasjon til å melde seg på konkurransen. Av disse velges 35 håpefulle kvinner på tvers av kaster til å delta i Utvelgelsen, et tv-sendt mediesirkus der gevinsten er ære for familien, kronen og prinsen selv.

Mamma var i ekstase da vi fikk brevet i posten. Hun hadde allerede bestemt seg for at all problemene våre var løst, borte for alltid. Det store hullet i den lysende planen hennes var meg.

America Singer er en femmer, noe som vil si at hun er kunstner. Hennes spesialitet er piano, fiolin og sang. America er håpløst forelsket i sekseren Aspen, og ønsker ikke å ha noe som helst med konkurransen å gjøre. Presset utenfra er imidlertid enormt. Blir hun valgt ut som en av de 35 deltakerne, blir hun automatisk en treer og trenger aldri å gå sulten igjen. Vinner hun, blir hun og hele familien hennes enere. Dette er tidenes lotteri.

Jeg ville ikke bli kongelig. Og jeg ville ikke være en ener. Jeg ville ikke engang prøve.

Utvelgelsen kan beskrives som Ungkaren møter Dødslekene. Beretningen er et sjarmerende eventyr om en prins som skal finne sin prinsesse, og det er romantikk fra start til slutt.

Vi finner ørsmå innspill av politikk som viser at beretningen kan bli til så mye mer. Kanskje blir den det etter hvert som vi leser oss videre gjennom serien, men jeg vil ikke vedde på det foreløpig. Denne første boken er nesten ren underholdning, og underholdende er den absolutt.

De øvre kastene så på meg som jeg hadde stjålet noe fra dem. Fra firere og ned jublet de for meg – ei helt alminnelig jente som hade kommet seg opp i verden. Jeg skjønte med ett hva jeg betydde for dem. Det var som om jeg representerte dem, på den ene eller den andre måten.

I Utvelgelsen støter vi igjen på en av de vanligste klisjéene i ungdomslitteraturen, nemlig trekantsdramaet. Denne gangen ble det litt vel mye og litt for påtatt. America trekkes mellom hennes første kjærlighet og hennes voksende kjærlighet for prinsen. Akkurat som i Hunger Games, Twilight, Rød dronning, osv. er det ikke vanskelig å gjette hvem hun kommer til å velge til slutt. Med mindre det blir ingen av dem.

America er en flott heltinne man lett kan bli glad i. Hun er rappkjeftet, lojal, sta og snakker før hun tenker. Hun kjenner ikke seg selv så godt. Hennes ord og handlinger viser en person, men i tankene sine påberoper hun seg egenskaper hun ikke har. Hun hevder det ikke ligger i henne å beordre folk rundt seg, likevel er dette noe hun gjør regelmessig og tidlig. Hun hevder hun ikke liker rampelyset, men hun tiltrekker seg fort og ofte oppmerksomhet. Hun er 17 år gammel, og det kommer til syne.

De andre karakterene føles litt flate, men dette er jo også bare første boken i en serie. Det kommer mer, og med mer kommer nok også personskildringer med dybde og personlig vekst. La oss håpe det.

Beretningen fortelles i førsteperson i et lett og ledig språk uten lyriske skildringer og vakre formuleringer. Språket som egenskap står ikke i fokus, men dette kan være et resultat av oversettelsen. Uansett bidrar dette til å skape en veldig lettlest bok. Det kan være en idé å ta med flere bøker på ferien, gjerne Eliten.

Plottet er enkelt, klisjéene ruver og personskildringene er mangelfulle. Men sidene og tiden flyr forbi, og man sitter igjen med et glis om munnen, sulten på mer. Boken har noe, det skal være helt sikkert. Man kan si hva man vil om kvalitet, men det krever litt å skrive en bok som får deg så hekta.

Så da kommer spørsmålet. Har jeg lyst til å lese neste bok i serien? Absolutt, dette ga mersmak.

Utvelgelsen er utrolig underholdende. Dette er sjarmerende feelgood fra start til slutt, og god sommerlektyre for den romantikk sultne. Dette kan også være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese, spesielt for de som likte både Twilight– og Hunger Games-filmene.

Neste bok i serien er Eliten, som allerede er kommet ut på norsk.

Netter i Rodanthe

mai 15, 2016juni 13, 2016 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks Netter i Rodanthe | edgeofaword

Utgitt av Cappelen Damm (2008)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Nights in Rodanthe (Nicholas Sparks Enterprises, Inc. 2002)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Da er den fjerde boka (av nitten) i min utfordring lest. Til nå har jeg lest Dagboken, A Walk to Remember og Fotografiet. Alle, så klart, av Nicholas Sparks. Jeg hadde ikke lest Netter i Rodanthe før, men etter at jeg begynte på den oppdaget jeg at jeg har sett filmatiseringen en gang for mange år siden.

I boka møter vi Adrienne Willis. Hennes mann har forlatt henne og knust av kjærlighetssorg flykter hun til venninnens vertshus i Rodanthe. Vertshuset har kun én gjest, Paul Flanner, og de to utvikler raskt følelser for hverandre. Når helgen er over reiser de hvert til sitt, men deres liv har forandret seg for alltid.

«Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor det skjedde, men jeg tror det var meningen at jeg skulle komme hit,» sa han. «For å møte deg. I så mange år har jeg manglet noe i tilværelsen min, men jeg visste ikke hva det var. Men nå gjør jeg det.» Hun lukket øynene. «Jeg også,» hvisket hun.

Kjærlighet ved første blikk. Noen de aller fleste tror på (eller håper på) i det skjulte. I tillegg er det her en kjærlighet som forandrer to mennesker i løpet av veldig kort tid. Dette blir like mye en bok om selvrealisering, om å starte livet på nytt, som det er en kjærlighetshistorie. Igjen beviser Nicholas Sparks at han er en sann romantiker.

Dessverre ble jeg ikke spesielt imponert over boka. Ja, den er rørende og meget romantisk. Den er sprekkfull av flott natur, troverdige karakterer og en historie som kunne vært tatt ut fra det hverdagslige livet. Dette er jo også noe Sparks gjør bra, det å lage historier fra dagliglivet.

Grunnen til at jeg endte med en likeglad følelse av boka var dens manglende dybde. Den kunne vært så mye mer. Gjennom hele boka hinter Sparks til samtaler. Gode, dype samtaler, men disse får vi ikke ta del i. I stedet får vi høre om hvordan de lager mat, diskusjoner om vin og alt annet som er lett fordøyelig. Med en gang vi kommer i nærheten av noe bredere, eller dypere, kuttes leseren ut av historien. Så synd. Det er jo de dype tingene jeg gjerne skulle lest mer om.

En annen ting er karakterutviklingen. Jeg elsker bøker med gode og gjerne enorme karakterutviklinger, men her er vi allerede forbi den delen. Paul Flanner har allerede endret seg mye før vi kommer inn i historien. I stedet får vi høre om hans forandring i en rask oppramsing av hans fortid. Når det gjelder Adrienne Willis endrer hun seg noe, men det består mest i at hun finner tilbake til den personen hun egentlig er, men har glemt.

Det var det grunnleggende ønsket hans om å bli et bedre menneske enn han før hadde vært, som hun fant mest fengslende …. En som ikke bare hadde bestemt seg for å forandre de levereglene han alltid hadde holdt seg til, men også gjorde det på en måte som de fleste mennesker ikke engang ville våge å forestille seg.

Netter i Rodanthe er lettlest, men jeg stusset over oppbyggingen på noen av setningene. Setningene fungerer sikkert fint på engelsk, men på norsk ble de litt merkelige. Oversetteren kunne ha gjort en bedre jobb her. Boken er heller ikke spesielt lang, bare 250 sider, og mye av dette går bort til unødvendig visvas, som matlaging og lignende.

Selv om jeg har sett filmen før, så jeg den på nytt etter at jeg avsluttet boken. Som de fleste filmatiseringer kan man egentlig ikke sammenligne bok og film. De blir for ulike. Men var det én ting jeg fant mer interessant i filmen enn i boka og det var Paul Flanner. Her får vi faktisk ta del i hans karakterutvikling, og selv om den går unaturlig raskt, er den med. Dermed ble en av tingene jeg savnet fra boka rettet opp.

Jo sterkere kjærlighet, desto større tragedie når det er slutt. De to elementene henger alltid sammen.

Etter å ha lest Netter i Rodanthe føler jeg meg egentlig litt snytt. Snytt for en fantastisk historie. Mange av elementene i historien er dysset ned, nærmest gjemt bort. Jeg kunne ønske Sparks turte å ta spranget helt ut og gi oss de gode samtalene, de gode utviklingene, i stedet for å bare hinte til dem. Dette er en bok som er fort lest og fort glemt, er jeg redd.

Det er fremdeles femten bøker igjen å lese av min utfordring, og jeg fortsetter med Toner fra et piano.