Skrevet av Maja Lunde

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø